Archive for the ‘2.6 Liturgi’ category

Liturgisk parfyme?

18.07.16

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Reklamer

Salme 87: Sion, du Guds by

23.06.14

Salme 87 brukes i laudes på torsdag i uke III.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

* * * * *

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Da jeg for et par tiår siden besøkte Jerusalem, gikk jeg en dag ned fra Oljeberget og passerte en liten kafé. Jeg var tørst og gikk inn for å kjøpe mineralvann. Mens servitøren gikk for å hente vekslepenger, kom jeg i prat med fem menn, kledd i mørkeblå kaftaner og med røde, potteformede hatter på hodet. De snakket engelsk og viste seg å være muslimske pilegrimer fra Sør-Afrika. Jeg fortalte at jeg var sammen med hustru og sønn i Jerusalem, også som pilegrimer. Vi hadde altså noe til felles både med hverandre og med den jødiske befolkningen: For oss alle var Jerusalem en hellig by. Det er den for troende i tre religioner, som alle regner Abraham blant sine religiøse fedre. Dette møtet var en av mine største opplevelser i Jerusalem.

Jeg tenker ofte på dette hyggelige møtet når jeg ber salme 87. Denne salmen tilhører nemlig gruppen av Sions sanger i Salmenes bok, en gruppe som også omfatter salmene 46, 48, 76 og 84; noen regner også med salmene 122 og 134. De lovpriser den hellige byen Jerusalem som «Guds bolig»: på Sion står hans bolig [Sal 76:3].

Gud bolig? vil kanskje mange spørre.

Himmelen er min trone og
jorden en skammel for mine føtter.
Hva slags hus kan dere bygge for meg,
hvilken bolig kan dere gi meg?
[Jes 66:1]

Gud bor ikke på noe jordisk sted. Hen er utenfor både tid og rom (klikk på lenken). Betyr det at salme 87 og de andre «Sions sanger» uttrykker en primitiv og utdatert gudsforståelse som gjør at vi moderne mennesker ikke lenger kan bruke dem i vår egen bønn?

Jeg forstår hvorfor man kan stille dette spørsmålet, men jeg har ingen betenkeligheter med å bruke disse salmene som min bønn. Tvert imot, jeg setter stor pris på dem, og hvorfor skal jeg antyde når vi når ser nærmere på salme 87, en typisk representant for sangene i denne gruppen.

For meg uttrykker denne salmen og de andre sionsangene en lovprisning på tre plan — lovprisning for den hellige byen Jerusalem, for Kirken og for det himmelske Jerusalem — og når jeg ber dem, kan jeg noen ganger legge vekt på det ene aspektet og andre ganger på ett av de to andre. Derfor, i stedet for å legge disse salmene til side som utdaterte og ubrukelige, er de en rik kilde til dyp bønn.

1. Den hellige byen Jerusalem

Jerusalem — som i gammeltestamentlig tid også ble kalt bare Salem — har ikke alltid vært jødefolkets religiøse sentrum. Opprinnelig hadde antakelig folk slått seg ned der fordi klippen Sion med daler på to sider gjorde stedet lett å forsvare i urolige tider.

Det er i historien om Abram (Abraham) vi første gang støter på stedet som noe mer enn en boplass [1 Mos 14:18-20]: Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Gud, Den høyeste. Presten Melkisedek velsignet Abram.

Langt senere i jødefolkets historie hører vi at kong David erobret og slo seg ned i Jerusalem, hvor han bygget et slott og gjorde byen til det verdslige sentret i sitt rike [2 Sam 5:6-11]. Etter at han fikk hentet paktskisten til Sion [2 Sam 6:1-19; Sal 132] og kong Salomo fikk bygget det første tempelet [1 Kong 6], ble Jerusalem også jødefolkets religiøse sentrum, stedet for offertjenesten og målet for de mange pilegrimsreisene.

Det er slik vi skal forstå metaforen «Gud bolig». Jerusalem, Sion og tempelet – og særlig paktskisten i Det aller helligste – var fysiske uttrykk for Guds nærvær.

Jerusalem er fortsatt en hellig by, og det er den for alle de tre religionene som fører sin historie tilbake til Abraham. Det opplevde jeg altså selv meget sterkt dengang jeg besøkte Israel. Klagemuren, de to store moskéene på Tempelhøyden og de kristne kirkene vitner om Jerusalems betydning for jødiske, muslimske og kristne mennesker.

Jerusalem var også den hellige byen for Jesus. I løpet av sitt offentlige virke dro han tre ganger til Jerusalem for å feire påske [Joh 2:13; 5:1; 11:55]. Han klaget over byen [Matt 23:37]. Og aller viktigst for kristne, Jerusalem var stedet for hans død og oppstandelse.

Jerusalem er derfor en viktig by i min tros forhistorie, og i min bønn kan jeg uten forbehold si med Salme 87:

 For om Sion heter det: «Hver og en er født her.» [v 5]
[…] «Alle mine kilder er i deg.» [v 7]

2. Kirken

For kristne er ikke templet i Jerusalem lenger det sentrale stedet. Derfor vet jeg at en del medtroende synes det er vanskelig å bruke sionsangene i egen bønn.

To innledende kapitler i denne salmebloggen drøfter nettopp denne vanskeligheten: Aktualisering av salmene og Bibelske salmer som personlig bønn (klikk på lenkene). Når vi ber salme 87 er den typologiske lesmåten veldig aktuell. Da kan vi ha Kirken i tankene når vi leser Guds by eller byen (altså Jerusalem) og Sion (egentlig Tempelhøyden) i salmeteksten.

På denne måten, blir mye i salmen meningsfullt, slik at vi kan gjøre den til vår egen bønn. Her er noen eksempler på hva som gir mening for meg i dag når jeg skriver dette innlegget. Andre ganger kan den aktuelle situasjonen for meg eller for Kirken være annerledes, og da kan det være at jeg ville lese annet inn i teksten.

Av alle Jakobs boliger elsker Herren Sions porter høyest [v 2]. «Herre, jeg er overbevist om at du elsker Kirken –  til tross for all synd og menneskelig svakhet som preger den – og det fyller meg med dyp takknemlighet. Jeg ber deg om hjelp til å leve slik at mitt liv blir et godt svar på din store kjærlighet.»

Herlige ting er sagt om deg, du Guds by [v 3]. «Herre, gjennom Kirken gir du meg del i åpenbaringen og sakramentene, og ved din rike nåde har du ledet mange mennesker til hellighet. Jeg priser deg for alt dette, og jeg ber om din hjelp til å åpne mitt hjerte for ditt ord og sakramentenes nådegaver og til å følge etter helgenene på veien til ditt rike.»

«Alle er de født her.» [v 6] «Herre, gjennom dåpen har du gjenfødt meg til evig liv. Hjelp meg så jeg blir et levende vitne om din rike nåde.»

De danser og synger: «Alle mine kilder er i deg.» [v 7] «Ja, Herre, min tro bygger på alt det du har gitt meg gjennom Kirken. Om jeg ikke akkurat danser, så synger jeg likevel med glede din pris i messen og tidebønnene.»

3. Det himmelske Jerusalem

Jeg tilhører Gud folk, et folk som har vært på vandring mot Gud i mange etapper. Han kalte Abraham og lot folket vokse i patriarkenes periode, han ledet det fra Egypt gjennom ørkenen til det lovede land, han førte det tilbake fra eksilet i Babylon og han ga oss sin sønn Jesus Kristus som frelser i tidens fylde. Deretter er det som kirke at gudsfolket fortsetter sin vandring mot det himmelske Jerusalem [Åp 3:12; 21:2,10] ved tidenes ende, alle troendes mål.

Noen ganger når jeg ber salme 87 eller en av de andre sionsangene, er det himmelske målet for gudsfolkets vandring jeg tenker på. Jeg har skrevet mer om det i mine kommentarer til salme 122 (klikk på lenken).

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Tre salmer på vandringen mot Gud

16.07.13

Det er neppe tilfeldig hvilke salmer som er gruppert sammen i en tidebønn, for samlet utgjør de ofte (alltid?) et meningsfullt hele. Mange ganger kan det derfor være nyttig å se på alle salmene i en tidebønn under ett når vi skal gjøre disse salmene til personlig bønn. Jeg velger de tre salmene i laudes på mandag i uke 3 som eksempel:

Salme 84: Hvor elskelige dine boliger er
Jes 2:2-5: I de siste dager skal det skje
Salme 96: Syng for Herren

Hvis du klikker på de tre lenkene overfor, kan du se salmetekstene i Bibel 2011. Nedenfor er sitater fra salmene merket med blå skrift.

* * *

P1100385 - edDet felles motiv for disse tre salmene er gudsfolkets vandring mot Gud.

1) En jødisk festreise

Først kommer salme 84. Mange klassifiserer den som en «Sion-sang», en salme som lovpriser Jerusalem (Sion) og tempelet. Salmen refererer riktignok til Sion [v 8] og til tempelet, men dens sentrale budskap er paktens folk på vandring, et folk som lengter etter å nå frem til tempelet: Salige er […] de som lengter etter å dra opp til tempelet. Når de drar gjennom baka-trærnes dal, gjør de den til et kildevell, og høstregnet legger sin velsignelse over den. De går fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion. [vv 6-8] (Uttrykket «fra kraft til kraft» i vers 8 er dunkelt. Andre bibler, bl.a. den som blir brukt i de norske Tidebønnene, har oversettelsen «fra høyde til høyde», og det gir mer mening.)

Mye taler derfor at denne salmen ble brukt på en av de tre årlige pilegrimsreisene til Jerusalem på samme måte som gradualesalmene som har overskriften «sang ved festreisene» [nr. 120-134]. Siden høstregnet [v 7] nevnes, kan salmen kanskje tilhøre høstens pilegrimsvandring i forbindelse med sukkot (løvhyttefesten).

Vi har ikke bevart denne festreisen i den nye pakt, men som kristne kan vi be salme 84 i ulike sammenhenger. Enhver som vandrer mot et hellig pilegrimsmål i Norge eller utlandet, kan uten vanskelighet ta salmens ord i sin munn, men enda mer nærliggende er det å la den uttrykke vår lengsel etter å møte Gud i messens sakramentale handling: Hvor elskelige dine boliger er, Herre Sebaot! Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. [v 3]

2) Vandringen til det himmelske Jerusalem

Den andre salmen er en profeti av Jesaja. Også her dreier det seg om gudsfolkets vandring mot Sion/Jerusalem [v 3] til Herrens tempelberg [v 2]. Her er imidlertid sammenhengen ikke lenger en festreise i salmistens samtid, men en vandring i de siste dager [v 2]. Salmen har et endetidsperspektiv. Derfor er ikke vandringens mål den lave tempelhøyden i vår tids Jerusalem: I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. [v 2] Der skal det råde paradisiske tilstander uten sverd, spyd og krig. [v 4]

Det er ikke vanskelig for oss kristne å tolke dette som en profeti om gudsfolkets vandring mot den nye himmel og den nye jord i det himmelske Jerusalem [Åp 21]. Slik kan Jesajas tekst ledsage hver enkelt av oss på reisen mot livets endelige mål.

Har du forresten lest hva Det annet vatikankonsil skrev om Guds folk? Det står i den dogmatiske konstitusjonen om Kirken, Lumen gentium. Å lese det kapitlet, gir en fin bakgrunn for å be denne salmen.

3) En lovprisning ved vandringens mål

Hva er vel mer naturlig enn å prise Gud når målet for vandringen er nådd?

Når jødefolket var fremme ved festreisens mål, Sions tempel, kunne de istemme en lovsang, for eksempel salme 96. Da sang de en ny sang for Herren og ga Herren den ære hans navn skal ha [vv 1, 8].

Vi kan også bruke salmens ord når vi når målet for vår pilegrimsvandring eller når vi med glede tenker møtet med Gud i messen.

Ingen av disse tre salmene er vanskelige; det er lett å gjøre dem til personlig bønn hver for seg. Når vi ber dem samlet, slik vi gjør i laudes på mandag i den tredje uken, tilfører helheten en ny dimensjon som kan inspirere vår bønn. Å være på vandring mot Gud — både i den nære tiden og i evighetens perspektiv — er en vesentlig side ved det å være kristen. På denne måten vandrer vi enkeltvis og som medlem av gudsfolket. La disse salmene ledsage vår festreise.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

03.05.13

Salme 63 brukes i laudes på søndag i uke I og på festdager (uavhengig av uke). Den katolske kirkes tidebønner utelater versene 10-12, kanskje fordi det voldelige innholdet er uforenlig med festdagens intensjon.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Denne salmen er viser oss hva bønn egentlig er, en dialog mellom to personer, en menneskelig person og en personlig Gud.

Av og til kan det være viktig å bli minnet om at bønn er dialog, for når man leser, resiterer eller synger tidebønnenes salmer, kan det ofte virke som en enveis handling, fra salmene til oss: Vi forsøker å gjøre salmenes innhold til vårt eget. Det er ikke noe galt i det. Salmene har vakre og dype ord, som vi gjerne gir vår tilslutning, og de har et budskap, de er en del av Åpenbaringen, som kan styrke og berike vår tro.

Vi må imidlertid ikke glemme at tekstene i Salmenes bok primært er bønn og at bønn først og fremst er dialog. I en dialog er det to aktører, et DU og et JEG, som henvender seg til hverandre, begge veier. Salme 63 minner oss at bønnen er en slik samtale. Hele denne salmen uttrykker denne dialogen, helt fra den innledende linjen (Gud, du er min Gud, som jeg søker) og til den siste (Jeg holder fast ved deg, din høyre hånd har grepet meg) finner vi nøkkelordene «jeg/meg» og «du/deg».

Det er ikke alle salmene som er formulert slik. Se for eksempel på salme 100; der er «vi» selvsagt i første person, men «Gud» omtales hele tiden i tredje person entall: Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokken han gjeter. [Sal 100:3] Betyr det at denne salmen ikke er bønn, at den ikke er en samtale med Gud? Langt ifra! Det er bare formen som er annerledes. Salmer som uttrykker seg slik, gir oss motiver og intensjoner som vi kan gjøre til våre egne og mentalt returnere til Gud, noen ganger som fortvilelse og klage, andre ganger som tilbedelse, lovprisning og takk. All bønn er dialog, og alle tekstene i Salmenes bok er bønn, også såkalte «læresalmer». Det er vår oppgave å gjøre dem til en jeg-du-samtale med Gud; det er utfordringen.

Her er det imidlertid nærliggende å komme med en innvending. Vi har neppe vanskelig å forstå at JEG er et nærværende subjekt som ber til Gud. Men hvor er han, hvor er bønnens DU? Kan bønnene være en dialog når jeg ikke kan se eller høre Gud? Eller når jeg ikke umiddelbart ser at min bønn blir oppfylt?

Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja [45:15]. Det er en av bønnens store utfordringer. Vi vet hvor vanskelig det er å samtale med et menneske som er fraværende. Er vedkommende fysisk ikke til stede, er samtalen umulig (om vi ikke griper til tekniske hjelpemidler, epost eller mobil). Men det er heller ikke lett å dialogere med en som er mentalt fraværende. Er det slik med bønnen også?

Flere salmer tar opp nettopp dette problemet. Jeg er spesielt glad i salme 42-43 og den teksten vi ser på akkurat nå, salme 63, fordi disse salmene er lengselsfulle rop til den skjulte Gud:

Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land.
[Sal 63:2]

Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?»
[Sal 42:2-4]

Ja, «hvor er min Gud?»

Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan; Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden. Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss. Hvordan? — ja, det ligger utenfor rammene til denne korte betraktningen. (Jeg har drøftet noen elementer av dette problemet i boken Klokke og katedral.)

La oss vende tilbake til Jesaja-sitatet om den skjulte Gud. Litt senere i den samme profetien henviser Gud til alle sine store gjerninger for israelittene og sier:

Jeg har ikke talt i det skjulte,
et sted i det mørke land.
Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt:
«Søk meg i det tomme!»
[…]
De skjønner ingenting,
de som bærer på gudebilder av tre
og ber til en gud som ikke kan frelse.
[…]
Det finnes ingen annen gud enn jeg,
ingen annen rettferdig og frelsende Gud.
[Jes 45:19-21]

Jeg synes dette er til å bli klok av. Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig — lik de som bærer på gudebilder av tre.

Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet. Han virker fjern.

Vi kristne har imidlertid en fordel, som de gammeltestamentlige israelittene ikke hadde. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Gud som ble mennesker lik [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at Kirkens liturgiske bønner avsluttes med «ved Kristus, vår Herre» (eller tilsvarende, lengre avslutninger).

Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det derfor hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene.

Jeg innrømmer at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når jeg ber tidebønnenes salmetekster. Av og til må jeg innrømme og be «Herre, det er ikke DU som er langt borte fra meg, det er JEG som har fjernet meg fra deg.»

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 90: Fra evighet til evighet er du, Gud

01.11.12

Salme 90 brukes i laudes på mandag i uke IV.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Bibelekspertene klassifiserer denne salmen som en kollektiv klagesang. Legg merke til at den konsekvent benytter første person flertall (vi, oss, vår).

Selve klagen er todelt. I den første delen (vv 3‑6) tenker salmisten på dødentil støv skal du vende tilbake [1 Mos 3:19] — og på menneskelivets flyktighet:

Du lar mennesket bli til støv igjen […] Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.

Den andre delen av klagen (vv 7‑11) uttrykker Guds vrede over menneskets synd:

Du setter våre synder foran deg […] ved din harme går vi til grunne, våre år er som et sukk.

Den siste delen av salmen (vv 12‑17) er en bønn. Livets flyktighet gjør tanken på synden og døden svært truende. Vi trenger derfor Guds hjelp til omvendelse før det er for sent, og vi ber om hans miskunn:

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!
Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

Salmen er alvorlig, enkel og poetisk, og det er neppe vanskelig å gjøre den til en personlig bønn for oss selv. I tråd med salmistens intensjon kan vi også be den for fellesskapet: familien, samfunnet, Kirken…

Denne fine og dype salmen har også et annet innhold. Blant alle salmene i Salmenes bok er det nemlig ingen annen som så klart uttrykker tidens og evighetens mysterium. Derfor har den inspirert mange teologer og religionsfilosofer helt fra gammelt av og til vår tid. Jeg har også tatt opp tanker fra denne salmen i min bok Klokke og katedral — Tanker om tid og evighet.

Ifølge det tradisjonelle synet lever mennesket i tidens verden, mens Guds domene er den tidløse evigheten. Dette uttrykker salmene med et paradoks:

For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi [v 4].

Apostelen Peter uttrykker paradokset enda sterkere ved å spinne videre på dette salmeverset: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag [2 Pet 3:8].

Er dette bare en poetisk overdrivelse? Jeg tror ikke det.

Menneskelivet som utfolder seg i den dynamiske tiden: Alle våre dager farer forbi [v 9]. Tiden oppleves som en strøm hvor vi lever i nåtiden, ikke i et stillestående presens, men i en nåtid som i samme øyeblikk blir til fortid; og foran oss har vi den ukjente fremtiden, som uavlatelig liksom strømmer inn i nye nåtidsøyeblikk.

For Gud er det helt annerledes. Han er tilhører ikke tidens strøm; han er «hevet over» eller «utenfor» tiden, for å bruke romlige bilder. Dette uttrykker salmen slik:

Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, — og vi kunne tilføye: «og etter verdens ende» — fra evighet til evighet er du, Gud [v 2].

Legg merke til at det står er du; det står ikke «var du, er du og blir du», for hos Gud er det ikke fortid, nåtid eller fremtid. Det er vanskelig for oss å fatte det, men Gud «er», hans tilstand er presens, en evig nåtid.

Boëthius, en filosof i den tidligste middelalderen, har formulert forskjellen mellom Guds evighet og tidens verden slik: Han sier at evigheten er et «permanent nå» (nunc permanens), mens tiden er en strøm med et «nå som liksom løper» (nunc quasi currens). (Tidens og evighetens metafysikk er ikke enkel å forstå, men den fascinerer meg, og du kan lese mer om emnet i denne bloggen.)

I denne dyptloddende salmen finner vi altså to perspektiver, og først når vi ser dem samlet, griper vi salmens budskap. Den ene synsvinkelen dreier seg om synd og død sett i lys av menneskelivets angstskapende flyktighet. Vi trenger derfor noe stabilt som kan gi oss trygghet. Det er det salmen minner oss om med den andre synsvinkelen: Vi har en evig Gud som viser medynk.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Guds Lam, «bar» eller «bærer» han syndene?

19.11.10

Kirkemøtet i Den norske kirkes diskuterer i disse dager (november 2010) om gudstjenestens Agnus Dei skal ha «Du Guds Lam som bar verdens synder» eller «Du Guds Lam som bærer verdens synder». Bispemøtet har anbefalt den siste varianten, hvor verbet er i presens. Mange reagerer imidlertid på nåtidsformen. De mener at den leder tankene i retning av katolsk teologi, hvor nattverden representerer Kristi soningsdød på korset. I motsetning til dette synet påpeker lutherske teologer at Kristus døde én gang for alle (jf. Vårt Land 16. november, side 13).

Denne motsetningen bygger imidlertid på en misforståelse. Katolske og lutherske teologer er faktisk enige om at Kristi korsdød var en hendelse i historisk tid og derfor «én gang for alle». Hvorfor har så liturgien helt fra de første århundrene brukt presensformen «bærer verdens synder»? Årsaken er det klassiske synet på den guddommelige evigheten, som beskrives som en tidløs presenstilstand. Under evighetens synsvinkel er frelsesbegivenheten «nå» og derfor nærværende for troende til alle tider i deres aktuelle nåtid. Av samme grunn har for eksempel katolsk liturgi mange andre uttrykk i «liturgisk nåtid», slik som «Kristus er oss født i dag» (julenatt).

Jeg skriver mer om evighetens «nå» og det liturgiske presens i min bok Klokke og katedral. Denne bloggen har også andre innlegg om beslektede emner.

Ny eller gammel messeliturgi?

10.08.10

Den katolske kirke hentet for få år siden den tridentiske messen frem fra skapet, børstet støv av den og tillot at den igjen ble brukt. Den er «ekstraordinær», fordi den messeliturgien som ble utarbeidet etter Det annet vatikankonsil, fortsatt skulle være den normale.

Paven hadde sikkert sine gode grunner da han i 2007 ga grønt lys for gjenbruk av den gamle messen, blant annet for å komme svært konservative grupper – i Kirkens periferi eller helt utenfor dens grenser – i møte. Dessuten er det kjent at han har visse preferanser for eldre liturgisk praksis. Det viste han i boken Liturgiens ånd, som han utga mens han ennå var kardinal.

(Jeg har inkludert noen faktaopplysninger om disse to liturgiene til sist i dette innlegget.)

Jeg har ikke noe i mot at de som ønsker det, skal kunne delta i messer feiret på den gamle måten, men jeg er svært forundret over hvilken begeistring en del katolikker har for tridentinsk liturgi, også her i Norge. Innlegg og kommentarer i katolske blogger viser en nostalgi som for meg er helt ubegripelig. Det er som om reintroduksjonen av den gamle messen skulle være det største som har skjedd i Den katolske kirken i de senere årene.

For mange har den tridentinske messen trolig bare nyhetens interesse, antakelig fordi yngre mennesker ikke har opplevd denne liturgien før den nye messen ble innført etter Vatikankonsilet. Selv har jeg erfaring med den tridentinske messen – og for øvrig også med den førkonsiliære, dominikanske messeliturgien – helt fra midten av 50-tallet. I mange av disse årene deltok jeg aktivt i liturgien som ministrant i vanlig høymesser, pontifikalmesser, levittmesser og «stille» messer. Jeg nevner ikke dette som argument for at mine synspunkter er riktige, men for å forklare hvorfor den tridentinske messen ikke representerer noe nytt for meg. Jeg kjenner den svært godt fra før.

Jeg har en svært kritisk holdning til den tridentinske messen på latin, og jeg husker godt hvor entusiastisk jeg var, som ung katolikk, da jeg for første gang kunne delta i norsk liturgi etter den nye messeordningen. Til tross for dens mangler – for den er ikke fullkommen – og for mange misbruk og utglidninger, er jeg en begeistret tilhenger av den.

Jeg kunne skrive mye om hvorfor jeg foretrekker den nye liturgien, men i denne omgangen skal jeg konsentrere meg om noen sider ved messens andre hoveddel. Kanskje jeg kommer tilbake til andre momenter en annen gang.

Egentlig burde messens sentrale liturgi, den lange eukaristiske bønnen (canon), med forvandlingsriten i sentrum, ha samlet de troendes oppmerksomhet, men det var ofte ikke tilfelle med den tridentinske messen før konsilet. Fordi presten som regel resiterte disse bønnene helt eller nesten uhørlig oppe ved alteret, var det vanskelig for folket nede i kirkerommet å følge med. Det førte til at de troende forsøkte, etter beste evne, hver for seg, å få noe meningsfullt ut av tiden under canon mens presten mumlet og puslet med sitt oppe ved alteret, med ryggen mot menigheten. At språket dessuten var latin, bidro selvsagt også til vanskelighetene. Noen bladde i sin latinsk-norske messebok og tittet hjelpeløst i boken til naboene i benken for å finne ut hvor langt presten hadde kommet. Andre raslet med rosenkransen, leste i en from bok eller satt og glodde ut i luften og ventet på at det hele var over og messeplikten oppfylt.

Den gang tenkte jeg ikke så mye over dette; jeg regnet med vel at slik skulle og måtte det være. Vi var underdanige katolikker den gang. Men etter at jeg hadde lest konsiltekstene og erfart den nye messen, forsto jeg hvor lite tilfredsstillende denne delen av den tradisjonelle messeliturgien var.

Og det er den fortsatt! Når jeg i de senere årene har deltatt i tridentinske messer, har nok menigheten vært mer samlet – de fleste kom jo nettopp fordi de likte den tradisjonelle liturgien, de var entusiastiske i utgangspunktet. Annerledes var det imidlertid da jeg i sommer deltok i en tridentinsk messe i en katedral. Den vekket sterke minner fra min ungdoms messer. Presten sto ved alteret, langt oppe fra folket i kirkeskipet. Under den eukaristiske bønnen verken hørte eller så vi hva som skjedde, med unntak av bønnen og elevasjonen ved forvandlingen. Selv hadde jeg en svært splittet vurdering av denne messen. På den ene siden syntes jeg at den passet godt i den praktfulle katedralen, og at den skapte en svært fin ramme rundt den store begivenheten som var foranledningen. Samtidig opplevde jeg på nytt det store skillet mellom menigheten og det som skjedde ved alteret.

Noen tilhengere av den tridentinske messen er sikkert ikke enig i min beskrivelse og kritikk. De vil sikkert påpeke at liturgien funksjonerer perfekt når den tradisjonelle messevarianten igjen benyttes. Menigheten er samlet om den eukaristiske handlingen med oppmerksomhet og bønn. Disse personene har selvsagt delvis rett, men kunne man forvente annet fra entusiastiske tilhengere? Mitt erfaringsgrunnlag er, som nevnt, fra helt alminnelige messer på søndager og hverdager før liturgireformen, i ulike kirker i Norge og utlandet. Noen ganger, i spesielle forsamlinger og sammenhenger, virket det bra da også, men i det store og hele representerte den nye messen en stor forbedring. Derfor var vi så begeistret da den ble innført.

Noen vi kanskje påpeke at den nye messen er blitt kritisert av mange teologer og eksperter på liturgi. Vår nåværende pave nevnte det i boken Liturgiens ånd. Der argumenterer han sterkt for at presten under den eukaristiske bønn burde være vendt mot et alter på østveggen i kirken (ad orientem) og at denne bønnen burde bes i stillhet.

I den nye messen ber presten høyt og står vendt mot menigheten ved et frittstående alter. I instruksjonen til den nye messeboken står det: «Hovedalteret skal bygges adskilt fra veggen, så man lett kan gå rundt det og feire messen vendt mot menigheten (versus populum). Det skal innta en slik plass at det virkelig blir det midtpunkt som umiddelbart samler hele menighetens oppmerksomhet om seg.» Her understrekes det som jeg selv synes er det vesentlige, nemlig at alle i kirken, både ved alteret og i kirkerommet for øvrig, blir aktive deltakere. Likheten med Kristi og apostlenes nattverdsbord er også et umistelig gode. Siden alt skjer på lokalt språk, slipper folket dessuten å konsentrere seg om messeboken for å følge med.

Imidlertid er jeg klar over at messen feiret på denne måten kan invitere til misbruk og banalitet. Særlig ille blir det når presten gjør seg selv til den sentrale aktøren med teatralske fakter og uliturgiske bønner og kommentarer. Jeg har opplevd mange avskrekkende eksempler på slike avvik. Det mest ekstreme var en messe i en fransk menighetskirke, hvor presten, kledd i en grovstrikket genser, satt ved et lite, alminnelig bord omgitt av folk på alle kanter. Messens bønner var delvis improviserte, og etter forvandlingen holdt presten kalken slik at alle kunne titte ned i den og forsikre seg om at Kristus fortsatt var i vinens skikkelse. Grusomt! Slike misbruk er imidlertid ikke et argument mot den nye liturgien. De er bare avvik.

Den nye messordningen er selvsagt ikke perfekt. Etter 40 års bruk, kan det sikkert snart være på tide med en forsiktig revisjon, slik mange liturgiske eksperter har påpekt. Jeg nevner noen momenter jeg selv har merket meg.

Ofte savner jeg for eksempel et synlig kors/krusifiks på alteret når det har en plassering mellom prest og menighet. Kardinal Ratzinger påpekte med rette i Liturgiens ånd at korset, som samlende symbol, bør ha sin plass der. Messinstruksjonen burde kanskje understreke det.

Hva så med prestens orientering? Som nevnt liker jeg godt den samlende effekten når han står vendt mot menigheten (versus populum). Imidlertid er ikke denne orienteringen alltid mulig, for eksempel av arkitektoniske grunner, slik at prestens retning må være mot et veggplassert alter (ad orientem). I Frankrike har jeg mange ganger deltatt i messer etter ny liturgi gjennomført på denne måten. Det har vært fint, for når alle, presten inkludert, er vendt mot alteret, uttrykker det på en fin måte vår felles retning mot Gud i bønnen. Samtidig viser holdningen klart at prestens offertjeneste er på vegne av alle. Derfor kunne jeg ønske at Kirken lempet litt på bestemmelsen om at messen skal feires vendt mot folket og ga mulighet til valgfrihet. Disse to orienteringene utelukker ikke hverandre, de er komplementære.

Det må imidlertid alltid være en forutsetning at den eukaristiske bønnen bes høyt, uansett prestens orientering. Menigheten kan bare delta aktivt når de hører bønnene. Overgangen fra stille canon til en som blir bedt høyt, var en av de endringene som begeistret meg mest da den nye messen ble innført på 70-tallet. Da kunne vi virkelig følge med, slik at Kirkens vakre og dype bønner befordret aktiv deltakelse i liturgien. Selv om disse bønnene egentlig er del av prestens offerhandlig, kan deres formuleringer berike vår egen bønn under denne sentrale delen av messen.

Jeg har lignende synspunkter når gjelder valg av liturgisk språk. Hvorfor denne begeistringen for latinen i den tridentinske messen? Dette språket skal angivelig uttrykke på en fin måte Kirkens og liturgiens universalitet. Det synes jeg er et snobbete argument. Folk flest vil ha mye større utbytte av en liturgi på deres eget språk. Å forstå, er et god hjelpemiddel for å delta aktivt, og det skal man jo. At latin i visse sammenhenger kan ha sin verdi, er en annen sak. Når folk med ulike språk må i samme messe, kan latin være et bra valg, og det er selvsagt mulig å bruke dette språket når man feirer den nye messen. Det har jeg selv opplevd mange ganger. Det er også mulig å blande språk, slik det gjøres flere steder: det meste på folkespråket og latin til gregorianske melodier og annen kirkemusikk som er skrevet for dette språket.

Er det rom for den gamle liturgien? Jeg regner med at den tridentinske messen bevares som en ekstraordinær form. Den har sin historiske interesse og som sådan interessant å gjenoppleve av og til. Nyttig kan det også være, for så lærer vi å sette pris på de gode egenskapene til den nye messen, som er den tridentinske messen pastoralt langt overlegen. Til spesielle anledninger kan man børste støv av Kirkens klenodium, som kan være en flott ramme når høytidelig begivenheter feires i gamle kirker. Men ellers? Nei!

* * *

Faktaopplysninger:

  • Den gamle messen kalles «tridentinsk» fordi konsilet i Trient (fra 1545 til 1563 med noen lange pauser) formaliserte eldre liturgisk praksis og bestemte at den skulle være den normale. Senere ble denne liturgien gjenstand for mindre revisjoner, siste gang i 1962 under pave Johannes XXIII. Denne liturgien blir av og til betegnet «usus antiquior» (eldre praksis). Det liturgiske språket er latin.
  • Det annet vatikankonsil (1962–1965) bestemte i konstitusjonen De Sacra Liturgia (1963) at Kirkens liturgi skulle revideres. I 1969 ble en «novus ordo» (ny ordning) godkjent av pave Paul VI, og i løpet av 70-tallet ble den tatt i bruk som den normale messeliturgien. Den feires som regel, men ikke nødvendigvis, på folkespråket.
  • Etter innføringen av den nye messen, ble den tridentiske messen ikke brukt før pave Benedikt XVI i 2007 utga det apostolisk brevet Summorum Pontificum. Der tillater han denne liturgien brukt som «ekstraordinær form».