Archive for the ‘9 DIVERSE’ category

Har det noen hensikt, eller … ?

18.04.16
[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

  • Paven hentet 12 flyktninger, men mange tusen er igjen.
  • Du gir noen penger til en rumensk tigger på gaten, men hva med de andre som tigger og alle de fattige i Romania?
  • Jeg sender et bidrag til hjelparbeidet i Ecuador, men det hjelper kanskje bare én av mange nødlidende.
  • Hva nytter det å betale for ett fadder-skolebarn i et fattig land når det er så mange som ikke får noen støtte?

Enkelt svar på disse og lignende spørsmål:
ENKELTMENNESKER TELLES IKKE !!!

 

Reklamer

Med en himmel over

09.08.15

Festskrift i anledning sr. Anne-Lise Strøms 75-årsdag

Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch O.P. (red.)

Anne-Lise - Med en himmel over - omslag

 

 

Festskriftet ‒ som er redigert av Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch O.P ‒ ble lansert 8. august 2015. Boken er på 289 sider og rikt illustrert. Den har 29 kapitler med svært variert innhold (se innholdslisten nedenfor). Det er mulig å bestille boken hos Lunden kloster: https://lundenkloster.wordpress.com/2015/08/09/boklansering-med-en-himmel-over/.

Se også: http://www.youtube.com/watch?v=kXpaPzyzjYI

Innhold

Bernt I. Eidsvig Can.Reg.: En hilsen til søster Anne Lise fra den katolske biskopen i Oslo

Bruno Cadoré OP: Til søster Anne Lise

Lawrence Walsh OCSO: Mother of The Church in Norway

Ståle Finke: Herfra til Lourdes og tilbake til evigheten

Alle Kvinner: Hun fikk et kall

Vårt Land: «Jeg angrer ingenting»

Jan Erik Guldahl og Ragnhild Foldvik: Marie Knudtzon ‒ Veien fra Ulleberg gård til Lunden kloster

Knut Vollebæk: Fra avstand til nærhet ‒ Mitt «liv» med Lunden kloster

Hildegard Koch OP: Det monastiske dominikanske kall

Liam G. Walsh OP: Cloister and the Preaching

Elisabeth og Helge Erik Solberg: Enhet og mangfold ‒ Et gløtt inn i dominikanerinnenes verden

Denis Bissuel OP: Om å leve i fellesskap i Prekebrødrenes orden

Else-Britt Nilsen OP: Thora Hammer ‒ Den første norske dominikanernonne etter reformasjonen

Åse Skjerdal: Et skinnende ideal å strekke seg etter ‒ Katolsk sosiallære og dominikanernes sosiale oppgave

Helga Koinegg: Focolare-bevegelsen ‒ «Marias Verk»

Notto R. Thelle: Søster Anne-Lise ‒ Guds lillefinger på jorden

Ingar Seierstad: Det lokale økumeniske arbeidet ‒ En ressurs for tro og liv

Ole Chr. M. Kvarme: Hvorfor er Den hellige ånd viktig?

Johannes Johansen: Klostrene, den åndelige arena ‒ Klostrenes betydning i Den ortodokse kirke

Janet Heil: Økumenikk ‒ Personlige refleksjoner om anglo-katolske forhold

Karl Gervin: Sammenhengen mellom katolsk og protestantisk ‒ Bernard av Clairvaux og Martin Luther

Ellert Dahl OP: «Heavenly Auxiliaries» Abbot Suger restores Saint Denis with Aid from above the Cistercian Alternative

Mette Nygård: Thomas Merton: munk, forfatter og rebell

Hans Fredrik Dahl: En liten kjærlighetshistorie

Lars Roar Langslet: Klosterlasse ‒ Den vandrende nordmann

Ingerid Louise Birkeland: Hvile ved Guds ville hjerte ‒ Noen ord om stemme, sang og bønn

Bjørn Olav Grüner Kvam: «Hvordan forstår du det du leser?» ‒ Om tidebønn og skriftstudium

Jan Schumacher: Lectio divina ‒ Å lese Bibelen på munkers og lekpredikanters vis

Marcellin Theeuves O. Cart.: «I alt liv uttrykker stillheten Gud»

 

Publisering av dokumenter i bloggen

08.10.14

Av og til er det behov for å publisere dokumenter (PDF-filer, dokumenter fra Microsoft Office eller LibreOffice/OpenOffice o.l.) i bloggen. Det er ganske enkelt dersom dokumentene er lagret i nettskyen. Her er en prosedyre for OneDrive, som jeg bruker. Tilsvarende gjelder sikkert også for DropBox og tilsvarende.

  1. Last opp dokumentene til OneDrive.
  2. Logg deg på ditt bloggsystem og lag et nytt dokument eller åpne et eksisterende dokument i editoren.
  3. Naviger til dokumentlisten i OneDrive og marker det dokumentet du vil publisere.
  4. Velg ‘Embed’ fra menyen og generer en embed-link.
  5. Kopier embed-linken.
  6. Lim embed-linken inn i blogg-dokumentet.
  7. Gjenta punktene 3-6 dersom du vil publisere flere dokumenter i bloggen.
  8. Publiser blogg-dokumentet.

Og det var alt. Enkelt og greit

En bortgjemt severdighet

07.07.14

1Oslos mest bortgjemte severdighet ligger bare et par hundre meter fra stedet hvor vi bor. Der er det et hus og en idyllisk hage like ved en bekk. En tursti går tvers igjennom denne hagen, som eieren har fylt med en stor samling skulpturer. De har han laget av materialer han har funnet i naturen og diverse gjenstander som ellers hadde havnet i søppeldunken. Jeg går tur med hunden gjennom denne hagen flere ganger i uken og fryder meg over de morsomme skulpturene. Hagen er vel verd et besøk. Anbefales!

Du kan ta trikk 13 til Ullern holdeplass og følge Bekkefaret noen meter ned til krysset med Ullernveien (se kartet nedenfor; klikk på kartet for å se det i full størrelse). Kjører du bil, kan du parkere ved samme kryss. Ta stikkveien inn mot Ullernveien 15 til du ser skiltet med pil til Kirkestien (se bilde A under kartet; klikk for å se store bilder). Følg Kirkestien over en gårdsplass, ned en trapp og videre til du krysser Mærradalsbekken (bilde B) over en liten bro (bilde C). Da ser du huset til venstre (bilde D) og kan gå gjennom skulpturhagen. Det er mange flere skulpturer i hagen enn dem jeg har tatt bilde av. Ta en titt ned i bekken også, for der står det ofte noen ørreter, særlig på forsommeren. Etterpå fortsetter du stien rett fram og svinger så til venstre opp Adventsveien (se kartet). Etter at du har krysset trikkesporet, kan du enten gå til høyre og ta trikken tilbake fra Abbediengen holdeplass eller gå til venstre langs banen for å komme tilbake til stedet hvor du parkerte bilen.

Alternativt kan du ta Adventsveien til høyre og besøke oss i Elmholt alle 13! Slå først på tråden (2273 1495) for å høre om vi er hjemme.

(Eieren av huset og skulpturhagen er for øvrig onkel på farssiden til sjømannspresten i Torrevieja, som vi ofte ser når vi bor i huset vårt like nord for Torrevieja.) 2 0510152025404550606580

Arnfinn R.I.P.

13.06.13

P1100391Mandag 10. juni 2012 døde pater Arnfinn Haram O.P. på en sykkeltur gjennom Krokskogen. Mye fint er sagt om ham etter hans tragiske død, så jeg har ikke flere ord å bidra med. Derfor legger jeg bare ut et par bilder fra minnevandringen på ett årsdagen til stedet hvor han døde.

P1100385 - ed

(Klikk på bildene hvis du vil se dem i full størrelse.)

Du kan lese mer om minnevandringen i pater Haavards blogg.

 

«Den flyr lavt» — minner fra krigen

05.06.13

FrigjoeringenMitt første minne er et tysk krigsfly som fløy lavt over Drammenselven. Nei, dette må være helt galt, for da var jeg nok for liten til å huske dette. Men slik er det med erindringen. Når man hører noe mange ganger, blir det som om man husker det selv. Og denne historien ble fortalt ofte.

Med «minnet» om det tyske flyet, forholder det seg slik. Jeg ble født søndag 19. desember 1937 og var derfor 2 år, 4 måneder og 21 dager da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. Mine bekymrede foreldre sto ofte og tittet på tyske fly som etter krigsutbruddet sveipet over Drammen by. Hjemmet vårt lå høyt over byen, akkurat der bebyggelsen slutter og Hamborgstrømsskogen begynner å kle Bragernesåsen. Av og til så vi derfor ned på flyene når de fløy lavt, og det kommenterte sikkert mor og far. Jeg hadde allerede lenge, som barn flest, snakket med enkeltord da jeg — ifølge mine stolte foreldre — en dag igjen så et fly der nede og angivelig formulerte min første hele setning: «Den flyr lavt.»

Jeg vokste altså opp under krigen. For meg var den ikke skummel. Med barnets troskyldige tillitsfullhet, var krigen stort sett slik livet var og skulle være. Jeg hadde ikke opplevd annet.

Jo, noe var skremmende. Som for eksempel da jeg i det siste krigsåret gikk i første klasse. Skolebygningen var okkupert og ble brukt som kaserne for tyske soldater. Vi måtte få undervisning i en liten kirke, som tilhørte sekten Den katolsk-apostoliske kirke. (Denne sekten av karismatiske kristne finnes visstnok ikke mer i Norge, og den har ikke noe med Den katolske kirke å gjøre.) En dag fikk vi ikke gå hjem da undervisningen var over, for tyske soldater brukte gaten utenfor til øvelser i skarpskyting. Soldatene skjøt fra Bragernes torg, og blinken stod i parken ved enden av gaten. Vi måtte vente inne i kirken mens det smalt utenfor. Da var vi redde.

Men andre ganger, når det kanskje kunne ha vært farlig, var jeg og vennene mine ikke engstelige. Hvis flyalarmen gikk, skulle alle egentlig søke tilflukt i bombesikre rom — om det var noen i nærheten. Det gjorde ikke vi barna. Hadde vi sjansen, løp vi opp i skogkanten og klatret opp i høye trær for helt sikkert å kunne se alt om noe spennende kom til å skje. En gang var jeg i Oslo og besøkte mine to fettere, Gullik og Olaf, og deres foreldre, tante Marit og onkel Hellik (mors eldste bror), som bodde på hjørnet av Frognerveien og Niels Juels gate. Plutselig gikk flyalarmen, og alle løp ned i kjelleren. De voksne var engstelige. Men i all hemmelighet snek jeg meg ut i bakgården sammen med mine fettere. Full av spenning hørte vi flydur og så sporild på nattehimmelen. Var det allierte fly der oppe? Vi visste det ikke da, jeg vet det ikke nå heller. Men spennende var det.

Det hendte også annet spennende under krigen. En gang fikk jeg lytte med høretelefoner på en hemmelig radio på gården der morfar bodde i Svene. Sånt var helt ulovlig, men noen yngre menn i min familie i Numedal deltok i motstandsarbeidet og tok imot fallskjermslipp med utstyr på fjellet. De fikk kodede beskjeder om slipp over radioen.

Men fallskjermskjorte var ikke så spennende! Det var vanskelig å få klær. Derfor fikk mor fallskjermstoff av slektninger i Numedal og sydde skjorter av det. Stoffet var av svært tykk nylon; det var både stivt og tett. Jeg husker med gru hvor ubehagelige disse skjortene var å ha på seg. Dessuten var stoffet så glatt at buksen ikke holdt seg oppe med bare belte, og bukseseler syntes ikke mor man kunne ha utenpå finskjorta. Til selskapsbruk laget hun derfor skjorter av hvitt fallskjermstoff og kantet hull i livet slik at jeg kunne ha selen under skjorta. Stroppene ble tredd ut gjennom hullene og festet i knapper i bukselinningen. Selskapsbuksene var korte, og på beina hadde jeg lange, hjemmestrikkede ullstrømper, som klødde veldig. For å holde dem oppe, hadde jeg under skjorta en trøye med stropper og klyper nederst. «Liv» het dette plagget. Fallskjermskjorte og ullstrømper var ikke behagelig, så selskaper var lite stas.

Dessuten fikk vi trist mat i selskaper — ja, til daglig også. Det var lite mat å få, og alt krevde rasjoneringskort. Far dyrket derfor poteter og grønnsaker på en liten parsell, som vi fikk leie. Noen ganger bar han i all hemmelighet egg gjennom skogen fra Lierbygda. Fra Egge gård! Det var en svært lang vei å gå. Var folkene i Lier snille? Eller kjøpte far eggene på svartebørsen? Jeg fikk aldri vite det. Vi turde ikke lagre eggene hjemme, så vi hadde et skjulested i steinmuren under en liten bro i skogen bak huset.

Melk måtte vi hente i spann i en butikk nede i byen. Melkedamen var stor og tykk, luktet alkohol og øste melken opp fra et digert basseng i butikken. Så måtte vi — ofte jeg alene — traske den lange veien hjem uten at noe skvalpet over kanten på spannet. Melken var til meg, men fløten som fløt opp var verdifull og ble skummet av. Far fikk noe av den i kaffen. Nei, kaffe hadde vi ikke, men «krisekaffe». Jeg tror den var laget av brent sikori og erter.

En gang var mor og far så heldige — syntes de — at de fikk kjøpt en hel sekk med sildemel. Den luktet ille og stod på den lille gangen som jeg brukte som lekerom. Mor bløtte melet i vann før hun stekte «sildekarbonader». Den luksusen var stort sett forbeholdt meg. Karbonadene smakte ikke godt, men de var sikkert næringsrike. Jeg måtte spise meg igjennom hele sekken.

Ellers brukte vi alt vi kunne av naturens goder. Sopp- og bærturer ga derfor viktig matauk. Men hvordan kunne man lage syltetøy når sukker også var strengt rasjonert? Løsningen var hjemmelaget sirup. Råmaterialet var sukkerroer som far dyrket på parsellen. Vi fant mye fåresopp. Den ble tørket og malt med kjøttkvern. Pulveret ble så brukt til å drøye brødmelet.

Av og til var det noe å feire i familien: et jubileum, et bryllup, en barnedåp… Da måtte man ha noe godt å spise, men den eneste finmaten man fikk tak i var lutefisk. Den ble servert med hvit saus, laget på krisemel uten smør og søtet med roe-sirup. Det smakte grusomt! Siden krigen har jeg ikke klart å overvinne motviljen mot lutefisk. Det spiser jeg aldri. Kanskje jeg egentlig ville ha likt lutefisk − folk sier det skal være godt, men i solidaritet med den lille gutten jeg var og som led seg gjennom selskapene, får jeg meg ikke til å forsøke.

Noen ganger var jeg i paradis — for der går vel alle nakne? På grunn av dårlig kosthold fikk mange vitaminmangel. Jeg også. Legen vår sa at D-vitamin lages i vår egen kropp når huden bestråles med UV-lys. Jeg ble derfor sendt til lysbehandling. Siden jeg bare var et barn, kom jeg på damepartiet. Så vandret jeg omkring uten en tråd på kroppen sammen med en mengde nakne damer i en stor sal med lysbuelamper i taket. Paradiset var et kollektivt solstudio.

Et annet hyggelig minne var stjernehimmelen. Nå vet nesten ingen hva en skikkelig stjernehimmel er, for i dag er det så mye lys om natten at stjernene blir bleke, selv langt inne i skogen eller på fjellet. Under krigen var alt mørklagt; ingen gatebelysning og sorte blendingsgardiner foran alle vinduer. Om natten gikk det vakter og inspiserte, og hadde man en glippe i gardinen, slik at lys inne kunne sees, banket de på og ba folk blende bedre. Når vi gikk ute om høsten og vinteren, var alt stummende mørkt. Far hadde i all hemmelighet med seg en lommelykt, som han brukte når det var vanskelig å gå. Han hadde laget en skjerm til lykten, slik at den bare lyste litt nedover. Helt ulovlig! Men i mørket skinte stjernene klart, og far kunne navnene på alle de store stjernebildene. Tvers over himmelen var Melkeveien som et lysende bånd. Om natten gikk vi med himmelvendt blikk.

Vi gikk mye, for det var nesten ikke offentlig kommunikasjon, og vi hadde ikke bil. Det kunne bli lange turer. Når vi for eksempel skulle i det årlige juleselskapet i familien til fars kusine, «tante Kitty», som bodde på den andre siden av Drammenselven, måtte vi gå 4-5 km hver vei.

Kitty hadde en sønn og flere døtre. En av dem forelsket seg i en tysk soldat og ble «tyskertøs». Henne snakket man ikke om eller med.

Alle husene der vi bodde, ble etter hvert konfiskert av tyskerne, og offiserer flyttet inn. De ville ta vårt hus også. En dag banket det på døren. To soldater sto utenfor og fortalte at vi måtte flytte. Da ble far i sitt ess. Han snakket glimrende tysk — han hadde studert i Tyskland — og diskuterte med soldatene. Da de ble litt bøse, viste far dem trumfkortet: et oppslag på veggen innenfor døra. Det var nemlig slik at tyskerne ikke hadde lov til å ta husene hvor det bodde folk som arbeidet i NSB og noen andre offentlige etater, og far var ingeniør i jernbanen. Oppslaget var et sertifikat som viste at huset ikke kunne okkuperes. Vi ble derfor boende i et område med bare tyske offiserer og måtte passere væpnede soldater på vakt i gaten vår. Det var litt ekkelt.

Jeg hadde ellers ikke noe imot tyske soldater. De var en del av min hverdag som barn, og de gjorde ikke meg noe vondt. Tvert om. Noen var riktig hyggelige og gav barna drops. Det var noe stort i de fattigslige krigsårene.

Men så kom frigjøringen og de allierte soldatene. De kjørte Jeep og hadde tyggegummi. De ble umiddelbart våre helter.

Krigen var altså slutt. Kvelden før Tyskland kapitulerte, fikk vi høre at det skulle bli fred. Da skrev far med pen skrift en liten «fredserklæring» på et ark, og han, mor og jeg undertegnet med fullt navn. Dette arket har jeg fremdeles som et kjært minne. Det var selvsagt forbudt å ha norsk flagg under okkupasjonen. Om kvelden frigjøringsdagen tegnet derfor far med fargeblyanter et flagg på et ark og heftet det på en pinne med tegnestifter. Så gikk jeg ut alene på gaten og viftet med dette flagget og ropte «hurra!». Jeg møtte en dame som begynte å gråte da hun så meg.

Noen dager senere var jeg sammen med mor og far på Drammen torg, utenfor politistasjonen og så at landssvikere kom i «Svartemarja» og på lastebiler. Jeg satt på fars skuldre for å kunne se over folkemengden som hadde samlet seg. Hver gang «svikere» kom, jublet alle i begeistring. Vi var i fredsrus. Nå vet jeg hva som skjedde med mange av dem som hadde samarbeidet med tyskerne. De fikk harde straffer og noen ble fradømt livet.

Dette minnet gir meg en besk smak i dag. «Den flyr lavt,» sa jeg ved begynnelsen av okkupasjonen. Det gjorde også noe av vår menneskelighet da krigen var over.

Effektivt vern mot brunsnegler

08.08.12

Vi har også brunsnegler!!! De spiser våre pryd- og krydderplanter. Derfor har jeg bygget et enkelt vern, som holder brunsneglene effektivt utenfor vår hage.

Slik kan du lage det: Kjøp passende lekter/planker, helst impregnert trevirke. Stift på fluenetting av galvanisert metall og bøy den øvre kanten litt utover (se figuren nedenfor). Grav en renne i bakken, legg «gjerdet» ned i rennen og dytt jord inntil. Enkelt og greit — og effektivt! Den første tiden kan det dukke opp noen snegler, enten fordi de er blitt innelukket eller fordi tidligere snegler har lagt egg.

Hvis du ikke finner galvanisert metall-fluenetting hos din jernhandler/byggvarebutikk, kan du bestille her: www.nisjemetall.no.