Posted tagged ‘dialog’

Økumenikk: konfrontasjon eller dialog?

02.05.17

I Vårt Land 29. mars kom dominikanerpater Haavar Simon Nilsen, bror Haavar, med et sleivspark til Den norske kirkes biskoper. Han mente at de burde be om unnskyldning for de mange uheldige religiøse og politiske konsekvensene av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. I senere artikler i Vårt Land, Klassekampen og sosiale media har han gitt uttrykk for at det er viktig å understreke de teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske konfesjoner.

Artiklene har, som forventet, ført til en ganske livlig debatt, både for og imot de synspunktene han har kommet med. Han har blant annet fått god støtte i innlegg fra teologen, professor emeritus Bernt Oftestad.

Selv har jeg tidligere kommet med en kritisk kommentar til bror Haavar og invitasjon til konfesjonsdialog (i Vårt Land 3. april). Dette avfeier imidlertid professor Oftestad som «policy of friendship» som er så populær blant moderne katolikker og protestanter (samme dag på Facebook). Han skriver at katolsk syn på det økumeniske spørsmål er langt dypere og teologisk grunnleggende.

Jeg har tenkt mye over hvorfor norske katolikker i dag har så ulike holdninger til økumeniske spørsmål. På den ene siden har vi dem som legger størst vekt på å presisere og forsvare katolsk tro. Bror Haavar og professor Oftestad synes å være blant dem. Andre katolikker finner det mer fruktbart å gå i dialog med annerledes troende og å lete etter den tro og kristne praksis som er felles.

Selv om jeg i mine yngre år tenkte noe annerledes, tilhører jeg nå denne siste gruppen. Jeg konverterte til Den katolske kirke for 60 år siden. Da var den økumenisk aktiviteten blant katolikker ganske fattig. Den begrenset seg ofte til apologetikk (trosforsvar). En ganske konservativ og polemisk aktør var den nederlandske, katolske presten Johannes van der Burg (i Norge fra 1924 til 1981), som skrev en rekke artikler, pamfletter og bøker med forsvar for katolsk tro. En tilsvarende apologetisk holdning er ganske utbredt blant konvertitter. Litt fleipende blir det ofte kalt «konvertittsyke». Årsaken er antakelig ganske enkel: For å rettferdiggjøre og begrunne overgangen til katolisismen fra en annen konfesjon, må mange i lang tid framheve, forklare og forsvare det særkatolske.

Denne innstillingen er imidlertid ikke begrenset til konvertitter. Fordi katolikker tilhører en minoritetskirke, er det ikke uvanlig at de står i en viss forsvarsposisjon til medkristne fra andre trossamfunn.

Selv har jeg i løpet av et langt liv altså endret holdning, i likhet med mange andre. Jeg har sett og blitt glad i alt som jeg kan dele med kristne fra andre konfesjoner. Det er en stor ting å ha de kjente oldkirkelige trosbekjennelsene felles. Mye i bønneliv og liturgi er også svært beslektet.

Dette gir grunn til økumenisk dialog i stedet for konfrontasjon. Denne holdningen betyr ikke ‒ som noen har hevdet i debatten etter bror Haavars artikler ‒ at man i dialogens navn glatter over konfesjonelle forskjeller. Jeg ser det slik at når vi har en felles plattform, kan vi i vennskap og respekt snakke om det som måtte skille. Det er en sann og fruktbar økumenisk samtale, og det er ikke en klanderverdig «policy of friendship».

Pave Frans’ besøk i Lund sist høst i forbindelsen med åpningen av reformasjonsjubileet var en fin og symboltung markering av katolsk-luthersk kontakt, en dialog i ord og handling. Der undertegnet han sammen med lederen for Det lutherske verdensforbund, biskop Munib Younan, en generell felleserklæring som gir håp for framtiden.

[To viktige kilder til det katolske synet på økumenisk arbeid er Det annet vatikankonsils dekret Unitatis Redintegratio (1964, http://tinyurl.com/l8kd4bz) og den luthersk-katolske Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (1999, http://tinyurl.com/mpj7vf8).]

Også publisert på Verdidebatt.no 02.05.2017

Reklamer

Snakk sammen og bli klokere!

01.07.13

Motstanden mellom katolikken Steenhoff og feminist-teologen Gunnes bør erstattes av dialog

Jeg er katolikk og har med sorg lest innlegget Evangeliet etter Gyrid Gunnes av min medkatolikk Eirik A. Steenhoff, hvor han polemiserer med svært sterke ord mot de synspunktene Gyrid Gunnes kommer med i hennes bok om feministisk prekenpraksis. Hun har fremmet sine tanker flere ganger i Vårt Land, og i dag (mandag 1. juli) har hun i samme avis et ganske skarpt svar på angrepet fra Steenhoff.

Angrep medfører med nesten lovmessig nødvendighet motangrep. Det er etter min mening en destruktiv prosess. Resultatet blir bare mer og mer steile synspunkter og økt avstand. Derfor er det med sorg jeg følger denne debatten.

Den minner meg om tidligere tiders luthersk og katolsk apologetikk. Jeg nevner to eksempler: I mellomkrigstiden kom Marta Steinsvik med svært harde utfall mot Den katolske kirken, og noe senere publiserte den katolske presten Johannes van der Burg flere bøker som polemiserte mot luthersk kristendom. Begge bidro med sine til dels usaklige angrep til å gjøre avstanden mellom lutheranere og katolikker større en rimelig var. Dette var religionskrangel og ikke dialog.

Det er noe lignende vi ser i konfrontasjonen mellom Steenhoff og Gunnes. Det er ingen tvil om at deres teologiske synspunkter ligger langt fra hverandre, men det bør ikke være en unnskyldning for ikke å delta i en tolerant dialog.

Motsetningen til apologetikk er en saklig samtale. En slik dialog har tre elementer: (1) Bak all uenighet er det viktig å lete fram de verdier og synspunkter man tross alt kan være enige om. (2) Man må også forsøke å forstå bakgrunnen og argumentene for de synspunktene motparten har og som en selv i utgangspunktet ikke kan godta — det kunne være at det er noe å lære! (3) Skal punkt 2 kunne realiseres, må også det en selv mener presenteres på en måte som den andre kan forstå.

Formålet med en slik dialog er ikke nødvendigvis at de to partene skal bli enige. Det må være legitimt å ha forkjellige verdier og grunnsyn, men det er ingen grunn til at man derfor skal være motstandere og at man ikke skal være villig til å forstå og lære av hverandre.

Kristne i alle leire snakk sammen og bli klokere!

[Innlegget var opprinnelig publisert på Verdidebatt.no]

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

03.05.13

Salme 63 brukes i laudes på søndag i uke I og på festdager (uavhengig av uke). Den katolske kirkes tidebønner utelater versene 10-12, kanskje fordi det voldelige innholdet er uforenlig med festdagens intensjon.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Denne salmen er viser oss hva bønn egentlig er, en dialog mellom to personer, en menneskelig person og en personlig Gud.

Av og til kan det være viktig å bli minnet om at bønn er dialog, for når man leser, resiterer eller synger tidebønnenes salmer, kan det ofte virke som en enveis handling, fra salmene til oss: Vi forsøker å gjøre salmenes innhold til vårt eget. Det er ikke noe galt i det. Salmene har vakre og dype ord, som vi gjerne gir vår tilslutning, og de har et budskap, de er en del av Åpenbaringen, som kan styrke og berike vår tro.

Vi må imidlertid ikke glemme at tekstene i Salmenes bok primært er bønn og at bønn først og fremst er dialog. I en dialog er det to aktører, et DU og et JEG, som henvender seg til hverandre, begge veier. Salme 63 minner oss at bønnen er en slik samtale. Hele denne salmen uttrykker denne dialogen, helt fra den innledende linjen (Gud, du er min Gud, som jeg søker) og til den siste (Jeg holder fast ved deg, din høyre hånd har grepet meg) finner vi nøkkelordene «jeg/meg» og «du/deg».

Det er ikke alle salmene som er formulert slik. Se for eksempel på salme 100; der er «vi» selvsagt i første person, men «Gud» omtales hele tiden i tredje person entall: Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokken han gjeter. [Sal 100:3] Betyr det at denne salmen ikke er bønn, at den ikke er en samtale med Gud? Langt ifra! Det er bare formen som er annerledes. Salmer som uttrykker seg slik, gir oss motiver og intensjoner som vi kan gjøre til våre egne og mentalt returnere til Gud, noen ganger som fortvilelse og klage, andre ganger som tilbedelse, lovprisning og takk. All bønn er dialog, og alle tekstene i Salmenes bok er bønn, også såkalte «læresalmer». Det er vår oppgave å gjøre dem til en jeg-du-samtale med Gud; det er utfordringen.

Her er det imidlertid nærliggende å komme med en innvending. Vi har neppe vanskelig å forstå at JEG er et nærværende subjekt som ber til Gud. Men hvor er han, hvor er bønnens DU? Kan bønnene være en dialog når jeg ikke kan se eller høre Gud? Eller når jeg ikke umiddelbart ser at min bønn blir oppfylt?

Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja [45:15]. Det er en av bønnens store utfordringer. Vi vet hvor vanskelig det er å samtale med et menneske som er fraværende. Er vedkommende fysisk ikke til stede, er samtalen umulig (om vi ikke griper til tekniske hjelpemidler, epost eller mobil). Men det er heller ikke lett å dialogere med en som er mentalt fraværende. Er det slik med bønnen også?

Flere salmer tar opp nettopp dette problemet. Jeg er spesielt glad i salme 42-43 og den teksten vi ser på akkurat nå, salme 63, fordi disse salmene er lengselsfulle rop til den skjulte Gud:

Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land.
[Sal 63:2]

Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?»
[Sal 42:2-4]

Ja, «hvor er min Gud?»

Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan; Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden. Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss. Hvordan? — ja, det ligger utenfor rammene til denne korte betraktningen. (Jeg har drøftet noen elementer av dette problemet i boken Klokke og katedral.)

La oss vende tilbake til Jesaja-sitatet om den skjulte Gud. Litt senere i den samme profetien henviser Gud til alle sine store gjerninger for israelittene og sier:

Jeg har ikke talt i det skjulte,
et sted i det mørke land.
Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt:
«Søk meg i det tomme!»
[…]
De skjønner ingenting,
de som bærer på gudebilder av tre
og ber til en gud som ikke kan frelse.
[…]
Det finnes ingen annen gud enn jeg,
ingen annen rettferdig og frelsende Gud.
[Jes 45:19-21]

Jeg synes dette er til å bli klok av. Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig — lik de som bærer på gudebilder av tre.

Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet. Han virker fjern.

Vi kristne har imidlertid en fordel, som de gammeltestamentlige israelittene ikke hadde. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Gud som ble mennesker lik [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at Kirkens liturgiske bønner avsluttes med «ved Kristus, vår Herre» (eller tilsvarende, lengre avslutninger).

Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det derfor hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene.

Jeg innrømmer at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når jeg ber tidebønnenes salmetekster. Av og til må jeg innrømme og be «Herre, det er ikke DU som er langt borte fra meg, det er JEG som har fjernet meg fra deg.»

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Bibelske salmer som personlig bønn

12.10.12

(Foredrag for Legdominikanerne i Oslo fredag 12. oktober 2012)

INTRODUKSJON

Jeg takker for invitasjonen til sammen med dere å drøfte følgende problemstilling knyttet til vår daglige deltakelse i Kirkens tidebønner:

Hvordan kan vi gjøre de bibelske salmene til vår personlige bønn?

For meg er dette et ganske vitalt spørsmål, for ellers blir det å be laudes og vesper en nokså innholdstom og meningsløs aktivitet. Jeg ble under en fraternitetsretrett i Sør-Frankrike for alvor oppmerksom på at å forstå de bibelske salmene og å be med salmene ikke er helt sammenfallende aktiviteter. Senere har problemet interessert meg veldig, og jeg har tatt det opp både som program for «min» fraternitet i Provence og i min blogg på Internett.

Å gjøre de bibelske salmene til personlig bønn, er imidlertid et ganske stort emne — større enn vi klarer å behandle på et kort fraternitetsmøte. Dessuten har jeg ikke lyst til å bruke den tildelte tiden til bare å holde et foredrag for dere. Derfor har jeg valgt både å begrense meg til å omtale noen få viktige momenter og så å gå konkret til verks ved at vi sammen ser på en bibelsk salme.

Jeg har lagt opp til et program i tre etapper:

  1. Først presenterer jeg noen prinsipper for aktualisering av de bibelske salmene.
  2. Dernest skal vi i fellesskap se på en kort salme fra Salmenes bok, salme 122, for å se om vi kan aktualisere denne salmen til vår egen bønn. Jeg håper at dere allerede har hatt tid til å ta en titt på salmeteksten.
  3. Jeg har selv noen tanker om salme 122. Disse tankene vil jeg presentere som tredje post på programmet, ikke som en fasit, men som et eksempel.

Å BE SALMENE: ENKELT OG VANSKELIG

Som nevnt, er det å tolke en salme og å be en salme ikke er helt sammenfallende aktiviteter. Det er derfor jeg drister meg til å holde innlegget her i dag. Jeg er nemlig hverken bibelekspert eller teolog — min synsvinkel er salmebrukerens. Imidlertid har både eksegeten og teologen har mye å lære oss som ber med salmene.

Mange av de bibelske salmene i laudes og vesper har en umiddelbar appell og lar seg uten vanskelighet bruke når vi ber. Vi har for eksempel neppe problemer med å gjøre botssalmens tryglende ord til våre egne:

Skjul ditt ansikt for mine synder, utslett all min skyld! Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! [Sal 51:11–12]

(I parentes bemerket: Bibelsitatene er merket med kursiv og blå skrift. De fleste av dem er hentet fra Bibel 2011.)

Det også lett å lovprise Gud med de siste fem salmene i Salmenes bok, «Halleluja-salmene»:

Lovsyng Gud i hans helligdom! Lov ham i hans mektige hvelving. Lov ham for hans storverk. Lov ham for hans store velde. [Sal 150:1–2]

Andre salmer med likefram appell uttrykker tillit:

Herren er min hyrde, jeg mangler intet. [Sal 23:1]

Noen salmer uttrykker en lengsel, som vi umiddelbart forstår:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. [Sal 42:2].

Det er imidlertid mange steder i salmene som er vanskelig å tolke og å godta. Hvorfor skal vi for eksempel synge salme 45 som kveldsbønn? Der lovprises den voldelige kongen:

Spenn sverdet fast ved hoften, du kriger, i din høyhet og herlighet! […] Pilene dine er spisse, folkeslag stuper for deg. Kongens fiender er rammet i hjertet. [Sal 45:4,6]

Det er heller ikke lett å gjøre den samme salmens ord til en personlig bønn når det er kongens bryllup som beskrives:

Fullkommen, strålende trer kongsdatteren inn, kjolen hennes er gjennomvevd med gull. I fargerik drakt blir hun ført til kongen. [Sal 45:14–15]

Det kan også virke forvirrende at salmene ofte omtaler historiske begivenheter, religiøse steder, seremonier, navn og begreper som vi ikke har noe forhold til:

  • For oss er ikke utvandringen fra Egypt den sentrale historiske hendelsen,
  • vi har ikke vært bortført til Babylon og lengter hjem,
  • vi har ikke noe tempel med offerhandlinger,
  • for oss er ikke Jerusalem og Sion midtpunktet for religiøs og nasjonal tilhørighet og
  • vi kaller oss ikke Israel eller Jakob.

Salmene henviser stadig til alt dette og mye mer som kan virke fremmedgjørende på oss. Vi kunne ha tatt fram mange andre eksempler både på vanskelige og lette salmetekster, men jeg stopper her.

AKTUALISERING AV SALMENE

La oss heller se på noen enkle prinsipper for å aktualisere salmene.

Hvis vi begrenser oss til laudes og vesper, ber vi i løpet av tidebønnenes fireukers periode totalt 118 bibelske salmer, hymner og sanger. Av disse tekstene kommer 92 % fra Det gamle testamente: 83 salmer fra Salmenes bok og 26 sanger fra andre gammeltestamentlige bøker.

Da er det viktig å understreke det tette båndet mellom Det gamle og Det nye testamente. Gudsfolkets historie

  • begynner med Abraham og patriarkene;
  • den fortsetter med perioden i og utvandringen fra Egypt og
  • erobringen av det lovede land;
  • senere kommer det babylonske fangenskapet, hjemkomsten og
  • de postbabylonske, hellenske og romerske periodene.
  • Så kommer Jesu liv fra unnfangelse til himmelfart,
  • Kirkens fødsel og globalisering på pinsedag og
  • dens utbredelse og historie til våre dager.

Alt dette henger sammen. Legg også merke til at vi også er med i Gudsfolket. Når vi ber de bibelske salmene, er det derfor viktig ikke å glemme at vi tilhører også denne store sammenhengen.

Denne enhetlige historien gir oss mange muligheter til å refortolke og å aktualisere salmetekstene. Det kan gjøre på mange måter. I kveld skal jeg legge hovedvekten på to av dem, som for meg er viktige:

  • Typologisk tolkning og
  • salmene som Gud ord til oss.

TYPOLOGI

Kirkefedrene var klar over den tette samhørigheten mellom Den gamle og Den nye pakten og brukte ofte en tolkningsmodell som har fått navnet «typologi». Den var viktig også gjennom hele middelalderen, men etter reformasjonen — særlig i protestantiske kretser — har den gradvis blitt fortrengt av andre metoder, som ble betraktet som mer vitenskapelige.

Jeg har tenkt å legge litt vekt på denne metoden i dag, for den er høyst levende blant mange katolske teologer og liturger.

Kort formulert: Typologi er å refortolke tidligere personer, hendelser, handlinger og utsagn i lys av det som kommer senere i Gudsfolkets historie.

La oss ta et eksempel fra en salme og følge en typologisk tolkningskjede:

1) I salme 78 leser vi at salmisten henviser til israelittenes føde mens de vandret i ørkenen:

Han befalte skyene i det høye og åpnet himmelens dører, han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette. [Sal 78:23–25]

2) Går vi til en senere epoke i Gudsfolkets historie, kan vi i Johannes-evangeliet lese at Jesus sammenligner seg selv med manna og utvider perspektivet til frelse og udødelighet:

Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er mitt legeme [eg. min kropp], som jeg gir til liv for verden. [Joh 6:48–51]

3) Ved nattverdsmåltidet tar han opp igjen denne tanken og knytter den til sakramentet i brødets skikkelse:

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er mitt legeme [eg. min kropp] [Matt 26:26]

Når vi ber salme 78, kan vi derfor i tankene videreføre salmens vers om englebrødet manna til Jesus selv og hans nærvær i alterets sakrament. Hadde vi imidlertid tatt salmens vers om manna bokstavelig, hadde de bare minnet oss om hvordan israelittene overlevde på sin vandring gjennom ørkenen fra Egypt til det lovede land. Da hadde fokus altså vært jødefolkets historie. Men når vi følger den typologiske kjeden til Jesus og alterets sakrament, får disse salmeversene en ny aktualitet for oss; da angår de oss på en ny og mye dypere måte.

Her ser vi at manna i Den gamle pakt prefigurerer Kristus selv og alterets sakrament i Den nye pakt. Ifølge typologisk fagspråk er manna en «type», Kristus og sakramentet kalles «antityper». Den gammeltestamentlige typen peker altså framover mot de nytestamentlige antitypene.

For å unngå vilkårlige og «fromme» tolkninger, er det mange som setter som krav til en type i Det gamle testamente at typen direkte eller indirekte skal være omtalt i Det nye testamente. Typologiske tolkning har derfor mye mer substans enn allegorier, metaforer og andre poetiske bilder.

Her er noen flere eksempler på typer som ofte finnes i de bibelske salmene:

  • Kongen => Kristus: Når salmene omtaler kongen eller hans etterkommere, kan vi ofte ha Kristus i tankene, han som er oppfyllelsen av de messianske profetiene. Det samme gjelde noen av de stedene hvor David nevnes med navn. Det gjelder for eksempel salme 132, hvor beretningen om David som finner og flytter paktskisten glir over i en messiansk profeti. Evangeliene omtaler flere steder Jesus som konge: Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» [Joh 1:49; se også Matt 2:2 og 27:37]. Overfor Pilatus bekrefter Jesus selv kongetittelen [Joh 18:37].
  • Prest => Kristus: Når prestene omtales i salmene, er de av og til en type for Kristus. Det er spesielt tydelig når det gjelder presten Melkisedek [1 Mos 14:17–20] — som for øvrig også var konge. Jesus siterer denne salmen og antyder at han selv er salmens messianske konge og prest [Luk 20:41–44], og Hebreerbrevet har i kapittel 7 en dyp teologi om Melkisedek og Kristus. Det kaster lys over salme 110, hvor det står at Du er prest til evig tid på Melkisedeks vis [Sal 110:4].
  • Hyrde => Kristus: Herren er min hyrde, jeg mangler intet [Sal 23:1], står det i salme 23, og hyrde-motivet finner vi også i salmene 28 og 80. Om seg selv sier Jesus: Jeg er den gode hyrden [eg. gjeteren]. Den gode hyrden [gjeteren] gir livet sitt for sauene. [Joh 10:11]
  • Jerusalem, Sion og tempelet => Kirken: Jerusalem, Sion og tempelet var det liturgiske sentrum for jødenes gudsdyrkelse. Mange steder i Det nye testamente viser at Kirken er Den nye pakts tempel, f.eks. Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. [2 Kor 6:16] Når salmene nevner Jerusalem, Sion og tempelet, kan vi ofte ha Kirken i tankene.
  • Tempeloffer => korsfestelsen => messen: Tilsvarende gjelder offerhandlingene i tempelet; de kan prefigurere Kristi sonoffer på korset. Derfor kan vi også ha messeofferet i tankene når vi leser om ofrene i salmene.

Når vi ber tidebønnene vil vi sikkert oppdage flere eksempler på typer i de bibelske salmene.

Nå kan det — kanskje med rette — innvendes at slike omtolkninger av salmetekstene er uvitenskapelige, for bibelens forfattere hadde ikke det typologiske perspektivet i tankene. De skrev sine tekster ut fra en fortidig og samtidig historisk og religiøs kontekst. Bibeleksperter kan for eksempel fortelle oss at salmer som nevner kongens bryllup og bruden egentlig har vært skrevet til et kongelig bryllup eller til minnedagen for bryllupet. I så fall, er det ikke å strekke teksten for langt å se på brudgommen og bruden som typer for Kristus og Kirken, selv om vi har nytestamentlig støtte for en slik tolkning? Legger vi ikke mer i teksten enn salmedikteren har ment? Tilsvarende kan innvendes mot «fromme» lesemåter av andre salmetekster. Det er mye riktig i disse ankepunktene. Likevel er det mye som kan rettferdiggjøre de lesemåtene jeg antyder.

Før jeg går videre, kan det være riktig å presisere at jeg har presentert er en veldig forenklet versjon av typologien, som omfatter en rekke forskjellige former for typer. Her har jeg ikke gjort noe forsøk på å skille mellom disse typekategoriene.

GUDS ORD TIL OSS

La oss så ta en kort titt på den andre måten å aktualiser salmene til vår personlige bønn.

Det tilhører barnelærdommen at Bibelen er Guds ord.

Begrepet «Guds ord» har imidlertid mange betydninger:

  • Bibelen siterer mange steder Gud i direkte tale,
  • i vid forstand er Bibelen det skriftlige vitnesbyrdet om gudsåpenbaringen, og
  • helt konkret er Jesus Kristus Guds Ord.

«Gud ord» har imidlertid også en personlig betydning: Når jeg leser Den hellige skrift, taler Gud direkte til meg. Det er bakgrunnen for nærlesningen av Bibelen, Lectio Divina. Da søker vi en mening i skriften som er viktig for oss og som kan inspirere til bønn.

Det samme gjelder når vi ber en bibelsk salme; vi kan gjøre den til vår bønn ved at vi lar salmens tekst inspirere oss. Da dreier det seg ikke om tolking av den bibelske teksten, men om å la Gud tale til oss gjennom den. Da kan å be med salmen bli til ekte dialog, en jeg-du-relasjon med Gud. Her er vår personlige situasjon når vi ber høyst aktuell, og perspektivet kan også utvides til å omfatte familie, venner, Kirken og samfunnet.

Hvis vi er fylt av glede eller takknemlighet, eller hvis vi bærer på en sorg, en bekymring eller en skyld, kan salmene sette ord på det vi vil si i dialogen med Gud. Da bruker vi en bibelsk tekst og gjør den til vår egen.

AVSLUTNING

Til slutt: Hva gjør vi dersom vi ikke klarer å finne noen mening i en salme, intet som kan gjøre salmeteksten til vår bønn? Blant salmene som vi finner i laudes og vesper, er det faktisk noen tekster som er vanskelig å aktualisere. I hvert fall synes jeg det.

Da er min løsning å huske at jeg tilhører en stor sammenheng:  Tidebønnene er Kirkens offisielle bønn. Over hele verden er det mennesker som gjør akkurat det samme som meg når jeg ber mine tidebønner — akkurat nå. Da deltar jeg i en meningsfull aktivitet, selv om jeg ikke forstår dybden i alle tekstene. Det er Kirken som et hellig fellesskap — inspirert av Den Hellige Ånd — som ber, og jeg låner Kirken min stemme. Mysteriet kan være større enn min egen forståelse. Å ikke ville be noe som jeg ikke begriper fullt ut, kan også være en form for hovmod.

La dette være nok som innledning. Nå skal vi se på salme 122.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

KrF, innvandring og islam

08.09.10

Jeg leser i avisene at sentrale personer i KrF er innvandringskritiske og at de frykter islam. Dette misliker jeg sterkt. Jeg er for politiske tiltak og annen aktivitet som fremmer integrering, og jeg ser på det fargerike fellesskapet mer som en ressurs enn en fare. At innvandring kan skape problemer, er selvsagt, men de må kunne løses med klokskap og innsats. Innvandringsfrykt er en negativ og lite konstruktiv holdning.

I min kirke – jeg er katolikk – har vi medlemmer og prester fra nesten hele verden. For en rikdom! Det gjør kirken «katolsk» i ordets opprinnelige betydning (allmenn, universell).

Hva så med islam, er ikke det en farlig religion, en som forsøker å dominere? Av to grunner mener jeg at vi ikke har noe å frykte.

For det første deltar jeg i et dialogforum for kristne og muslimer, og der har jeg erfart at vi deler mange verdier. Dette verdigrunnlaget var sikkert bakgrunnen for den gjensidige respekten og samarbeidet mellom fransiskanerpater Ronald Hölscher (som døde i 2009) og muslimer i området rundt Enerhaugen. Derfor synes jeg også at KrF bør ønske muslimer velkommen både som medlemmer og tillitsvalgte. At noen muslimer har ekstreme holdninger, bør ikke ødelegge for kontakt og respekt over trosgrensen. Det finnes for øvrig ekstreme og voldelige kristne også. Historien til Nord-Irland er et tragisk eksempel.

Dessuten mener jeg at hvis kristne føler seg truet av islam, er det kanskje en timid og lite dynamisk kristendom som er problemet, ikke islam. Vi kristne må ha tiltro til evangeliets kraft. Hvis ikke er det klart at kristendommen taper terreng.

(Dette innlegget er også publisert på http://www.verdidebatt.no/.)

Tanker fra en «mellommann»

30.01.10

Jeg er en «gammel» katolikk i den forstand at jeg kjenner Kirken fra tiden før Det annet Vatikankonsil. Denne bakgrunnen gjør at mye av den nyere debatten i norsk katolisisme fyller meg med undring. For alle katolikker var konsilet et viktig vendepunkt. Mange mener at det var en vending til noe bedre, mens andre ser med beklagelse på resultatene.

Det er holdningene og synspunktene til disse siste som forundrer meg, og disse personene er flinke til å markedsføre sine kjepphester i den offentlige debatt. De tilhører to grupper. I dette innlegget tildeler jeg dem for enkelhets skyld to etiketter lånt fra politikken: «radikale» og «konservative». Radikale katolikker beklager at utviklingen angivelig stoppet med konsilet, og de konservative synes at det gikk for langt. I mellom finner vi en gruppe – antakelig majoriteten av katolikker i Norge – som er rimelig fornøyd med både konsilet og utviklingen etter det. Jeg tilhører selv denne gruppen.

Blant de radikale finner vi organisasjonen Også vi er Kirken, som i sitt programdokument skriver at «tankene og reformviljen fra Det annet vatikankonsil har fått for dårlige kår i kirken og må styrkes.» Programmet inneholder mange fine og viktige saker, men det inneholder også mer kontroversielle formuleringer om seksuell legning, samvittighetene autonomi, sølibat, kvinnelige prester og kirkelig demokrati. I den offentlige debatt er imidlertid tonen ofte adskillig mer polemisk og aggressiv. Det har jeg liten sans for. Jeg liker ikke at den Kirken som jeg elsker skal bli karakterisert som bakstreversk og intolerant. Når jeg sammenligner dagens situasjon med den i Kirken da jeg var ung katolikk, har det vært en svært positiv utvikling. At den kanskje har skjedd, og skjer, langsomt målt i forhold til våre korte menneskeliv, er nok riktig. Av og til er det beklagelig, men ofte er det et gode også. Det er bra at ikke alt flyter så fort som i dagens grenseløse og kaotiske samfunn.

Blant de konservative er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese for eksempel bloggene En katolsk weblog – redigert av den katolske presten Oddvar Moi – og Ungpikekatolikk er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.

Jeg har ikke noe imot den gamle messeordningen, selv om jeg langt foretrekker den liturgien som pave Paul VI godkjente i 1969 – vel og merke når den feires ordentlig. At det ofte ikke er tilfelle, er velkjent. Det verste jeg selv har opplevd, var i en menighet i Normandie hvor presten hadde på seg en grovstrikket vams og feiret messen sittende ved et lite bord mens folk sto i en krets rundt ham. Etter konsekrasjonen holdt han kalken slik at alle kunne titte ned i den. Kanskje han ønsket at menigheten skulle sjekke at vinen var forvandlet?

Diskusjonen om presten skal stå vendt mot menigheten eller ad orientem, er ørkesløs. Den første posisjonen samler prest og menighet om handlingen på alteret, den andre uttrykker fint prestens sakrale funksjon. Derfor er det bra å ha mulighet for å oppleve messer på begge måter. Jeg har selv ingen preferanse.

Jeg betviler også at den «Tridentinske messen» slik vi kjenner den nå, er så «opprinnelig» som bloggerne hevder. For det første skjedde mye med liturgien etter at pave Paul I på 700-tallet hadde godkjent en messe-Ordo. Situasjonen ble så kaotisk at Tridentinerkonsilet (1545–1563) bestemte at det skulle utarbeides en normalisert messeordning, Missale Romanum, som ble godkjent av pave Pius V i 1570. Denne liturgien er imidlertid ikke identisk med den tridentinermessen som benyttes nå. For det første beskriver ordningen til Pius V i hovedsak bare stille messer. Ordningen for høymesser kom senere og på en slik måte at presten som regel mumlet sin stille messe i parallell med musikken. Dessuten ble liturgien revidert gjentagne ganger under de følgende pavene, siste gang i 1962 under pave Johannes XXIII.

Selv mottok jeg med begeistring pave Paul VIs messeordning, for den minnet veldig om den liturgien Dominikanerne brukte før 1969. Denne likheten er ikke tilfeldig, for da Kirken reviderte messen, tok den hensyn til bl.a. den gamle Paris-liturgien, som også var hovedkilden til Dominikanernes liturgi.

(Det finnes en god og pålitelig oversikt over liturgiens utvikling i Denis Crouan: Histoire et avenir de la liturgie romaine, Téqui, Paris 2001.)

Jeg er altså en «mellommann», en som tilhører sentrumsgruppen av katolikker. Mine meninger ligger ofte mellom ytterpunktene. Jeg er også mellommann i den forstand at jeg ser verdien av og ønsker å fremme meningsmangfold, dialog og debatt i Kirken. Om jeg selver uenig med mange på både den radikale og den konservative siden, vil jeg likevel sterkt forsvare deres rett til å hevde sine synspunkter. Noen ganger kan ytterliggående standpunkter også bidra til fremskritt ved det utvidede perspektiv de bidrar med og ved den debatt de utløser.

Mangfoldet i Kirken er en viktig side ved det å være katolsk. Begrepet «katolsk» omfatter blant annet det at den ene og samme Kirken omfatter – uten å falle fra hverandre i biter – ulike meninger, forskjellige holdninger, et mangfold av praksis og et stort spekter av spiritualitet. Det er vår Kirkes rikdom at den har bevart enheten og ikke er blitt splittet i masse smågrupperinger slik tilfellet er hos våre protestantiske medkristne.