Tid og evighet – To tilnærmingsmåter

Det filosofiske spørsmålet om forholdet mellom tid og evighet ble drøftet allerede av greske filosofer i antikken, og det var et sentralt problem for kristne filosofer og teologer fra kirkefedrenes tid og gjennom hele middelalderen. Man kunne derfor tro at emnet var utdebattert, men det er det ikke. Moderne teologer og religionsfilosofer har tatt emnet opp igjen og viderefører de gamles tanker.

Grovt sett kan man skille mellom to tendenser eller «skoler» i nyere evighetsdebatt:

• På det europeiske kontinent har man – med grunnlag i filosofiske retninger som fenomenologi, eksistensialisme og personalisme – især vært opptatt av problemet om hvordan den evige Gud kan ha tette relasjoner med timelige mennesker. Hovedinteressen har vært spørsmålene om den elskende, lyttende og virksomme Gud.
• Anglo-amerikanske teologer og religionsfilosofer på sin side har konsentrert seg mer om å forstå evigheten og forholdet mellom tidens univers og den guddommelige evigheten.

De første har et eksistensielt fokus, mens de andre har en mer metafysisk vinkling.

Det er publisert et stort antall bøker og artikler som behandler problemet tid og evighet, dog relativt lite på skandinaviske språk. Et bemerkelsesverdig unntak er en bok av den svenske teologen Antje Jackelén, som nå er luthersk biskop i Lund: Zeit und Ewigkeit – Die Frage der Zeit in Kirche, Naturwissenschaft und Theologie (2002). Boken bygger på hennes doktorgradsavhandling.

Siden jeg mener det foreligger et behov for å presentere problemkomplekset tid og evighet for norske lesere, har jeg skrevet boken Klokke & katedral – Tanker om tid og evighet, publisert på Efrem forlag. Boken presenterer og drøfter de ulike teoriene om tid og evighet fra Kirkens første århundrer til i dag. Den har i hovedtrekk en religionsfilosofisk tilnærming til tids- og evighetsproblemet, men emnet forlanger også innslag av teologisk tankegang og naturvitenskapelige teorier.

Selv om min bok selvsagt har et langt mer beskjedent format og faglig nivå enn Jackeléns grundige gradsarbeide, kan det være interessant å sammenligne Jackeléns Zeit und Ewigkeit og min ennå upubliserte bok, Klokke og katedral. Noe forenklet kan man si at Jackeléns bok tilhører den første av de to tendensene jeg nevnte ovenfor, den relasjonelle og eksistensielle tilnærmingen, mens mitt prosjekt har vært å forstå evigheten og forholdet mellom tid og evighet. Min bok har derfor større tilhørighet til den andre av de to «skolene», den anglo-amerikanske. Sammenligningen er imidlertid ikke helt adekvat, for Jackelén nærmer seg problemet tid og evighet fra teologisk side, mens jeg har primært en religionsfilosofisk synsvinkel med basis i analytisk filosofi. Imidlertid rendyrker ingen av de to bøkene sin spesialitet, for på sin side har Jackelén mange sideblikk til filosofi, og selv er jeg stadig innom teologisk tankegang. Begge drøfter tidsbegrepet i moderne naturvitenskap.

Forskjellene kommer tydelig frem om vi leter etter filosofiske referanser i de to bøkenes litteraturlister:

• Zeit und Ewigkeit har selvsagt mange referanser til teologisk litteratur, men boken henviser også til en del nyere europeisk-kontinental filosofi. Vi finner bl.a. Nietzsche, Levinas og Ricoeur, men merkelig nok svært få fra sentrale tradisjoner som fenomenologi (bortsett fra Levinas) og eksistensialisme, som jeg ville ha trodd hadde kunnet bygge opp om Jackeléns teser. Hun legger for eksempel stor vekt på en eskatologisk tolkning av tid og evighet, og da synes jeg det er merkelig at Heidegger og hans tanker om menneskets situasjon som Sein zum Tode bare nevnes i forbifarten. Heidegger er for øvrig heller ikke med i litteraturlisten. Det er heller ikke Buber eller andre sentrale filosofer fra personalistisk side.
• Klokke og katedral henviser også til noen kontinentale filosofer (bl.a. Bergson, Heidegger, Kierkegaard, Ricoeur og Sartre), men hovedvekten av referansene er til britiske og amerikanske religionsfilosfer med analytisk tilnærming. Av dem gjenfinner jeg i Jackeléns litteraturliste bare Leftow, Swinburne og parhestene Stump og Kretzmann, men disse forfatternes tanker drøftes i liten grad. På min side har jeg naturlig nok med få av de teologiske referansene vi finner i Jackeléns bok.

Det er kanskje ikke overraskende ut fra Jackeléns målsetning at hun legger liten vekt på analytisk religionsfilosofi. Siden tidens vesen er et hovedemne i hennes arbeide, synes jeg imidlertid at det er en svakhet at hun ikke i større grad har tatt hensyn til moderne, analytisk tidsfilosofi. Jackeléns bok lider, etter min mening, under mangel på presisjon når det gjelder tidsbegreper. Boken skjelner for eksempel ikke konsekvent mellom indekserende og ikke-indekserende tidsbegreper, altså mellom tiden som fortid–nåtid–fremtid (McTaggarts A-serie) og ordning av hendelser i før–samtidig med–etter (McTaggarts B-serie). Det skyldes antakelig at forfatteren ikke skiller klart – verken begrepsmessig eller fenomenologisk – mellom fysisk tid og en bevissthets opplevelse av den.

Når dette er sagt, må jeg imidlertid samtidig presisere at jeg leste Jackeléns bok med stor glede og fant mye i den som interesserte og inspirerte meg.