Archive for the ‘2.3 Katolske kirke’ category

Økumenikk: konfrontasjon eller dialog?

02.05.17

I Vårt Land 29. mars kom dominikanerpater Haavar Simon Nilsen, bror Haavar, med et sleivspark til Den norske kirkes biskoper. Han mente at de burde be om unnskyldning for de mange uheldige religiøse og politiske konsekvensene av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. I senere artikler i Vårt Land, Klassekampen og sosiale media har han gitt uttrykk for at det er viktig å understreke de teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske konfesjoner.

Artiklene har, som forventet, ført til en ganske livlig debatt, både for og imot de synspunktene han har kommet med. Han har blant annet fått god støtte i innlegg fra teologen, professor emeritus Bernt Oftestad.

Selv har jeg tidligere kommet med en kritisk kommentar til bror Haavar og invitasjon til konfesjonsdialog (i Vårt Land 3. april). Dette avfeier imidlertid professor Oftestad som «policy of friendship» som er så populær blant moderne katolikker og protestanter (samme dag på Facebook). Han skriver at katolsk syn på det økumeniske spørsmål er langt dypere og teologisk grunnleggende.

Jeg har tenkt mye over hvorfor norske katolikker i dag har så ulike holdninger til økumeniske spørsmål. På den ene siden har vi dem som legger størst vekt på å presisere og forsvare katolsk tro. Bror Haavar og professor Oftestad synes å være blant dem. Andre katolikker finner det mer fruktbart å gå i dialog med annerledes troende og å lete etter den tro og kristne praksis som er felles.

Selv om jeg i mine yngre år tenkte noe annerledes, tilhører jeg nå denne siste gruppen. Jeg konverterte til Den katolske kirke for 60 år siden. Da var den økumenisk aktiviteten blant katolikker ganske fattig. Den begrenset seg ofte til apologetikk (trosforsvar). En ganske konservativ og polemisk aktør var den nederlandske, katolske presten Johannes van der Burg (i Norge fra 1924 til 1981), som skrev en rekke artikler, pamfletter og bøker med forsvar for katolsk tro. En tilsvarende apologetisk holdning er ganske utbredt blant konvertitter. Litt fleipende blir det ofte kalt «konvertittsyke». Årsaken er antakelig ganske enkel: For å rettferdiggjøre og begrunne overgangen til katolisismen fra en annen konfesjon, må mange i lang tid framheve, forklare og forsvare det særkatolske.

Denne innstillingen er imidlertid ikke begrenset til konvertitter. Fordi katolikker tilhører en minoritetskirke, er det ikke uvanlig at de står i en viss forsvarsposisjon til medkristne fra andre trossamfunn.

Selv har jeg i løpet av et langt liv altså endret holdning, i likhet med mange andre. Jeg har sett og blitt glad i alt som jeg kan dele med kristne fra andre konfesjoner. Det er en stor ting å ha de kjente oldkirkelige trosbekjennelsene felles. Mye i bønneliv og liturgi er også svært beslektet.

Dette gir grunn til økumenisk dialog i stedet for konfrontasjon. Denne holdningen betyr ikke ‒ som noen har hevdet i debatten etter bror Haavars artikler ‒ at man i dialogens navn glatter over konfesjonelle forskjeller. Jeg ser det slik at når vi har en felles plattform, kan vi i vennskap og respekt snakke om det som måtte skille. Det er en sann og fruktbar økumenisk samtale, og det er ikke en klanderverdig «policy of friendship».

Pave Frans’ besøk i Lund sist høst i forbindelsen med åpningen av reformasjonsjubileet var en fin og symboltung markering av katolsk-luthersk kontakt, en dialog i ord og handling. Der undertegnet han sammen med lederen for Det lutherske verdensforbund, biskop Munib Younan, en generell felleserklæring som gir håp for framtiden.

[To viktige kilder til det katolske synet på økumenisk arbeid er Det annet vatikankonsils dekret Unitatis Redintegratio (1964, http://tinyurl.com/l8kd4bz) og den luthersk-katolske Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (1999, http://tinyurl.com/mpj7vf8).]

Også publisert på Verdidebatt.no 02.05.2017

Advertisements

… som vi òg forlater våre skyldnere

03.04.17

Dette blogginnlegget var opprinnelig en kommentar til Haavar Simon Nilsens innlegg på Verdidebatt [http://www.verdidebatt.no/innlegg/11681139-folkekyrkja-i-sekk-og-aske]. Kommentaren ble også tatt inn i papiravisen Vårt Land 03.04.2017:18-19.

Et katolsk svar til Haavar Simon Nilsen

Haavar Simon Nilsens innlegg ‒ som har ingressen «I år sømer det seg at lutherske biskopar ber om orsaking for alle skader lutherdomen har ført med seg» ‒ kan gi inntrykk av å være et talerør for katolske kristne. Jeg, og flere andre katolikker jeg kjenner, er redd for at andre kristne skal tro at innlegget uttrykker Den katolske kirkes syn på og holdning til lutherske kirker. I så fall ville innlegget være et lite konstruktivt innspill i det luthersk-katolske dialogarbeidet, som har pågått i flere ti-år, både internasjonalt og i Norge.

Etter å ha lest innlegget, sitter man antakelig igjen med inntrykket at den lutherske reformasjonen var et onde som medførte stor urett og mye lidelse for kristne i Norge, som i utgangpunktet tilhørte Den katolske kirke. For å underbygge et slikt syn bruker Nilsen mange og til dels ganske sterke ord om Luther, hans lære og kirkene som fulgte den. Innføringen av Reformasjonen i Norge var nok en vond prosess, men bare ett sted i artikkelen finner man en antydning om at også Den katolske kirke kan klandres for sin virksomhet i tidligere tider, riktignok uten nærmere detaljer: «Den katolske kyrkja har mange gonger bede om orsaking for feilgrep og synder ho har gjort, også ovanfor dei lutherske kyrkjesamfunna.»

Jeg ønsker å myke opp den sterke motsetningen artikkelen presenterer. Opprinnelig tilhørte jeg nemlig også Den norske kirke, og da jeg ble katolikk, var ikke den overgangen et bastant «nei» til min tidligere kirke. Jeg har tatt med meg en rikdom av synspunkter og spiritualitet, som har preget min katolske tro og praksis.

Det er riktig, som Nilsen antyder, at det norske folket ikke ble omvendt til den lutherske lære, men at den ble pådyttet dem ovenfra, av kongedømmet. Fenomenet, men med motsatt retning, var imidlertid ikke ukjent i katolske land. Det mest kjente og brutale eksemplet er fra Spania. Omtrent på den samme tiden som Reformasjonen ble innført i Norge og i tiden som fulgte, brukte den sekulære makten i Spania den kirkelige Inkvisisjonen som redskap for å undertrykke blant annet ikke-katolske kristne. Akkurat som i Norge, ble avvikende tro oppfattet som et opprør mot kongelig myndighet.

Dette er imidlertid ikke stedet for en mer detaljert historisk gjennomgang. Vi kan bare slå fast at historien forteller oss om overgrep og urettferdighet på begge sider av konfesjonsgrensene. Dessverre kan vi ikke gjøre fortiden god igjen ‒ heller ikke med unnskyldninger, som Nilsen ber om ‒ den lar seg ikke endre, men nåtiden og fremtiden kan vi gjøre noe med. I stedet for å bygge høyere gjerder ‒ la Donald Trump pusle med det! ‒ kan vi lage porter i de stengslene som er. La oss bygge større porter og nye broer!

Derfor ber jeg folkekirkens biskoper glemme oppfordringen om å komme med en unnskyldning. I denne sammenhengen har imidlertid vi alle, både lutherske kristne og katolikker, godt av å be den bønnen Jesus lærte oss: Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.

Vårt Lands reformasjonsseminar på Litteraturhuset mandag 27. mars, hvor blant annet biskopene Ole Kristian Kvarme og Bernt Eidsvig bidrog til En samtale om tro, var et godt eksempel på en portåpnende dialog. Jeg merket meg spesielt at biskop Kvarme i sitt hovedinnlegg tok utgangspunkt i pave Frans’ skriv om barmhjertighet og nåde. En luthersk biskop i dialog med en katolsk pave! ‒ det er en samtale etter mitt hjerte.

Helge Erik Solberg, katolikk og pensjonert lege

 

Liturgisk parfyme?

18.07.16

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Pave Frans er for likestilling

13.05.16

Den nåværende paven har et mer positivt syn på kvinnefrigjøring enn sine forgjengere.

Politisk redaktør Berit Aalborg hadde en viktig kommentarartikkel i Vårt Land 12. mai, hvor hun påpeker at en kristen «familielobby» motarbeider arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Hun gir imidlertid et noe urettferdig bilde av pave Frans’ rolle når hun skriver:

Mange opplever pave Frans som en  reformator, han blir ansett som en som tar opp kampen mot fattigdom og korrupsjon, og som har et rausere hjerte for homofile enn sine forgjengere. Samtidig står han nært sine forgjengere i synet på familie og likestilling […].

At Den katolske kirke tidligere har motarbeidet likestillingsarbeidet, er dessverre et faktum. Imidlertid har pave Frans tatt noen grep for å endre dette. Her er to eksempler på nyskapende initiativ fra pavens side.

For det første publiserte han 12. mars i år et pavelig skriv ‒ en «Post-Synodal Apostolic Exhortation» kalt Amoris Laetitia ‒ hvor han riktignok gjentar mye av sine forgjengeres synspunkter, men hvor han også åpner for noe nytt. Om likestillingsarbeidet skriver han blant annet [avsnitt 54, min oversettelse]:

Selv om merkbare fremskritt er blitt gjort for kvinners rettigheter og deltakelse i det offentlige liv, ønsker jeg å fremheve det faktum at mye gjenstår å gjøre i mange land for å fremme disse rettighetene. […] Det finnes i dag noen som tror at mange av dagens problemer har oppstått på grunn av kvinnefrigjøring. Dette argumentet er imidlertid ikke riktg, det er feilaktig, usant og en form for mannssjåvinisme. Menns og kvinners likeverd får oss til å juble når vi ser at gamle former for diskriminering forsvinner og at det er voksende gjensidighet innen familiene. Om noen inadekvate former for feminismen har oppstått, må vi likevel i kvinnebevegelsen se Den hellige ånds virke for en klarere erkjennelse av kvinners verdighet og rettigheter.

Det er også allement kjent at Den katolske kirke av teologiske grunner ikke har åpnet for ordinasjon av kvinner til prester og biskoper. Imidlertid meldte Vatikanradioen 12. mai at pave Frans vil etablere en kommisjon som skal vurdere «reinstating female deacons» i Kirken. Han ønsker også å øke kvinners innflytelse i kirkelige saker. Her er et klipp fra nyhetsmeldingen:

Pave frans gjentok at han ønsker å se en økning i antall kvinner som har beslutningstakende stillinger i Kirken; han sier at kvinners synsvinkler er svært viktig for både utarbeidelsen og gjennomføringen av slike avgjørelser. Integreringen av kvinner i Kirkens liv har [hittil] vært veldig svak, og han tilføyer at vi må «gå fremover».

Mange vil kanskje synes at disse tiltakene ikke akkurat er revolusjonerende. Men i forhold til det som har vært sagt og gjort tidligere, er det all grunn til å vurdere pavens initiativ positivt.

Referanser

Amoris Laetitia: https://w2.vatican.va/content/dam/francesco/pdf/apost_exhortations/documents/papa-francesco_esortazione-ap_20160319_amoris-laetitia_en.pdf

Vatikanradioens melding: http://www.news.va/en/news/pope-calls-for-commission-to-study-reinstating-fem

Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no 13.05.2016. Vårt Lands redaksjon trykket et sitat i papiravisen 18.05.2016 (se nedenfor) og hele innlegget i papiravisen 20.05.2016.

Klipp fra Vårt Land 18.05.2016:

Klipp

Med en himmel over

09.08.15

Festskrift i anledning sr. Anne-Lise Strøms 75-årsdag

Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch O.P. (red.)

Anne-Lise - Med en himmel over - omslag

 

 

Festskriftet ‒ som er redigert av Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch O.P ‒ ble lansert 8. august 2015. Boken er på 289 sider og rikt illustrert. Den har 29 kapitler med svært variert innhold (se innholdslisten nedenfor). Det er mulig å bestille boken hos Lunden kloster: https://lundenkloster.wordpress.com/2015/08/09/boklansering-med-en-himmel-over/.

Se også: http://www.youtube.com/watch?v=kXpaPzyzjYI

Innhold

Bernt I. Eidsvig Can.Reg.: En hilsen til søster Anne Lise fra den katolske biskopen i Oslo

Bruno Cadoré OP: Til søster Anne Lise

Lawrence Walsh OCSO: Mother of The Church in Norway

Ståle Finke: Herfra til Lourdes og tilbake til evigheten

Alle Kvinner: Hun fikk et kall

Vårt Land: «Jeg angrer ingenting»

Jan Erik Guldahl og Ragnhild Foldvik: Marie Knudtzon ‒ Veien fra Ulleberg gård til Lunden kloster

Knut Vollebæk: Fra avstand til nærhet ‒ Mitt «liv» med Lunden kloster

Hildegard Koch OP: Det monastiske dominikanske kall

Liam G. Walsh OP: Cloister and the Preaching

Elisabeth og Helge Erik Solberg: Enhet og mangfold ‒ Et gløtt inn i dominikanerinnenes verden

Denis Bissuel OP: Om å leve i fellesskap i Prekebrødrenes orden

Else-Britt Nilsen OP: Thora Hammer ‒ Den første norske dominikanernonne etter reformasjonen

Åse Skjerdal: Et skinnende ideal å strekke seg etter ‒ Katolsk sosiallære og dominikanernes sosiale oppgave

Helga Koinegg: Focolare-bevegelsen ‒ «Marias Verk»

Notto R. Thelle: Søster Anne-Lise ‒ Guds lillefinger på jorden

Ingar Seierstad: Det lokale økumeniske arbeidet ‒ En ressurs for tro og liv

Ole Chr. M. Kvarme: Hvorfor er Den hellige ånd viktig?

Johannes Johansen: Klostrene, den åndelige arena ‒ Klostrenes betydning i Den ortodokse kirke

Janet Heil: Økumenikk ‒ Personlige refleksjoner om anglo-katolske forhold

Karl Gervin: Sammenhengen mellom katolsk og protestantisk ‒ Bernard av Clairvaux og Martin Luther

Ellert Dahl OP: «Heavenly Auxiliaries» Abbot Suger restores Saint Denis with Aid from above the Cistercian Alternative

Mette Nygård: Thomas Merton: munk, forfatter og rebell

Hans Fredrik Dahl: En liten kjærlighetshistorie

Lars Roar Langslet: Klosterlasse ‒ Den vandrende nordmann

Ingerid Louise Birkeland: Hvile ved Guds ville hjerte ‒ Noen ord om stemme, sang og bønn

Bjørn Olav Grüner Kvam: «Hvordan forstår du det du leser?» ‒ Om tidebønn og skriftstudium

Jan Schumacher: Lectio divina ‒ Å lese Bibelen på munkers og lekpredikanters vis

Marcellin Theeuves O. Cart.: «I alt liv uttrykker stillheten Gud»

 

Salme 87: Sion, du Guds by

23.06.14

Salme 87 brukes i laudes på torsdag i uke III.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

* * * * *

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Da jeg for et par tiår siden besøkte Jerusalem, gikk jeg en dag ned fra Oljeberget og passerte en liten kafé. Jeg var tørst og gikk inn for å kjøpe mineralvann. Mens servitøren gikk for å hente vekslepenger, kom jeg i prat med fem menn, kledd i mørkeblå kaftaner og med røde, potteformede hatter på hodet. De snakket engelsk og viste seg å være muslimske pilegrimer fra Sør-Afrika. Jeg fortalte at jeg var sammen med hustru og sønn i Jerusalem, også som pilegrimer. Vi hadde altså noe til felles både med hverandre og med den jødiske befolkningen: For oss alle var Jerusalem en hellig by. Det er den for troende i tre religioner, som alle regner Abraham blant sine religiøse fedre. Dette møtet var en av mine største opplevelser i Jerusalem.

Jeg tenker ofte på dette hyggelige møtet når jeg ber salme 87. Denne salmen tilhører nemlig gruppen av Sions sanger i Salmenes bok, en gruppe som også omfatter salmene 46, 48, 76 og 84; noen regner også med salmene 122 og 134. De lovpriser den hellige byen Jerusalem som «Guds bolig»: på Sion står hans bolig [Sal 76:3].

Gud bolig? vil kanskje mange spørre.

Himmelen er min trone og
jorden en skammel for mine føtter.
Hva slags hus kan dere bygge for meg,
hvilken bolig kan dere gi meg?
[Jes 66:1]

Gud bor ikke på noe jordisk sted. Hen er utenfor både tid og rom (klikk på lenken). Betyr det at salme 87 og de andre «Sions sanger» uttrykker en primitiv og utdatert gudsforståelse som gjør at vi moderne mennesker ikke lenger kan bruke dem i vår egen bønn?

Jeg forstår hvorfor man kan stille dette spørsmålet, men jeg har ingen betenkeligheter med å bruke disse salmene som min bønn. Tvert imot, jeg setter stor pris på dem, og hvorfor skal jeg antyde når vi når ser nærmere på salme 87, en typisk representant for sangene i denne gruppen.

For meg uttrykker denne salmen og de andre sionsangene en lovprisning på tre plan — lovprisning for den hellige byen Jerusalem, for Kirken og for det himmelske Jerusalem — og når jeg ber dem, kan jeg noen ganger legge vekt på det ene aspektet og andre ganger på ett av de to andre. Derfor, i stedet for å legge disse salmene til side som utdaterte og ubrukelige, er de en rik kilde til dyp bønn.

1. Den hellige byen Jerusalem

Jerusalem — som i gammeltestamentlig tid også ble kalt bare Salem — har ikke alltid vært jødefolkets religiøse sentrum. Opprinnelig hadde antakelig folk slått seg ned der fordi klippen Sion med daler på to sider gjorde stedet lett å forsvare i urolige tider.

Det er i historien om Abram (Abraham) vi første gang støter på stedet som noe mer enn en boplass [1 Mos 14:18-20]: Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Gud, Den høyeste. Presten Melkisedek velsignet Abram.

Langt senere i jødefolkets historie hører vi at kong David erobret og slo seg ned i Jerusalem, hvor han bygget et slott og gjorde byen til det verdslige sentret i sitt rike [2 Sam 5:6-11]. Etter at han fikk hentet paktskisten til Sion [2 Sam 6:1-19; Sal 132] og kong Salomo fikk bygget det første tempelet [1 Kong 6], ble Jerusalem også jødefolkets religiøse sentrum, stedet for offertjenesten og målet for de mange pilegrimsreisene.

Det er slik vi skal forstå metaforen «Gud bolig». Jerusalem, Sion og tempelet – og særlig paktskisten i Det aller helligste – var fysiske uttrykk for Guds nærvær.

Jerusalem er fortsatt en hellig by, og det er den for alle de tre religionene som fører sin historie tilbake til Abraham. Det opplevde jeg altså selv meget sterkt dengang jeg besøkte Israel. Klagemuren, de to store moskéene på Tempelhøyden og de kristne kirkene vitner om Jerusalems betydning for jødiske, muslimske og kristne mennesker.

Jerusalem var også den hellige byen for Jesus. I løpet av sitt offentlige virke dro han tre ganger til Jerusalem for å feire påske [Joh 2:13; 5:1; 11:55]. Han klaget over byen [Matt 23:37]. Og aller viktigst for kristne, Jerusalem var stedet for hans død og oppstandelse.

Jerusalem er derfor en viktig by i min tros forhistorie, og i min bønn kan jeg uten forbehold si med Salme 87:

 For om Sion heter det: «Hver og en er født her.» [v 5]
[…] «Alle mine kilder er i deg.» [v 7]

2. Kirken

For kristne er ikke templet i Jerusalem lenger det sentrale stedet. Derfor vet jeg at en del medtroende synes det er vanskelig å bruke sionsangene i egen bønn.

To innledende kapitler i denne salmebloggen drøfter nettopp denne vanskeligheten: Aktualisering av salmene og Bibelske salmer som personlig bønn (klikk på lenkene). Når vi ber salme 87 er den typologiske lesmåten veldig aktuell. Da kan vi ha Kirken i tankene når vi leser Guds by eller byen (altså Jerusalem) og Sion (egentlig Tempelhøyden) i salmeteksten.

På denne måten, blir mye i salmen meningsfullt, slik at vi kan gjøre den til vår egen bønn. Her er noen eksempler på hva som gir mening for meg i dag når jeg skriver dette innlegget. Andre ganger kan den aktuelle situasjonen for meg eller for Kirken være annerledes, og da kan det være at jeg ville lese annet inn i teksten.

Av alle Jakobs boliger elsker Herren Sions porter høyest [v 2]. «Herre, jeg er overbevist om at du elsker Kirken –  til tross for all synd og menneskelig svakhet som preger den – og det fyller meg med dyp takknemlighet. Jeg ber deg om hjelp til å leve slik at mitt liv blir et godt svar på din store kjærlighet.»

Herlige ting er sagt om deg, du Guds by [v 3]. «Herre, gjennom Kirken gir du meg del i åpenbaringen og sakramentene, og ved din rike nåde har du ledet mange mennesker til hellighet. Jeg priser deg for alt dette, og jeg ber om din hjelp til å åpne mitt hjerte for ditt ord og sakramentenes nådegaver og til å følge etter helgenene på veien til ditt rike.»

«Alle er de født her.» [v 6] «Herre, gjennom dåpen har du gjenfødt meg til evig liv. Hjelp meg så jeg blir et levende vitne om din rike nåde.»

De danser og synger: «Alle mine kilder er i deg.» [v 7] «Ja, Herre, min tro bygger på alt det du har gitt meg gjennom Kirken. Om jeg ikke akkurat danser, så synger jeg likevel med glede din pris i messen og tidebønnene.»

3. Det himmelske Jerusalem

Jeg tilhører Gud folk, et folk som har vært på vandring mot Gud i mange etapper. Han kalte Abraham og lot folket vokse i patriarkenes periode, han ledet det fra Egypt gjennom ørkenen til det lovede land, han førte det tilbake fra eksilet i Babylon og han ga oss sin sønn Jesus Kristus som frelser i tidens fylde. Deretter er det som kirke at gudsfolket fortsetter sin vandring mot det himmelske Jerusalem [Åp 3:12; 21:2,10] ved tidenes ende, alle troendes mål.

Noen ganger når jeg ber salme 87 eller en av de andre sionsangene, er det himmelske målet for gudsfolkets vandring jeg tenker på. Jeg har skrevet mer om det i mine kommentarer til salme 122 (klikk på lenken).

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Prekener

04.05.14

OP Dacia

Som legdominikaner blir jeg av og til invitert til å skrive betraktninger på de nordiske dominikanernes nettsted. Betraktningene — «prekener» — på dette nettstedet tar sitt utgangspunkt i messetekstene til søndager og helligdager.

De nordiske dominikanernes nettsted: OP Dacia

Mine betraktninger: