Archive for the ‘7 AKTUELT’ category

Pave Frans er for likestilling

13.05.16

Den nåværende paven har et mer positivt syn på kvinnefrigjøring enn sine forgjengere.

Politisk redaktør Berit Aalborg hadde en viktig kommentarartikkel i Vårt Land 12. mai, hvor hun påpeker at en kristen «familielobby» motarbeider arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Hun gir imidlertid et noe urettferdig bilde av pave Frans’ rolle når hun skriver:

Mange opplever pave Frans som en  reformator, han blir ansett som en som tar opp kampen mot fattigdom og korrupsjon, og som har et rausere hjerte for homofile enn sine forgjengere. Samtidig står han nært sine forgjengere i synet på familie og likestilling […].

At Den katolske kirke tidligere har motarbeidet likestillingsarbeidet, er dessverre et faktum. Imidlertid har pave Frans tatt noen grep for å endre dette. Her er to eksempler på nyskapende initiativ fra pavens side.

For det første publiserte han 12. mars i år et pavelig skriv ‒ en «Post-Synodal Apostolic Exhortation» kalt Amoris Laetitia ‒ hvor han riktignok gjentar mye av sine forgjengeres synspunkter, men hvor han også åpner for noe nytt. Om likestillingsarbeidet skriver han blant annet [avsnitt 54, min oversettelse]:

Selv om merkbare fremskritt er blitt gjort for kvinners rettigheter og deltakelse i det offentlige liv, ønsker jeg å fremheve det faktum at mye gjenstår å gjøre i mange land for å fremme disse rettighetene. […] Det finnes i dag noen som tror at mange av dagens problemer har oppstått på grunn av kvinnefrigjøring. Dette argumentet er imidlertid ikke riktg, det er feilaktig, usant og en form for mannssjåvinisme. Menns og kvinners likeverd får oss til å juble når vi ser at gamle former for diskriminering forsvinner og at det er voksende gjensidighet innen familiene. Om noen inadekvate former for feminismen har oppstått, må vi likevel i kvinnebevegelsen se Den hellige ånds virke for en klarere erkjennelse av kvinners verdighet og rettigheter.

Det er også allement kjent at Den katolske kirke av teologiske grunner ikke har åpnet for ordinasjon av kvinner til prester og biskoper. Imidlertid meldte Vatikanradioen 12. mai at pave Frans vil etablere en kommisjon som skal vurdere «reinstating female deacons» i Kirken. Han ønsker også å øke kvinners innflytelse i kirkelige saker. Her er et klipp fra nyhetsmeldingen:

Pave frans gjentok at han ønsker å se en økning i antall kvinner som har beslutningstakende stillinger i Kirken; han sier at kvinners synsvinkler er svært viktig for både utarbeidelsen og gjennomføringen av slike avgjørelser. Integreringen av kvinner i Kirkens liv har [hittil] vært veldig svak, og han tilføyer at vi må «gå fremover».

Mange vil kanskje synes at disse tiltakene ikke akkurat er revolusjonerende. Men i forhold til det som har vært sagt og gjort tidligere, er det all grunn til å vurdere pavens initiativ positivt.

Referanser

Amoris Laetitia: https://w2.vatican.va/content/dam/francesco/pdf/apost_exhortations/documents/papa-francesco_esortazione-ap_20160319_amoris-laetitia_en.pdf

Vatikanradioens melding: http://www.news.va/en/news/pope-calls-for-commission-to-study-reinstating-fem

Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no 13.05.2016. Vårt Lands redaksjon trykket et sitat i papiravisen 18.05.2016 (se nedenfor) og hele innlegget i papiravisen 20.05.2016.

Klipp fra Vårt Land 18.05.2016:

Klipp

Har det noen hensikt, eller … ?

18.04.16
[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

  • Paven hentet 12 flyktninger, men mange tusen er igjen.
  • Du gir noen penger til en rumensk tigger på gaten, men hva med de andre som tigger og alle de fattige i Romania?
  • Jeg sender et bidrag til hjelparbeidet i Ecuador, men det hjelper kanskje bare én av mange nødlidende.
  • Hva nytter det å betale for ett fadder-skolebarn i et fattig land når det er så mange som ikke får noen støtte?

Enkelt svar på disse og lignende spørsmål:
ENKELTMENNESKER TELLES IKKE !!!

 

Salme 81: Bare Israel ville gå på mine veier!

10.07.14

Salme 81 brukes i laudes på torsdag i uke II.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

* * * * *

Bombing av Gaza [Mohammed Salem/Reuters, Wikimedia Commons]

Bombing av Gaza [Mohammed Salem/Reuters, Wikimedia Commons]

Israel bomber igjen Gaza og faren er stor for ny bakkeinvasjon, melder nyhetsmediene i dag, torsdag 10. juli 2014. Hamas på sin side har sendt mange raketter fra Gaza mot mål i Israel. Disse rakettene har imidlertid ikke gjort stor skade. Derimot har Israels bombing av den tettbefolkede Gaza-stripen drept mange, og blant de sivile dødsfallene er det også flere kvinner og barn.

Det var disse nyhetene jeg hadde i bakhodet da jeg i dag morges ba mine tidebønner. Derfor ble den tredje gammeltestamentlige salmen i laudes, salme 81, farget av den fryktelige eskaleringen av striden mellom Israel og den palestinske befolkningen.

Men folket mitt hørte ikke på meg,
Israel ville ikke adlyde meg.
Så lot jeg dem fare, forherdet i hjertet;
de fulgte sine egne planer.
Bare mitt folk ville høre på meg,
bare Israel ville gå på mine veier!
[vv 12-14]

For meg uttrykker disse ordene Guds sorg over Israels krigerske handlinger de siste par døgnene. Så ble min bønn at Israel må lære å strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet [Rom 14:19], slik Paulus formaner oss i bibellesningen i den samme tidebønnen. Guds veier [v 14] må nettopp være å bygge opp et godt fellesskap med den palestinske befolkningen både i og utenfor de områdene hvor Israel i dag har kontrollen. En slik sameksistens kan ikke Israel oppnå med krig. Misforstå meg ikke! — jeg vet selvsagt at det er to parter i denne konflikten og at det er skyld på begge sider. Likevel kan vi la salme 81 bli en bønn om at Israel på sin side må bidra til rettferdighet og forsoning ved å gå fredens vei. Den veien er vanskelig, men vi alle — også det israelske folket — må be om og stole på Guds hjelp. Derfor er salme 81 viktig i dag.

Men er ikke dette å misbruke den gamle salmeteksten, som er skrevet i en helt annen sosial, politisk og religiøs sammenheng? Nei, Guds ord er ikke bare historie, de er og skal være aktuelle for oss i dag, vi må gjøre dem til vår historie. Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte, skriver Jeremia [15:16]. Slik må også vi fordøye Guds ord og ikke bare forstå og fortolke dem, slik bibelforskeren gjør.

I dag var det slik Gud talte til meg gjennom salme 81. En annen gang sier kanskje den samme teksten meg noe helt annet, noe som er like riktig i den nye sammenhengen.

Alt det jeg hittil har skrevet, relaterer seg til et lite avsnitt i denne vakre salmen. De andre versene inspirerer meg også — og sikkert også deg! — til personlig bønn, men det sier jeg ikke mer om nå. Nå er det den aktuelle striden som jeg legger fram for Gud.

Hør, mitt folk, jeg formaner deg!
Israel, om du bare ville høre på meg!
[v 9]

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Grå moral

18.01.14

Hva gjør vi i moralske gråsoner hvor ingen valg er entydig gode?

 

Moses og budene (fra Wikimedia Commons)

Moses og budene (fra Wikimedia Commons)

Jeg begynte å studere medisin samme året som jeg konverterte til Den katolske kirke. Nå er det 56 år siden. Jeg forutså dengang at jeg som lege ville bli konfrontert med mange moralsk vanskelig situasjoner. Derfor kjøpte jeg boken Medical Ethics av jesuittpater Edwin F. Healy [Loyola University Press, Chicago 1956]. Som nykonvertert katolikk regnet jeg med at denne boken ville gi den kommende legen klare, «katolske» svar på etiske problemer.

Healys bok var en gedigen skuffelse. For en stor del presenterte den etiske prinsipper ved å drøfte reelle eller konstruerte situasjoner fra medisinsk praksis. Jesuittisk moralteologi har en tradisjon for slik kasuistikk, er jeg senere blitt fortalt. Det var imidlertid ikke metoden jeg reagerte på — å anvende allmenn etisk teori på konkrete eksempler, kan være en god presentasjonsform. Problemet var at forfatteren ofte hadde klare svart-hvit-løsninger på vanskelige, moralske dilemmaer: Noen valg var entydig moralsk forkastelige, og på den andre siden fantes alle de prisverdig gode valgene. Onde eller gode handlinger, og mellom dem ingen alternativer.

Intuitivt hadde jeg en mistanke om at livet i praksis ikke kunne være så enkelt.

Jeg ble minnet om dette problemet da vi for en tid siden hadde en fin diskusjon i familien om etiske spørsmål. Av og til blir vi nødt til å ta noen pinefulle moralske valg. Vi kan selvsagt — som mange mennesker faktisk gjør — lukke øynene for de etiske aspektene av våre handlinger. Et dagsaktuelt eksempel: «Det er litt ubekvemt å få et barn akkurat nå; altså tar jeg abort. Jeg har jo rett til å bestemme over min egen kropp.»

Som kristen kan jeg ikke godta et slikt moralsk laissez faire. Vi er kalt til å gjøre det gode og sky det onde.

Men det er ikke alltid like enkelt, og det er mange årsaker til det. De gode valgene kan for eksempel kreve mer av oss enn vi umiddelbart har lyst til å ofre.

Vi støter imidlertid av og til på et mer grunnleggende problem: Det finnes i noen moralske valgsituasjoner ingen alternativer som er entydig gode eller dårlige. Hvordan skal vi da kunne anvende de generelle etiske prinsippene?

La meg bruke Healys kasuistikkmetode og illustrere denne fundamentale vanskeligheten med fire eksempler.

1) Da jeg var ung doktor, fortalte noen meg om en fødselskatastrofe hvor legen ikke kunne redde livene til både mor og barn. Han bare hadde to valg, enten å berge barnet og la moren dø eller omvendt. Vel, han hadde et tredje valg også, nemlig ikke å gjøre noe, og da ville begge dø. I en slik situasjon er ingen handling helt god. Uansett hva legen velger, «dømmer» han et menneske (eller begge) til døden. Her er ingen aksjon moralsk «hvit», og bare ett valg er entydig «svart»: å la begge dø når minst ett liv kunne reddes. Legen er altså tvunget til å velge i en gråsone. (I parentes bemerket: På et moderne sykehus med godt utstyr og kompetent personale kunne man kanskje ha reddet både mor og barn, men slik var ikke situasjonen i det aktuelle eksemplet.)

2) Selv har jeg vært til stede ved en annen krisesituasjon. Jeg arbeidet på en indremedisinsk avdeling, og en dag fikk vi inn på akuttmottaket en pasient som bare kunne overleve i en respirator, og da ville prognosen være svært god. Problemet var bare at avdelingene ikke hadde noen ledige respiratorer. Imidlertid var en av dem i bruk for en eldre pasient som hadde ligget i dypt koma i lengre tid og med svært liten sjanse til å våkne igjen. En overordnet lege tok da en rask beslutning: Den eldre pasienten ble koblet fra respiratoren og døde, og den nye pasienten reddet livet. Her har vi også et moralsk dilemma hvor begge alternativene er «grå».

3) Hva med forsvar når noen truer din eller dine nærmestes liv, helse eller eiendom? Vi vet at mennesker i USA — også kristne — har tradisjon for å være raske på avtrekkeren i slike situasjoner. Eller hva med tilsvarende situasjoner på det nasjonale eller internasjonale planet? Historien har gitt oss mange eksempler på forsvarskrig og på krig når menneskerettighetene er blir grovt krenket. Moralsk sett er slik nødrett i gråsonen fordi man tar liv og gjør annen skade for å oppnå et gode.

4) Abort representerer også et vanskelig valg. Det er min overbevisning som katolsk kristen at fosteret er ukrenkelig fra unnfangelsen av. Det har et menneskeverd fordi det bærer i seg all potensialitet til det fullt utviklede menneske. Dessuten er det en flytende overgang fra embryo via foster til barn slik at det ikke finnes noen entydig grense i denne utviklingen som forteller oss når kimen blir til «menneske». Alle forsøk på å definere en slik grense — implantasjon i livmorslimhinnen, start av hjerteaktivitet, menneskelig utseende eller fødsel — er høyst arbitrære. Jeg er enig med Kirken, som sier at unnfangelsen er den kritiske hendelsen. Derfor er det vanskelig moralsk å rettferdiggjøre abort av bekvemmelighetshensyn eller fordi barnet har misdannelser. Men i to situasjoner er det vanskeligere å vite hva som er rett og galt. (i) En sjelden gang kan svangerskapet være en trussel mot morens liv, og avbryter man ikke graviditeten, kan både foster og barn dø. (ii) Graviditet etter voldtekt eller incest kan ha katastrofale følger for kvinnens psykiske helse eller — i det minste i noen samfunn — gjøre hennes sosiale situasjon umulig for resten av livet.

Når jeg tidligere har drøftet disse moralsk vanskelige situasjonene med andre, har noen påpekt at den gode hensikten helliger midlet — en læresetning som, med rette eller ei, er tillagt jesuittene. Men så enkelt er det ikke. Et godt formål kan ikke hvitvaske det grå.

Vanlig moraloppfatning og kristen etikk sier at det er moralsk forkastelig å ta liv — Du skal ikke slå i hjel, sier det femte bud [2 Mos 20:13] — og i alle de fire situasjonene jeg nevnte ovenfor, skjer nettopp det. Det femte budet var riktignok ikke absolutt for israelittene i den gamle pakt; de førte krig, og Moseloven hadde mange bestemmelser om dødsstraff, se f.eks. 3 Mos 24:15-17. De kristne har heller ikke alltid overholdt dette budet; historien gir oss mange triste eksempler på det, dessverre.

Det er imidlertid ikke bare i relasjon til drap vi finner moralske gråsoner. Kjærlighetsbudet gir oss mange andre eksempler. Jeg skal nevne et par.

1) Den katolske kirke godtar ikke gjengifte etter skilsmisse. Et gyldig ekteskap er et sakrament og derfor uoppløselig. Men så skjer det dessverre at ekteskapet strander og partene går fra hverandre. Det er trist, men skilsmissen er ikke selve problemet. Det oppstår når en av disse personene møter en ny partner og forholdet utvikler seg til ekte kjærlighet. Er da en samlivsform for de to elskende utelukket? Den tradisjonelle læren i Kirken svarer ja på det spørsmålet. Men er det riktig å avstå fra samliv når Bibelen lærer oss at av tro, håp og kjærlighet er kjærligheten størst [1 Kor 13:13]? På den andre siden er det selvsagt problematisk å bryte en kirkelig bestemmelse og gifte seg borgerlig. Her er det altså to alternativer, og begge er i gråsonen.

Jeg kjenner selv denne situasjonen, for både min ektefelle og jeg har vært gift tidligere. Vi giftet oss borgerlig, og i mange år deltok vi aktivt i det kirkelige livet uten å motta botens og alterets sakramenter. Det var smertefullt, men vi opplevde det likevel som riktig. Heldigvis for oss ble begge våre tidligere ekteskap erklært som ugyldige av Kirken, slik at vi til slutt også kunne vies kirkelig.

2) De homofile har et tilsvarende problem. Jeg tviler ikke på at de kan erfare en ekte og stabil kjærlighet som de ønsker å realisere fullt ut i et ekteskapsliknende samliv. Men det godtar ikke Kirken. Det homofile paret står derfor også overfor to grå alternativer. De kan enten vrake et samliv i kjærlighet, og det er ikke noe godt valg. Alternativt kan de velge en samlivsform, og da setter de seg opp mot Kirkens lære, noe som heller ikke er bra.

Hva vil jeg med de eksemplene som jeg har presentert? Jeg skulle gjerne ha kommet med noen løsninger som var etisk holdbare, men det klarer jeg ikke i en kort artikkel. Kanskje ikke ellers heller.

Min hensikt har bare vært å påpeke at mange av våre moralske valg har en innebygget ambivalens. Velger vi ett alternativ fordi det er godt, kan det medføre onde konsekvenser, og tilsvarende gjelder for det andre alternativet. Det er realistisk å innse at slik er menneskelivet; vi er nødt til å navigere i urent farvann.

Noen vil kanskje påpeke at denne tilstanden er en følge av arvesynden og at menneskelivet er en syndig tilstand. Jeg tror Augustin mente det. Et slikt syn fritar oss imidlertid ikke fra forpliktelsen til å leve så godt vi kan.

Om jeg ikke har noen løsning på de nevnte moralske problemene, har jeg i det minste en pragmatisk, kristen leveregel. Vi kjenner Jesus Kristus fra evangelienes beretning og de andre nytestamentlige skriftenes formidling av hans liv og lære. I en vanskelig moralsk valgsituasjon kan det derfor være en hjelp og inspirasjon å tenke seg at jeg har Jesus Kristus ved min side akkurat nå. Hva ville han ha rådet meg til å gjøre? Så får jeg velge og ta ansvaret for mitt valg.

Salme 80: Gud, før oss tilbake — et tillegg

28.11.13
Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

I denne bloggen har jeg allerede kommentert Salme 80, Gud, før oss tilbake (klikk på lenken). Forverringen av situasjonen i Midtøsten har imidlertid gitt denne salmen økende aktualitet. Derfor utvider jeg min kommentar med dette tillegget. Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

= = = = =

Gjennom historien — fra dens tidligste epoker til i dag — har Midtøsten vært en urolig region. Helt fra Gud kalte Abraham har gudsfolket vært aktivt med i og mange ganger offer for stridighetene i dette møtepunktet for ulike folkeslag og viktige handelsruter.

Bakgrunnen for Salme 80 er en av disse konfliktene: Assyrerne erobret i 722 f.Kr. nordriket av Israel, og i 586 f.Kr. tok babylonerne Juda og Jerusalem, destruerte tempelet og førte med seg innbyggerne til et fangenskap langt borte fra sitt eget land. Dette tolker jødene som Guds straff for folket synd og ber Gud om tilgivelse slik at de kan vende tilbake: Gud, før oss tilbake, la ditt ansikt lyse så vi blir frelst! [v 4]

Også i dag lider gudsfolket i Midtøsten, kanskje mer enn noen gang. Jeg tenker på de kristne i denne regionen.

Før jeg fortsetter: Hvis du lurer på hvorfor jeg bruker betegnelsen «gudsfolket» om både kristne og gammeltestamentlige jøder, kan du lese hva Det annet vatikankonsil skriver om Guds folk (klikk på lenken).

Helt siden invasjonen i Irak i 2003, via «den arabiske våren», til opprøret i Syria i 2011 har de kristnes situasjon stadig blitt vanskeligere. Kristne i Irak er blitt fordrevet fra sine hjemsteder, i Egypt blir kirker brent og kristne drept, og i Syria blir den kristne minoriteten mindre og mindre på grunn av flukt og drap. Er dette begynnelsen på et Midøsten uten et kristent nærvær? Vil gudsfolkets historiske landområde til slutt bli uten kristne?

Jeg må innrømme at denne situasjonen går inn på meg, og jeg føler meg maktesløs. Det er lite annet jeg kan gjøre enn å følge med i nyhetene, å gi uttrykk for min bekymring og sympati i skrift og tale og — ikke minst! — å ta de lidende kristne med i mine bønner.

Og her er det jeg tyr til Salme 80. Jeg kan ikke tenke meg en bedre tekst når jeg ber til Gud for mine trosfeller i Midtøsten. Selv om salmen refererer til «det babylonske fangenskap» (586–539 f.Kr.), er dens ord like aktuelle i dag. Alle kan lett omtolke dens beskrivelser og poetiske uttrykk til å gjelde dagens situasjon i Midtøsten, særlig i Irak, Egypt og Syria.

Hjemlandet til gudfolket, både jøder og kristne, var det vi i dag kaller Midtøsten. I jødenes storhetstid under kong Salomo strakte dette landet seg helt fra havet (Middelhavet) til Storelven (Eufrat) [v 12]; det omfattet altså nettopp den regionen hvor kristne er truet i dag. Salmen bruker bildet Guds vinstokk [v 9] om dette gudsfolket:

Du ryddet plass for den
så den slo rot og fylte landet.
Fjell ble dekket av skyggen,
mektige sedrer av greinene.
Den strakte rankene ut til havet
og skuddene til Storelven.
[vv 10–12]

Nå er situasjonen til denne «vinstokken» kritisk:

Hvorfor har du revet ned gjerdet rundt den
så alle som går forbi, kan plukke,
villsvin fra skogen kan gnage
og krypet på marken kan ete?
[…]

Treet er brent opp i ilden, hugget av.
De skal gå til grunne når du truer.

[vv 13–14,17]

De kristne jages eller drepes, kirker brennes. Kan det bli verre? I sin fortvilelse roper våre trosfeller i disse landene:

Gud Herre Sebaot,
hvor lenge skal du svare folkets bønn med rykende vrede?
[…]

Du lar naboene våre slåss om oss,
fiendene spotter oss.
[vv 5,7]

I medfølelse og solidaritet med dem, kan også vi be:

Vend tilbake, Gud Sebaot,
vend blikket ned fra himmelen og se!
Ta deg av denne vinstokken
[…].

Gud, før oss tilbake,
la ditt ansikt lyse så vi blir frelst!
[v 15,4]

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Reservasjonsrett og ondskapens banalitet

12.10.13

Aftenposten hadde 9. oktober en kronikk, Vikeplikt for kvinners rettigheter, skrevet av fem kvinner fra redaksjonen i det feministiske tidsskriftet Fett. Der kan vi lese:

Tilhengerne av reservasjonsretten har forsøkt seg med at dette ikke er et spørsmål om kvinners rettigheter, men om legers menneskerettigheter, mer spesifikt retten til religions‑ og samvittighetsfrihet. For katolske leger kan det for eksempel by på problemer å være katekismetro og del av førstelinjetjenesten innenfor et helsesystem som har legalisert abort.

Forfatterne innrømmer at abort og henvisning til abort kan representere etiske dilemmaer for en del leger, men så tilføyer de:

Legens intensjoner er helt uinteressante. Vi mener at det som betyr noe er konsekvensene for den som relativt sett står i en undermaktposisjon, nemlig den som oppsøker sin lege for å få hjelp med å løse et problem. Lege-pasient-relasjonen er ikke primært ment å være en arena for legens «personlige kall», selv om et privat engasjement er beundringsverdig. Det handler om å hindre at en rekke leger, deriblant fastleger — pasienters inngangsport til helsevesenet — skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter.

Det jeg skriver i dette innlegget, er ikke et bidrag til diskusjonen om de moralske sidene ved abort. Mediene har hatt rikelig stoff om disse spørsmålene, og jeg har ingen nye argumenter å føre til torgs.

Derimot ønsker jeg å rette søkelyset mot en mer prinsipiell og overordnet etisk problemstilling, nemlig relasjonen mellom lov og moral. Jeg er nemlig svært skremt av den holdningen som Fett-redaktørene gir uttrykk for. Som sitatet ovenfor viser, protesterer de mot at leger «skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter». Det skal ikke stor fantasi til for å generalisere dette utsagnet fra bare å angå leger til å gjelde mennesker generelt. Hvis man bare skal være lovlydig og ikke følge samvittigheten der den står i konflikt med loven, kan det ha ganske uhyggelige konsekvenser. Det er dette generelle meta-spørsmålet jeg vil belyse; problemet om abort legers reservasjonsrett er bare et eksempel. Jeg kunne ha valgt et annet.

Historien gir oss mange eksempler på enkeltmennesker som ikke har latt seg diktere av samfunnets styrende lover, organer og personer og som har måttet ta konsekvensen av det. Jeg minner om kristne martyrer helt fra Kirkens første periode og til i dag og om forkjempere for menneskerettigheter som Nelson Mandela i Sør-Afrika og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Det er ikke vanskelig å gjøre listen mye lengre.

Mange understreker forskjellen mellom lov og etikk, og jeg er stort sett enig i denne distinksjonen. Det er et stort emne. Jeg skal bare kort nevne to viktige aspekter.

1) For det første: Moral og lovlydighet er ikke sammenfallende begreper. Paulus viste i en rekke skrifter at å overholde Moselovens detaljerte forskrifter ikke var det sentrale i kristnes relasjon til Gud. Mange senere moralteologer og filosofer — ta Kierkegaard som et typisk eksempel — har påpekt at å holde seg til sivile og religiøse lovbud ikke definerer det som er moralsk. Det moralske krever ofte mye mer av mennesket, en forpliktende og autentisk holdning. Du gjør kanskje ikke et lovbrudd om du går forbi en skadet person som trenger hjelp, men da opptrer du ikke moralsk. Lignelsen om den barmhjertige samaritan lærer oss noe om det.

2) For det andre er lover til for å ordne et samfunn, og mange lover er derfor og bør være etisk nøytrale. At lover imidlertid ikke alltid er det, er en kjent sak. Noen lover kan stille krav som i sin natur er moralsk gode, som for eksempel å respektere de fundamentale menneskerettighetene. Andre lover kan være etiske problematiske, i det minste for noen mennesker. Det gjelder som kjent abortloven. Der det er en konflikt mellom det juridiske og det etiske, må det etiske ha prioritet; egen overbevisning og samvittighet må være utslagsgivende. Fordi etikken har forrang over loven, må man i et dilemma hvor samvittighet og lovlydighet er på kollisjonskurs, ta de personlige konsekvensene når eget valg strider mot lovens bokstav.

Statsviteren og filosofen Hannah Arendt har noe viktig å lære oss om dette. Da hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann og analyserte hans handlinger og holdninger, utarbeidet hun den etiske kategorien ondskapens banalitet. Eichmanns moralske brist var å være en svært lovlydig person i et ondt system; han gjorde sine oppgaver uten å vurdere egne handlinger, han satte ikke sitt arbeid inn i en større sammenheng. Han tok ikke selv livet av jøder, men han fikk dem sendt til steder hvor de ble tilintetgjort. Derfor ble den banale handlingen å få jødene transportert et ledd i ekstrem ondskap.

Mange mennesker, og deriblant selvsagt mange leger, blant annet jeg selv, ser på abort som drap fordi de anser at menneskeverdet konstitueres i begynnelsen av fosterlivet og ikke bare ved fødselen. At loven gir kvinner rett til selvbestemt abort, er et eklatant eksempel på at alle lover ikke er etisk nøytrale.

Å henvise til abort er en handling som er analog til det Eichmann gjorde. Henvisningen er banal hvis man ikke setter den inn i en større sammenheng, men gjør man det, ser man at handlingen tilhører kjeden av hendelser som fører til fosterdrap. Da blir handlingen for disse legene et eksempel på ondskapens banalitet, altså en lovlydighet som moralsk sett er svært problematisk. Det er denne sammenhengen noen leger ser og som gjør at de ut fra sin samvittighet ber om reservasjonsrett.

Misforstå meg ikke, det er en grusom forskjell mellom Eichmanns forbrytelse mot menneskeheten og det å henvise en kvinne til abort. Hans handlinger var ikke bare kvantitativt svært omfattende, men den hadde også sitt grunnlag i et ekstremt rasistisk og menneskefiendtlig menneskesyn. Jeg kan ikke se noen mulighet for å kunne rettferdiggjøre det han gjorde.

Det stiller seg annerledes med abort, for der kan intensjonen i utgangspunktet være god, for eksempel å ville hjelpe en kvinne ut av en vanskelig situasjon eller å gi henne mulighet til å ta styringen over sin egen kropp og sitt eget liv. Som kjent er ikke alle enige i at hensikten i dette tilfellet helliger midlet.

Kvalitativt tilhører imidlertid begge handligssettene — både Eichmanns (u)gjerninger og det å henvise til abort når egen samvittighet ikke tillater abort — samme etiske kategori, ondskapens banalitet. Kriteriet er altså at en tilsynelatende triviell handling ikke settes inn i en sammenheng som er moralsk problematisk.

Hva må så samfunnet og de berørte legene gjøre med henvisningsdilemmaet? Enten må samfunnet gi reservasjonsrett til leger som deler dette synspunktet og som er i helsesystemets frontlinje eller så må disse legene søke seg en annen jobb. Hva som er riktig valg, ligger utenfor dette innleggets ramme. Jeg ville bare understreke et etisk prinsipp som ikke må ignoreres.

Det er ikke riktig at «Legens intensjoner er helt uinteressante», slik Fett-redaktørene hevder. Fordømmer man Eichmanns holdning, må man også ta på alvor det problemet en del leger har med å henvise til abort.

(Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no)

Snakk sammen og bli klokere!

01.07.13

Motstanden mellom katolikken Steenhoff og feminist-teologen Gunnes bør erstattes av dialog

Jeg er katolikk og har med sorg lest innlegget Evangeliet etter Gyrid Gunnes av min medkatolikk Eirik A. Steenhoff, hvor han polemiserer med svært sterke ord mot de synspunktene Gyrid Gunnes kommer med i hennes bok om feministisk prekenpraksis. Hun har fremmet sine tanker flere ganger i Vårt Land, og i dag (mandag 1. juli) har hun i samme avis et ganske skarpt svar på angrepet fra Steenhoff.

Angrep medfører med nesten lovmessig nødvendighet motangrep. Det er etter min mening en destruktiv prosess. Resultatet blir bare mer og mer steile synspunkter og økt avstand. Derfor er det med sorg jeg følger denne debatten.

Den minner meg om tidligere tiders luthersk og katolsk apologetikk. Jeg nevner to eksempler: I mellomkrigstiden kom Marta Steinsvik med svært harde utfall mot Den katolske kirken, og noe senere publiserte den katolske presten Johannes van der Burg flere bøker som polemiserte mot luthersk kristendom. Begge bidro med sine til dels usaklige angrep til å gjøre avstanden mellom lutheranere og katolikker større en rimelig var. Dette var religionskrangel og ikke dialog.

Det er noe lignende vi ser i konfrontasjonen mellom Steenhoff og Gunnes. Det er ingen tvil om at deres teologiske synspunkter ligger langt fra hverandre, men det bør ikke være en unnskyldning for ikke å delta i en tolerant dialog.

Motsetningen til apologetikk er en saklig samtale. En slik dialog har tre elementer: (1) Bak all uenighet er det viktig å lete fram de verdier og synspunkter man tross alt kan være enige om. (2) Man må også forsøke å forstå bakgrunnen og argumentene for de synspunktene motparten har og som en selv i utgangspunktet ikke kan godta — det kunne være at det er noe å lære! (3) Skal punkt 2 kunne realiseres, må også det en selv mener presenteres på en måte som den andre kan forstå.

Formålet med en slik dialog er ikke nødvendigvis at de to partene skal bli enige. Det må være legitimt å ha forkjellige verdier og grunnsyn, men det er ingen grunn til at man derfor skal være motstandere og at man ikke skal være villig til å forstå og lære av hverandre.

Kristne i alle leire snakk sammen og bli klokere!

[Innlegget var opprinnelig publisert på Verdidebatt.no]