Archive for the ‘2.9 Etikk’ category

Har det noen hensikt, eller … ?

18.04.16
[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

[Bilde: Zaferauf, Wikimedia Commons]

  • Paven hentet 12 flyktninger, men mange tusen er igjen.
  • Du gir noen penger til en rumensk tigger på gaten, men hva med de andre som tigger og alle de fattige i Romania?
  • Jeg sender et bidrag til hjelparbeidet i Ecuador, men det hjelper kanskje bare én av mange nødlidende.
  • Hva nytter det å betale for ett fadder-skolebarn i et fattig land når det er så mange som ikke får noen støtte?

Enkelt svar på disse og lignende spørsmål:
ENKELTMENNESKER TELLES IKKE !!!

 

Reklamer

Grå moral

18.01.14

Hva gjør vi i moralske gråsoner hvor ingen valg er entydig gode?

 

Moses og budene (fra Wikimedia Commons)

Moses og budene (fra Wikimedia Commons)

Jeg begynte å studere medisin samme året som jeg konverterte til Den katolske kirke. Nå er det 56 år siden. Jeg forutså dengang at jeg som lege ville bli konfrontert med mange moralsk vanskelig situasjoner. Derfor kjøpte jeg boken Medical Ethics av jesuittpater Edwin F. Healy [Loyola University Press, Chicago 1956]. Som nykonvertert katolikk regnet jeg med at denne boken ville gi den kommende legen klare, «katolske» svar på etiske problemer.

Healys bok var en gedigen skuffelse. For en stor del presenterte den etiske prinsipper ved å drøfte reelle eller konstruerte situasjoner fra medisinsk praksis. Jesuittisk moralteologi har en tradisjon for slik kasuistikk, er jeg senere blitt fortalt. Det var imidlertid ikke metoden jeg reagerte på — å anvende allmenn etisk teori på konkrete eksempler, kan være en god presentasjonsform. Problemet var at forfatteren ofte hadde klare svart-hvit-løsninger på vanskelige, moralske dilemmaer: Noen valg var entydig moralsk forkastelige, og på den andre siden fantes alle de prisverdig gode valgene. Onde eller gode handlinger, og mellom dem ingen alternativer.

Intuitivt hadde jeg en mistanke om at livet i praksis ikke kunne være så enkelt.

Jeg ble minnet om dette problemet da vi for en tid siden hadde en fin diskusjon i familien om etiske spørsmål. Av og til blir vi nødt til å ta noen pinefulle moralske valg. Vi kan selvsagt — som mange mennesker faktisk gjør — lukke øynene for de etiske aspektene av våre handlinger. Et dagsaktuelt eksempel: «Det er litt ubekvemt å få et barn akkurat nå; altså tar jeg abort. Jeg har jo rett til å bestemme over min egen kropp.»

Som kristen kan jeg ikke godta et slikt moralsk laissez faire. Vi er kalt til å gjøre det gode og sky det onde.

Men det er ikke alltid like enkelt, og det er mange årsaker til det. De gode valgene kan for eksempel kreve mer av oss enn vi umiddelbart har lyst til å ofre.

Vi støter imidlertid av og til på et mer grunnleggende problem: Det finnes i noen moralske valgsituasjoner ingen alternativer som er entydig gode eller dårlige. Hvordan skal vi da kunne anvende de generelle etiske prinsippene?

La meg bruke Healys kasuistikkmetode og illustrere denne fundamentale vanskeligheten med fire eksempler.

1) Da jeg var ung doktor, fortalte noen meg om en fødselskatastrofe hvor legen ikke kunne redde livene til både mor og barn. Han bare hadde to valg, enten å berge barnet og la moren dø eller omvendt. Vel, han hadde et tredje valg også, nemlig ikke å gjøre noe, og da ville begge dø. I en slik situasjon er ingen handling helt god. Uansett hva legen velger, «dømmer» han et menneske (eller begge) til døden. Her er ingen aksjon moralsk «hvit», og bare ett valg er entydig «svart»: å la begge dø når minst ett liv kunne reddes. Legen er altså tvunget til å velge i en gråsone. (I parentes bemerket: På et moderne sykehus med godt utstyr og kompetent personale kunne man kanskje ha reddet både mor og barn, men slik var ikke situasjonen i det aktuelle eksemplet.)

2) Selv har jeg vært til stede ved en annen krisesituasjon. Jeg arbeidet på en indremedisinsk avdeling, og en dag fikk vi inn på akuttmottaket en pasient som bare kunne overleve i en respirator, og da ville prognosen være svært god. Problemet var bare at avdelingene ikke hadde noen ledige respiratorer. Imidlertid var en av dem i bruk for en eldre pasient som hadde ligget i dypt koma i lengre tid og med svært liten sjanse til å våkne igjen. En overordnet lege tok da en rask beslutning: Den eldre pasienten ble koblet fra respiratoren og døde, og den nye pasienten reddet livet. Her har vi også et moralsk dilemma hvor begge alternativene er «grå».

3) Hva med forsvar når noen truer din eller dine nærmestes liv, helse eller eiendom? Vi vet at mennesker i USA — også kristne — har tradisjon for å være raske på avtrekkeren i slike situasjoner. Eller hva med tilsvarende situasjoner på det nasjonale eller internasjonale planet? Historien har gitt oss mange eksempler på forsvarskrig og på krig når menneskerettighetene er blir grovt krenket. Moralsk sett er slik nødrett i gråsonen fordi man tar liv og gjør annen skade for å oppnå et gode.

4) Abort representerer også et vanskelig valg. Det er min overbevisning som katolsk kristen at fosteret er ukrenkelig fra unnfangelsen av. Det har et menneskeverd fordi det bærer i seg all potensialitet til det fullt utviklede menneske. Dessuten er det en flytende overgang fra embryo via foster til barn slik at det ikke finnes noen entydig grense i denne utviklingen som forteller oss når kimen blir til «menneske». Alle forsøk på å definere en slik grense — implantasjon i livmorslimhinnen, start av hjerteaktivitet, menneskelig utseende eller fødsel — er høyst arbitrære. Jeg er enig med Kirken, som sier at unnfangelsen er den kritiske hendelsen. Derfor er det vanskelig moralsk å rettferdiggjøre abort av bekvemmelighetshensyn eller fordi barnet har misdannelser. Men i to situasjoner er det vanskeligere å vite hva som er rett og galt. (i) En sjelden gang kan svangerskapet være en trussel mot morens liv, og avbryter man ikke graviditeten, kan både foster og barn dø. (ii) Graviditet etter voldtekt eller incest kan ha katastrofale følger for kvinnens psykiske helse eller — i det minste i noen samfunn — gjøre hennes sosiale situasjon umulig for resten av livet.

Når jeg tidligere har drøftet disse moralsk vanskelige situasjonene med andre, har noen påpekt at den gode hensikten helliger midlet — en læresetning som, med rette eller ei, er tillagt jesuittene. Men så enkelt er det ikke. Et godt formål kan ikke hvitvaske det grå.

Vanlig moraloppfatning og kristen etikk sier at det er moralsk forkastelig å ta liv — Du skal ikke slå i hjel, sier det femte bud [2 Mos 20:13] — og i alle de fire situasjonene jeg nevnte ovenfor, skjer nettopp det. Det femte budet var riktignok ikke absolutt for israelittene i den gamle pakt; de førte krig, og Moseloven hadde mange bestemmelser om dødsstraff, se f.eks. 3 Mos 24:15-17. De kristne har heller ikke alltid overholdt dette budet; historien gir oss mange triste eksempler på det, dessverre.

Det er imidlertid ikke bare i relasjon til drap vi finner moralske gråsoner. Kjærlighetsbudet gir oss mange andre eksempler. Jeg skal nevne et par.

1) Den katolske kirke godtar ikke gjengifte etter skilsmisse. Et gyldig ekteskap er et sakrament og derfor uoppløselig. Men så skjer det dessverre at ekteskapet strander og partene går fra hverandre. Det er trist, men skilsmissen er ikke selve problemet. Det oppstår når en av disse personene møter en ny partner og forholdet utvikler seg til ekte kjærlighet. Er da en samlivsform for de to elskende utelukket? Den tradisjonelle læren i Kirken svarer ja på det spørsmålet. Men er det riktig å avstå fra samliv når Bibelen lærer oss at av tro, håp og kjærlighet er kjærligheten størst [1 Kor 13:13]? På den andre siden er det selvsagt problematisk å bryte en kirkelig bestemmelse og gifte seg borgerlig. Her er det altså to alternativer, og begge er i gråsonen.

Jeg kjenner selv denne situasjonen, for både min ektefelle og jeg har vært gift tidligere. Vi giftet oss borgerlig, og i mange år deltok vi aktivt i det kirkelige livet uten å motta botens og alterets sakramenter. Det var smertefullt, men vi opplevde det likevel som riktig. Heldigvis for oss ble begge våre tidligere ekteskap erklært som ugyldige av Kirken, slik at vi til slutt også kunne vies kirkelig.

2) De homofile har et tilsvarende problem. Jeg tviler ikke på at de kan erfare en ekte og stabil kjærlighet som de ønsker å realisere fullt ut i et ekteskapsliknende samliv. Men det godtar ikke Kirken. Det homofile paret står derfor også overfor to grå alternativer. De kan enten vrake et samliv i kjærlighet, og det er ikke noe godt valg. Alternativt kan de velge en samlivsform, og da setter de seg opp mot Kirkens lære, noe som heller ikke er bra.

Hva vil jeg med de eksemplene som jeg har presentert? Jeg skulle gjerne ha kommet med noen løsninger som var etisk holdbare, men det klarer jeg ikke i en kort artikkel. Kanskje ikke ellers heller.

Min hensikt har bare vært å påpeke at mange av våre moralske valg har en innebygget ambivalens. Velger vi ett alternativ fordi det er godt, kan det medføre onde konsekvenser, og tilsvarende gjelder for det andre alternativet. Det er realistisk å innse at slik er menneskelivet; vi er nødt til å navigere i urent farvann.

Noen vil kanskje påpeke at denne tilstanden er en følge av arvesynden og at menneskelivet er en syndig tilstand. Jeg tror Augustin mente det. Et slikt syn fritar oss imidlertid ikke fra forpliktelsen til å leve så godt vi kan.

Om jeg ikke har noen løsning på de nevnte moralske problemene, har jeg i det minste en pragmatisk, kristen leveregel. Vi kjenner Jesus Kristus fra evangelienes beretning og de andre nytestamentlige skriftenes formidling av hans liv og lære. I en vanskelig moralsk valgsituasjon kan det derfor være en hjelp og inspirasjon å tenke seg at jeg har Jesus Kristus ved min side akkurat nå. Hva ville han ha rådet meg til å gjøre? Så får jeg velge og ta ansvaret for mitt valg.

Reservasjonsrett og ondskapens banalitet

12.10.13

Aftenposten hadde 9. oktober en kronikk, Vikeplikt for kvinners rettigheter, skrevet av fem kvinner fra redaksjonen i det feministiske tidsskriftet Fett. Der kan vi lese:

Tilhengerne av reservasjonsretten har forsøkt seg med at dette ikke er et spørsmål om kvinners rettigheter, men om legers menneskerettigheter, mer spesifikt retten til religions‑ og samvittighetsfrihet. For katolske leger kan det for eksempel by på problemer å være katekismetro og del av førstelinjetjenesten innenfor et helsesystem som har legalisert abort.

Forfatterne innrømmer at abort og henvisning til abort kan representere etiske dilemmaer for en del leger, men så tilføyer de:

Legens intensjoner er helt uinteressante. Vi mener at det som betyr noe er konsekvensene for den som relativt sett står i en undermaktposisjon, nemlig den som oppsøker sin lege for å få hjelp med å løse et problem. Lege-pasient-relasjonen er ikke primært ment å være en arena for legens «personlige kall», selv om et privat engasjement er beundringsverdig. Det handler om å hindre at en rekke leger, deriblant fastleger — pasienters inngangsport til helsevesenet — skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter.

Det jeg skriver i dette innlegget, er ikke et bidrag til diskusjonen om de moralske sidene ved abort. Mediene har hatt rikelig stoff om disse spørsmålene, og jeg har ingen nye argumenter å føre til torgs.

Derimot ønsker jeg å rette søkelyset mot en mer prinsipiell og overordnet etisk problemstilling, nemlig relasjonen mellom lov og moral. Jeg er nemlig svært skremt av den holdningen som Fett-redaktørene gir uttrykk for. Som sitatet ovenfor viser, protesterer de mot at leger «skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter». Det skal ikke stor fantasi til for å generalisere dette utsagnet fra bare å angå leger til å gjelde mennesker generelt. Hvis man bare skal være lovlydig og ikke følge samvittigheten der den står i konflikt med loven, kan det ha ganske uhyggelige konsekvenser. Det er dette generelle meta-spørsmålet jeg vil belyse; problemet om abort legers reservasjonsrett er bare et eksempel. Jeg kunne ha valgt et annet.

Historien gir oss mange eksempler på enkeltmennesker som ikke har latt seg diktere av samfunnets styrende lover, organer og personer og som har måttet ta konsekvensen av det. Jeg minner om kristne martyrer helt fra Kirkens første periode og til i dag og om forkjempere for menneskerettigheter som Nelson Mandela i Sør-Afrika og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Det er ikke vanskelig å gjøre listen mye lengre.

Mange understreker forskjellen mellom lov og etikk, og jeg er stort sett enig i denne distinksjonen. Det er et stort emne. Jeg skal bare kort nevne to viktige aspekter.

1) For det første: Moral og lovlydighet er ikke sammenfallende begreper. Paulus viste i en rekke skrifter at å overholde Moselovens detaljerte forskrifter ikke var det sentrale i kristnes relasjon til Gud. Mange senere moralteologer og filosofer — ta Kierkegaard som et typisk eksempel — har påpekt at å holde seg til sivile og religiøse lovbud ikke definerer det som er moralsk. Det moralske krever ofte mye mer av mennesket, en forpliktende og autentisk holdning. Du gjør kanskje ikke et lovbrudd om du går forbi en skadet person som trenger hjelp, men da opptrer du ikke moralsk. Lignelsen om den barmhjertige samaritan lærer oss noe om det.

2) For det andre er lover til for å ordne et samfunn, og mange lover er derfor og bør være etisk nøytrale. At lover imidlertid ikke alltid er det, er en kjent sak. Noen lover kan stille krav som i sin natur er moralsk gode, som for eksempel å respektere de fundamentale menneskerettighetene. Andre lover kan være etiske problematiske, i det minste for noen mennesker. Det gjelder som kjent abortloven. Der det er en konflikt mellom det juridiske og det etiske, må det etiske ha prioritet; egen overbevisning og samvittighet må være utslagsgivende. Fordi etikken har forrang over loven, må man i et dilemma hvor samvittighet og lovlydighet er på kollisjonskurs, ta de personlige konsekvensene når eget valg strider mot lovens bokstav.

Statsviteren og filosofen Hannah Arendt har noe viktig å lære oss om dette. Da hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann og analyserte hans handlinger og holdninger, utarbeidet hun den etiske kategorien ondskapens banalitet. Eichmanns moralske brist var å være en svært lovlydig person i et ondt system; han gjorde sine oppgaver uten å vurdere egne handlinger, han satte ikke sitt arbeid inn i en større sammenheng. Han tok ikke selv livet av jøder, men han fikk dem sendt til steder hvor de ble tilintetgjort. Derfor ble den banale handlingen å få jødene transportert et ledd i ekstrem ondskap.

Mange mennesker, og deriblant selvsagt mange leger, blant annet jeg selv, ser på abort som drap fordi de anser at menneskeverdet konstitueres i begynnelsen av fosterlivet og ikke bare ved fødselen. At loven gir kvinner rett til selvbestemt abort, er et eklatant eksempel på at alle lover ikke er etisk nøytrale.

Å henvise til abort er en handling som er analog til det Eichmann gjorde. Henvisningen er banal hvis man ikke setter den inn i en større sammenheng, men gjør man det, ser man at handlingen tilhører kjeden av hendelser som fører til fosterdrap. Da blir handlingen for disse legene et eksempel på ondskapens banalitet, altså en lovlydighet som moralsk sett er svært problematisk. Det er denne sammenhengen noen leger ser og som gjør at de ut fra sin samvittighet ber om reservasjonsrett.

Misforstå meg ikke, det er en grusom forskjell mellom Eichmanns forbrytelse mot menneskeheten og det å henvise en kvinne til abort. Hans handlinger var ikke bare kvantitativt svært omfattende, men den hadde også sitt grunnlag i et ekstremt rasistisk og menneskefiendtlig menneskesyn. Jeg kan ikke se noen mulighet for å kunne rettferdiggjøre det han gjorde.

Det stiller seg annerledes med abort, for der kan intensjonen i utgangspunktet være god, for eksempel å ville hjelpe en kvinne ut av en vanskelig situasjon eller å gi henne mulighet til å ta styringen over sin egen kropp og sitt eget liv. Som kjent er ikke alle enige i at hensikten i dette tilfellet helliger midlet.

Kvalitativt tilhører imidlertid begge handligssettene — både Eichmanns (u)gjerninger og det å henvise til abort når egen samvittighet ikke tillater abort — samme etiske kategori, ondskapens banalitet. Kriteriet er altså at en tilsynelatende triviell handling ikke settes inn i en sammenheng som er moralsk problematisk.

Hva må så samfunnet og de berørte legene gjøre med henvisningsdilemmaet? Enten må samfunnet gi reservasjonsrett til leger som deler dette synspunktet og som er i helsesystemets frontlinje eller så må disse legene søke seg en annen jobb. Hva som er riktig valg, ligger utenfor dette innleggets ramme. Jeg ville bare understreke et etisk prinsipp som ikke må ignoreres.

Det er ikke riktig at «Legens intensjoner er helt uinteressante», slik Fett-redaktørene hevder. Fordømmer man Eichmanns holdning, må man også ta på alvor det problemet en del leger har med å henvise til abort.

(Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no)