Fred over hans god minne?

Publisert 24.08.16 av Helge Erik Solberg
Kategorier: Uncategorized

Jeg trenger hjelp til å tolke denne setningen, klippet fra en nekrolog over tidligere biskop Per Lønning: «I dyp takknemlighet lyser vi i dag Guds fred over hans gode minne» [Vårt Land 24.08.2016:29].

Har setningen en dypere mening, som jeg ikke forstår? Eller er den bare en floskel, som er ribbet for enhver mening?

Hvorfor skal vi be om fred over et minne? Hva med den avdøde selv, som nå står for Guds dom? Selv synes jeg det ville ha vært mer naturlig å be den klassiske bønn for den stridbare Per Lønning — «Herre, gi ham den evige hvile og la det evige lys skinne for ham; han hvile i fred» — og ikke bare om «fred over hans god minne».

[Publisert 24.08.2016 i den lukkede Facebook-gruppen «Forum for kirke, teologi og liturgi».]

Liturgisk parfyme?

Publisert 18.07.16 av Helge Erik Solberg
Kategorier: 1.1 Tro og tanke, 2.1 Kristendom, 2.3 Katolske kirke, 2.4 Andre kirkesamfunn, 2.6 Liturgi

Tags: , , , , , , , ,

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Pave Frans er for likestilling

Publisert 13.05.16 av Helge Erik Solberg
Kategorier: 2.1 Kristendom, 2.3 Katolske kirke, 7 AKTUELT

Tags: , , ,

Den nåværende paven har et mer positivt syn på kvinnefrigjøring enn sine forgjengere.

Politisk redaktør Berit Aalborg hadde en viktig kommentarartikkel i Vårt Land 12. mai, hvor hun påpeker at en kristen «familielobby» motarbeider arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Hun gir imidlertid et noe urettferdig bilde av pave Frans’ rolle når hun skriver:

Mange opplever pave Frans som en  reformator, han blir ansett som en som tar opp kampen mot fattigdom og korrupsjon, og som har et rausere hjerte for homofile enn sine forgjengere. Samtidig står han nært sine forgjengere i synet på familie og likestilling […].

At Den katolske kirke tidligere har motarbeidet likestillingsarbeidet, er dessverre et faktum. Imidlertid har pave Frans tatt noen grep for å endre dette. Her er to eksempler på nyskapende initiativ fra pavens side.

For det første publiserte han 12. mars i år et pavelig skriv ‒ en «Post-Synodal Apostolic Exhortation» kalt Amoris Laetitia ‒ hvor han riktignok gjentar mye av sine forgjengeres synspunkter, men hvor han også åpner for noe nytt. Om likestillingsarbeidet skriver han blant annet [avsnitt 54, min oversettelse]:

Selv om merkbare fremskritt er blitt gjort for kvinners rettigheter og deltakelse i det offentlige liv, ønsker jeg å fremheve det faktum at mye gjenstår å gjøre i mange land for å fremme disse rettighetene. […] Det finnes i dag noen som tror at mange av dagens problemer har oppstått på grunn av kvinnefrigjøring. Dette argumentet er imidlertid ikke riktg, det er feilaktig, usant og en form for mannssjåvinisme. Menns og kvinners likeverd får oss til å juble når vi ser at gamle former for diskriminering forsvinner og at det er voksende gjensidighet innen familiene. Om noen inadekvate former for feminismen har oppstått, må vi likevel i kvinnebevegelsen se Den hellige ånds virke for en klarere erkjennelse av kvinners verdighet og rettigheter.

Det er også allement kjent at Den katolske kirke av teologiske grunner ikke har åpnet for ordinasjon av kvinner til prester og biskoper. Imidlertid meldte Vatikanradioen 12. mai at pave Frans vil etablere en kommisjon som skal vurdere «reinstating female deacons» i Kirken. Han ønsker også å øke kvinners innflytelse i kirkelige saker. Her er et klipp fra nyhetsmeldingen:

Pave frans gjentok at han ønsker å se en økning i antall kvinner som har beslutningstakende stillinger i Kirken; han sier at kvinners synsvinkler er svært viktig for både utarbeidelsen og gjennomføringen av slike avgjørelser. Integreringen av kvinner i Kirkens liv har [hittil] vært veldig svak, og han tilføyer at vi må «gå fremover».

Mange vil kanskje synes at disse tiltakene ikke akkurat er revolusjonerende. Men i forhold til det som har vært sagt og gjort tidligere, er det all grunn til å vurdere pavens initiativ positivt.

Referanser

Amoris Laetitia: https://w2.vatican.va/content/dam/francesco/pdf/apost_exhortations/documents/papa-francesco_esortazione-ap_20160319_amoris-laetitia_en.pdf

Vatikanradioens melding: http://www.news.va/en/news/pope-calls-for-commission-to-study-reinstating-fem

Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no 13.05.2016. Vårt Lands redaksjon trykket et sitat i papiravisen 18.05.2016 (se nedenfor) og hele innlegget i papiravisen 20.05.2016.

Klipp fra Vårt Land 18.05.2016:

Klipp

Har det noen hensikt, eller … ?

Publisert 18.04.16 av Helge Erik Solberg
Kategorier: 2.9 Etikk, 7 AKTUELT, 9 DIVERSE

Tags: , , , , , ,
[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

  • Paven hentet 12 flyktninger, men mange tusen er igjen.
  • Du gir noen penger til en rumensk tigger på gaten, men hva med de andre som tigger og alle de fattige i Romania?
  • Jeg sender et bidrag til hjelparbeidet i Ecuador, men det hjelper kanskje bare én av mange nødlidende.
  • Hva nytter det å betale for ett fadder-skolebarn i et fattig land når det er så mange som ikke får noen støtte?

Enkelt svar på disse og lignende spørsmål:
ENKELTMENNESKER TELLES IKKE !!!

 

Hva Gud kan og ikke vil kunne

Publisert 04.12.15 av Helge Erik Solberg
Kategorier: Uncategorized

Sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, skrev fredag 4. desember 2015 dette i en klok kommentar om skytetragedien i California: I stedet for å gå inn i kjernen av det politiske problemet, velger [de amerikanske] politikerne å snakke om nødvendigheten av bønn. […] Troen på at Gud skal fikse alt, er en viktig del av en amerikansk kristen tradisjon. Fremtredende politikere er ikke så hodeløse at de tror på det, men retorikken er tjenlig til å skaffe seg velgere i en valgkamp som har begynt å ta av. Simonnes har sikkert rett.

Det tragiske er bare at folk i mange kristne miljøer tror på denne formen for bønn.

Vi kan be Gud styrke alle gode krefter, og det kan han, men han har skapt mennesker med fri vilje til å velge både det gode og det onde. Menneskene må derfor selv ta ansvaret for sine valg og handlinger. Av den grunn er det også menneskenes oppgave å løse de oppgavene som hører til deres ansvarsområde.

I mytisk språkdrakt er det dette Bibelens skapelsesberetning sier. Mennesket skal legge jorden under seg og råde over alt levende. Den store middelalderske teologen Thomas Aquinas la vekt på at Gud er den første årsak til alt som er og som skjer, men han bruker mennesket som causae secundae (sekundære årsaker) for å ordne og utøve det som tilhører menneskets domene. Det er både menneskets storhet og dets tragiske ansvar.

Når det derfor gjelder terrorhandlinger, slik som i Paris og California, er det menneskenes egen oppgave å skape et samfunn hvor slikt ikke skjer. I USA inkluderer det selvsagt strengere våpenlover. Vi kan be Gud om styrke og klokskap til å gjennomføre slikt, men kan ikke forvente at Gud skal løse de problemene vi selv har ansvaret for. Da ville han ta fra mennesket den frie viljen han har gitt det, et element i det å være skapt i Guds bilde.

[Også publisert på Verdidebatt.no fredag 4. desember 2015]

Med en himmel over

Publisert 09.08.15 av Helge Erik Solberg
Kategorier: 2.3 Katolske kirke, 2.4 Andre kirkesamfunn, 2.5 Dominikanske familie, 9 DIVERSE

Festskrift i anledning sr. Anne-Lise Strøms 75-årsdag

Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch O.P. (red.)

Anne-Lise - Med en himmel over - omslag

 

 

Festskriftet ‒ som er redigert av Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch O.P ‒ ble lansert 8. august 2015. Boken er på 289 sider og rikt illustrert. Den har 29 kapitler med svært variert innhold (se innholdslisten nedenfor). Det er mulig å bestille boken hos Lunden kloster: https://lundenkloster.wordpress.com/2015/08/09/boklansering-med-en-himmel-over/.

Se også: http://www.youtube.com/watch?v=kXpaPzyzjYI

Innhold

Bernt I. Eidsvig Can.Reg.: En hilsen til søster Anne Lise fra den katolske biskopen i Oslo

Bruno Cadoré OP: Til søster Anne Lise

Lawrence Walsh OCSO: Mother of The Church in Norway

Ståle Finke: Herfra til Lourdes og tilbake til evigheten

Alle Kvinner: Hun fikk et kall

Vårt Land: «Jeg angrer ingenting»

Jan Erik Guldahl og Ragnhild Foldvik: Marie Knudtzon ‒ Veien fra Ulleberg gård til Lunden kloster

Knut Vollebæk: Fra avstand til nærhet ‒ Mitt «liv» med Lunden kloster

Hildegard Koch OP: Det monastiske dominikanske kall

Liam G. Walsh OP: Cloister and the Preaching

Elisabeth og Helge Erik Solberg: Enhet og mangfold ‒ Et gløtt inn i dominikanerinnenes verden

Denis Bissuel OP: Om å leve i fellesskap i Prekebrødrenes orden

Else-Britt Nilsen OP: Thora Hammer ‒ Den første norske dominikanernonne etter reformasjonen

Åse Skjerdal: Et skinnende ideal å strekke seg etter ‒ Katolsk sosiallære og dominikanernes sosiale oppgave

Helga Koinegg: Focolare-bevegelsen ‒ «Marias Verk»

Notto R. Thelle: Søster Anne-Lise ‒ Guds lillefinger på jorden

Ingar Seierstad: Det lokale økumeniske arbeidet ‒ En ressurs for tro og liv

Ole Chr. M. Kvarme: Hvorfor er Den hellige ånd viktig?

Johannes Johansen: Klostrene, den åndelige arena ‒ Klostrenes betydning i Den ortodokse kirke

Janet Heil: Økumenikk ‒ Personlige refleksjoner om anglo-katolske forhold

Karl Gervin: Sammenhengen mellom katolsk og protestantisk ‒ Bernard av Clairvaux og Martin Luther

Ellert Dahl OP: «Heavenly Auxiliaries» Abbot Suger restores Saint Denis with Aid from above the Cistercian Alternative

Mette Nygård: Thomas Merton: munk, forfatter og rebell

Hans Fredrik Dahl: En liten kjærlighetshistorie

Lars Roar Langslet: Klosterlasse ‒ Den vandrende nordmann

Ingerid Louise Birkeland: Hvile ved Guds ville hjerte ‒ Noen ord om stemme, sang og bønn

Bjørn Olav Grüner Kvam: «Hvordan forstår du det du leser?» ‒ Om tidebønn og skriftstudium

Jan Schumacher: Lectio divina ‒ Å lese Bibelen på munkers og lekpredikanters vis

Marcellin Theeuves O. Cart.: «I alt liv uttrykker stillheten Gud»

 

Ytringsfrihet og satire er ikke allmenne størrelser

Publisert 12.01.15 av Helge Erik Solberg
Kategorier: Uncategorized

I kjølvannet av de to terrorhandlingene i Paris er det sagt og skrevet mye klokt om ytringsfrihet og satire. Mange har — med rette — påpekt at ytringsfrihet er en vesentlig rettighet for å bevare et sunt demokrati og at satire er en ytringsform som må tilhøre denne friheten.

Likevel tror jeg det er nødvendig med en liten nyansering. Retten til ytringer og satire har ikke nødvendigvis samme status i alle samfunn. Forskjellen mellom Frankrike og Norge er i denne sammenhengen ganske interessant og viktig.

I Norges Grunnlov står det nå (i §2): Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Det er verd å merke seg at det norske samfunnet skal ha et verdigrunnlag basert på landets kristne og humanistiske arv. I en viss forstand er derfor ytringsfriheten underordnet dette overordnede verdigrunnlaget.

Dette er svært forskjellig fra situasjonen i Frankrike, som siden Den franske revolusjon prinsipielt er en sekulær stat. Den sekulære ideologi er så sterk at den forsvares med nebb og klør; den er på en måte det overordnede verdigrunnlaget for den franske staten.

Det er i dette perspektivet vi må tolke mye av det som sies og gjøres i Frankrike når det gjelder retten til offentlige ytringer, også til krass satire. Bak den franske holdningen ligger følgende noen premisser som oppfattes som absolutte: (1) Staten skal være sekulær i den forstand at ingen religiøst begrunnede holdninger skal influere på den; det religiøse skal utelukkende tilhøre det private rom. (2) Et absolutt konsekvent demokrati er den eneste måten å bevare en gjennomført sekulær stat på. (3) Ytringsfrihet for alle, inkludert satire, er viktig for å bevare et sunt demokrati.

Nordmenn flest godtar ikke offentlige ytringer som krenker medmenneskers tro og livsholdninger. I Frankrike, derimot, er slike ytringer ikke bare tillatt, de er nødvendige for å rense demokratiet for det som oppfattes som usunn autoritet.

Derfor har satireavisen Charlie Hebdo vunnet alle rettsaker etter anklager om ytringer som krenker religiøse verdier og personer. Les bare hva sjefredaktøren, Gérard Biard, skriver i artikkelen Demokrati forutsetter blasfemi, som Morgenbladet publiserte fredag 2. januar 2015 (side 8-9). Jeg tar med noen klipp:

  • Men i et demokrati kan ingen politisk dagsorden gjøre krav på å være “hellig”. Her er det tvert om slik at enhver politisk agenda må kunne kritiseres, diskuteres og gjøres til latter. Ei heller må det være noe i veien for at vi kan rakke ned på den, selv voldsomt. Og selv med grove gloser.
  • Vi kan ikke ha demokrati uten sekularisme. Sekularismen alene kan sikre full virkeliggjøring av demokratiet som politisk system.
  • Dermed sikrer vi oss at ingen er uberørbare. En guddommelig lov proklamerer derimot en uforanderlig essens, inngravert i evig marmor og derfor permanent immun overfor kritikk og problematiseringer. Guds lov blir dermed uforenelig med demokratiet.

Vi står derfor overfor et valg. Hvis vi fastholder at samfunnet vårt skal være verdibasert, slik som i dagens Norge, så vil ytringsfriheten, selv om den når langt, ha visse grenser. Hvis vi derimot ser den ekstremt sekulære stat, som den i Frankrike, som et ideal, må vi godta ekstreme ytringer og krenkende satire.

Selv har jeg gjort mitt valg.

(Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no)

= = = = =

Tillegg. Neste dag klippet Vårt Land [13.01.2015:2] disse ytringene fra to gode venner:

Goggen og Helge Erik