Archive for the ‘2.6 Liturgi’ category

Liturgisk parfyme?

18.07.16

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Salme 87: Sion, du Guds by

23.06.14

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 84: Hvor elskelige dine boliger er

16.07.13

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

03.05.13

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 90: Fra evighet til evighet er du, Gud

01.11.12

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Guds Lam, «bar» eller «bærer» han syndene?

19.11.10

Kirkemøtet i Den norske kirkes diskuterer i disse dager (november 2010) om gudstjenestens Agnus Dei skal ha «Du Guds Lam som bar verdens synder» eller «Du Guds Lam som bærer verdens synder». Bispemøtet har anbefalt den siste varianten, hvor verbet er i presens. Mange reagerer imidlertid på nåtidsformen. De mener at den leder tankene i retning av katolsk teologi, hvor nattverden representerer Kristi soningsdød på korset. I motsetning til dette synet påpeker lutherske teologer at Kristus døde én gang for alle (jf. Vårt Land 16. november, side 13).

Denne motsetningen bygger imidlertid på en misforståelse. Katolske og lutherske teologer er faktisk enige om at Kristi korsdød var en hendelse i historisk tid og derfor «én gang for alle». Hvorfor har så liturgien helt fra de første århundrene brukt presensformen «bærer verdens synder»? Årsaken er det klassiske synet på den guddommelige evigheten, som beskrives som en tidløs presenstilstand. Under evighetens synsvinkel er frelsesbegivenheten «nå» og derfor nærværende for troende til alle tider i deres aktuelle nåtid. Av samme grunn har for eksempel katolsk liturgi mange andre uttrykk i «liturgisk nåtid», slik som «Kristus er oss født i dag» (julenatt).

Jeg skriver mer om evighetens «nå» og det liturgiske presens i min bok Klokke og katedral. Denne bloggen har også andre innlegg om beslektede emner.

Ny eller gammel messeliturgi?

10.08.10

Den katolske kirke hentet for få år siden den tridentiske messen frem fra skapet, børstet støv av den og tillot at den igjen ble brukt. Den er «ekstraordinær», fordi den messeliturgien som ble utarbeidet etter Det annet vatikankonsil, fortsatt skulle være den normale.

Paven hadde sikkert sine gode grunner da han i 2007 ga grønt lys for gjenbruk av den gamle messen, blant annet for å komme svært konservative grupper – i Kirkens periferi eller helt utenfor dens grenser – i møte. Dessuten er det kjent at han har visse preferanser for eldre liturgisk praksis. Det viste han i boken Liturgiens ånd, som han utga mens han ennå var kardinal.

(Jeg har inkludert noen faktaopplysninger om disse to liturgiene til sist i dette innlegget.)

Jeg har ikke noe i mot at de som ønsker det, skal kunne delta i messer feiret på den gamle måten, men jeg er svært forundret over hvilken begeistring en del katolikker har for tridentinsk liturgi, også her i Norge. Innlegg og kommentarer i katolske blogger viser en nostalgi som for meg er helt ubegripelig. Det er som om reintroduksjonen av den gamle messen skulle være det største som har skjedd i Den katolske kirken i de senere årene.

For mange har den tridentinske messen trolig bare nyhetens interesse, antakelig fordi yngre mennesker ikke har opplevd denne liturgien før den nye messen ble innført etter Vatikankonsilet. Selv har jeg erfaring med den tridentinske messen – og for øvrig også med den førkonsiliære, dominikanske messeliturgien – helt fra midten av 50-tallet. I mange av disse årene deltok jeg aktivt i liturgien som ministrant i vanlig høymesser, pontifikalmesser, levittmesser og «stille» messer. Jeg nevner ikke dette som argument for at mine synspunkter er riktige, men for å forklare hvorfor den tridentinske messen ikke representerer noe nytt for meg. Jeg kjenner den svært godt fra før.

Jeg har en svært kritisk holdning til den tridentinske messen på latin, og jeg husker godt hvor entusiastisk jeg var, som ung katolikk, da jeg for første gang kunne delta i norsk liturgi etter den nye messeordningen. Til tross for dens mangler – for den er ikke fullkommen – og for mange misbruk og utglidninger, er jeg en begeistret tilhenger av den.

Jeg kunne skrive mye om hvorfor jeg foretrekker den nye liturgien, men i denne omgangen skal jeg konsentrere meg om noen sider ved messens andre hoveddel. Kanskje jeg kommer tilbake til andre momenter en annen gang.

Egentlig burde messens sentrale liturgi, den lange eukaristiske bønnen (canon), med forvandlingsriten i sentrum, ha samlet de troendes oppmerksomhet, men det var ofte ikke tilfelle med den tridentinske messen før konsilet. Fordi presten som regel resiterte disse bønnene helt eller nesten uhørlig oppe ved alteret, var det vanskelig for folket nede i kirkerommet å følge med. Det førte til at de troende forsøkte, etter beste evne, hver for seg, å få noe meningsfullt ut av tiden under canon mens presten mumlet og puslet med sitt oppe ved alteret, med ryggen mot menigheten. At språket dessuten var latin, bidro selvsagt også til vanskelighetene. Noen bladde i sin latinsk-norske messebok og tittet hjelpeløst i boken til naboene i benken for å finne ut hvor langt presten hadde kommet. Andre raslet med rosenkransen, leste i en from bok eller satt og glodde ut i luften og ventet på at det hele var over og messeplikten oppfylt.

Den gang tenkte jeg ikke så mye over dette; jeg regnet med vel at slik skulle og måtte det være. Vi var underdanige katolikker den gang. Men etter at jeg hadde lest konsiltekstene og erfart den nye messen, forsto jeg hvor lite tilfredsstillende denne delen av den tradisjonelle messeliturgien var.

Og det er den fortsatt! Når jeg i de senere årene har deltatt i tridentinske messer, har nok menigheten vært mer samlet – de fleste kom jo nettopp fordi de likte den tradisjonelle liturgien, de var entusiastiske i utgangspunktet. Annerledes var det imidlertid da jeg i sommer deltok i en tridentinsk messe i en katedral. Den vekket sterke minner fra min ungdoms messer. Presten sto ved alteret, langt oppe fra folket i kirkeskipet. Under den eukaristiske bønnen verken hørte eller så vi hva som skjedde, med unntak av bønnen og elevasjonen ved forvandlingen. Selv hadde jeg en svært splittet vurdering av denne messen. På den ene siden syntes jeg at den passet godt i den praktfulle katedralen, og at den skapte en svært fin ramme rundt den store begivenheten som var foranledningen. Samtidig opplevde jeg på nytt det store skillet mellom menigheten og det som skjedde ved alteret.

Noen tilhengere av den tridentinske messen er sikkert ikke enig i min beskrivelse og kritikk. De vil sikkert påpeke at liturgien funksjonerer perfekt når den tradisjonelle messevarianten igjen benyttes. Menigheten er samlet om den eukaristiske handlingen med oppmerksomhet og bønn. Disse personene har selvsagt delvis rett, men kunne man forvente annet fra entusiastiske tilhengere? Mitt erfaringsgrunnlag er, som nevnt, fra helt alminnelige messer på søndager og hverdager før liturgireformen, i ulike kirker i Norge og utlandet. Noen ganger, i spesielle forsamlinger og sammenhenger, virket det bra da også, men i det store og hele representerte den nye messen en stor forbedring. Derfor var vi så begeistret da den ble innført.

Noen vi kanskje påpeke at den nye messen er blitt kritisert av mange teologer og eksperter på liturgi. Vår nåværende pave nevnte det i boken Liturgiens ånd. Der argumenterer han sterkt for at presten under den eukaristiske bønn burde være vendt mot et alter på østveggen i kirken (ad orientem) og at denne bønnen burde bes i stillhet.

I den nye messen ber presten høyt og står vendt mot menigheten ved et frittstående alter. I instruksjonen til den nye messeboken står det: «Hovedalteret skal bygges adskilt fra veggen, så man lett kan gå rundt det og feire messen vendt mot menigheten (versus populum). Det skal innta en slik plass at det virkelig blir det midtpunkt som umiddelbart samler hele menighetens oppmerksomhet om seg.» Her understrekes det som jeg selv synes er det vesentlige, nemlig at alle i kirken, både ved alteret og i kirkerommet for øvrig, blir aktive deltakere. Likheten med Kristi og apostlenes nattverdsbord er også et umistelig gode. Siden alt skjer på lokalt språk, slipper folket dessuten å konsentrere seg om messeboken for å følge med.

Imidlertid er jeg klar over at messen feiret på denne måten kan invitere til misbruk og banalitet. Særlig ille blir det når presten gjør seg selv til den sentrale aktøren med teatralske fakter og uliturgiske bønner og kommentarer. Jeg har opplevd mange avskrekkende eksempler på slike avvik. Det mest ekstreme var en messe i en fransk menighetskirke, hvor presten, kledd i en grovstrikket genser, satt ved et lite, alminnelig bord omgitt av folk på alle kanter. Messens bønner var delvis improviserte, og etter forvandlingen holdt presten kalken slik at alle kunne titte ned i den og forsikre seg om at Kristus fortsatt var i vinens skikkelse. Grusomt! Slike misbruk er imidlertid ikke et argument mot den nye liturgien. De er bare avvik.

Den nye messordningen er selvsagt ikke perfekt. Etter 40 års bruk, kan det sikkert snart være på tide med en forsiktig revisjon, slik mange liturgiske eksperter har påpekt. Jeg nevner noen momenter jeg selv har merket meg.

Ofte savner jeg for eksempel et synlig kors/krusifiks på alteret når det har en plassering mellom prest og menighet. Kardinal Ratzinger påpekte med rette i Liturgiens ånd at korset, som samlende symbol, bør ha sin plass der. Messinstruksjonen burde kanskje understreke det.

Hva så med prestens orientering? Som nevnt liker jeg godt den samlende effekten når han står vendt mot menigheten (versus populum). Imidlertid er ikke denne orienteringen alltid mulig, for eksempel av arkitektoniske grunner, slik at prestens retning må være mot et veggplassert alter (ad orientem). I Frankrike har jeg mange ganger deltatt i messer etter ny liturgi gjennomført på denne måten. Det har vært fint, for når alle, presten inkludert, er vendt mot alteret, uttrykker det på en fin måte vår felles retning mot Gud i bønnen. Samtidig viser holdningen klart at prestens offertjeneste er på vegne av alle. Derfor kunne jeg ønske at Kirken lempet litt på bestemmelsen om at messen skal feires vendt mot folket og ga mulighet til valgfrihet. Disse to orienteringene utelukker ikke hverandre, de er komplementære.

Det må imidlertid alltid være en forutsetning at den eukaristiske bønnen bes høyt, uansett prestens orientering. Menigheten kan bare delta aktivt når de hører bønnene. Overgangen fra stille canon til en som blir bedt høyt, var en av de endringene som begeistret meg mest da den nye messen ble innført på 70-tallet. Da kunne vi virkelig følge med, slik at Kirkens vakre og dype bønner befordret aktiv deltakelse i liturgien. Selv om disse bønnene egentlig er del av prestens offerhandlig, kan deres formuleringer berike vår egen bønn under denne sentrale delen av messen.

Jeg har lignende synspunkter når gjelder valg av liturgisk språk. Hvorfor denne begeistringen for latinen i den tridentinske messen? Dette språket skal angivelig uttrykke på en fin måte Kirkens og liturgiens universalitet. Det synes jeg er et snobbete argument. Folk flest vil ha mye større utbytte av en liturgi på deres eget språk. Å forstå, er et god hjelpemiddel for å delta aktivt, og det skal man jo. At latin i visse sammenhenger kan ha sin verdi, er en annen sak. Når folk med ulike språk må i samme messe, kan latin være et bra valg, og det er selvsagt mulig å bruke dette språket når man feirer den nye messen. Det har jeg selv opplevd mange ganger. Det er også mulig å blande språk, slik det gjøres flere steder: det meste på folkespråket og latin til gregorianske melodier og annen kirkemusikk som er skrevet for dette språket.

Er det rom for den gamle liturgien? Jeg regner med at den tridentinske messen bevares som en ekstraordinær form. Den har sin historiske interesse og som sådan interessant å gjenoppleve av og til. Nyttig kan det også være, for så lærer vi å sette pris på de gode egenskapene til den nye messen, som er den tridentinske messen pastoralt langt overlegen. Til spesielle anledninger kan man børste støv av Kirkens klenodium, som kan være en flott ramme når høytidelig begivenheter feires i gamle kirker. Men ellers? Nei!

* * *

Faktaopplysninger:

  • Den gamle messen kalles «tridentinsk» fordi konsilet i Trient (fra 1545 til 1563 med noen lange pauser) formaliserte eldre liturgisk praksis og bestemte at den skulle være den normale. Senere ble denne liturgien gjenstand for mindre revisjoner, siste gang i 1962 under pave Johannes XXIII. Denne liturgien blir av og til betegnet «usus antiquior» (eldre praksis). Det liturgiske språket er latin.
  • Det annet vatikankonsil (1962–1965) bestemte i konstitusjonen De Sacra Liturgia (1963) at Kirkens liturgi skulle revideres. I 1969 ble en «novus ordo» (ny ordning) godkjent av pave Paul VI, og i løpet av 70-tallet ble den tatt i bruk som den normale messeliturgien. Den feires som regel, men ikke nødvendigvis, på folkespråket.
  • Etter innføringen av den nye messen, ble den tridentiske messen ikke brukt før pave Benedikt XVI i 2007 utga det apostolisk brevet Summorum Pontificum. Der tillater han denne liturgien brukt som «ekstraordinær form».

SUB SPECIE AETERNITATIS

02.04.10

I DAG dør
Kristus på korset.

— Herre, forbarm deg over meg.

I DAG hviler
Kristus i graven.

— Herre, ta imot meg i min dødstime.

I DAG seirer
Kristus over døden.

— Alleluja!

Hvis du lurer på hvorfor «I DAG» og presens, kan du lese om det liturgiske «nå» ved å klikke her.

(Langfredag 2010)

Tanker fra en «mellommann»

30.01.10

Jeg er en «gammel» katolikk i den forstand at jeg kjenner Kirken fra tiden før Det annet Vatikankonsil. Denne bakgrunnen gjør at mye av den nyere debatten i norsk katolisisme fyller meg med undring. For alle katolikker var konsilet et viktig vendepunkt. Mange mener at det var en vending til noe bedre, mens andre ser med beklagelse på resultatene.

Det er holdningene og synspunktene til disse siste som forundrer meg, og disse personene er flinke til å markedsføre sine kjepphester i den offentlige debatt. De tilhører to grupper. I dette innlegget tildeler jeg dem for enkelhets skyld to etiketter lånt fra politikken: «radikale» og «konservative». Radikale katolikker beklager at utviklingen angivelig stoppet med konsilet, og de konservative synes at det gikk for langt. I mellom finner vi en gruppe – antakelig majoriteten av katolikker i Norge – som er rimelig fornøyd med både konsilet og utviklingen etter det. Jeg tilhører selv denne gruppen.

Blant de radikale finner vi organisasjonen Også vi er Kirken, som i sitt programdokument skriver at «tankene og reformviljen fra Det annet vatikankonsil har fått for dårlige kår i kirken og må styrkes.» Programmet inneholder mange fine og viktige saker, men det inneholder også mer kontroversielle formuleringer om seksuell legning, samvittighetene autonomi, sølibat, kvinnelige prester og kirkelig demokrati. I den offentlige debatt er imidlertid tonen ofte adskillig mer polemisk og aggressiv. Det har jeg liten sans for. Jeg liker ikke at den Kirken som jeg elsker skal bli karakterisert som bakstreversk og intolerant. Når jeg sammenligner dagens situasjon med den i Kirken da jeg var ung katolikk, har det vært en svært positiv utvikling. At den kanskje har skjedd, og skjer, langsomt målt i forhold til våre korte menneskeliv, er nok riktig. Av og til er det beklagelig, men ofte er det et gode også. Det er bra at ikke alt flyter så fort som i dagens grenseløse og kaotiske samfunn.

Blant de konservative er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese for eksempel bloggene En katolsk weblog – redigert av den katolske presten Oddvar Moi – og Ungpikekatolikk er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.

Jeg har ikke noe imot den gamle messeordningen, selv om jeg langt foretrekker den liturgien som pave Paul VI godkjente i 1969 – vel og merke når den feires ordentlig. At det ofte ikke er tilfelle, er velkjent. Det verste jeg selv har opplevd, var i en menighet i Normandie hvor presten hadde på seg en grovstrikket vams og feiret messen sittende ved et lite bord mens folk sto i en krets rundt ham. Etter konsekrasjonen holdt han kalken slik at alle kunne titte ned i den. Kanskje han ønsket at menigheten skulle sjekke at vinen var forvandlet?

Diskusjonen om presten skal stå vendt mot menigheten eller ad orientem, er ørkesløs. Den første posisjonen samler prest og menighet om handlingen på alteret, den andre uttrykker fint prestens sakrale funksjon. Derfor er det bra å ha mulighet for å oppleve messer på begge måter. Jeg har selv ingen preferanse.

Jeg betviler også at den «Tridentinske messen» slik vi kjenner den nå, er så «opprinnelig» som bloggerne hevder. For det første skjedde mye med liturgien etter at pave Paul I på 700-tallet hadde godkjent en messe-Ordo. Situasjonen ble så kaotisk at Tridentinerkonsilet (1545–1563) bestemte at det skulle utarbeides en normalisert messeordning, Missale Romanum, som ble godkjent av pave Pius V i 1570. Denne liturgien er imidlertid ikke identisk med den tridentinermessen som benyttes nå. For det første beskriver ordningen til Pius V i hovedsak bare stille messer. Ordningen for høymesser kom senere og på en slik måte at presten som regel mumlet sin stille messe i parallell med musikken. Dessuten ble liturgien revidert gjentagne ganger under de følgende pavene, siste gang i 1962 under pave Johannes XXIII.

Selv mottok jeg med begeistring pave Paul VIs messeordning, for den minnet veldig om den liturgien Dominikanerne brukte før 1969. Denne likheten er ikke tilfeldig, for da Kirken reviderte messen, tok den hensyn til bl.a. den gamle Paris-liturgien, som også var hovedkilden til Dominikanernes liturgi.

(Det finnes en god og pålitelig oversikt over liturgiens utvikling i Denis Crouan: Histoire et avenir de la liturgie romaine, Téqui, Paris 2001.)

Jeg er altså en «mellommann», en som tilhører sentrumsgruppen av katolikker. Mine meninger ligger ofte mellom ytterpunktene. Jeg er også mellommann i den forstand at jeg ser verdien av og ønsker å fremme meningsmangfold, dialog og debatt i Kirken. Om jeg selver uenig med mange på både den radikale og den konservative siden, vil jeg likevel sterkt forsvare deres rett til å hevde sine synspunkter. Noen ganger kan ytterliggående standpunkter også bidra til fremskritt ved det utvidede perspektiv de bidrar med og ved den debatt de utløser.

Mangfoldet i Kirken er en viktig side ved det å være katolsk. Begrepet «katolsk» omfatter blant annet det at den ene og samme Kirken omfatter – uten å falle fra hverandre i biter – ulike meninger, forskjellige holdninger, et mangfold av praksis og et stort spekter av spiritualitet. Det er vår Kirkes rikdom at den har bevart enheten og ikke er blitt splittet i masse smågrupperinger slik tilfellet er hos våre protestantiske medkristne.

Agnus Dei

04.01.10

Vårt Land trykket i dag [4. januar, side 3] en REPLIKK som jeg hadde sendt inn for et par måneder siden. I den retter jeg søkelyset mot et annet eksempel på liturgiens «i dag» (se Julens metafysikk – det liturgiske «nå»). Her er et klipp fra teksten i Vårt Land:

Jesus bærer verdens synder
Arne Tverbakk hadde i Vårt Land 19. oktober et viktig «Spørsmål om prøveliturgien» i Den norske kirke. Han er bekymret over endringen av Agnus Dei fra «Du Guds Lam som bar verdens synder» til «Du Guds Lam som bærer verdens synder», fordi det «må bety at Jesus bærer korset i dag». Det er riktig at historisk sett var Kristi sonoffer på korset en hendelse i vår menneskelige tid, «én gang for alle» [Rom 6:10], men som frelsesbegivenhet er soningen tidløs. Det er skrevet mye om gudstjenestereformen og prøveliturgien som gjør meg svært betenkt, men den nevnte endringen er god og riktig. Liturgiens Agnus Dei gjentar nemlig Johannes Døperens ord (Joh 1:29), og setningen har fra oldkirken av vært formulert i presens, altså «som bærer verdens synder». Derved uttrykker liturgien at Kristi korsoffer gjelder oss i vår nåtid. […]

(Hvis du er ny leser av denne bloggen, kan du først følge lenken til “Velkomst“.)