Jeg holdt et foredrag 9. juni 2017 for legdominikanerne i Oslo om dominikanernes rolle i inkvisisjonen i Frankrike og Spania (klikk på tittelen nedenfor og gjenta det i neste skjermbilde for å se presentasjonen):
Inkvisisjonen og dominikanerne
Den svenske Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB)
har nå utarbeidet og sendt til alle svenske husstander en brosjyre om hva man skal gjøre i tilfelle krig og kriser: VIKTIG INFORMATION TILL SVERIGES INVÅNARE / OM KRISEN ELLER KRIGET KOMMER. Den inneholder nyttige kapitler om blant annet Din krisberedskap, Falsk information, Vid terrorattentat og Tips för din hemberedskap. Vi har ikke noen tilsvarende brosjyre i Norge, og de som ønsker å lese den svenske orienteringen, kan laste ned brosjyren her: https://tinyurl.com/ya4shx7y. Det norske «Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap» har også publisert noen anbefalinger om krisesituasjoner: https://tinyurl.com/ycdhx2ov.
Jeg har i flere år hatt digitalt abonnement. Siden jeg er 80 år med en del problemer, er jeg avhengig av å lese ukens utgaver på PC. Appene på nettbrett og mobil er vanskelige for meg. Imidlertid har det siden november 2015 vært gjentagne problemer med den digitale tilgangen til e-avisen på PCen: (1) På grunn av mine handikap ønsker jeg å lese utgaven etter nedlasting i pdf-format, slik jeg i mange år har gjort problemfritt for Aftenposten og Vårt Land; med Morgenbladet har dette vært svært problematisk. (2) I to omganger (desember 2017 og nå i mai 2018) får jeg ikke tilgang til e-avisen i det hele tatt, til tross for gyldig abonnement. De som er interessert, kan lese dokumentasjon i loggen nedenfor. HVORFOR HAR MORGENBLADET SÅ DÅRLIG TEKNISK LØSNING FOR E-AVIS PÅ PC?
(Denne klagen er også lagt ut på min og Morgenbladets Facebook-sider. Bildet viser hva Morgenbladet presenterer når jeg, som er abonnent, vil lese e-avisen denne uken.)
21.11.2015: Ingen tilgang til ukens e-avis. Rettet dagen etter.
10.04.2016: Ingen tilgang til ukens e-avis «due to the high traffic» [feilmelding fra Ramsalt Lab].
13.04.2016: Klaget over at muligheten for nedlasting av ukens e-avis i pdf-format er blitt fjernet. Rettet noen dager senere.
23.04.2016: Samme problem med nedlasting av pdf-versjon.
13.05.2016: Purret siden problemet ikke var rettet.
14.08.2018: Klaget over at muligheten for nedlasting av pdf-versjon er blitt fjernet. Et forsøk på «å løse» et problem ved å blokkere en funksjonalitet som har vært teknisk dårlig?
02.09.2016: Tilbakemelding fra Kundeservice om at problemet ikke vil bli rettet fordi en ny funksjonalitet kalt «Les offline» er lagt til. En løsning som jeg klaget på.
05.09.2016: Som trøst fikk jeg følgende tilbakemelding fra Kundeservice: «[…] håper vi at du vil kunne benytte deg av denne løsningen og at du vil trives med den etterhvert.»
15.01.2017: Ingen tilgang til ukens e-avis, bare tidligere utgaver.
14.07.2017: Ny klage på at det ikke er mulig å laste ned hele avisen i pdf-versjon, bare to side av gangen.
17.07.2017: Svar fra Kundeservice: «Dette er en sak som ligger inne hos våre utviklere og vi håper å få rullet ut en slik løsning i løpet av kort tid.» I dag (22.05.2018) — over 10 måneder senere — er løsningen ikke på plass!
23.12.2017: Klage fordi jeg ikke fikk tilgang til julens e-avis, selv om jeg er pålogget som digital-abonnent. Systemet svarer bare «Kjøp tilgang til Morgenbladets eAvis».
27. og 28.12.2017: Feilen fortsatt til stede. Dialog med Kundeservice og testing med negativt utfall. (Feilen rettet over nyttår.)
13.05.2018: Samme feil som 23.12.2018. Klaget med full dokumentasjon.
14.05.2018: Svar fra Kundeservice: «Her ser det ut til å være en feil.
Vi er nødt til å ta dette videre med IT slik at vi kan få fikset det.»
15. og 17. og 18.05.2018: Purring siden jeg fortsatt ikke fikk lest e-avisen.
18.05.2018: Svar fra Kundeservice: «IT er på saken og holder på å rette opp. Vi har fått beskjed fra flere kunder som opplever feilen.»
22.05.2018: Feilen fortsatt ikke rettet. Jeg har altså ikke fått lest de to siste utgavene av Morgenbladet.
I Vårt Land 29. mars kom dominikanerpater Haavar Simon Nilsen, bror Haavar, med et sleivspark til Den norske kirkes biskoper. Han mente at de burde be om unnskyldning for de mange uheldige religiøse og politiske konsekvensene av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. I senere artikler i Vårt Land, Klassekampen og sosiale media har han gitt uttrykk for at det er viktig å understreke de teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske konfesjoner.
Artiklene har, som forventet, ført til en ganske livlig debatt, både for og imot de synspunktene han har kommet med. Han har blant annet fått god støtte i innlegg fra teologen, professor emeritus Bernt Oftestad.
Selv har jeg tidligere kommet med en kritisk kommentar til bror Haavar og invitasjon til konfesjonsdialog (i Vårt Land 3. april). Dette avfeier imidlertid professor Oftestad som «policy of friendship» som er så populær blant moderne katolikker og protestanter (samme dag på Facebook). Han skriver at katolsk syn på det økumeniske spørsmål er langt dypere og teologisk grunnleggende.
Jeg har tenkt mye over hvorfor norske katolikker i dag har så ulike holdninger til økumeniske spørsmål. På den ene siden har vi dem som legger størst vekt på å presisere og forsvare katolsk tro. Bror Haavar og professor Oftestad synes å være blant dem. Andre katolikker finner det mer fruktbart å gå i dialog med annerledes troende og å lete etter den tro og kristne praksis som er felles.
Selv om jeg i mine yngre år tenkte noe annerledes, tilhører jeg nå denne siste gruppen. Jeg konverterte til Den katolske kirke for 60 år siden. Da var den økumenisk aktiviteten blant katolikker ganske fattig. Den begrenset seg ofte til apologetikk (trosforsvar). En ganske konservativ og polemisk aktør var den nederlandske, katolske presten Johannes van der Burg (i Norge fra 1924 til 1981), som skrev en rekke artikler, pamfletter og bøker med forsvar for katolsk tro. En tilsvarende apologetisk holdning er ganske utbredt blant konvertitter. Litt fleipende blir det ofte kalt «konvertittsyke». Årsaken er antakelig ganske enkel: For å rettferdiggjøre og begrunne overgangen til katolisismen fra en annen konfesjon, må mange i lang tid framheve, forklare og forsvare det særkatolske.
Denne innstillingen er imidlertid ikke begrenset til konvertitter. Fordi katolikker tilhører en minoritetskirke, er det ikke uvanlig at de står i en viss forsvarsposisjon til medkristne fra andre trossamfunn.
Selv har jeg i løpet av et langt liv altså endret holdning, i likhet med mange andre. Jeg har sett og blitt glad i alt som jeg kan dele med kristne fra andre konfesjoner. Det er en stor ting å ha de kjente oldkirkelige trosbekjennelsene felles. Mye i bønneliv og liturgi er også svært beslektet.
Dette gir grunn til økumenisk dialog i stedet for konfrontasjon. Denne holdningen betyr ikke ‒ som noen har hevdet i debatten etter bror Haavars artikler ‒ at man i dialogens navn glatter over konfesjonelle forskjeller. Jeg ser det slik at når vi har en felles plattform, kan vi i vennskap og respekt snakke om det som måtte skille. Det er en sann og fruktbar økumenisk samtale, og det er ikke en klanderverdig «policy of friendship».
Pave Frans’ besøk i Lund sist høst i forbindelsen med åpningen av reformasjonsjubileet var en fin og symboltung markering av katolsk-luthersk kontakt, en dialog i ord og handling. Der undertegnet han sammen med lederen for Det lutherske verdensforbund, biskop Munib Younan, en generell felleserklæring som gir håp for framtiden.
[To viktige kilder til det katolske synet på økumenisk arbeid er Det annet vatikankonsils dekret Unitatis Redintegratio (1964, http://tinyurl.com/l8kd4bz) og den luthersk-katolske Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (1999, http://tinyurl.com/mpj7vf8).]
Også publisert på Verdidebatt.no 02.05.2017
Dette blogginnlegget var opprinnelig en kommentar til Haavar Simon Nilsens innlegg på Verdidebatt [http://www.verdidebatt.no/innlegg/11681139-folkekyrkja-i-sekk-og-aske]. Kommentaren ble også tatt inn i papiravisen Vårt Land 03.04.2017:18-19.
Haavar Simon Nilsens innlegg ‒ som har ingressen «I år sømer det seg at lutherske biskopar ber om orsaking for alle skader lutherdomen har ført med seg» ‒ kan gi inntrykk av å være et talerør for katolske kristne. Jeg, og flere andre katolikker jeg kjenner, er redd for at andre kristne skal tro at innlegget uttrykker Den katolske kirkes syn på og holdning til lutherske kirker. I så fall ville innlegget være et lite konstruktivt innspill i det luthersk-katolske dialogarbeidet, som har pågått i flere ti-år, både internasjonalt og i Norge.
Etter å ha lest innlegget, sitter man antakelig igjen med inntrykket at den lutherske reformasjonen var et onde som medførte stor urett og mye lidelse for kristne i Norge, som i utgangpunktet tilhørte Den katolske kirke. For å underbygge et slikt syn bruker Nilsen mange og til dels ganske sterke ord om Luther, hans lære og kirkene som fulgte den. Innføringen av Reformasjonen i Norge var nok en vond prosess, men bare ett sted i artikkelen finner man en antydning om at også Den katolske kirke kan klandres for sin virksomhet i tidligere tider, riktignok uten nærmere detaljer: «Den katolske kyrkja har mange gonger bede om orsaking for feilgrep og synder ho har gjort, også ovanfor dei lutherske kyrkjesamfunna.»
Jeg ønsker å myke opp den sterke motsetningen artikkelen presenterer. Opprinnelig tilhørte jeg nemlig også Den norske kirke, og da jeg ble katolikk, var ikke den overgangen et bastant «nei» til min tidligere kirke. Jeg har tatt med meg en rikdom av synspunkter og spiritualitet, som har preget min katolske tro og praksis.
Det er riktig, som Nilsen antyder, at det norske folket ikke ble omvendt til den lutherske lære, men at den ble pådyttet dem ovenfra, av kongedømmet. Fenomenet, men med motsatt retning, var imidlertid ikke ukjent i katolske land. Det mest kjente og brutale eksemplet er fra Spania. Omtrent på den samme tiden som Reformasjonen ble innført i Norge og i tiden som fulgte, brukte den sekulære makten i Spania den kirkelige Inkvisisjonen som redskap for å undertrykke blant annet ikke-katolske kristne. Akkurat som i Norge, ble avvikende tro oppfattet som et opprør mot kongelig myndighet.
Dette er imidlertid ikke stedet for en mer detaljert historisk gjennomgang. Vi kan bare slå fast at historien forteller oss om overgrep og urettferdighet på begge sider av konfesjonsgrensene. Dessverre kan vi ikke gjøre fortiden god igjen ‒ heller ikke med unnskyldninger, som Nilsen ber om ‒ den lar seg ikke endre, men nåtiden og fremtiden kan vi gjøre noe med. I stedet for å bygge høyere gjerder ‒ la Donald Trump pusle med det! ‒ kan vi lage porter i de stengslene som er. La oss bygge større porter og nye broer!
Derfor ber jeg folkekirkens biskoper glemme oppfordringen om å komme med en unnskyldning. I denne sammenhengen har imidlertid vi alle, både lutherske kristne og katolikker, godt av å be den bønnen Jesus lærte oss: Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Vårt Lands reformasjonsseminar på Litteraturhuset mandag 27. mars, hvor blant annet biskopene Ole Kristian Kvarme og Bernt Eidsvig bidrog til En samtale om tro, var et godt eksempel på en portåpnende dialog. Jeg merket meg spesielt at biskop Kvarme i sitt hovedinnlegg tok utgangspunkt i pave Frans’ skriv om barmhjertighet og nåde. En luthersk biskop i dialog med en katolsk pave! ‒ det er en samtale etter mitt hjerte.
Helge Erik Solberg, katolikk og pensjonert lege
Jeg trenger hjelp til å tolke denne setningen, klippet fra en nekrolog over tidligere biskop Per Lønning: «I dyp takknemlighet lyser vi i dag Guds fred over hans gode minne» [Vårt Land 24.08.2016:29].
Har setningen en dypere mening, som jeg ikke forstår? Eller er den bare en floskel, som er ribbet for enhver mening?
Hvorfor skal vi be om fred over et minne? Hva med den avdøde selv, som nå står for Guds dom? Selv synes jeg det ville ha vært mer naturlig å be den klassiske bønn for den stridbare Per Lønning — «Herre, gi ham den evige hvile og la det evige lys skinne for ham; han hvile i fred» — og ikke bare om «fred over hans god minne».
[Publisert 24.08.2016 i den lukkede Facebook-gruppen «Forum for kirke, teologi og liturgi».]
[Editert klipp fra www.christianforums.com]
Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.
Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?
Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.
Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.
Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.
Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?
Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.
Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.
Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.
Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.
Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.
Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.
Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].
[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]
