Posted tagged ‘luthersk’

Økumenikk: konfrontasjon eller dialog?

02.05.17

I Vårt Land 29. mars kom dominikanerpater Haavar Simon Nilsen, bror Haavar, med et sleivspark til Den norske kirkes biskoper. Han mente at de burde be om unnskyldning for de mange uheldige religiøse og politiske konsekvensene av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. I senere artikler i Vårt Land, Klassekampen og sosiale media har han gitt uttrykk for at det er viktig å understreke de teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske konfesjoner.

Artiklene har, som forventet, ført til en ganske livlig debatt, både for og imot de synspunktene han har kommet med. Han har blant annet fått god støtte i innlegg fra teologen, professor emeritus Bernt Oftestad.

Selv har jeg tidligere kommet med en kritisk kommentar til bror Haavar og invitasjon til konfesjonsdialog (i Vårt Land 3. april). Dette avfeier imidlertid professor Oftestad som «policy of friendship» som er så populær blant moderne katolikker og protestanter (samme dag på Facebook). Han skriver at katolsk syn på det økumeniske spørsmål er langt dypere og teologisk grunnleggende.

Jeg har tenkt mye over hvorfor norske katolikker i dag har så ulike holdninger til økumeniske spørsmål. På den ene siden har vi dem som legger størst vekt på å presisere og forsvare katolsk tro. Bror Haavar og professor Oftestad synes å være blant dem. Andre katolikker finner det mer fruktbart å gå i dialog med annerledes troende og å lete etter den tro og kristne praksis som er felles.

Selv om jeg i mine yngre år tenkte noe annerledes, tilhører jeg nå denne siste gruppen. Jeg konverterte til Den katolske kirke for 60 år siden. Da var den økumenisk aktiviteten blant katolikker ganske fattig. Den begrenset seg ofte til apologetikk (trosforsvar). En ganske konservativ og polemisk aktør var den nederlandske, katolske presten Johannes van der Burg (i Norge fra 1924 til 1981), som skrev en rekke artikler, pamfletter og bøker med forsvar for katolsk tro. En tilsvarende apologetisk holdning er ganske utbredt blant konvertitter. Litt fleipende blir det ofte kalt «konvertittsyke». Årsaken er antakelig ganske enkel: For å rettferdiggjøre og begrunne overgangen til katolisismen fra en annen konfesjon, må mange i lang tid framheve, forklare og forsvare det særkatolske.

Denne innstillingen er imidlertid ikke begrenset til konvertitter. Fordi katolikker tilhører en minoritetskirke, er det ikke uvanlig at de står i en viss forsvarsposisjon til medkristne fra andre trossamfunn.

Selv har jeg i løpet av et langt liv altså endret holdning, i likhet med mange andre. Jeg har sett og blitt glad i alt som jeg kan dele med kristne fra andre konfesjoner. Det er en stor ting å ha de kjente oldkirkelige trosbekjennelsene felles. Mye i bønneliv og liturgi er også svært beslektet.

Dette gir grunn til økumenisk dialog i stedet for konfrontasjon. Denne holdningen betyr ikke ‒ som noen har hevdet i debatten etter bror Haavars artikler ‒ at man i dialogens navn glatter over konfesjonelle forskjeller. Jeg ser det slik at når vi har en felles plattform, kan vi i vennskap og respekt snakke om det som måtte skille. Det er en sann og fruktbar økumenisk samtale, og det er ikke en klanderverdig «policy of friendship».

Pave Frans’ besøk i Lund sist høst i forbindelsen med åpningen av reformasjonsjubileet var en fin og symboltung markering av katolsk-luthersk kontakt, en dialog i ord og handling. Der undertegnet han sammen med lederen for Det lutherske verdensforbund, biskop Munib Younan, en generell felleserklæring som gir håp for framtiden.

[To viktige kilder til det katolske synet på økumenisk arbeid er Det annet vatikankonsils dekret Unitatis Redintegratio (1964, http://tinyurl.com/l8kd4bz) og den luthersk-katolske Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (1999, http://tinyurl.com/mpj7vf8).]

Også publisert på Verdidebatt.no 02.05.2017

Advertisements

Snakk sammen og bli klokere!

01.07.13

Motstanden mellom katolikken Steenhoff og feminist-teologen Gunnes bør erstattes av dialog

Jeg er katolikk og har med sorg lest innlegget Evangeliet etter Gyrid Gunnes av min medkatolikk Eirik A. Steenhoff, hvor han polemiserer med svært sterke ord mot de synspunktene Gyrid Gunnes kommer med i hennes bok om feministisk prekenpraksis. Hun har fremmet sine tanker flere ganger i Vårt Land, og i dag (mandag 1. juli) har hun i samme avis et ganske skarpt svar på angrepet fra Steenhoff.

Angrep medfører med nesten lovmessig nødvendighet motangrep. Det er etter min mening en destruktiv prosess. Resultatet blir bare mer og mer steile synspunkter og økt avstand. Derfor er det med sorg jeg følger denne debatten.

Den minner meg om tidligere tiders luthersk og katolsk apologetikk. Jeg nevner to eksempler: I mellomkrigstiden kom Marta Steinsvik med svært harde utfall mot Den katolske kirken, og noe senere publiserte den katolske presten Johannes van der Burg flere bøker som polemiserte mot luthersk kristendom. Begge bidro med sine til dels usaklige angrep til å gjøre avstanden mellom lutheranere og katolikker større en rimelig var. Dette var religionskrangel og ikke dialog.

Det er noe lignende vi ser i konfrontasjonen mellom Steenhoff og Gunnes. Det er ingen tvil om at deres teologiske synspunkter ligger langt fra hverandre, men det bør ikke være en unnskyldning for ikke å delta i en tolerant dialog.

Motsetningen til apologetikk er en saklig samtale. En slik dialog har tre elementer: (1) Bak all uenighet er det viktig å lete fram de verdier og synspunkter man tross alt kan være enige om. (2) Man må også forsøke å forstå bakgrunnen og argumentene for de synspunktene motparten har og som en selv i utgangspunktet ikke kan godta — det kunne være at det er noe å lære! (3) Skal punkt 2 kunne realiseres, må også det en selv mener presenteres på en måte som den andre kan forstå.

Formålet med en slik dialog er ikke nødvendigvis at de to partene skal bli enige. Det må være legitimt å ha forkjellige verdier og grunnsyn, men det er ingen grunn til at man derfor skal være motstandere og at man ikke skal være villig til å forstå og lære av hverandre.

Kristne i alle leire snakk sammen og bli klokere!

[Innlegget var opprinnelig publisert på Verdidebatt.no]

Guds Lam, «bar» eller «bærer» han syndene?

19.11.10

Kirkemøtet i Den norske kirkes diskuterer i disse dager (november 2010) om gudstjenestens Agnus Dei skal ha «Du Guds Lam som bar verdens synder» eller «Du Guds Lam som bærer verdens synder». Bispemøtet har anbefalt den siste varianten, hvor verbet er i presens. Mange reagerer imidlertid på nåtidsformen. De mener at den leder tankene i retning av katolsk teologi, hvor nattverden representerer Kristi soningsdød på korset. I motsetning til dette synet påpeker lutherske teologer at Kristus døde én gang for alle (jf. Vårt Land 16. november, side 13).

Denne motsetningen bygger imidlertid på en misforståelse. Katolske og lutherske teologer er faktisk enige om at Kristi korsdød var en hendelse i historisk tid og derfor «én gang for alle». Hvorfor har så liturgien helt fra de første århundrene brukt presensformen «bærer verdens synder»? Årsaken er det klassiske synet på den guddommelige evigheten, som beskrives som en tidløs presenstilstand. Under evighetens synsvinkel er frelsesbegivenheten «nå» og derfor nærværende for troende til alle tider i deres aktuelle nåtid. Av samme grunn har for eksempel katolsk liturgi mange andre uttrykk i «liturgisk nåtid», slik som «Kristus er oss født i dag» (julenatt).

Jeg skriver mer om evighetens «nå» og det liturgiske presens i min bok Klokke og katedral. Denne bloggen har også andre innlegg om beslektede emner.