Archive for the ‘2.7 Tidebønner’ category

Salme 81: Bare Israel ville gå på mine veier!

10.07.14

Salme 81 brukes i laudes på torsdag i uke II.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

* * * * *

Bombing av Gaza [Mohammed Salem/Reuters, Wikimedia Commons]

Bombing av Gaza [Mohammed Salem/Reuters, Wikimedia Commons]

Israel bomber igjen Gaza og faren er stor for ny bakkeinvasjon, melder nyhetsmediene i dag, torsdag 10. juli 2014. Hamas på sin side har sendt mange raketter fra Gaza mot mål i Israel. Disse rakettene har imidlertid ikke gjort stor skade. Derimot har Israels bombing av den tettbefolkede Gaza-stripen drept mange, og blant de sivile dødsfallene er det også flere kvinner og barn.

Det var disse nyhetene jeg hadde i bakhodet da jeg i dag morges ba mine tidebønner. Derfor ble den tredje gammeltestamentlige salmen i laudes, salme 81, farget av den fryktelige eskaleringen av striden mellom Israel og den palestinske befolkningen.

Men folket mitt hørte ikke på meg,
Israel ville ikke adlyde meg.
Så lot jeg dem fare, forherdet i hjertet;
de fulgte sine egne planer.
Bare mitt folk ville høre på meg,
bare Israel ville gå på mine veier!
[vv 12-14]

For meg uttrykker disse ordene Guds sorg over Israels krigerske handlinger de siste par døgnene. Så ble min bønn at Israel må lære å strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet [Rom 14:19], slik Paulus formaner oss i bibellesningen i den samme tidebønnen. Guds veier [v 14] må nettopp være å bygge opp et godt fellesskap med den palestinske befolkningen både i og utenfor de områdene hvor Israel i dag har kontrollen. En slik sameksistens kan ikke Israel oppnå med krig. Misforstå meg ikke! — jeg vet selvsagt at det er to parter i denne konflikten og at det er skyld på begge sider. Likevel kan vi la salme 81 bli en bønn om at Israel på sin side må bidra til rettferdighet og forsoning ved å gå fredens vei. Den veien er vanskelig, men vi alle — også det israelske folket — må be om og stole på Guds hjelp. Derfor er salme 81 viktig i dag.

Men er ikke dette å misbruke den gamle salmeteksten, som er skrevet i en helt annen sosial, politisk og religiøs sammenheng? Nei, Guds ord er ikke bare historie, de er og skal være aktuelle for oss i dag, vi må gjøre dem til vår historie. Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte, skriver Jeremia [15:16]. Slik må også vi fordøye Guds ord og ikke bare forstå og fortolke dem, slik bibelforskeren gjør.

I dag var det slik Gud talte til meg gjennom salme 81. En annen gang sier kanskje den samme teksten meg noe helt annet, noe som er like riktig i den nye sammenhengen.

Alt det jeg hittil har skrevet, relaterer seg til et lite avsnitt i denne vakre salmen. De andre versene inspirerer meg også — og sikkert også deg! — til personlig bønn, men det sier jeg ikke mer om nå. Nå er det den aktuelle striden som jeg legger fram for Gud.

Hør, mitt folk, jeg formaner deg!
Israel, om du bare ville høre på meg!
[v 9]

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Reklamer

Salme 87: Sion, du Guds by

23.06.14

Salme 87 brukes i laudes på torsdag i uke III.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

* * * * *

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Jerusalem sett fra Oljeberget (fra WikiCommons)

Da jeg for et par tiår siden besøkte Jerusalem, gikk jeg en dag ned fra Oljeberget og passerte en liten kafé. Jeg var tørst og gikk inn for å kjøpe mineralvann. Mens servitøren gikk for å hente vekslepenger, kom jeg i prat med fem menn, kledd i mørkeblå kaftaner og med røde, potteformede hatter på hodet. De snakket engelsk og viste seg å være muslimske pilegrimer fra Sør-Afrika. Jeg fortalte at jeg var sammen med hustru og sønn i Jerusalem, også som pilegrimer. Vi hadde altså noe til felles både med hverandre og med den jødiske befolkningen: For oss alle var Jerusalem en hellig by. Det er den for troende i tre religioner, som alle regner Abraham blant sine religiøse fedre. Dette møtet var en av mine største opplevelser i Jerusalem.

Jeg tenker ofte på dette hyggelige møtet når jeg ber salme 87. Denne salmen tilhører nemlig gruppen av Sions sanger i Salmenes bok, en gruppe som også omfatter salmene 46, 48, 76 og 84; noen regner også med salmene 122 og 134. De lovpriser den hellige byen Jerusalem som «Guds bolig»: på Sion står hans bolig [Sal 76:3].

Gud bolig? vil kanskje mange spørre.

Himmelen er min trone og
jorden en skammel for mine føtter.
Hva slags hus kan dere bygge for meg,
hvilken bolig kan dere gi meg?
[Jes 66:1]

Gud bor ikke på noe jordisk sted. Hen er utenfor både tid og rom (klikk på lenken). Betyr det at salme 87 og de andre «Sions sanger» uttrykker en primitiv og utdatert gudsforståelse som gjør at vi moderne mennesker ikke lenger kan bruke dem i vår egen bønn?

Jeg forstår hvorfor man kan stille dette spørsmålet, men jeg har ingen betenkeligheter med å bruke disse salmene som min bønn. Tvert imot, jeg setter stor pris på dem, og hvorfor skal jeg antyde når vi når ser nærmere på salme 87, en typisk representant for sangene i denne gruppen.

For meg uttrykker denne salmen og de andre sionsangene en lovprisning på tre plan — lovprisning for den hellige byen Jerusalem, for Kirken og for det himmelske Jerusalem — og når jeg ber dem, kan jeg noen ganger legge vekt på det ene aspektet og andre ganger på ett av de to andre. Derfor, i stedet for å legge disse salmene til side som utdaterte og ubrukelige, er de en rik kilde til dyp bønn.

1. Den hellige byen Jerusalem

Jerusalem — som i gammeltestamentlig tid også ble kalt bare Salem — har ikke alltid vært jødefolkets religiøse sentrum. Opprinnelig hadde antakelig folk slått seg ned der fordi klippen Sion med daler på to sider gjorde stedet lett å forsvare i urolige tider.

Det er i historien om Abram (Abraham) vi første gang støter på stedet som noe mer enn en boplass [1 Mos 14:18-20]: Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Gud, Den høyeste. Presten Melkisedek velsignet Abram.

Langt senere i jødefolkets historie hører vi at kong David erobret og slo seg ned i Jerusalem, hvor han bygget et slott og gjorde byen til det verdslige sentret i sitt rike [2 Sam 5:6-11]. Etter at han fikk hentet paktskisten til Sion [2 Sam 6:1-19; Sal 132] og kong Salomo fikk bygget det første tempelet [1 Kong 6], ble Jerusalem også jødefolkets religiøse sentrum, stedet for offertjenesten og målet for de mange pilegrimsreisene.

Det er slik vi skal forstå metaforen «Gud bolig». Jerusalem, Sion og tempelet – og særlig paktskisten i Det aller helligste – var fysiske uttrykk for Guds nærvær.

Jerusalem er fortsatt en hellig by, og det er den for alle de tre religionene som fører sin historie tilbake til Abraham. Det opplevde jeg altså selv meget sterkt dengang jeg besøkte Israel. Klagemuren, de to store moskéene på Tempelhøyden og de kristne kirkene vitner om Jerusalems betydning for jødiske, muslimske og kristne mennesker.

Jerusalem var også den hellige byen for Jesus. I løpet av sitt offentlige virke dro han tre ganger til Jerusalem for å feire påske [Joh 2:13; 5:1; 11:55]. Han klaget over byen [Matt 23:37]. Og aller viktigst for kristne, Jerusalem var stedet for hans død og oppstandelse.

Jerusalem er derfor en viktig by i min tros forhistorie, og i min bønn kan jeg uten forbehold si med Salme 87:

 For om Sion heter det: «Hver og en er født her.» [v 5]
[…] «Alle mine kilder er i deg.» [v 7]

2. Kirken

For kristne er ikke templet i Jerusalem lenger det sentrale stedet. Derfor vet jeg at en del medtroende synes det er vanskelig å bruke sionsangene i egen bønn.

To innledende kapitler i denne salmebloggen drøfter nettopp denne vanskeligheten: Aktualisering av salmene og Bibelske salmer som personlig bønn (klikk på lenkene). Når vi ber salme 87 er den typologiske lesmåten veldig aktuell. Da kan vi ha Kirken i tankene når vi leser Guds by eller byen (altså Jerusalem) og Sion (egentlig Tempelhøyden) i salmeteksten.

På denne måten, blir mye i salmen meningsfullt, slik at vi kan gjøre den til vår egen bønn. Her er noen eksempler på hva som gir mening for meg i dag når jeg skriver dette innlegget. Andre ganger kan den aktuelle situasjonen for meg eller for Kirken være annerledes, og da kan det være at jeg ville lese annet inn i teksten.

Av alle Jakobs boliger elsker Herren Sions porter høyest [v 2]. «Herre, jeg er overbevist om at du elsker Kirken –  til tross for all synd og menneskelig svakhet som preger den – og det fyller meg med dyp takknemlighet. Jeg ber deg om hjelp til å leve slik at mitt liv blir et godt svar på din store kjærlighet.»

Herlige ting er sagt om deg, du Guds by [v 3]. «Herre, gjennom Kirken gir du meg del i åpenbaringen og sakramentene, og ved din rike nåde har du ledet mange mennesker til hellighet. Jeg priser deg for alt dette, og jeg ber om din hjelp til å åpne mitt hjerte for ditt ord og sakramentenes nådegaver og til å følge etter helgenene på veien til ditt rike.»

«Alle er de født her.» [v 6] «Herre, gjennom dåpen har du gjenfødt meg til evig liv. Hjelp meg så jeg blir et levende vitne om din rike nåde.»

De danser og synger: «Alle mine kilder er i deg.» [v 7] «Ja, Herre, min tro bygger på alt det du har gitt meg gjennom Kirken. Om jeg ikke akkurat danser, så synger jeg likevel med glede din pris i messen og tidebønnene.»

3. Det himmelske Jerusalem

Jeg tilhører Gud folk, et folk som har vært på vandring mot Gud i mange etapper. Han kalte Abraham og lot folket vokse i patriarkenes periode, han ledet det fra Egypt gjennom ørkenen til det lovede land, han førte det tilbake fra eksilet i Babylon og han ga oss sin sønn Jesus Kristus som frelser i tidens fylde. Deretter er det som kirke at gudsfolket fortsetter sin vandring mot det himmelske Jerusalem [Åp 3:12; 21:2,10] ved tidenes ende, alle troendes mål.

Noen ganger når jeg ber salme 87 eller en av de andre sionsangene, er det himmelske målet for gudsfolkets vandring jeg tenker på. Jeg har skrevet mer om det i mine kommentarer til salme 122 (klikk på lenken).

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 80: Gud, før oss tilbake — et tillegg

28.11.13
Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

I denne bloggen har jeg allerede kommentert Salme 80, Gud, før oss tilbake (klikk på lenken). Forverringen av situasjonen i Midtøsten har imidlertid gitt denne salmen økende aktualitet. Derfor utvider jeg min kommentar med dette tillegget. Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

= = = = =

Gjennom historien — fra dens tidligste epoker til i dag — har Midtøsten vært en urolig region. Helt fra Gud kalte Abraham har gudsfolket vært aktivt med i og mange ganger offer for stridighetene i dette møtepunktet for ulike folkeslag og viktige handelsruter.

Bakgrunnen for Salme 80 er en av disse konfliktene: Assyrerne erobret i 722 f.Kr. nordriket av Israel, og i 586 f.Kr. tok babylonerne Juda og Jerusalem, destruerte tempelet og førte med seg innbyggerne til et fangenskap langt borte fra sitt eget land. Dette tolker jødene som Guds straff for folket synd og ber Gud om tilgivelse slik at de kan vende tilbake: Gud, før oss tilbake, la ditt ansikt lyse så vi blir frelst! [v 4]

Også i dag lider gudsfolket i Midtøsten, kanskje mer enn noen gang. Jeg tenker på de kristne i denne regionen.

Før jeg fortsetter: Hvis du lurer på hvorfor jeg bruker betegnelsen «gudsfolket» om både kristne og gammeltestamentlige jøder, kan du lese hva Det annet vatikankonsil skriver om Guds folk (klikk på lenken).

Helt siden invasjonen i Irak i 2003, via «den arabiske våren», til opprøret i Syria i 2011 har de kristnes situasjon stadig blitt vanskeligere. Kristne i Irak er blitt fordrevet fra sine hjemsteder, i Egypt blir kirker brent og kristne drept, og i Syria blir den kristne minoriteten mindre og mindre på grunn av flukt og drap. Er dette begynnelsen på et Midøsten uten et kristent nærvær? Vil gudsfolkets historiske landområde til slutt bli uten kristne?

Jeg må innrømme at denne situasjonen går inn på meg, og jeg føler meg maktesløs. Det er lite annet jeg kan gjøre enn å følge med i nyhetene, å gi uttrykk for min bekymring og sympati i skrift og tale og — ikke minst! — å ta de lidende kristne med i mine bønner.

Og her er det jeg tyr til Salme 80. Jeg kan ikke tenke meg en bedre tekst når jeg ber til Gud for mine trosfeller i Midtøsten. Selv om salmen refererer til «det babylonske fangenskap» (586–539 f.Kr.), er dens ord like aktuelle i dag. Alle kan lett omtolke dens beskrivelser og poetiske uttrykk til å gjelde dagens situasjon i Midtøsten, særlig i Irak, Egypt og Syria.

Hjemlandet til gudfolket, både jøder og kristne, var det vi i dag kaller Midtøsten. I jødenes storhetstid under kong Salomo strakte dette landet seg helt fra havet (Middelhavet) til Storelven (Eufrat) [v 12]; det omfattet altså nettopp den regionen hvor kristne er truet i dag. Salmen bruker bildet Guds vinstokk [v 9] om dette gudsfolket:

Du ryddet plass for den
så den slo rot og fylte landet.
Fjell ble dekket av skyggen,
mektige sedrer av greinene.
Den strakte rankene ut til havet
og skuddene til Storelven.
[vv 10–12]

Nå er situasjonen til denne «vinstokken» kritisk:

Hvorfor har du revet ned gjerdet rundt den
så alle som går forbi, kan plukke,
villsvin fra skogen kan gnage
og krypet på marken kan ete?
[…]

Treet er brent opp i ilden, hugget av.
De skal gå til grunne når du truer.

[vv 13–14,17]

De kristne jages eller drepes, kirker brennes. Kan det bli verre? I sin fortvilelse roper våre trosfeller i disse landene:

Gud Herre Sebaot,
hvor lenge skal du svare folkets bønn med rykende vrede?
[…]

Du lar naboene våre slåss om oss,
fiendene spotter oss.
[vv 5,7]

I medfølelse og solidaritet med dem, kan også vi be:

Vend tilbake, Gud Sebaot,
vend blikket ned fra himmelen og se!
Ta deg av denne vinstokken
[…].

Gud, før oss tilbake,
la ditt ansikt lyse så vi blir frelst!
[v 15,4]

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Tre salmer på vandringen mot Gud

16.07.13

Det er neppe tilfeldig hvilke salmer som er gruppert sammen i en tidebønn, for samlet utgjør de ofte (alltid?) et meningsfullt hele. Mange ganger kan det derfor være nyttig å se på alle salmene i en tidebønn under ett når vi skal gjøre disse salmene til personlig bønn. Jeg velger de tre salmene i laudes på mandag i uke 3 som eksempel:

Salme 84: Hvor elskelige dine boliger er
Jes 2:2-5: I de siste dager skal det skje
Salme 96: Syng for Herren

Hvis du klikker på de tre lenkene overfor, kan du se salmetekstene i Bibel 2011. Nedenfor er sitater fra salmene merket med blå skrift.

* * *

P1100385 - edDet felles motiv for disse tre salmene er gudsfolkets vandring mot Gud.

1) En jødisk festreise

Først kommer salme 84. Mange klassifiserer den som en «Sion-sang», en salme som lovpriser Jerusalem (Sion) og tempelet. Salmen refererer riktignok til Sion [v 8] og til tempelet, men dens sentrale budskap er paktens folk på vandring, et folk som lengter etter å nå frem til tempelet: Salige er […] de som lengter etter å dra opp til tempelet. Når de drar gjennom baka-trærnes dal, gjør de den til et kildevell, og høstregnet legger sin velsignelse over den. De går fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion. [vv 6-8] (Uttrykket «fra kraft til kraft» i vers 8 er dunkelt. Andre bibler, bl.a. den som blir brukt i de norske Tidebønnene, har oversettelsen «fra høyde til høyde», og det gir mer mening.)

Mye taler derfor at denne salmen ble brukt på en av de tre årlige pilegrimsreisene til Jerusalem på samme måte som gradualesalmene som har overskriften «sang ved festreisene» [nr. 120-134]. Siden høstregnet [v 7] nevnes, kan salmen kanskje tilhøre høstens pilegrimsvandring i forbindelse med sukkot (løvhyttefesten).

Vi har ikke bevart denne festreisen i den nye pakt, men som kristne kan vi be salme 84 i ulike sammenhenger. Enhver som vandrer mot et hellig pilegrimsmål i Norge eller utlandet, kan uten vanskelighet ta salmens ord i sin munn, men enda mer nærliggende er det å la den uttrykke vår lengsel etter å møte Gud i messens sakramentale handling: Hvor elskelige dine boliger er, Herre Sebaot! Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. [v 3]

2) Vandringen til det himmelske Jerusalem

Den andre salmen er en profeti av Jesaja. Også her dreier det seg om gudsfolkets vandring mot Sion/Jerusalem [v 3] til Herrens tempelberg [v 2]. Her er imidlertid sammenhengen ikke lenger en festreise i salmistens samtid, men en vandring i de siste dager [v 2]. Salmen har et endetidsperspektiv. Derfor er ikke vandringens mål den lave tempelhøyden i vår tids Jerusalem: I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. [v 2] Der skal det råde paradisiske tilstander uten sverd, spyd og krig. [v 4]

Det er ikke vanskelig for oss kristne å tolke dette som en profeti om gudsfolkets vandring mot den nye himmel og den nye jord i det himmelske Jerusalem [Åp 21]. Slik kan Jesajas tekst ledsage hver enkelt av oss på reisen mot livets endelige mål.

Har du forresten lest hva Det annet vatikankonsil skrev om Guds folk? Det står i den dogmatiske konstitusjonen om Kirken, Lumen gentium. Å lese det kapitlet, gir en fin bakgrunn for å be denne salmen.

3) En lovprisning ved vandringens mål

Hva er vel mer naturlig enn å prise Gud når målet for vandringen er nådd?

Når jødefolket var fremme ved festreisens mål, Sions tempel, kunne de istemme en lovsang, for eksempel salme 96. Da sang de en ny sang for Herren og ga Herren den ære hans navn skal ha [vv 1, 8].

Vi kan også bruke salmens ord når vi når målet for vår pilegrimsvandring eller når vi med glede tenker møtet med Gud i messen.

Ingen av disse tre salmene er vanskelige; det er lett å gjøre dem til personlig bønn hver for seg. Når vi ber dem samlet, slik vi gjør i laudes på mandag i den tredje uken, tilfører helheten en ny dimensjon som kan inspirere vår bønn. Å være på vandring mot Gud — både i den nære tiden og i evighetens perspektiv — er en vesentlig side ved det å være kristen. På denne måten vandrer vi enkeltvis og som medlem av gudsfolket. La disse salmene ledsage vår festreise.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 112: Salig er den som frykter Herren

22.06.13

Salme 112 brukes i vesper II på søndag i uke IV.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Innledningsvis må jeg bekjenne at dette er en salme som har vært vanskelig for meg. Hvordan kunne jeg gjøre den til min personlige bønn? Dens budskap synes nemlig ikke å stemme med min erfaring, som forteller meg at de som fører et moralsk forkastelig liv kan ha stor verdslig suksess, og at religiøst og moralsk høyverdige personer kan utsettes for store ulykker og nederlag.

Pave Benedikt XVI berører i sin salmekommentar dette problemet: «However, to this optimistic vision are opposed the bitter observations made by Job, a just man who experiences the mystery of sorrow, feels himself unjustly punished and subjected to apparently senseless trials. […] It is necessary then to read this Psalm in the global context of Revelation, which embraces the reality of human life under all its aspects.» [John Paul II, Benedict XVI 2006:195] For å sette det litt på spissen, kan det nesten se ut til at paven gir meg følgende råd: «Ikke bry deg om det salmen sier, for andre steder i Åpenbaringen står det noe annet.» Det går jeg ikke med på, for når jeg ber, vil jeg gjerne ta salmens tekst på alvor.

Det synes altså ikke å stemme at den som frykter Herren og har glede i hans bud får velstand og rikdom [vv 2-3] og heller ikke at de urettferdiges lengsler blir til intet [v 10]. Hvordan kan min personlige bønn bygge på en tekst som ikke overbeviser meg?

Ikke desto mindre er denne salmen en tekst fra den hellige skrift, og den har i århundrer vært brukt i Kirkens offisielle bønn. Jeg kunne derfor selvsagt si til meg selv: «Når du ber denne salmen forener du deg med Kirkens bønn selv om du ikke forstår den.» Men jeg ikke tilfreds med en slik løsning.

La oss derfor se nærmere på denne vanskelige salmen.

Først noen faktaopplysninger om salme 112. Bibelekspertene klassifiserer den som en visdomssalme. Dens budskap er beslektet med innholdet i Bibelens visdomsbøker, som blant andre omfatter Salomos ordspråk og Forkynneren og de deuterokanoniske bøkene Visdommens bok og Sirak. Disse skriftene har ofte oppdragende ord fra en eldre, klok person: Hør etter, barn, når far formaner, lytt, så dere vinner forstand! [Ordsp 4:1] Salme 112 har nettopp en slik belærende tone.

På hebraisk blir dette ekstra tydelig, for salmen er strukturert slik at første bokstav i hver av de 22 linjene begynner med en bokstav i alfabetisk rekkefølge. På den måten blir det lettere å huske lærdommen. Bibelen bruker flere steder denne alfabetiske husketeknikken. (I Bibel 2011 kan du se de hebraiske bokstavene foran hver linje i salme 112.)

Mange bibeleksperter mener at salme 112 ble brukt ved de årlige fornyelsene av pakten mellom Gud og Israel omtrent som vår trosbekjennelse blir brukt ved fornyelsen av dåpsløftene.

Ekspertenes informasjon er interessant, men den hjelper oss kanskje ikke så mye når vi opplever at salmens budskap er vanskelig å godta. Jeg har derfor bladd opp i en rekke bøker med salmekommentar på jakt et noe som kan hjelpe oss. Jeg fant blant annet dette:

  • Quesson [1979:210-215] skriver at den eneste helt rettferdige er Jesus selv, og Quesson anbefaler oss derfor å lese «denne salmen ved å legge den i Jesu munn.» I så fall blir den urettferdige i vers 10 «denne verdens Prins som Jesus beseiret ved sin påske», en seier som fullendes ved Jesu gjenkomst ved tidenes ende.
  • Deissler [1968:178-180] har et tilsvarende standpunkt, for han mener at det er mulig å anvende alle salmeversene på Jesus; de «står da fram i et nytt lys og blir for oss både en trøst og et strålende løfte». Forslaget til Quesson og Deissler er ikke dårlig, men det løser ikke alle problemene våre, for salmens tekst er ganske konkret. Vi må i så fall mentalt omskrive noen av versene i betydelig grad om vi skal knytte dem direkte til Jesus, ellers blir det ikke lett å forene dem med hans egen belæring i Bergprekenens saligprisninger.
  • Atherton [2004:226-227] skriver at salmens konkrete ord «can inspire us with a deep concern for this world. We are called to make it a better place for those who come after us by overcoming evil and promoting good in ourselves and in our community.» Da må vi ta salmens ord, ikke som belærende påstander om relasjonen mellom rettferd og velferd, men som intensjoner for bønn og handling. Det krever også en viss mental omskriving av teksten.
  • La oss vende tilbake pave Benedikts salmekommentar, for han har en fin tolkning, som han deler med Augustin [Enarrationes]. I stedet for å legge vekt på at rettferdighet og godhet er årsak til dennesidig velstand og rikdom, mener de at salmens hovedbudskap er salighet og lykke både nå i tiden og i evigheten: Salig er den som frykter Herren og har glede i hans bud [v 1]. Augustin skriver: «Du vil ikke bli fattig ved å gi, for en himmelsk skatt er en tryggere eiendom.» Hos Benedikt leser vi at «happy is the man who does not live life for himself but gives; happy is the man who is merciful, generous and just; happy is the man who lives in the love of God and neighbour. In this way we live well and have no reason to fear death because we experience the everlasting happiness that comes from God.»

Jeg synes tolkningen til Benedikt og Augustin gir mening. Da kan jeg lese salmens vers om den rettferdiges hell som poetiske bilder på både den nære og den evige lykketilstanden. Den omskrivningen kan jeg godta.

Når jeg nå ber denne salmen, tenker jeg ofte på den rike gleden som preget den hellig Frans av Assisi. Han var fattig — og lykkelig!

Se også siden TIDEBØNNER (portal).

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

03.05.13

Salme 63 brukes i laudes på søndag i uke I og på festdager (uavhengig av uke). Den katolske kirkes tidebønner utelater versene 10-12, kanskje fordi det voldelige innholdet er uforenlig med festdagens intensjon.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Denne salmen er viser oss hva bønn egentlig er, en dialog mellom to personer, en menneskelig person og en personlig Gud.

Av og til kan det være viktig å bli minnet om at bønn er dialog, for når man leser, resiterer eller synger tidebønnenes salmer, kan det ofte virke som en enveis handling, fra salmene til oss: Vi forsøker å gjøre salmenes innhold til vårt eget. Det er ikke noe galt i det. Salmene har vakre og dype ord, som vi gjerne gir vår tilslutning, og de har et budskap, de er en del av Åpenbaringen, som kan styrke og berike vår tro.

Vi må imidlertid ikke glemme at tekstene i Salmenes bok primært er bønn og at bønn først og fremst er dialog. I en dialog er det to aktører, et DU og et JEG, som henvender seg til hverandre, begge veier. Salme 63 minner oss at bønnen er en slik samtale. Hele denne salmen uttrykker denne dialogen, helt fra den innledende linjen (Gud, du er min Gud, som jeg søker) og til den siste (Jeg holder fast ved deg, din høyre hånd har grepet meg) finner vi nøkkelordene «jeg/meg» og «du/deg».

Det er ikke alle salmene som er formulert slik. Se for eksempel på salme 100; der er «vi» selvsagt i første person, men «Gud» omtales hele tiden i tredje person entall: Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokken han gjeter. [Sal 100:3] Betyr det at denne salmen ikke er bønn, at den ikke er en samtale med Gud? Langt ifra! Det er bare formen som er annerledes. Salmer som uttrykker seg slik, gir oss motiver og intensjoner som vi kan gjøre til våre egne og mentalt returnere til Gud, noen ganger som fortvilelse og klage, andre ganger som tilbedelse, lovprisning og takk. All bønn er dialog, og alle tekstene i Salmenes bok er bønn, også såkalte «læresalmer». Det er vår oppgave å gjøre dem til en jeg-du-samtale med Gud; det er utfordringen.

Her er det imidlertid nærliggende å komme med en innvending. Vi har neppe vanskelig å forstå at JEG er et nærværende subjekt som ber til Gud. Men hvor er han, hvor er bønnens DU? Kan bønnene være en dialog når jeg ikke kan se eller høre Gud? Eller når jeg ikke umiddelbart ser at min bønn blir oppfylt?

Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja [45:15]. Det er en av bønnens store utfordringer. Vi vet hvor vanskelig det er å samtale med et menneske som er fraværende. Er vedkommende fysisk ikke til stede, er samtalen umulig (om vi ikke griper til tekniske hjelpemidler, epost eller mobil). Men det er heller ikke lett å dialogere med en som er mentalt fraværende. Er det slik med bønnen også?

Flere salmer tar opp nettopp dette problemet. Jeg er spesielt glad i salme 42-43 og den teksten vi ser på akkurat nå, salme 63, fordi disse salmene er lengselsfulle rop til den skjulte Gud:

Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land.
[Sal 63:2]

Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?»
[Sal 42:2-4]

Ja, «hvor er min Gud?»

Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan; Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden. Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss. Hvordan? — ja, det ligger utenfor rammene til denne korte betraktningen. (Jeg har drøftet noen elementer av dette problemet i boken Klokke og katedral.)

La oss vende tilbake til Jesaja-sitatet om den skjulte Gud. Litt senere i den samme profetien henviser Gud til alle sine store gjerninger for israelittene og sier:

Jeg har ikke talt i det skjulte,
et sted i det mørke land.
Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt:
«Søk meg i det tomme!»
[…]
De skjønner ingenting,
de som bærer på gudebilder av tre
og ber til en gud som ikke kan frelse.
[…]
Det finnes ingen annen gud enn jeg,
ingen annen rettferdig og frelsende Gud.
[Jes 45:19-21]

Jeg synes dette er til å bli klok av. Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig — lik de som bærer på gudebilder av tre.

Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet. Han virker fjern.

Vi kristne har imidlertid en fordel, som de gammeltestamentlige israelittene ikke hadde. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Gud som ble mennesker lik [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at Kirkens liturgiske bønner avsluttes med «ved Kristus, vår Herre» (eller tilsvarende, lengre avslutninger).

Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det derfor hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene.

Jeg innrømmer at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når jeg ber tidebønnenes salmetekster. Av og til må jeg innrømme og be «Herre, det er ikke DU som er langt borte fra meg, det er JEG som har fjernet meg fra deg.»

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 45: Bønnens bryllupssang

13.03.13

Salme 45 brukes i vesper på mandag i uke II.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011  (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Kong SalomoINNLEDNING

Da jeg skulle vekke min salmeblogg opp fra sin slumrende tilstand etter mange uker med andre aktiviteter, som tok både tid og krefter, var spørsmålet: Hvilken salme skulle jeg velge?

Jeg kunne selvsagt velge en enkel salme, en av de mange som umiddelbart appellerer til meg. Som jeg har skrevet i Forord og Aktualisering av salmene, er det mitt «prosjekt» å vurdere hvordan jeg kan gjøre de gamle bibelsalmene til min personlige bønn. Da hadde det vært en grei oppgave å skrive litt om en av disse lettfattelige salmene.

Imidlertid har det lenge plaget meg at det ikke er lett å få et personlig forhold til noen av de vanskelige salmene. Hver gang jeg kommer til en av dem i løpet av tidebønnenes fireukers syklus, irriterer det meg at jeg leser den dunkle salmen — fordi den nå engang står der — uten at den sier meg noe. Kanskje jeg burde velge en slik salme for nærmere studium.

For meg var salme 45 blant de vanskelige. Hvorfor skal jeg interessere meg for et kongebryllup i det gamle Israel? Hvordan kan jeg gjøre denne salmen til min bønn?

Jeg har derfor i lang tid hatt denne salmen i tankene — og i min bønn — og er etter hvert blitt fortrolig med den. Å formidle hva jeg har kommet fram til, krever en noe grundigere analyse av salmeteksten enn jeg hittil har gjort i de andre salmekommentarene i denne bloggen.

KONGESALME

Salmenes bok inneholder mange såkalte «kongesalmer», salmer som direkte eller indirekte omtaler en konge. Ifølge Jerusalembibelen er kongen hovedtemaet i tretten av disse salmene, de egentlige kongesalmene. Blant dem finner vi profetiske utsagn om kongen (salmene 2 og 110), bønner for kongen (20, 61 og 72), kongens egne bønner (18, 28, 63 og 101), en takkesang for kongen (21), en kongelig prosesjonssang (132), en kongelig hymne (144) og en sang til et kongelig bryllup (45), som vi skal se nærmere på her. Flere av disse salmene peker fram mot den kommende Messias, som den kristne tradisjonen identifiserer med Kristus.

I tillegg har noen salmer, uten egentlig å være kongesalmer, klare messianske referanser.  Kirken tolker også disse salmene kristologisk. Jerusalembibelen nevner salmene 8, 35, 40, 41, 68, 69, 97, 102, 118 og 119.

Ingen som leser salme 45, vil være i tvil om at den er en kongesalme. Helt i begynnelsen skriver salmedikteren jeg dikter mine sanger for kongen [v 2], og i resten av salmen henvender salmisten seg til kongen i du-form og beskriver mange kongelige kjennetegn.

Det har vært hevdet at denne salmen opprinnelig ble skrevet til et kongelig bryllup eller til minnedagen om bryllupet, men det er ingen enighet om hvem av jødefolkets konger det i så fall dreier seg om. Imidlertid tyder mye på at salme 45 ble sluttredigert og brukt etter det babylonske eksilet, antakelig i det fjerde århundret før Kristus [Deissler 221], og da hadde Israel ingen konge. Om utgangspunktet altså kanskje var en kjent konge, er kongen i salmens nåværende form løsrevet fra den historiske konteksten.

BRYLLUPSMYSTIKK

Hvis kongen i salme 45 ikke lenger peker tilbake på en konkret konge, så beskriver salmen heller ikke et historisk og profant bryllup. Derfor tolker de fleste salmens brudgom og brud og pakten mellom dem på et dypere, religiøst plan, en slags bryllupsmystikk. La se hvordan denne dypere meningen ble tolket av jødefolket før vi vender oppmerksomheten mot de nytestamentlige forfatterne og Kirken.

Jahve og Israel

Bibelen selv omtaler flere steder Guds allianse med det utvalgte folket som en ektepakt hvor Jahve er brudgommen og Israel eller folket i Jerusalem er bruden. Jeg velger å sitere Esekiels vakre tekst, hvor Gud kommer med en kjærlighetserklæring til Jerusalem, med ord og bilder som vi finner gjenklang av i salme 45:

Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at din tid var kommet, tiden for å elske. Så bredte jeg fliken av kappen min over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap, inngikk pakt med deg, og du ble min, sier Herren Gud. Jeg vasket deg med vann, skylte blodet av deg og salvet deg med olje. Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av fint skinn, bandt lin om hodet ditt og svøpte deg i silke. Jeg pyntet deg med smykker, ga deg armbånd rundt hånden og kjede om halsen. Jeg ga deg nesering og øreringer og en vakker krone på hodet. Så pyntet du deg med gull og sølv og kledde deg i lin, silke og fargerike klær. Du fikk fint mel, honning og olje til mat. Du ble strålende vakker, du var verdig til å være dronning. [Esek 16:8-13]

Her er to eksempler til:

Gå og rop i ørene på Jerusalem: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgte meg i ørkenen, i et land der ingen kan så. [Jer 2:2]

[Til Jerusalem:] som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg. [Jes 62:5]

Det var i samme ånd gammeltestamentlige skriftlærde hevdet at Høysangen henviser til Jahves kjærlighet til gudsfolket. Derfor er det rimelig å anta at salme 45 — som ifølge Jerusalembibelen viser et visst slektskap med Høysangen — ble tolket på tilsvarende måte.

Kristus og Kirken

I Det nye testamente og den kirkelige tradisjonen finner vi igjen denne bryllupsmystikken, men nå tar Kristus, den inkarnerte Gud, Jahves plass som brudgom. Bruden er ikke lenger Israel, men den nye pakts gudsfolk, Kirken. Noen forfattere betegner denne tolkningen av ekteskapsrelasjonen i salme 45 som en allegori. Jeg synes imidlertid det er så klare referanser i Det nye testamente til denne gammeltestamentlige salmen at jeg mener vi må ha lov til å tolke den typologisk. (Vet du ikke hva «typologisk» betyr? Ta en titt på innlegget Bibelske salmer som personlig bønn.)

1) Konge. For det første er salmens konge en type for Kristus. Det ser vi blant annet i Brevet til hebreerne, som bruker salmens 7. og 8. vers som et utsagn om «Sønnen», altså Jesus Kristus:

Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, din herskerstav er rettferdighetens septer. Du har elsket rettferd og hatet urett. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner med gledens olje. [Hebr 1:8-9]

Dette er en klar messiansk tolkning av den kongen vi møter i salme 45; han er salvet […] med gledens olje. Med et sitat fra Jesaja bekrefter Jesus selv at han er salvet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige [Luk 4:18; Jes 61:1]. Jeg minner om at navnet Messias (fra hebraisk) og Kristus (gresk) betyr «salvet». Jesus er konge fordi han er oppfyllelsen av de messianske profetiene i Det gamle testamente: Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» [Joh 1:49]. Til Pilatus bekrefter Jesus at han er konge, men han presiserer samtidig at hans kongsmakt er ikke av denne verden [Joh 18:33-37].

2) Brudgom. For det andre ser vi mange steder i Det nye testamente at Kristus omtales som brudgom. Johannes døperen er den første som gjør det; han kaller seg selv brudgommens venn [Joh 3:29]. Til Johannes’ disipler sier Jesus om seg selv: «Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?» [Matt 9:15]. I flere av Jesu lignelser om himmelriket finner vi også en brudgom som det er rimelig å tolke som Jesus selv; se bl.a. Matt 22:1-14 og Matt 25:1-13.

Kristus er altså både konge og brudgom. Derfor kan vi trygt lese salme 45 — som nettopp benytter disse to begrepene — i et kristusperspektiv.

3) Brud. Er det en brudgom, må det også finnes en brud. Hvem er så Kristi brud? I Johannes’ åpenbaring leser vi:

Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. […] «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.» [Åp 21:2,9]

Ovenfor har vi sett at Jerusalem var Jahves brud, og det er dette bilde Johannes bruker, men nå på Kirken i et endetidsperspektiv, det nye Jerusalem.

Kirken er altså bruden, og Kristus er dens brudgom. Mange andre nytestamentlige tekster uttrykker det samme. Her er noen eksempler:

 [Paulus skriver:] For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru. [2 Kor 11:2]

Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. [Ef 5:31-32]

Ånden og bruden sier: «Kom!» [Åp 22:17]

For tiden for Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.» Linet er de helliges rettferdige gjerninger. [Åp 19:7-8]

I det siste sitatet får brudens drakt av skinnende rent lin meg til å tenke på salmens beskrivelse av brudens gullvevde kjole [vv 14-15].

I disse tekstene er det Kirken som kollektiv som er Kristi brud. Mange kristne mystikere har imidlertid gjort denne relasjonen personlig og beskriver sjelens forening med Kristus i kontemplasjon og bønn som et bryllup.

SALME 45 SOM PERSONLIG BØNN

Vi har altså sett at de gammeltestamentlige jødene uttrykker Jahves kjærlighet til gudsfolket som en ektepakt og at de må ha sunget salme 45 i lys av denne relasjonen. Kristne tolker salmen kristologisk og ser på kongen som en Kristus-type slik at bryllupssymbolet blir et bilde på Kristus (brudgommen) og Kirken (bruden).

Det er i lys av disse to beslektede relasjonene Gud <=> gudsfolket og Kristus <=> Kirken at salme 45 kan bli en personlig bønn for oss. Med salmens ord kan vi glede oss over og takke for denne guddommelige kjærligheten slik at vårt hjerte strømmer over av gode ord [v 2].

Til slutt har jeg et praktisk råd å komme med. Augustin skriver i sin kommentar til salme 45 at den presenterer for oss en hellig bryllupsfest for brudgommen og bruden, for kongen og hans folk, for Frelseren og de som skal bli frelst. Det har han fullstendig rett i. Men når Augustin deretter i sin lange tekst — på over 9000 ord i den latinske originalen — kommenterer vers for vers og tolker hvert eneste meningsbærende ord, synes jeg at han strekker tolkningen for langt. Vi må ta salmen for det den er, nemlig bryllupspoesi, og poesi må få lov til å være nettopp poesi. Vi må ikke ødelegge den med overdreven tolkning.

Vi kan også la salmens vakre poesi uttrykke — slik de store mystikere gjør — vår egen kjærlighet til Kristus og hans guddommelige kjærlighet til oss. Så blir salmen en bønnens bryllupssang.

Se også: TIDEBØNNER (portal)