Posted tagged ‘sakramenter’

Liturgisk parfyme?

18.07.16

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Reklamer

Salme 87: Sion, du Guds by

23.06.14

Salme 87 brukes i laudes på torsdag i uke III.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

* * * * *

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Da jeg for et par tiår siden besøkte Jerusalem, gikk jeg en dag ned fra Oljeberget og passerte en liten kafé. Jeg var tørst og gikk inn for å kjøpe mineralvann. Mens servitøren gikk for å hente vekslepenger, kom jeg i prat med fem menn, kledd i mørkeblå kaftaner og med røde, potteformede hatter på hodet. De snakket engelsk og viste seg å være muslimske pilegrimer fra Sør-Afrika. Jeg fortalte at jeg var sammen med hustru og sønn i Jerusalem, også som pilegrimer. Vi hadde altså noe til felles både med hverandre og med den jødiske befolkningen: For oss alle var Jerusalem en hellig by. Det er den for troende i tre religioner, som alle regner Abraham blant sine religiøse fedre. Dette møtet var en av mine største opplevelser i Jerusalem.

Jeg tenker ofte på dette hyggelige møtet når jeg ber salme 87. Denne salmen tilhører nemlig gruppen av Sions sanger i Salmenes bok, en gruppe som også omfatter salmene 46, 48, 76 og 84; noen regner også med salmene 122 og 134. De lovpriser den hellige byen Jerusalem som «Guds bolig»: på Sion står hans bolig [Sal 76:3].

Gud bolig? vil kanskje mange spørre.

Himmelen er min trone og
jorden en skammel for mine føtter.
Hva slags hus kan dere bygge for meg,
hvilken bolig kan dere gi meg?
[Jes 66:1]

Gud bor ikke på noe jordisk sted. Hen er utenfor både tid og rom (klikk på lenken). Betyr det at salme 87 og de andre «Sions sanger» uttrykker en primitiv og utdatert gudsforståelse som gjør at vi moderne mennesker ikke lenger kan bruke dem i vår egen bønn?

Jeg forstår hvorfor man kan stille dette spørsmålet, men jeg har ingen betenkeligheter med å bruke disse salmene som min bønn. Tvert imot, jeg setter stor pris på dem, og hvorfor skal jeg antyde når vi når ser nærmere på salme 87, en typisk representant for sangene i denne gruppen.

For meg uttrykker denne salmen og de andre sionsangene en lovprisning på tre plan — lovprisning for den hellige byen Jerusalem, for Kirken og for det himmelske Jerusalem — og når jeg ber dem, kan jeg noen ganger legge vekt på det ene aspektet og andre ganger på ett av de to andre. Derfor, i stedet for å legge disse salmene til side som utdaterte og ubrukelige, er de en rik kilde til dyp bønn.

1. Den hellige byen Jerusalem

Jerusalem — som i gammeltestamentlig tid også ble kalt bare Salem — har ikke alltid vært jødefolkets religiøse sentrum. Opprinnelig hadde antakelig folk slått seg ned der fordi klippen Sion med daler på to sider gjorde stedet lett å forsvare i urolige tider.

Det er i historien om Abram (Abraham) vi første gang støter på stedet som noe mer enn en boplass [1 Mos 14:18-20]: Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Gud, Den høyeste. Presten Melkisedek velsignet Abram.

Langt senere i jødefolkets historie hører vi at kong David erobret og slo seg ned i Jerusalem, hvor han bygget et slott og gjorde byen til det verdslige sentret i sitt rike [2 Sam 5:6-11]. Etter at han fikk hentet paktskisten til Sion [2 Sam 6:1-19; Sal 132] og kong Salomo fikk bygget det første tempelet [1 Kong 6], ble Jerusalem også jødefolkets religiøse sentrum, stedet for offertjenesten og målet for de mange pilegrimsreisene.

Det er slik vi skal forstå metaforen «Gud bolig». Jerusalem, Sion og tempelet – og særlig paktskisten i Det aller helligste – var fysiske uttrykk for Guds nærvær.

Jerusalem er fortsatt en hellig by, og det er den for alle de tre religionene som fører sin historie tilbake til Abraham. Det opplevde jeg altså selv meget sterkt dengang jeg besøkte Israel. Klagemuren, de to store moskéene på Tempelhøyden og de kristne kirkene vitner om Jerusalems betydning for jødiske, muslimske og kristne mennesker.

Jerusalem var også den hellige byen for Jesus. I løpet av sitt offentlige virke dro han tre ganger til Jerusalem for å feire påske [Joh 2:13; 5:1; 11:55]. Han klaget over byen [Matt 23:37]. Og aller viktigst for kristne, Jerusalem var stedet for hans død og oppstandelse.

Jerusalem er derfor en viktig by i min tros forhistorie, og i min bønn kan jeg uten forbehold si med Salme 87:

 For om Sion heter det: «Hver og en er født her.» [v 5]
[…] «Alle mine kilder er i deg.» [v 7]

2. Kirken

For kristne er ikke templet i Jerusalem lenger det sentrale stedet. Derfor vet jeg at en del medtroende synes det er vanskelig å bruke sionsangene i egen bønn.

To innledende kapitler i denne salmebloggen drøfter nettopp denne vanskeligheten: Aktualisering av salmene og Bibelske salmer som personlig bønn (klikk på lenkene). Når vi ber salme 87 er den typologiske lesmåten veldig aktuell. Da kan vi ha Kirken i tankene når vi leser Guds by eller byen (altså Jerusalem) og Sion (egentlig Tempelhøyden) i salmeteksten.

På denne måten, blir mye i salmen meningsfullt, slik at vi kan gjøre den til vår egen bønn. Her er noen eksempler på hva som gir mening for meg i dag når jeg skriver dette innlegget. Andre ganger kan den aktuelle situasjonen for meg eller for Kirken være annerledes, og da kan det være at jeg ville lese annet inn i teksten.

Av alle Jakobs boliger elsker Herren Sions porter høyest [v 2]. «Herre, jeg er overbevist om at du elsker Kirken –  til tross for all synd og menneskelig svakhet som preger den – og det fyller meg med dyp takknemlighet. Jeg ber deg om hjelp til å leve slik at mitt liv blir et godt svar på din store kjærlighet.»

Herlige ting er sagt om deg, du Guds by [v 3]. «Herre, gjennom Kirken gir du meg del i åpenbaringen og sakramentene, og ved din rike nåde har du ledet mange mennesker til hellighet. Jeg priser deg for alt dette, og jeg ber om din hjelp til å åpne mitt hjerte for ditt ord og sakramentenes nådegaver og til å følge etter helgenene på veien til ditt rike.»

«Alle er de født her.» [v 6] «Herre, gjennom dåpen har du gjenfødt meg til evig liv. Hjelp meg så jeg blir et levende vitne om din rike nåde.»

De danser og synger: «Alle mine kilder er i deg.» [v 7] «Ja, Herre, min tro bygger på alt det du har gitt meg gjennom Kirken. Om jeg ikke akkurat danser, så synger jeg likevel med glede din pris i messen og tidebønnene.»

3. Det himmelske Jerusalem

Jeg tilhører Gud folk, et folk som har vært på vandring mot Gud i mange etapper. Han kalte Abraham og lot folket vokse i patriarkenes periode, han ledet det fra Egypt gjennom ørkenen til det lovede land, han førte det tilbake fra eksilet i Babylon og han ga oss sin sønn Jesus Kristus som frelser i tidens fylde. Deretter er det som kirke at gudsfolket fortsetter sin vandring mot det himmelske Jerusalem [Åp 3:12; 21:2,10] ved tidenes ende, alle troendes mål.

Noen ganger når jeg ber salme 87 eller en av de andre sionsangene, er det himmelske målet for gudsfolkets vandring jeg tenker på. Jeg har skrevet mer om det i mine kommentarer til salme 122 (klikk på lenken).

Se også: TIDEBØNNER (portal)