Lefsekling fra Numedal

Egen tilpasning av oppskrift fra tremenning og «takkekjerring» Kjersti Fekjan, Flesberg. [Tallene i rette parenteser henviser til bildene nedenfor.]

	Hel porsjon	Halv porsjon
Til lefse
Eggeplommer	8	4
Kremfløte	3 dL#	1,5 dL#
Seterrømme	3 dL#	1,5 dL#
Melk	4 dL	2 dL
Kardemomme	2 ts	1 ts
Hvetemel	1400 g	700 g
Til smøring
Smør	ca. 500 g	ca. 250 g
Sukker	ca. 500 g	ca. 250 g

^# Har brukt helt beger (1/3 L) til hel porsjon, halvt beger til halv prosjon. Det blir altså litt mer enn oppgitte mengder, men det synes å passe likevel.

• Pisk eggeplommer og kremfløte hver for seg. Rør sammen. Bland så i resten og elt til en homogen deig. Den må ikke bli altfor fast; tilsett om nødvendig litt mer melk.
• La stå tildekket og kaldt natten over.
• La smør stå ved romtemperatur, slik at det blir mykt. Rør så sammen sukker og smør, omtrent like deler.
• Del og trill emner à ca. 115 g til runde kuler [bilde 1]. La dem stå i kjøleskap og ta frem emner etter hvert.
• Dryss et tynt lag mel på emnet og bordet. Press emnet flatt og kjevl det tynt ut med knorte-kjevle [2]. Lefsens diameter bør bli ca. 40 cm. Dryss på litt mel (så lite som mulig) med en tesil og vend lefsen ofte under kjevlingen.
• Rull lefsen opp på en lang stekespatel [3] og rull den ut igjen på en tørr og relativt varm takke [4]. Snu lefsen med en gang den begynner å få små blærer. Den må ikke stekes for mye, da blir den så fragil at den er vanskelig å smøre. Det er passe når blæretoppene er blitt lysebrune på den andre siden [5].
• La lefsen kjøle ned under et fuktet og oppvridd kjøkkenhåndkle [6].
• Smør et tynt lag på halve lefsen (derav navnet «kling» = «klining») [7]. Det er best om dette gjøres så snart lefsen er blitt nesten kald. Brett lefsen dobbelt og del den i fire snipper.
• Pakk lefsesnippene i aluminiumsfolie [8]. Putt pakkene i plastposer og oppbevar dem i fryseren.
• Spises som de er til kaffe. Gastronomi-variant for dem som vil prøve nye smaker eller som har numedalsblod i årene: Legg på et tynt lag rakørret. Himmelsk!

Sikkerhetskopiering av Gmail – veiledning

Innledning

Googles nettleser-baserte Gmail-appliksjon har ingen innebygde mekanismer for sikkerhetskopiering av epost. Det finnes imidlertid flere gratis-applikasjoner som kan gjøre jobben, altså kopiere epost som filer til mapper på PCen eller i nettskyen. Ulempen med mange av dem er at disse epost-filene må importeres igjen til Gmail eller andre applikasjoner for å bli lest og behandlet. Jeg synes det «gamle» og frittståend epost-programmet Thunderbird, som fortsatt ajourføres og utvikles, gir en utmerket løsning:

• I Thunderbird er det mulig å logge seg på Gmail-kontoen, slik at det blir mulig å gjøre alt det man vanligvis gjør i Googles nettbaserte Gmail-applikasjon, bl.a. lese, besvare, arkivere og skrive og sende nye eposter. Jeg vil nok fortsatt bruke Googles applikasjon til daglig, men funksjonaliteten til Thunderbird gjør den til en velegnet applikasjon for sikkerhetskopiering.
• Thunderbird kan nemlig lagre kopier av epostene som filer i lokale mapper på PCens interne lager (platelager eller tilsvarende), og det er også mulig å sende disse mappene/filene til eksternt lager eller opp i nettskyen.
• Det som er det fine, er at de sikkerhetskopierte epost-filene er tilgjengelig for Thunderbird akkurat på samme måte som de originale epostene, de kan søkes opp, leses og behandles på vanlig vis.

Denne veiledningen gjelder bruk av Thunderbird for sikkerhetskopiering av epost på en Windows-basert PC. Det finnes også en mer ufyllende bruksanvisning, heretter omtalt som «bruksanvisning».

Installasjon

• Thunderbird er i prinsippet en gratis applikasjon uten plagsomme tredjeparts-annonser, men i løpet av installeringen har du mulighet til gi et pengebidrag.
• Klikk på lenken for å hente installasjonsfilen og en veiledning for installeringen (se også den nevnte bruksanvisningen).
• Når Thunderbird er installert, må du også installere utvidelsen ImportExportTools, slik det er beskrevet i bruksanvisningen.
• Deretter må du knytte Thunderbird til Gmail (se bruksanvisningen).

Sikkerhetskopiering

• Start Thunderbird. Da dukker det opp et vindu hvor du blir spurt om du ønsker at Thunderbird skal være standardapplikasjon for Gmail m.m . Jeg anbefaler at du avviser det, slik at du til alminnelig bruk holder deg til den vanlige, nettbaserte versjonen.
• Hvis du ikke allerede har gjort det, må du etablere lokale mapper på PCen for sikkerhetskopiene, for eksempel «Sendt» og «Arkiv» for henholdsvis sendte og arkiverte eposter (og evt. andre mapper som du har behov for). Det gjør du ved å høyreklikke på «Lokale mapper» (eller tilsvarende hvis du har valgt engelsk eller et annet språk) i menyen til venstre på skjermen. Velg deretter «New Folder…» i menyen som dukker opp.
• Velg så øverst i feltet til venstre den Gmail-mappen du vil sikkerhetskopiere fra. Marker de aktuelle epostene (eller marker en av dem og trykk Ctrl-A for å velge alle). Høyreklikk så en av de markerte epostene og velg «Copy To» > «Lokale mapper» og deretter den mappen hvor kopiene skal lagres. Deretter begynner sikkerhetskopieringen, som kan ta veldig lang tid hvis du har valgt mange eposter. Følg med på linjen nederst i skjermbildet for å se forløpet. La Thunderbird stå urørt til alt er ferdig.
• Gjenta foregående punkt for andre Gmail-mapper.
• Hvis du senere vil sikkerhetskopier flere nyere eposter fra Gmail-mappene, må du passe på bare å velge de nye epostene, ellers vil Thunderbird også kopiere omigjen de du tidligere har kopiert. Før derfor en logg over dine sikkerhetskopier. Alternativt kan du etablere nye lokale mapper for de nye sikkerhetskopiene, men da kan du ende opp med et nokså uoversiktlig mappesystem.

Sikkerhetskopier på eksterne medier

• Hvis du ønsker å ha kopier av de sikkerhetskopierte epostene på et eksternt lagringsmedium eller i nettskyen, kan du høyreklikke på en mappe under «Lokale mapper»  og velge «ImportExportTools NG» > «Export folder» og deretter spesifisere hvor mappen skal lagres.
• For senere å kunne jobbe med eksporterte eposter som du kanskje har valgt å slette fra Gmail, må du igjen importere dem igjen til Thunderbirds lokale mapper på PCen. Da bruker du også det samme «ImportExportTools NG».

For mange eposter?

Google lar den nettleser-baserte Gmail-applikasjonen lagre epostene i et skylager hvor også fotografier og annet blir lagret. Når den kostnadsfrie plassen på 15 GB er brukt opp, har du to muligheter, enten å frigjøre plass eller betale for mer lagringsplass. Thunderbird og lokale mapper kan være løsningen dersom du velger å frigjøre plass: Kopier store deler av sendte og arkiverte eposter til lokale mapper på PCen ved hjelp av Thunderbird og slett så disse epostene fra Gmail. Som nevnt ovenfor blir disse epostene fortsatt tilgjengelig gjennom Thunderbird, og Gmail-applikasjonen får plass til flere eposter. Voilà!

Grove surdeigsbrød med havre og frø

Egen oppskrift 10/5-2011, revidert 11/10-2018. Til tre brød.

NB: Oppskriften nedenfor bruker bare surdeig til heving. Det gir det mest aromatiske resultatet. Av og til er imidlertid surdeigen lite aktiv. Det ser man om morgenen før bakingen. Er surdeigen aktiv, skal det skumme friskt i bollen hvor surdeigen for-aktiveres. Da kan oppskriften følges.  Hvis imidlertid surdeigen er lite aktiv, kan litt tørrgjær tilsettes sammen med melet, f.eks. 1/2 ts tørrgjær. Ellers tar hevingen for lang tid.

Aktivering (om kvelden)
Hvetemel, siktet	300 g
Surdeigsstarter	100 g
Vann	300 g
Baking (neste morgen)
Havregryn, store (ikke grøtgryn)	160 g
Hvetemel, siktet	700 g
Hvetemel, sammalt grovt	400 g
Rugmel, sammalt grovt	300 g
Solsikkefrø	250 g
Salt	25 g
Matolje	65 mL
Surdeig, aktivert	alt sammen
(Tørrgjær, se ovenfor)	(1/2 ts)
Vann	700 mL
Rugmel, siktet	(til dryss)

Kvelden før bakingen

• Rør sammen i en bolle hvetemel, surdeigsstarter og vann, dekk med en tallerken og la stå ved romtemperatur. Bruk ikke for liten bolle! – ellers kan det skumme over.

Bakedagen

• Mål opp havregryn i en bolle og hell på kaldt vann slik at det går over grynene. La stå minst 15 minutter. Sil av vannet gjennom et dørslag og la vannet inngå i vannmengden som tilsettes senere.
• Bland med eltemaskin alt det tørre og olje. Hvis du trenger tørrgjær (se ovenfor), tilsetter du det sammen med det tørre.
• Tilsett bløtte havregryn og bland med eltemaskin. Tilsett så aktivert surdeig og bland.
• Bland vann fra gryn og vann fra springen opp til 700 ml. Hevingen går raskere om vannet varmes opp til fingerlunken. Tilsett vannet gradvis mens maskinen elter med moderat hastighet. Den siste halvparten av vannet bør tømmes langs kanten, mellom deigen og bolleveggen.
• Fortsett eltingen med høyere hastighet til deigen blir jevn, smidig og slipper bollen.
• Dekk bollen med en tallerken. La stå på et lunt sted til deigen har hevet seg en del. Det kan ta flere timer, avhengig av hvor aktiv surdeigen er.
• Tøm deigen ut på bakebordet, slå den ned og del den i tre like store emner. Rull emnene til runde kuler og la dem hvile under kjøkkenhåndkle i en halv time.
• Slå emnene ned, elt dem kraftig og form dem til brød. Deigen kan være litt klissete, men resultatet blir best om det ikke drysses over mel under utbakingen; bruk i stedet bakespatel.
• Klem brødemnene godt ned i smurte brødformer. (Mine former er 10 x 29 x 7 cm (B x L x H), og det er en bra størrelse.) Pensle overflaten med melk og dryss over siktet rugmel med en tesil og legg over et håndkle. (Rugmelet gjør at håndkleet ikke fester seg i deigen og det gir en pen overflate etter stekingen.) La stå på lunt sted til deigen har hevet seg til godt over øvre kant av formen. Siden brødene hever seg ganske mye under stekingen, må de ikke heves altfor mye før de settes inn i ovnen, ellers revner de. Lag et langsgående snitt noen millimeter dypt i overflaten av hvert brød.
• Sett brødene på risten i nedre tredjedel av ovnen, forvarmet til 220 grader, og stek brødene i 5 minutter. Gjør det langsgående snittet noe dypere, og sett brødene straks inn igjen.
• Stek videre i 25 minutter.
• Ta brødene ut av formene og stek videre i 15 min, uten former. Bank med en finger på bunnen. Hvis lyden er hul, er brødene ferdigstekt. Hvis ikke, la dem få noen minutter ekstra.
• Avkjøl brødene på rist til de er helt kalde tvers igjennom. Skjær opp brødene, legg dem i plastpose og oppbevar dem i fryseren.

Resultat: Deilige brød med god smak av korn og frø og delikat syrlighet. Tåler frysing oppskåret veldig godt.

Bak med surdeig og tenk bibelsk!

Pynte til advent? Nei, jeg baker surdeigsbrød. Surdeig? Hva har det med advent å gjøre? Svaret er enkelt, for det å bake med surdeig minner meg om noe Jesus sa til sine disipler: Himmelriket er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel: så det hele til slutt var gjennomsyret [Matt 13:33]. Riktignok er jeg ikke kvinne, og ikke brukte jeg tre mål mel, bare knapt to kilo, men deigen som langsomt syrnes og heves, minner meg om at advent er en gradvis forberedelse til å feire noe viktig, Jesu fødsel.

Samtidig fryder det meg å bake på bibelsk måte, altså med surdeig.

I gammel- og nytestamentlig tid var det nemlig den eneste metoden de kjente for å heve bakverk; de hadde ikke bakepulver eller gjær. Derfor dukker surdeig opp i Bibelen flere steder. Tar du 2011-utgaven og søker, vil du finne at surdeig er nevnt 14 steder. Gjentar du søket med motsetningen, altså usyret, får du mange andre klaff i tillegg.

Det er noe forunderlig med surdeigen. Den forandrer deigen, den blir syrlig og luftig, og prosessen er langsom. Derfor har den inspirert Bibelens folk til ulike handlinger og metaforer, som jeg har stått og tenkt på da jeg i dag forberedte og eltet min deig.

Jødefolket kjente til surdeigsbaking da de bodde i Egypt, men da de måtte flykte derfra, hadde de ikke tid til denne langsomme hevingen. Derfor spiste de usyret brød til stekt lam med bitre urter: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! [2 Mos 12:8,11]. De måtte altså nøye seg med usyret brød, et bakverk omtrent som flatbrød eller lefse. Denne utvandringen var en så viktig hendelse i jødefolkets historie at den hvert år ble feiret som en minnehøytid – påsken – med lammestek og usyret brød [5 Mos 16:1-4].

Det er en tanke som Paulus viderefører, men nå i en helt annen kontekst: Dere har sannelig ikke mye å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet: Kristus. Så la oss holde høytid: ikke med gammel surdeig av ondskap og synd: men med renhetens og sannhetens usyrede brød. [1 Kor 5:6-8]

Også brødet til grødeofferet i tempelet skulle være usyret [3 Mos 2:11; 6:10]. Det betyr imidlertid ikke at jødefolket i alminnelighet hadde et negativt forhold til surdeigsbrød, som var del av deres daglige kosthold. For å feire minnet om velstanden da de kom til det lovede landet, hadde de en annen høytid hvor brød bakt av høstens første grøde og med surdeig ble bragt til tempelet, hvor presten skulle svinge brødene for Herrens åsyn [3 Mos 23:10-11:15-17].

Surdeigen hadde imidlertid også en annen betydning for Bibelens folk. Det at den langsomt og usynlig gjør baksten sur, ble for dem en metafor for det onde som kan infiltrere menneskene. I evangeliene ser vi flere steder at Jesus bruker det bildet, for eksempel da disiplene hadde glemt å ta med brød. Da benyttet Jesus anledningen til å advare dem mot vranglære: Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne [Matt 16:5-12].

Alt dette var altså tanker som dukket opp da jeg bakte mine surdeigsbrød i begynnelsen av adventstiden, og når jeg tenker meg om, innser jeg at vil komme til å tenke liknende tanker hvis jeg baker surdeigsbrød i begynnelsen av fastetiden. Det er også en tid for forberedelse, og da for vår kristne videreføring av det som for jødene er de usyrede brøds høytid.

Altså: Bak med surdeig og tenk bibelsk!

Jeg satt på fanget til Louis Armstrong

Louis Armstrong ved ankomsten på Fornebu 1952 (kilde ukjent).

En gang satt jeg på fanget til Louis Armstrong. Det gikk slik til.

Da jeg var ung, var jazz en av mine store interesser. Om søndagskveldene gikk jeg på jazzklubben til Big Chief Jazzband i kjelleren til Majorstuhuset. Vel, det var ikke bare jazzen som trakk meg dit, for der var også ei jente, blendende vakker, litt eldre enn meg. Siden hun var dama til trompetisten i bandet, var jeg bare ulykkelig forelsket og turte aldri å snakke til henne.

Jeg var også på mange av jazzkonsertene som ble arrangert i Oslo av Norman Granz med serien Jazz at the Philharmonics: Lionel Hampton, Count Basie, Oscar Peterson …

Om det var Jazz at the Philharmonics også arrangerte konserten til Louis Armstrong i 1952, husker jeg ikke. Da gikk jeg på realskolen. Mange ville høre ham, og noen overnattet på gaten for å sikre seg billetter. Jeg gikk ned etter skoletid og fikk likevel billett.

Konserten i Colosseum kino var praktfull ‒ og morsom, for Armstrong var ikke bare en genial musiker, han var også en gøyal klovn. Med seg hadde han vokalisten Vera Middleton, som sang bra. Hun var nokså overvektig, men likevel imponerte hun med å hoppe ned i spagaten ‒ med et klask! ‒ når hun avsluttet en fin improvisasjon.

Etter konserten ville jeg ha Armstrongs autograf som et minne, men da jeg kom til hovedinngangen, var det fullt av mennesker som hadde samme intensjon for meg. OK, tenkte jeg, her kommer han sikkert ikke ut, og gikk derfor til den lille bakdøren ut mot Fridtjof Nansens vei. Og ganske riktig, der kom han sammen med noen av musikerne og gikk rett bort til en drosje, som sto og ventet ved fortauskanten. Armstrong satte seg i det høyre forsetet. Før han lukket døren, ga jeg ham almanakken min og en kulepenn for at han skulle skrive navnet sitt. Det gjorde han. Imidlertid hadde alle menneskene foran hovedinngangen oppdaget bilen med Armstrong i. De kom løpende og trengte seg på slik at jeg ble puffet inn i bilen og havnet på fanget til Armstrong. Bildøra ble også dyttet igjen, og da begynte sjåføren å kjøre. Armstrong var sinna og forlangte at bilen skulle stoppe like før den var på vei inn i Sørkedalsveien. Så åpnet han døra og fikk meg ut igjen. Men signaturen, den hadde jeg fått.

Salme 96: Syng en ny sang for Herren

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

BØNN I KORONAENS TID

Da jeg i dag morges ba tidebønnen laudes, var den midtre av de tre salmene hentet fra Jeremia (se nedenfor). Det slo meg sterkt at dersom jeg mentalt lot krigens redsler være en metafor for en pandemiens svøpe, så var denne teksten en fin bønn i koronakrisen.
[Bilde fra Wikimedia Commons]

Mine øyne feller tårer dag og natt, *
     uten opphør gråter jeg.
For ulykken har rammet jomfruen, mitt folks datter, *
     hun har fått sitt ulivssår.
Går jeg ut på markene, *
     se, der ligger de som er falt for sverd.
Går jeg inn i byen, *
     se, der er de som pines av sult.
Selv prest og profet streifer om i landet, *
     og ingenting forstår de.
Har du for alvor forkastet Juda? *
     Vemmes din sjel ved Sion?
Hvorfor har du ellers slått oss, *
     så vi ikke mer kan leges?
Vi håpet på fred; *
     det skjedde intet godt.
Vi ventet legedoms tid; *
     se, redsler kom over oss.
Vi kjenner vår ondskap, Herre, våre fedres synd; *
     ja, vi har syndet mot deg.
For ditt navns skyld, forkast oss ikke; *
     vanær ikke din herlighets trone.
Kom din pakt med oss ihu; *
     fornekt den ikke.
[Jer 14:17-21, fra Tidebønnene III påsketiden,
St. Olav forlag, Oslo 2002:450-451]

På flukt fra virus

Det meste av vinteren 2020 var vi i vårt hus i Spania, bortsett fra en uke hjemme for å feire et barnebarn. Vi hadde det fredelig og deilig, med godt vær, turer, venner og hyggelige gjøremål. Men så kom koronaviruset. Til å begynne med tok vi det ikke så tungt, men da vi forsto at krisen kunne bli alvorlig i Spania, begynte vi å overveie en tidligere hjemreise enn planlagt. Opprinnelig skulle vi ha tatt fly i slutten av mars. Derfor forsøkte vi først å bytte til en tidligere avgang, men det lyktes ikke. Vi var litt i villrede om hva vi så skulle gjøre, men da vi lørdag kveld 14. mars fikk vite at Spania ville erklære krisetilstand og stenge grensene mandag morgen, fikk vi fart på oss. Søndag morgen pakket vi i all hast, slengte bagasjen inn i vår spansk-registrerte bil og kjørte nordover like etter lunsj. Vi visste knapt hva vi hadde å vente, for veien hjem var på nesten 3200 km, og underveis måtte vi passere grensene til Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige, land som allerede hadde innført ulike tiltak for å begrense epidemien. Alt gikk imidlertid uten store problemer, og etter fire kjøredager kom vi vel hjem om kvelden onsdag 18. mars. Det feiret vi med en pizza og litt vin, som vi hadde kjøpt i Sverige. Egentlig hadde vi forventet at vi skulle ha vært helt utmattet neste dag, men utrolig nok var vi ikke spesielt slitne. Både Elisabeth og jeg hadde med andre ord god fysisk form. Imidlertid var vi begge to underveis blitt svært forkjølet. Egentlig skulle vi ha vært i 14 dagers korona-karantene etter hjemkomsten, siden vi kom fra det smitte-befengte Spania, men på grunn av forkjølelsen måtte vi i fullt isolat. Denne lange reisen var ikke bare kjedelig og slitsom, for vi hadde kjørt de samme strekningene mange ganger tidligere. Derfor koste vi oss med alle minnene som gjensynet med disse stedene vakte. Det var hyggelig.

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner.

Minner om døden

En fattig persons grav på jordet utenfor kommunens gravlund i Torrevieja (Spania).

Vi skal alle dø. Det er livets harde realitet. Vi kan ikke flykte fra den. Mange er redd den. Dødsøyeblikket er imidlertid ikke alltid så skremmende som mange tror. Det har jeg som lege vært vitne til flere ganger. Noen dødsfall kan faktisk være ganske fine. Jeg har lyst til å fortelle om to av dem, som begge har gjort stort inntrykk på meg.

Det først minnet jeg vil skrive ned, dreier seg om en nydelig død. Som ung lege arbeidet jeg på et katolsk sykehus hvor mange av sykepleierne var nonner. En dag fikk vi inn en døende mann. Han var fattig og gammel. Da dødsøyeblikket nærmet seg, var jeg som lege og noen sykepleiere samlet ved sengen for å ta oss av pasienten. Da en fortalte oss andre at denne mannen ikke hadde noen nær familie og kanskje heller ingen venner, krabbet en av sykepleierne ‒ en av nonnene ‒ resolutt opp i sengen, la seg tett inntil mannen med armene rundt ham og hvisket flere ganger Fader Vår inn i øret hans helt til han døde. Etterpå reiste hun seg opp og sa ganske enkelt til oss andre at Intet menneske bør dø helt alene. For meg, og sikkert for de andre også, var dette en sterk opplevelse.

Mange år senere erfarte jeg at en som tilsynelatende lå i dypt koma før dødsøyeblikket kom, faktisk var noe mentalt nærværende. Elisabeth, min kjære ektefelle, og jeg var i Frankrike. Der fikk vi vite at en god venn lå for døden. Vi dro til sykehuset, hvor hans kone satt ved sengen. Da vi klappet på den syke og sa til ham at Elisabeth og Helge Erik var på besøk, kom det overhodet ingen reaksjon. Han lå stille, med lukkede øyne, uten mimikk og pustet regelmessig, han virket helt bevisstløs, i koma. Så snakket vil litt med hustruen og trøstet så godt vi kunne. Før vi gikk, spurte vi henne om vi kunne be et Fader Vår for ham. Det ville hun gjerne. Mens vi ba ‒ på fransk, selvfølgelig ‒ foldet den døende plutselig hendene. Bønnen hadde altså trengt gjennom bevissthetsbarrieren. Alle tre ved sengen ble rørt. Det gikk bare en kort tid før vi fikk beskjed om at han var død.

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner.

Nærkontakt med Evangeliet

[Bildet er antakelig i «public domain» siden det er brukt uten kildehenvisning på mange ulike nettsteder.]

Jeg går vanligvis til søndagsmessen i St. Dominikus kirke i Oslo. Utenfor den har det de siste ukene sittet en relativt ung rumensk tigger. Hun sier intet, men smiler saktmodig når jeg gir henne noen slanter. I dag ‒ på søndagen til minne om Den hellige familie ‒ så jeg henne igjen og ga henne de myntene jeg hadde i pungen. I messen går jeg ofte med kollektkurven, og det gjorde jeg også i dag. Helt bakerst i kirken, nesten bortgjemt på sidebenken satt den fattige kvinnen. Hun vinket til meg og la litt i kollektkurven. Det gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg mintes evangeliets historie om «enkens skjerv»: Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» [Mark 12:41-44] Da messen var over, satt hun igjen utenfor kirken. Jeg ga henne litt mer av «min overflod».

Du finner flere minner under GLØTT.