Posted tagged ‘inkarnasjon’

Liturgisk parfyme?

18.07.16

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Reklamer

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

03.05.13

Salme 63 brukes i laudes på søndag i uke I og på festdager (uavhengig av uke). Den katolske kirkes tidebønner utelater versene 10-12, kanskje fordi det voldelige innholdet er uforenlig med festdagens intensjon.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Denne salmen er viser oss hva bønn egentlig er, en dialog mellom to personer, en menneskelig person og en personlig Gud.

Av og til kan det være viktig å bli minnet om at bønn er dialog, for når man leser, resiterer eller synger tidebønnenes salmer, kan det ofte virke som en enveis handling, fra salmene til oss: Vi forsøker å gjøre salmenes innhold til vårt eget. Det er ikke noe galt i det. Salmene har vakre og dype ord, som vi gjerne gir vår tilslutning, og de har et budskap, de er en del av Åpenbaringen, som kan styrke og berike vår tro.

Vi må imidlertid ikke glemme at tekstene i Salmenes bok primært er bønn og at bønn først og fremst er dialog. I en dialog er det to aktører, et DU og et JEG, som henvender seg til hverandre, begge veier. Salme 63 minner oss at bønnen er en slik samtale. Hele denne salmen uttrykker denne dialogen, helt fra den innledende linjen (Gud, du er min Gud, som jeg søker) og til den siste (Jeg holder fast ved deg, din høyre hånd har grepet meg) finner vi nøkkelordene «jeg/meg» og «du/deg».

Det er ikke alle salmene som er formulert slik. Se for eksempel på salme 100; der er «vi» selvsagt i første person, men «Gud» omtales hele tiden i tredje person entall: Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokken han gjeter. [Sal 100:3] Betyr det at denne salmen ikke er bønn, at den ikke er en samtale med Gud? Langt ifra! Det er bare formen som er annerledes. Salmer som uttrykker seg slik, gir oss motiver og intensjoner som vi kan gjøre til våre egne og mentalt returnere til Gud, noen ganger som fortvilelse og klage, andre ganger som tilbedelse, lovprisning og takk. All bønn er dialog, og alle tekstene i Salmenes bok er bønn, også såkalte «læresalmer». Det er vår oppgave å gjøre dem til en jeg-du-samtale med Gud; det er utfordringen.

Her er det imidlertid nærliggende å komme med en innvending. Vi har neppe vanskelig å forstå at JEG er et nærværende subjekt som ber til Gud. Men hvor er han, hvor er bønnens DU? Kan bønnene være en dialog når jeg ikke kan se eller høre Gud? Eller når jeg ikke umiddelbart ser at min bønn blir oppfylt?

Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja [45:15]. Det er en av bønnens store utfordringer. Vi vet hvor vanskelig det er å samtale med et menneske som er fraværende. Er vedkommende fysisk ikke til stede, er samtalen umulig (om vi ikke griper til tekniske hjelpemidler, epost eller mobil). Men det er heller ikke lett å dialogere med en som er mentalt fraværende. Er det slik med bønnen også?

Flere salmer tar opp nettopp dette problemet. Jeg er spesielt glad i salme 42-43 og den teksten vi ser på akkurat nå, salme 63, fordi disse salmene er lengselsfulle rop til den skjulte Gud:

Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land.
[Sal 63:2]

Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?»
[Sal 42:2-4]

Ja, «hvor er min Gud?»

Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan; Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden. Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss. Hvordan? — ja, det ligger utenfor rammene til denne korte betraktningen. (Jeg har drøftet noen elementer av dette problemet i boken Klokke og katedral.)

La oss vende tilbake til Jesaja-sitatet om den skjulte Gud. Litt senere i den samme profetien henviser Gud til alle sine store gjerninger for israelittene og sier:

Jeg har ikke talt i det skjulte,
et sted i det mørke land.
Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt:
«Søk meg i det tomme!»
[…]
De skjønner ingenting,
de som bærer på gudebilder av tre
og ber til en gud som ikke kan frelse.
[…]
Det finnes ingen annen gud enn jeg,
ingen annen rettferdig og frelsende Gud.
[Jes 45:19-21]

Jeg synes dette er til å bli klok av. Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig — lik de som bærer på gudebilder av tre.

Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet. Han virker fjern.

Vi kristne har imidlertid en fordel, som de gammeltestamentlige israelittene ikke hadde. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Gud som ble mennesker lik [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at Kirkens liturgiske bønner avsluttes med «ved Kristus, vår Herre» (eller tilsvarende, lengre avslutninger).

Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det derfor hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene.

Jeg innrømmer at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når jeg ber tidebønnenes salmetekster. Av og til må jeg innrømme og be «Herre, det er ikke DU som er langt borte fra meg, det er JEG som har fjernet meg fra deg.»

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Livets GPS

24.04.11

For meg er påskenatten årets midtpunkt, men julenatten er også et merkepunkt. Livets GPS leder meg fra Inkarnasjonen via Lidelsen og Døden til Oppstandelsen og tilbake igjen, år etter år.

Og totum esse praesens («alt er nåtid», Augustin) — se her.

Klokke & katedral – min bok om tid og evighet

05.11.10

Min bok om tid og evighet ble utgitt 5.11.2010

Fra omslagets bakside:

Kristne tror at Gud er evig og at også menneskets bestemmelse er evig liv. Men hva er evigheten? – og er det noen forbindelse mellom evighet og tid? Denne boken er en oppdagelsesreise i tidens og evighetens grenseland og søker svar på disse spørsmålene. Jeg ønsker alle lesere en spennende reise, med en god reiseleder! sier Lars Roar Langslet i bokens forord, og forfatteren gir oss et møte med utvalgte tenkere – filosofer og teologer – fra gresk antikk, kirkefedrenes epoke, middelalderen og moderne tid, samt med Bibelens forfattere.

Siden evigheten bare kan forstås når vi kjenner tiden, begynner reisen i tidens landskap hvor ulike former for tid presenteres. Deretter fortsetter reisen til tidens horisont, i håp om å få noen glimt inn i evighetens domene. Noen kjentfolk hevder at evigheten er utenfor tiden – at den er tidløs. Andre er uenige og sier at både Gud og mennesker tilhører den timelige verden. Hva er riktig? Jesus Kristus – sant menneske og sann Gud – tilhører både tiden og evigheten. Han er forfatterens nøkkel til et svært interessant svar.

Helge Erik Solberg er pensjonert overlege med medisinsk doktorgrad i biokjemi. Han konverterte til Den katolske kirke i 1957, er legdominikaner og har hele sitt voksne liv hatt filosofi og teologi som en hovedinteresse.

EFREM forlag, november 2010. ISBN 9788292922217. Pris: kr 249,–.
Kjøp: Bokhandlere eller direkte fra forlaget (klikk på linken).
Boken er utgitt med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Denne bloggen har en rekke innlegg om emner som behandles grundigere i boken. Se oversikten over disse blogginnleggene.

Bokens kapitler

En spennende reise (Forord av Lars Roar Langslet)
1 En oppdagelsesreise i Guds landskap Innledning
2 Hvilke veier kan vi følge? Tåkelandet
3 Vi forbereder reisen Tidens verden
4 Et første blikk inn i evigheten Klassisk doktrine
5 Vi ser på evigheten en gang til Moderne tradisjonalisme
6 Vi utforsker grenselandet Samtidighetens problem
7 Noen finner ikke evigheten Temporalisme
8 Vi nærmer oss målet Kristus som gåte og løsning
9 (Tillegg) Jakobsstigen Store tanker om lite ord
Litteratur

Generell omtale av boken

  • Den guddommelige evigheten tilhører ikke vår erfaringsverden. Vil vi utforske evigheten, må vi derfor vite hvilke veier vi kan følge (kapittel 2).
  • Før vi kan studere evigheten, er det også nødvendig å vite hva tid er (kapittel 3).
  • Deretter er vi rustet til å studere, analysere og kritisere ulike syn på evigheten gjennom tidene, fra gresk antikk via kirkefedrenes epoke og middelalderen til vår tid (kapitlene 4–7).
  • En kristen forståelse av evigheten må ta utgangspunkt i Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud – timelig i alt som er vårt og evig i det som er hans. Evighetslæren kaster lys over viktige sider av kristen tro, liturgi og mystikk (kapittel 8).
  • Boken henvender seg til lesere med allmenn interesse for kristendom, teologi og religionsfilosofi. Den populariserer derfor vanskelige problemstillinger og har mange forklarende eksempler. Vanskelighetsgraden pendler mellom det helt elementære og det mer teoretiske.
  • Boken er strukturert ut fra en reisemetafor, som en reise i tidens og evighetens grenseland.
  • Selv om boken har en kristen synsvinkel, er dens sjanger ikke forkynnende. Den er skrevet ut fra ønsket om å forstå evigheten: Fides quaerens intellectum («Troen rådspør fornuften», Anselm av Canterbury).

Kapittel 1: En oppdagelsesreise i Guds landskap – Innledning

Kort omtale av hva boken dreier seg om hvorfor den er blitt skrevet. Forfatteren er kristen og skriver ut fra troens synsvinkel. Det er imidlertid en del av hans religiøse overbevisning at Gud har gitt oss fornuften for at vi både kan og skal bruke den, også på det som tilhører troens univers. Vår veiviser når vi skal besøke tidens og evighetens grenseland, er altså ikke bare tro, og heller ikke bare intellekt, men både tro og tanke.

Kapittel 2: Hvilke veier kan vi følge? – Tåkelandet

Hvordan kan man utforske og uttale seg om evigheten, som overskrider vår erfaringsverden? Kapitlet presenterer hvordan gamle og nye filosofer svarer på dette spørsmålet. Det omtaler via negativa («den negative veien», Pseudo-Dionysios), via affirmativa («den bekreftende veien», også Pseudo-Dionysios) og analogilæren (Thomas Aquinas). Middelaldersk og moderne kritikk av analogilæren blir drøftet.

Kapittel 3: Vi forbereder reisen – Tidens verden

Tiden er et spennende, men svært omfattende og tildels vanskelig emne. Boken tar derfor bare opp de tidstypene som gir en nødvendig bakgrunn for studiet av evigheten: fysisk tid, opplevd tid og indre tid. Et hjelpemiddel, som blir brukt i de følgende kapitlene, er McTaggarts karakterisering av tid som A-serie (fortid, nåtid og fremtid) og B-serie (før, samtidig med og etter). Avsnittene om den fysiske tiden omfatter tidsteorier fra Platon og Aristoteles til vår tid med hovedvekt på den absolutte tidsteorien (Platon, Newton), den relasjonelle tidsteorien (Aristoteles, Leibnitz) og ulike relativitetsteorier (Lorenz, Einstein). Deretter omtales – med utgangspunkt i Augustins tidsfilosofi – den opplevde tiden og den indre tiden.

Kapittel 4: Et første blikk inn i evigheten – Klassisk doktrine

Dette kapitlet er – etter en kort gjennomgang av Bibelens lære om evigheten – viet evighetssynet i antikken (Platon), tidlig middelalder (Augustin, Boëthius og Anselm) og høymiddelalderen (Thomas Aquinas). Ifølge denne tradisjonen er tid og evighet to separate domener, to sider av den totale virkeligheten. Tiden er bevegelig og oppleves som fortid, nåtid og fremtid: et bevegelig nå. Den tidløse evigheten derimot er et altomfattende presens: et permanent nå.

Kapittel 5: Vi ser på evigheten en gang til – Moderne tradisjonalisme

Moderne religionsfilosofer – særlig de som har som har sine røtter i angolamerikansk, analytisk filosofi – har tatt opp igjen og videreutviklet den klassiske evighetslæren («tradisjonalisme»), men argumentasjonen har ofte vært uklar og kontroversiell. Kapitlet forsøker å avklare begrepene og begynner en drøfting av denne evighets­filosofien, som også blir behandlet i de to følgende kapitlene.

Kapittel 6: Vi utforsker grenselandet – Samtidighetens problem

Hvordan kan Gud kjenne tidens verden og være aktiv i den uten selv å være timelig? Det er et vanskelig problem, som mange har forsøkt å løse. Middelalderfilosofen Boëthius har gitt oss to lignelser: (1) Evigheten og tid er som sentrum i en sirkel og dens omkrets; (2) evigheten er som et blikk fra det høye. Moderne teorier om samtidighet mellom tid og evighet bygger på relativitetsteorien (Stump og Kretzmann) eller på flerdimensjonal geometri (Leftow). Andre hevder at det ikke er noen samtidighetsrelasjon mellom tid og evighet (Helm, de Molina).

Kapittel 7: Noen finner ikke evigheten – Temporalisme

Noen moderne religionsfilosofer forkaster den klassiske læren om to domener, tid og evighet. De hevder at Gud er i tiden akkurat som vi mennesker («temporalisme»). Kapitlet presenterer, drøfter og kritiserer synspunktene til Pike og Swinburne. Mellomstandpunktet til Craig (Gud er tidløs før skapelsen og temporal etter) blir også nevnt.

Kapittel 8: Vi nærmer oss målet – Kristus som gåte og løsning

Det siste hovedkapitlet samler trådene fra de tidligere kapitlene. Forfatteren forsøker å begrunne sitt eget syn: Gud er både temporal og evig akkurat som Jesus Kristus levde i tiden med et evighetsperspektiv. Et slikt syn har konsekvenser for kristnes tro, liv, liturgi og mystikk.

Kapittel 9 (tillegg): Jakobsstigen – Store tanker om lite ord

I flere kapitler nevnes Guds selvåpenbaring som «Jeg Er» (= Jahve) i 2 Mos 3:14. En mer detaljert omtale av dette faller litt utenfor den logiske rekken av de andre kapitlene og er derfor flyttet til et tillegg.