Tanker fra en «mellommann»

Jeg er en «gammel» katolikk i den forstand at jeg kjenner Kirken fra tiden før Det annet Vatikankonsil. Denne bakgrunnen gjør at mye av den nyere debatten i norsk katolisisme fyller meg med undring. For alle katolikker var konsilet et viktig vendepunkt. Mange mener at det var en vending til noe bedre, mens andre ser med beklagelse på resultatene.

Det er holdningene og synspunktene til disse siste som forundrer meg, og disse personene er flinke til å markedsføre sine kjepphester i den offentlige debatt. De tilhører to grupper. I dette innlegget tildeler jeg dem for enkelhets skyld to etiketter lånt fra politikken: «radikale» og «konservative». Radikale katolikker beklager at utviklingen angivelig stoppet med konsilet, og de konservative synes at det gikk for langt. I mellom finner vi en gruppe – antakelig majoriteten av katolikker i Norge – som er rimelig fornøyd med både konsilet og utviklingen etter det. Jeg tilhører selv denne gruppen.

Blant de radikale finner vi organisasjonen Også vi er Kirken, som i sitt programdokument skriver at «tankene og reformviljen fra Det annet vatikankonsil har fått for dårlige kår i kirken og må styrkes.» Programmet inneholder mange fine og viktige saker, men det inneholder også mer kontroversielle formuleringer om seksuell legning, samvittighetene autonomi, sølibat, kvinnelige prester og kirkelig demokrati. I den offentlige debatt er imidlertid tonen ofte adskillig mer polemisk og aggressiv. Det har jeg liten sans for. Jeg liker ikke at den Kirken som jeg elsker skal bli karakterisert som bakstreversk og intolerant. Når jeg sammenligner dagens situasjon med den i Kirken da jeg var ung katolikk, har det vært en svært positiv utvikling. At den kanskje har skjedd, og skjer, langsomt målt i forhold til våre korte menneskeliv, er nok riktig. Av og til er det beklagelig, men ofte er det et gode også. Det er bra at ikke alt flyter så fort som i dagens grenseløse og kaotiske samfunn.

Blant de konservative er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese for eksempel bloggene En katolsk weblog – redigert av den katolske presten Oddvar Moi – og Ungpikekatolikk er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.

Jeg har ikke noe imot den gamle messeordningen, selv om jeg langt foretrekker den liturgien som pave Paul VI godkjente i 1969 – vel og merke når den feires ordentlig. At det ofte ikke er tilfelle, er velkjent. Det verste jeg selv har opplevd, var i en menighet i Normandie hvor presten hadde på seg en grovstrikket vams og feiret messen sittende ved et lite bord mens folk sto i en krets rundt ham. Etter konsekrasjonen holdt han kalken slik at alle kunne titte ned i den. Kanskje han ønsket at menigheten skulle sjekke at vinen var forvandlet?

Diskusjonen om presten skal stå vendt mot menigheten eller ad orientem, er ørkesløs. Den første posisjonen samler prest og menighet om handlingen på alteret, den andre uttrykker fint prestens sakrale funksjon. Derfor er det bra å ha mulighet for å oppleve messer på begge måter. Jeg har selv ingen preferanse.

Jeg betviler også at den «Tridentinske messen» slik vi kjenner den nå, er så «opprinnelig» som bloggerne hevder. For det første skjedde mye med liturgien etter at pave Paul I på 700-tallet hadde godkjent en messe-Ordo. Situasjonen ble så kaotisk at Tridentinerkonsilet (1545–1563) bestemte at det skulle utarbeides en normalisert messeordning, Missale Romanum, som ble godkjent av pave Pius V i 1570. Denne liturgien er imidlertid ikke identisk med den tridentinermessen som benyttes nå. For det første beskriver ordningen til Pius V i hovedsak bare stille messer. Ordningen for høymesser kom senere og på en slik måte at presten som regel mumlet sin stille messe i parallell med musikken. Dessuten ble liturgien revidert gjentagne ganger under de følgende pavene, siste gang i 1962 under pave Johannes XXIII.

Selv mottok jeg med begeistring pave Paul VIs messeordning, for den minnet veldig om den liturgien Dominikanerne brukte før 1969. Denne likheten er ikke tilfeldig, for da Kirken reviderte messen, tok den hensyn til bl.a. den gamle Paris-liturgien, som også var hovedkilden til Dominikanernes liturgi.

(Det finnes en god og pålitelig oversikt over liturgiens utvikling i Denis Crouan: Histoire et avenir de la liturgie romaine, Téqui, Paris 2001.)

Jeg er altså en «mellommann», en som tilhører sentrumsgruppen av katolikker. Mine meninger ligger ofte mellom ytterpunktene. Jeg er også mellommann i den forstand at jeg ser verdien av og ønsker å fremme meningsmangfold, dialog og debatt i Kirken. Om jeg selver uenig med mange på både den radikale og den konservative siden, vil jeg likevel sterkt forsvare deres rett til å hevde sine synspunkter. Noen ganger kan ytterliggående standpunkter også bidra til fremskritt ved det utvidede perspektiv de bidrar med og ved den debatt de utløser.

Mangfoldet i Kirken er en viktig side ved det å være katolsk. Begrepet «katolsk» omfatter blant annet det at den ene og samme Kirken omfatter – uten å falle fra hverandre i biter – ulike meninger, forskjellige holdninger, et mangfold av praksis og et stort spekter av spiritualitet. Det er vår Kirkes rikdom at den har bevart enheten og ikke er blitt splittet i masse smågrupperinger slik tilfellet er hos våre protestantiske medkristne.

Explore posts in the same categories: 2.3 Katolske kirke, 2.6 Liturgi, 7 AKTUELT

Stikkord: ad orientem, Crouan, dialog, konservative katolikker, liturgi, mangfold, mellommann, messe, Moi, Også vi er kirken, radikale katolikker, tridentinsk

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.