Archive for the ‘Uncategorized’ category

Bak med surdeig og tenk bibelsk!

03.12.20

Pynte til advent? Nei, jeg baker surdeigsbrød. Surdeig? Hva har det med advent å gjøre? Svaret er enkelt, for det å bake med surdeig minner meg om noe Jesus sa til sine disipler: Himmelriket er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel: så det hele til slutt var gjennomsyret [Matt 13:33]. Riktignok er jeg ikke kvinne, og ikke brukte jeg tre mål mel, bare knapt to kilo, men deigen som langsomt syrnes og heves, minner meg om at advent er en gradvis forberedelse til å feire noe viktig, Jesu fødsel.

Samtidig fryder det meg å bake på bibelsk måte, altså med surdeig.

I gammel- og nytestamentlig tid var det nemlig den eneste metoden de kjente for å heve bakverk; de hadde ikke bakepulver eller gjær. Derfor dukker surdeig opp i Bibelen flere steder. Tar du 2011-utgaven og søker, vil du finne at surdeig er nevnt 14 steder. Gjentar du søket med motsetningen, altså usyret, får du mange andre klaff i tillegg.

Det er noe forunderlig med surdeigen. Den forandrer deigen, den blir syrlig og luftig, og prosessen er langsom. Derfor har den inspirert Bibelens folk til ulike handlinger og metaforer, som jeg har stått og tenkt på da jeg i dag forberedte og eltet min deig.

Jødefolket kjente til surdeigsbaking da de bodde i Egypt, men da de måtte flykte derfra, hadde de ikke tid til denne langsomme hevingen. Derfor spiste de usyret brød til stekt lam med bitre urter: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! [2 Mos 12:8,11]. De måtte altså nøye seg med usyret brød, et bakverk omtrent som flatbrød eller lefse. Denne utvandringen var en så viktig hendelse i jødefolkets historie at den hvert år ble feiret som en minnehøytid – påsken – med lammestek og usyret brød [5 Mos 16:1-4].

Det er en tanke som Paulus viderefører, men nå i en helt annen kontekst: Dere har sannelig ikke mye å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet: Kristus. Så la oss holde høytid: ikke med gammel surdeig av ondskap og synd: men med renhetens og sannhetens usyrede brød. [1 Kor 5:6-8]

Også brødet til grødeofferet i tempelet skulle være usyret [3 Mos 2:11; 6:10]. Det betyr imidlertid ikke at jødefolket i alminnelighet hadde et negativt forhold til surdeigsbrød, som var del av deres daglige kosthold. For å feire minnet om velstanden da de kom til det lovede landet, hadde de en annen høytid hvor brød bakt av høstens første grøde og med surdeig ble bragt til tempelet, hvor presten skulle svinge brødene for Herrens åsyn [3 Mos 23:10-11:15-17].

Surdeigen hadde imidlertid også en annen betydning for Bibelens folk. Det at den langsomt og usynlig gjør baksten sur, ble for dem en metafor for det onde som kan infiltrere menneskene. I evangeliene ser vi flere steder at Jesus bruker det bildet, for eksempel da disiplene hadde glemt å ta med brød. Da benyttet Jesus anledningen til å advare dem mot vranglære: Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne [Matt 16:5-12].

Alt dette var altså tanker som dukket opp da jeg bakte mine surdeigsbrød i begynnelsen av adventstiden, og når jeg tenker meg om, innser jeg at vil komme til å tenke liknende tanker hvis jeg baker surdeigsbrød i begynnelsen av fastetiden. Det er også en tid for forberedelse, og da for vår kristne videreføring av det som for jødene er de usyrede brøds høytid.

Altså: Bak med surdeig og tenk bibelsk!

Jeg satt på fanget til Louis Armstrong

30.11.20
Louis Armstrong ved ankomsten på Fornebu 1952 (kilde ukjent).

En gang satt jeg på fanget til Louis Armstrong. Det gikk slik til.

Da jeg var ung, var jazz en av mine store interesser. Om søndagskveldene gikk jeg på jazzklubben til Big Chief Jazzband i kjelleren til Majorstuhuset. Vel, det var ikke bare jazzen som trakk meg dit, for der var også ei jente, blendende vakker, litt eldre enn meg. Siden hun var dama til trompetisten i bandet, var jeg bare ulykkelig forelsket og turte aldri å snakke til henne.

Jeg var også på mange av jazzkonsertene som ble arrangert i Oslo av Norman Granz med serien Jazz at the Philharmonics: Lionel Hampton, Count Basie, Oscar Peterson …

Om det var Jazz at the Philharmonics også arrangerte konserten til Louis Armstrong i 1952, husker jeg ikke. Da gikk jeg på realskolen. Mange ville høre ham, og noen overnattet på gaten for å sikre seg billetter. Jeg gikk ned etter skoletid og fikk likevel billett.

Konserten i Colosseum kino var praktfull ‒ og morsom, for Armstrong var ikke bare en genial musiker, han var også en gøyal klovn. Med seg hadde han vokalisten Vera Middleton, som sang bra. Hun var nokså overvektig, men likevel imponerte hun med å hoppe ned i spagaten ‒ med et klask! ‒ når hun avsluttet en fin improvisasjon.

Etter konserten ville jeg ha Armstrongs autograf som et minne, men da jeg kom til hovedinngangen, var det fullt av mennesker som hadde samme intensjon for meg. OK, tenkte jeg, her kommer han sikkert ikke ut, og gikk derfor til den lille bakdøren ut mot Fridtjof Nansens vei. Og ganske riktig, der kom han sammen med noen av musikerne og gikk rett bort til en drosje, som sto og ventet ved fortauskanten. Armstrong satte seg i det høyre forsetet. Før han lukket døren, ga jeg ham almanakken min og en kulepenn for at han skulle skrive navnet sitt. Det gjorde han. Imidlertid hadde alle menneskene foran hovedinngangen oppdaget bilen med Armstrong i. De kom løpende og trengte seg på slik at jeg ble puffet inn i bilen og havnet på fanget til Armstrong. Bildøra ble også dyttet igjen, og da begynte sjåføren å kjøre. Armstrong var sinna og forlangte at bilen skulle stoppe like før den var på vei inn i Sørkedalsveien. Så åpnet han døra og fikk meg ut igjen. Men signaturen, den hadde jeg fått.

Salme 96: Syng en ny sang for Herren

28.09.20

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

BØNN I KORONAENS TID

01.05.20
Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Da jeg i dag morges ba tidebønnen laudes, var den midtre av de tre salmene hentet fra Jeremia (se nedenfor). Det slo meg sterkt at dersom jeg mentalt lot krigens redsler være en metafor for en pandemiens svøpe, så var denne teksten en fin bønn i koronakrisen.
[Bilde fra Wikimedia Commons]

Mine øyne feller tårer dag og natt, *
     uten opphør gråter jeg.
For ulykken har rammet jomfruen, mitt folks datter, *
     hun har fått sitt ulivssår.
Går jeg ut på markene, *
     se, der ligger de som er falt for sverd.
Går jeg inn i byen, *
     se, der er de som pines av sult.
Selv prest og profet streifer om i landet, *
     og ingenting forstår de.
Har du for alvor forkastet Juda? *
     Vemmes din sjel ved Sion?
Hvorfor har du ellers slått oss, *
     så vi ikke mer kan leges?
Vi håpet på fred; *
     det skjedde intet godt.
Vi ventet legedoms tid; *
     se, redsler kom over oss.
Vi kjenner vår ondskap, Herre, våre fedres synd; *
     ja, vi har syndet mot deg.
For ditt navns skyld, forkast oss ikke; *
     vanær ikke din herlighets trone.
Kom din pakt med oss ihu; *
     fornekt den ikke.
[Jer 14:17-21, fra Tidebønnene III påsketiden,
St. Olav forlag, Oslo 2002:450-451]

Minner om døden

05.02.20

En fattig persons grav på jordet utenfor kommunens gravlund i Torrevieja (Spania).

Vi skal alle dø. Det er livets harde realitet. Vi kan ikke flykte fra den. Mange er redd den. Dødsøyeblikket er imidlertid ikke alltid så skremmende som mange tror. Det har jeg som lege vært vitne til flere ganger. Noen dødsfall kan faktisk være ganske fine. Jeg har lyst til å fortelle om to av dem, som begge har gjort stort inntrykk på meg.

Det først minnet jeg vil skrive ned, dreier seg om en nydelig død. Som ung lege arbeidet jeg på et katolsk sykehus hvor mange av sykepleierne var nonner. En dag fikk vi inn en døende mann. Han var fattig og gammel. Da dødsøyeblikket nærmet seg, var jeg som lege og noen sykepleiere samlet ved sengen for å ta oss av pasienten. Da en fortalte oss andre at denne mannen ikke hadde noen nær familie og kanskje heller ingen venner, krabbet en av sykepleierne ‒ en av nonnene ‒ resolutt opp i sengen, la seg tett inntil mannen med armene rundt ham og hvisket flere ganger Fader Vår inn i øret hans helt til han døde. Etterpå reiste hun seg opp og sa ganske enkelt til oss andre at Intet menneske bør dø helt alene. For meg, og sikkert for de andre også, var dette en sterk opplevelse.

Mange år senere erfarte jeg at en som tilsynelatende lå i dypt koma før dødsøyeblikket kom, faktisk var noe mentalt nærværende. Elisabeth, min kjære ektefelle, og jeg var i Frankrike. Der fikk vi vite at en god venn lå for døden. Vi dro til sykehuset, hvor hans kone satt ved sengen. Da vi klappet på den syke og sa til ham at Elisabeth og Helge Erik var på besøk, kom det overhodet ingen reaksjon. Han lå stille, med lukkede øyne, uten mimikk og pustet regelmessig, han virket helt bevisstløs, i koma. Så snakket vil litt med hustruen og trøstet så godt vi kunne. Før vi gikk, spurte vi henne om vi kunne be et Fader Vår for ham. Det ville hun gjerne. Mens vi ba ‒ på fransk, selvfølgelig ‒ foldet den døende plutselig hendene. Bønnen hadde altså trengt gjennom bevissthetsbarrieren. Alle tre ved sengen ble rørt. Det gikk bare en kort tid før vi fikk beskjed om at han var død.

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner.

Sankt Erik — eller?

22.11.19

I et tidligere innlegg fortalte jeg at min farsfamilie tidligere hadde etternavnet Stålhandske. Det får meg tll å tenke på at mitt dobbelte fornavn, Helge Erik, også er ganske «fint». Men det faktisk både hellig og kongelig, er bare en tilfeldighet, for begge fornavnene er bare arvet fra to forfedre. Det var min slektsinteresserte far som plukket navnene til to tippoldefedre (hvor mange «tipp», husker jeg ikke).

Den ene var fra mors slekt i Numedal, og han het Hølje, som var den lokale varianten for Helge, det første leddet i mitt dobbeltnavn. Det er verd å merke seg at Helge betyr hellig.

Sanct_Erik

[Bilde: St. Erik, Wikimedia Commons]

Da er det litt pussig at jeg ved en tilfeldig hadde en tilsvarende person på farsiden som hadde navnet Erik, for det er et helgennavn. Kong Erik av Sverige levde på 1100-tallet, erobret deler av Finland og ble drept av motstandere. Mordet ble av kirken oppfattet som en martyrdød, og Erik ble helgenerklært. Han er Stockholms skytshelgen.

Uten å ha noen helgenstatus, heter jeg altså Den hellige Erik, eller Sankt Erik. Det er noe å leve opp til…

En gang var jeg i Birmingham på et faglig møte. Jeg kom litt senere enn de andre, så da lederen av møtet ‒ som ved en tidligere anledning hadde fått vite betydningen til navnet mitt ‒ så meg, ubrøt hun til de andre deltakernes forundring og oppstandelse «Look, there comes Saint Erik!»

Helge-navnet har imidlertid gitt meg visse komplikasjoner, for utlendinger tror ofte at Helge er et kvinnenavn. Tyskere kjenner for eksempel ikke Helge som et maskulint navn og tror at det er norsk variant av kvinnenavnet Helga. Når jeg derfor har reist i utlandet, har jeg ofte blitt registrert som kvinne. Et eksempel ble litt pussig. Jeg hadde vært på et faglig møte i Åbo i Finland sammen med en kvinne, Kirsten, fra jobben. Da vi skulle hjem igjen, tok vi fergen til Stockholm for å ta toget videre til Oslo. Vi ble enige om å spise middag sammen om kvelden på båten. Etterpå sa vi godnatt og gikk hver vår vei, men til vår store forundring møttes vi igjen utenfor den samme kahyttdøren. Reisebyrået som hadde ordnet vår billetter hadde nemlig trodd at vi begge var kvinner og derfor gitt oss plass i samme dobbeltluger. Litt lattermilde måtte vi ordne oss som best vi kunne.

Du finner flere minner under GLØTT.

Slåsskamp med sterk mann

06.11.19

Da jeg var gutt, slåss jeg med Otto von Porat, bokseren som vant OL-gull i 1924. Det ble jeg minnet om da jeg en dag gikk på Ullern kirkegård og oppdaget gravstøtten hans. Vel, noen jevnbyrdig slåsskamp var det egentlig ikke; det var han som ga meg en overhaling. Her er historien. Von Porat bodde i et hus ved Ullern kirke, og jeg gikk fra femte til syvende klasse på Bestum skole like i nærheten. En vinterdag med rikelig nysnø ble venneflokken jeg tilhørte enige om å stappe snø i postkassene i strøket. Mens jeg gjorde det med von Porats postkasse, kom han usett og grep meg i baktil i jakkekraven. Så løftet han meg med én arm opp fra bakken ‒ han var jo ingen puslete mann! ‒ og ristet meg mens han sa noen rasende ord. Så satte han meg ned igjen og ba meg pelle meg vekk. Da jeg var kommet nederst i den bratte bakken i Ullernveien, stoppet en bil bak meg. Føreren, som var von Porat, sveivet ned vinduet og sa han var lei seg fordi han hadde vært så sint. Etterpå kjørte han meg hjem. Det likte jeg, og jeg var litt stolt over å ha vært i «slåsskamp» med en kjent bokser.

Du finner flere minner under GLØTT.

En jakthistorie

05.11.19

Det må ha vært i tidlig skolealder. En dag hadde jeg vært i skogen bak huset og hentet emner til en bue og noen piler, og snoren fikk jeg av mor. Buen ble bra og pilene fine. Så gikk jeg tilbake til skogen ‒ en ensom jeger på jakt… Uten at jeg hadde sett henne på avstand, stod jeg etter en stund uforvarende like ved ei elgku; hun beitet løv av en busk. Forskrekket løp jegeren hjem uten å ha brukt sitt våpen. Da jeg fortalte historien til mor, ville hun ikke tro meg. Det ble et dobbelt nederlag for jegeren, for elgen ble ikke skutt og mor var skeptisk til beretningen. Siden har jeg aldri gått på jakt.

[Bilde: Wikimedia Commons, Public Domain]

Se GLØTT for flere minner.

Klokke & Katedral – nedlasting

19.10.19

Boken som jeg skrev i 2010, Klokke & Katedral – Tanker om tid og evighet, kan nå lastes ned uten kostnader fra academia.edu (klikk på den markerte tittelen).

 

Gildes griser: Ingen tillit inntil det motsatte er bevist

21.06.19

[Denne artikkelen er publisert på Aftenposten.no i kategorien Meninger den 21. juni 2019]

[Aftenposten 20.06.2019:10-11]

NRKs TV-dokumentar, som nylig er sendt, har gitt oss mistanke om at noen, kanskje mange, norske svinerøktere ikke oppfyller rimelige krav til dyrevelferd. Da er det ganske påfallende at Gilde straks publiserte en to-siders annonse med følgende budskap:

«STÅR DET GILDE PÅ PAKKA, SKAL DU VÆRE TRYGG PÅ AT KJØTTET ALLTID ER NORSK, OG AT DYRA HAR HATT DET BRA. I 1964 samlet norske bønder seg bak en felles ambisjon: Å stå samlet om levering av trygt, norsk kvalitetskjøtt, over hele landet. I dag er det ikke bare kvaliteten på kjøttet vi samler oss om. Står det Gilde på pakka, skal du også være trygg på at dyra har hatt det bra. […] En rekke tiltak er satt inn siden den gang, og følger man ikke dem, holder man ikke den kvaliteten Gilde skal stå for. Da leverer man heller ikke kjøtt til Gilde lenger. Det garanterer vi. Holder man ikke standarden for dyrevelferd, leverer man ikke kjøtt til Gilde.» [Aftenposten 20.06.2019:10-11]

Annonsen er bare en påstand. Hvis den er korrekt, burde Gilde i annonsen ha henvist til en kilde som kan dokumentere den kvaliteten Gilde hevder å kunne garantere. Ellers er det fristende å tolke annonsen som et litt febrilsk markedsføringstiltak.

Når det gjelder kvalitetsarbeid, er det et metodisk prinsipp at man ikke skal ha tillit inntil det motsatte er bevist. Jeg vet det, for jeg var i en årrekke kvalitetsleder på et medisinsk laboratorium på et universitetssykehus. I tillegg ble jeg brukt av Norsk Akkreditering som kvalitetsinspektør når medisinske laboratorier søkte om å bli akkreditert i henhold til en internasjonal kvalitetsstandard. I slikt kvalitetsarbeid er det ikke tilstrekkelig at kvaliteten bare hevdes. Det må dokumenteres hinsides enhver rimelig tvil at kvalitetssystemet, virksomheten og resultatene oppfyller vedtatte kvalitetskrav.

Når det gjelder dyrevelferd må noe lignende gjelde. En påstand om at man passer godt på dyra, er ikke tilstrekkelig. Kvaliteten må kunne dokumenteres slik at det ikke er noen grunn til å tvile på utsagnet. Derfor er det betryggende å høre at Mattilsynet benytter uanmeldte inspeksjoner hos dyrerøktere, for ellers kunne de som steller dyra rydde opp og skjule avvikene før tilsynet dukker opp.

Hadde ikke Gilde kommet med sin garantipåstand i nevnte annonse, hadde jeg neppe kommet på å skrive dette, men nå har Gilde trigget alle mine kvalitetsinstinkter. Når Gilde garanterer velferd for de dyra som vi gjenfinner som kjøtt i kjøledisken, må det dokumenteres på en troverdig måte.

Hvis ikke fastholder jeg prinsippet om ingen tillit til det motsatte er bevist.