BØNN I KORONAENS TID

Da jeg i dag morges ba tidebønnen laudes, var den midtre av de tre salmene hentet fra Jeremia (se nedenfor). Det slo meg sterkt at dersom jeg mentalt lot krigens redsler være en metafor for en pandemiens svøpe, så var denne teksten en fin bønn i koronakrisen.
[Bilde fra Wikimedia Commons]

Mine øyne feller tårer dag og natt, *
     uten opphør gråter jeg.
For ulykken har rammet jomfruen, mitt folks datter, *
     hun har fått sitt ulivssår.
Går jeg ut på markene, *
     se, der ligger de som er falt for sverd.
Går jeg inn i byen, *
     se, der er de som pines av sult.
Selv prest og profet streifer om i landet, *
     og ingenting forstår de.
Har du for alvor forkastet Juda? *
     Vemmes din sjel ved Sion?
Hvorfor har du ellers slått oss, *
     så vi ikke mer kan leges?
Vi håpet på fred; *
     det skjedde intet godt.
Vi ventet legedoms tid; *
     se, redsler kom over oss.
Vi kjenner vår ondskap, Herre, våre fedres synd; *
     ja, vi har syndet mot deg.
For ditt navns skyld, forkast oss ikke; *
     vanær ikke din herlighets trone.
Kom din pakt med oss ihu; *
     fornekt den ikke.
[Jer 14:17-21, fra Tidebønnene III påsketiden,
St. Olav forlag, Oslo 2002:450-451]

På flukt fra virus

Det meste av vinteren 2020 var vi i vårt hus i Spania, bortsett fra en uke hjemme for å feire et barnebarn. Vi hadde det fredelig og deilig, med godt vær, turer, venner og hyggelige gjøremål. Men så kom koronaviruset. Til å begynne med tok vi det ikke så tungt, men da vi forsto at krisen kunne bli alvorlig i Spania, begynte vi å overveie en tidligere hjemreise enn planlagt. Opprinnelig skulle vi ha tatt fly i slutten av mars. Derfor forsøkte vi først å bytte til en tidligere avgang, men det lyktes ikke. Vi var litt i villrede om hva vi så skulle gjøre, men da vi lørdag kveld 14. mars fikk vite at Spania ville erklære krisetilstand og stenge grensene mandag morgen, fikk vi fart på oss. Søndag morgen pakket vi i all hast, slengte bagasjen inn i vår spansk-registrerte bil og kjørte nordover like etter lunsj. Vi visste knapt hva vi hadde å vente, for veien hjem var på nesten 3200 km, og underveis måtte vi passere grensene til Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige, land som allerede hadde innført ulike tiltak for å begrense epidemien. Alt gikk imidlertid uten store problemer, og etter fire kjøredager kom vi vel hjem om kvelden onsdag 18. mars. Det feiret vi med en pizza og litt vin, som vi hadde kjøpt i Sverige. Egentlig hadde vi forventet at vi skulle ha vært helt utmattet neste dag, men utrolig nok var vi ikke spesielt slitne. Både Elisabeth og jeg hadde med andre ord god fysisk form. Imidlertid var vi begge to underveis blitt svært forkjølet. Egentlig skulle vi ha vært i 14 dagers korona-karantene etter hjemkomsten, siden vi kom fra det smitte-befengte Spania, men på grunn av forkjølelsen måtte vi i fullt isolat. Denne lange reisen var ikke bare kjedelig og slitsom, for vi hadde kjørt de samme strekningene mange ganger tidligere. Derfor koste vi oss med alle minnene som gjensynet med disse stedene vakte. Det var hyggelig.

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner.

Minner om døden

En fattig persons grav på jordet utenfor kommunens gravlund i Torrevieja (Spania).

Vi skal alle dø. Det er livets harde realitet. Vi kan ikke flykte fra den. Mange er redd den. Dødsøyeblikket er imidlertid ikke alltid så skremmende som mange tror. Det har jeg som lege vært vitne til flere ganger. Noen dødsfall kan faktisk være ganske fine. Jeg har lyst til å fortelle om to av dem, som begge har gjort stort inntrykk på meg.

Det først minnet jeg vil skrive ned, dreier seg om en nydelig død. Som ung lege arbeidet jeg på et katolsk sykehus hvor mange av sykepleierne var nonner. En dag fikk vi inn en døende mann. Han var fattig og gammel. Da dødsøyeblikket nærmet seg, var jeg som lege og noen sykepleiere samlet ved sengen for å ta oss av pasienten. Da en fortalte oss andre at denne mannen ikke hadde noen nær familie og kanskje heller ingen venner, krabbet en av sykepleierne ‒ en av nonnene ‒ resolutt opp i sengen, la seg tett inntil mannen med armene rundt ham og hvisket flere ganger Fader Vår inn i øret hans helt til han døde. Etterpå reiste hun seg opp og sa ganske enkelt til oss andre at Intet menneske bør dø helt alene. For meg, og sikkert for de andre også, var dette en sterk opplevelse.

Mange år senere erfarte jeg at en som tilsynelatende lå i dypt koma før dødsøyeblikket kom, faktisk var noe mentalt nærværende. Elisabeth, min kjære ektefelle, og jeg var i Frankrike. Der fikk vi vite at en god venn lå for døden. Vi dro til sykehuset, hvor hans kone satt ved sengen. Da vi klappet på den syke og sa til ham at Elisabeth og Helge Erik var på besøk, kom det overhodet ingen reaksjon. Han lå stille, med lukkede øyne, uten mimikk og pustet regelmessig, han virket helt bevisstløs, i koma. Så snakket vil litt med hustruen og trøstet så godt vi kunne. Før vi gikk, spurte vi henne om vi kunne be et Fader Vår for ham. Det ville hun gjerne. Mens vi ba ‒ på fransk, selvfølgelig ‒ foldet den døende plutselig hendene. Bønnen hadde altså trengt gjennom bevissthetsbarrieren. Alle tre ved sengen ble rørt. Det gikk bare en kort tid før vi fikk beskjed om at han var død.

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner.

Nærkontakt med Evangeliet

[Bildet er antakelig i «public domain» siden det er brukt uten kildehenvisning på mange ulike nettsteder.]

Jeg går vanligvis til søndagsmessen i St. Dominikus kirke i Oslo. Utenfor den har det de siste ukene sittet en relativt ung rumensk tigger. Hun sier intet, men smiler saktmodig når jeg gir henne noen slanter. I dag ‒ på søndagen til minne om Den hellige familie ‒ så jeg henne igjen og ga henne de myntene jeg hadde i pungen. I messen går jeg ofte med kollektkurven, og det gjorde jeg også i dag. Helt bakerst i kirken, nesten bortgjemt på sidebenken satt den fattige kvinnen. Hun vinket til meg og la litt i kollektkurven. Det gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg mintes evangeliets historie om «enkens skjerv»: Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» [Mark 12:41-44] Da messen var over, satt hun igjen utenfor kirken. Jeg ga henne litt mer av «min overflod».

Du finner flere minner under GLØTT.

Sankt Erik — eller?

I et tidligere innlegg fortalte jeg at min farsfamilie tidligere hadde etternavnet Stålhandske. Det får meg tll å tenke på at mitt dobbelte fornavn, Helge Erik, også er ganske «fint». Men det faktisk både hellig og kongelig, er bare en tilfeldighet, for begge fornavnene er bare arvet fra to forfedre. Det var min slektsinteresserte far som plukket navnene til to tippoldefedre (hvor mange «tipp», husker jeg ikke).

Den ene var fra mors slekt i Numedal, og han het Hølje, som var den lokale varianten for Helge, det første leddet i mitt dobbeltnavn. Det er verd å merke seg at Helge betyr hellig.

[Bilde: St. Erik, Wikimedia Commons]

Da er det litt pussig at jeg ved en tilfeldig hadde en tilsvarende person på farsiden som hadde navnet Erik, for det er et helgennavn. Kong Erik av Sverige levde på 1100-tallet, erobret deler av Finland og ble drept av motstandere. Mordet ble av kirken oppfattet som en martyrdød, og Erik ble helgenerklært. Han er Stockholms skytshelgen.

Uten å ha noen helgenstatus, heter jeg altså Den hellige Erik, eller Sankt Erik. Det er noe å leve opp til…

En gang var jeg i Birmingham på et faglig møte. Jeg kom litt senere enn de andre, så da lederen av møtet ‒ som ved en tidligere anledning hadde fått vite betydningen til navnet mitt ‒ så meg, ubrøt hun til de andre deltakernes forundring og oppstandelse «Look, there comes Saint Erik!»

Helge-navnet har imidlertid gitt meg visse komplikasjoner, for utlendinger tror ofte at Helge er et kvinnenavn. Tyskere kjenner for eksempel ikke Helge som et maskulint navn og tror at det er norsk variant av kvinnenavnet Helga. Når jeg derfor har reist i utlandet, har jeg ofte blitt registrert som kvinne. Et eksempel ble litt pussig. Jeg hadde vært på et faglig møte i Åbo i Finland sammen med en kvinne, Kirsten, fra jobben. Da vi skulle hjem igjen, tok vi fergen til Stockholm for å ta toget videre til Oslo. Vi ble enige om å spise middag sammen om kvelden på båten. Etterpå sa vi godnatt og gikk hver vår vei, men til vår store forundring møttes vi igjen utenfor den samme kahyttdøren. Reisebyrået som hadde ordnet vår billetter hadde nemlig trodd at vi begge var kvinner og derfor gitt oss plass i samme dobbeltluger. Litt lattermilde måtte vi ordne oss som best vi kunne.

Du finner flere minner under GLØTT.

Et adelsnavn er godt å ha

Min fars store interesse var slektsforskning. Den dyrket han i over 40 år, og jeg har arvet en samling med permer, som inneholder alt han klarte å grave frem fra arkiver, kirkebøker og andre kilder. I familietreet på farssiden finnes en person med det imponerende navnet Erik Eriksen Stålhandske. Det etternavnet fikk far først til å tro at vi var i fjern slekt med den svenske adelsfamilien Stålhandske. Det fantes også en finsk adelsfamilie med det samme navnet, men relasjonen mellom de to adelsfamiliene var litt usikker. Imidlertid viste det seg ‒ til fars store skuffelse ‒ at den norske Stålhanske-familien ikke var adelig, og at den ikke hadde noe bånd til de to adelsfamiliene. Erik Eriksen Stålhandske bodde på Eiker og var ‒ hvis jeg husker riktig ‒ en ganske alminnelig smed. Kanskje stål-navnet hadde noe med yrket å gjøre.

[Bilde: Ständerhuset, Wikimedia Commons]

Likevel har jeg hatt nytte av Stålhandske-navnet. Det skjedde en gang Elisabeth og jeg var i Helsingfors. Der hadde jeg lyst til å vise henne Ständerhuset, som opprinnelig var møtested for stenderforsamlingene (adel, geistlige og tredjestanden). Jeg hadde hatt mye kontakt med foreningen for svensktalende, finske leger, og den hadde kontorplass i Ständerhuset. Der hadde jeg deltatt på faglige møter med finske og andre nordiske kolleger. Da hadde jeg også fått se en riddersal, hvor veggene var kledd med heraldiske skjold for finske adelsfamilier.

En søndag gikk altså Elisabeth og for å se på dette fine huset, men det viste seg å være stengt for omvisninger på søn- og helligdager. Skuffende! Men så oppdaget jeg at det var en vakmesterbolig i underetasjen. Jeg ringte på og møtte en mann som var mektig irritert over å bli forstyrret på en fridag. Det var da jeg fikk glede av mitt gamle slektsnavn. Jeg fortalte ham nemlig at familien opprinnelig hadde hatt navnet Stålhandske, og at jeg nå gjerne ville se om adelsfamilen med samme navn hadde sitt skjold i riddersalen. Da ble han plutselig veldig blid, inviterte oss inn og viste oss rundt i hele huset. Han trodde nok at jeg var en etterkommer fra den finske Stålhandske-familien. Vi fant imidlertid ikke noe Stålhandske-skjold på veggen i riddersalen. Det var litt overraskende. Men ellers hadde vi stor glede av besøket.

Slik kom altså det gamle slektsnavnet til nytte, selv om min familie ikke har adelige røtter.

I et annet innlegg skal jeg fortelle litt om mitt fornavn Helge Erik.

Du finner flere minner under GLØTT.

Slåsskamp med sterk mann

Da jeg var gutt, slåss jeg med Otto von Porat, bokseren som vant OL-gull i 1924. Det ble jeg minnet om da jeg en dag gikk på Ullern kirkegård og oppdaget gravstøtten hans. Vel, noen jevnbyrdig slåsskamp var det egentlig ikke; det var han som ga meg en overhaling. Her er historien. Von Porat bodde i et hus ved Ullern kirke, og jeg gikk fra femte til syvende klasse på Bestum skole like i nærheten. En vinterdag med rikelig nysnø ble venneflokken jeg tilhørte enige om å stappe snø i postkassene i strøket. Mens jeg gjorde det med von Porats postkasse, kom han usett og grep meg i baktil i jakkekraven. Så løftet han meg med én arm opp fra bakken ‒ han var jo ingen puslete mann! ‒ og ristet meg mens han sa noen rasende ord. Så satte han meg ned igjen og ba meg pelle meg vekk. Da jeg var kommet nederst i den bratte bakken i Ullernveien, stoppet en bil bak meg. Føreren, som var von Porat, sveivet ned vinduet og sa han var lei seg fordi han hadde vært så sint. Etterpå kjørte han meg hjem. Det likte jeg, og jeg var litt stolt over å ha vært i «slåsskamp» med en kjent bokser.

Du finner flere minner under GLØTT.