Archive for the ‘1.3 Skjebne og frihet’ category

Salme 139: Herre, du ransaker meg

03.08.12

Salme 139 brukes i vesper på onsdag i uke IV, bortsett fra de hatefulle versene 19-22, som Kirken har valgt å sløyfe.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Salme 139 kunne invitere til teologisk og filosofisk refleksjon, og det er mange som har brukt denne salmen på den måten. Det er ganske naturlig, for salmisten nevner en rekke vanskeligheter, blant annet disse fire problemene:

1)            Guds allvitenhet: Først nevner han Gudsallvitenhet: Herre, du ransaker meg og du vet — du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker [vv 1-2]. Hvordan kan den usynlige Gud vite hva salmisten gjør og tenker? Mange godtar at Gud har full innsikt i det som skjer akkurat nå og det som har skjedd i fortiden, riktignok uten å forstå hvordan Gud kan «se» alt dette. Akkurat det er nemlig et stort filosofisk og teologisk problem, for hvordan kan den tidløse Gud i evighetens domene vite hva som skjer i den timelige verden uten selv å bli en del av tiden?

2)            Guds forutviten: Enda verre blir med det som tilhører fremtiden, for den har jo ikke blitt til ennå. Likevel antyder salmisten at Gud også kjenner fremtiden, han har forutviten: Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut [v 4]; Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet [v 16b]. Hvordan kan Gud på forhånd vite hva frie individer kommer til å tenke eller velge i fremtiden? Noen tenkere har forsøkt å løse dette problemet ved å påpeke at Gud er utenfor tiden; hos ham er det ikke noen fortid eller en fremtid, hos ham er alt nåtid. Det som for oss mennesker liksom kommer fra fremtiden, er i nåtiden et kort øyeblikk før det forsvinner i fortiden, griper Gud i et «evig nå», også det fremtidige.

Jeg har selv balet mye med problemene i disse to første punktene — Guds allvitenhet og hans forutviten. I en bok jeg har skrevet, Klokke & katedral, drøfter jeg mer inngående de filosofiske og teologiske problemer som denne salmen reiser. Blogginnleggene i kategorien 1.2 Tid og evighet tar også opp disse problemene. Kategorien 1.3 Skjebne og frihet er viet en annen side av spørsmålet: Hvordan kan jeg ha fri vilje hvis Gud allerede ser hva jeg kommer til å velge i fremtiden?

3)            Guds allestedsnærvær: Salmisten forundres også over Guds allestedsnærvær [vv 5, 7-12]: Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. [vv 7-8] Gud er alle steder, og han er ingen steder, for han tilhører ikke og er ikke begrenset av det fysiske rommet.

4)            Guds allmakt: Gud er også allmektig. Som eksempel på det nevner salmisten Guds skapende makt [vv 13, 15-16]: For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget [vv 13-14].

Å innse Guds uendelige storhet må imidlertid ikke forlede oss til å gjøre ham fjern. Salmisten kunne ha skrevet om sin undring på en abstrakt måte, i form av en liten teologisk og filosofisk studie over allvitenhet, forutviten, allestedsnærvær og allmektighet, men det gjør han faktisk ikke. Vi ser at disse «egenskapene» hos Gud istedet inspirerer salmisten til tilbedelseUnderfulle er dine verk [v 14b], Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! [v 17] — og denne tilbedelsen uttrykker han i en personlig jeg-du-form: HERRE, du ransaker meg og du vet — du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier [vv 1-3].

Det er en imponerende spennvidde i salmedikterens holdning: Samtidig som han erkjenner hvor ufattelig gudsmysteriet er, henvender han seg til Gud som en nær venn. Når vi skal gjøre denne salmen til vår personlige bønn, er det akkurat her vi finner nøkkelen, for når vi tenker over Guds storhet, må også vi bli inspirert til personlig tilbedelse, takk og lovprisning. De gammel­testamentlige salmene minner oss om disse viktige formene for bønn, bønner som vi ofte glemmer i hverdagen.

Salmen lærer at Gud — fordi han ser alt og er tilstede over alt — både kjenner oss og er oss nær. Derfor kan vi føle oss trygge; vi blir aldri forlatt verken nå eller i fremtiden, om vi er her eller der, i hvilken situasjon vi enn måtte være. Den allmektige Gud er med oss og hjelper oss til alle tider — helt fra fosterlivet av [v 16], på alle steder [vv 7-10] og både i livets lyse og mørke faser [v 12]. Denne salmen er en sang om tillit.

Til slutt finner vi i salmen en viktig påminnelse. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei! [vv 23-24]. Det er mange avguder i våre liv: penger, materielle goder, makt… Det er ingen tvil om at også vi bør gjøre denne bønnen til vår egen.

Se også siden TIDEBØNNER (portal)

Advertisements

Har vi glemt Den Onde?

22.06.12

I rettssaken mot Anders Behring Breivik har et sentralt spørsmål vært om han er tilregnelig eller utilregnelig. I Norges juridiske system — som bygger på det «medisinske prinsipp» — er dette spørsmålet knyttet til rettspsykiaternes diagnoser: Er Breivik psykotisk, er han utilregnelig, er han det ikke, er han tilregnelig. Men er det så enkelt? Det er noe med omfanget og grusomheten i denne terrorhandlingen som får meg til å tvile. Dersom han skulle være tilregnelig, er det vanskelig å forstå at Breiviks ideologiske syn skulle kunne forklare så fryktelige handlinger. Her er det noe med årsakssammenhengen som ikke stemmer. Noe tilsvarende gjelder om han skulle være utilregnelig, altså om årsaken skulle være psykotiske vrangforestillinger og tvangshandlinger, for Breivik har vist så mye rasjonalitet i planleggingen og gjennomføringen. Det går fram både av rettsforhandlingene og av den offentlige debatten at Breiviks handlinger virker uforklarlige hva enten han er utilregnelig eller ikke.

Derfor har jeg begynt å lure på om det er en mulighet vi har glemt i vårt sekulariserte og mer eller mindre post-kristne samfunn: Er forklaringen det onde? Eller sagt på en annen måte: Er Anders Behring Breivik blitt et redskap for Den Onde? For mange er slike spørsmål nærmest utillatelige i vår moderne og rasjonelle tidsalder. Jeg vet godt at slike overveielser ikke hører hjemme i dagens juridiske system, men det må være lov for en som er rystet over uhyrligheten i terrorhandlingen å stille spørsmålet.

Tilføyelse 26. juni:

Jeg la en kopi av dette innlegget på Verdidebatt.no. Hittil — fire dager senere — har det blitt vist 2143 ganger, og det har kommet 68 kommentarer. Noen av kommentarene er tankevekkende, andre nokså på siden. Innlegget er her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread284565/#post_284565

Predestinasjon, forutviten og fri vilje – del 4

02.04.10

Dette er fjerde innlegg i min serie om Predestinasjon, forutviten og fri vilje. I forrige innlegg presenterte jeg to synspunkter fra boken til Beilby & Eddy§: The Simple-Foreknowledge View (David Hunt) og The Open-Theism View (Gregory A. Boyd). Nå skal forsøke å beskrive The Middle-Knowledge View, en doktrine som først ble formulert av den spanske teologen og jesuitten Luis de Molina (1535–1600).% I boken er det religionsfilosofen William Lane Craig som presenterer Molinas lære.

Læren om «mellom-kunnskapen» (scientia media) er et forsøk på å løse det problemet jeg diskuterte i et tidligere innlegg i denne serien: Hvordan kan Guds allmakt og allvitenhet være forenlig med menneskets frie vilje. Hvis Gud vet hva jeg kommer til å velge i fremtiden, betyr ikke det at mitt valg er avgjort på forhånd og derfor ufritt?

Svært forenklet sier Molina at man kan skjelne mellom tre former for kunnskap hos den allvitende Gud. Før skapelsen, har Gud total kunnskap om egenskapene til et uendelig antall mulige – men ennå uskapte – universer. (Her har «før» en logisk prioritet og ikke en plassering i tiden, for Gud er tidløs.) Denne kunnskapen kaller Molina «naturlig kunnskap». Når Gud så har skapt et univers, har han allvitende kunnskap om dette universet. Dette er «fri kunnskap». Mellom disse to kunnskapene har Gud en «mellom-kunnskap». Før skaperakten velger nemlig Gud å skape ett av de uendelig mange mulige universer som han i sin allvitenhet kan forestille seg. Det valgte universet kjenner han i sin mellom-kunnskap fullt ut før det blir skapt. Gud velger for eksempel å skape det universet hvor Judas fritt vil forråde Kristus, hvor Peter fritt fornekter sin Herre tre ganger og hvor alle andre frie individer treffer sine valg. Gud har ikke forutbestemt disse frie valgene, men han har valgt å skape akkurat det universet hvor disse frie valgene vil finne sted. I dette universet forutser også Gud hva mennesker vil be ham om og hva hans svar på disse bønnene vil være.

Molinas teori er fascinerende, men den vanskelig å forstå; det har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. La oss bruke eksemplet med Judas og Peter for å klargjøre tankene. Før Gud skaper (altså logisk «før») forestiller han seg uendelig mange mulige universer. I fire av disse universene ser Gud at Judas og Peter kan forholde seg på ulik måte: (1) Judas foråder ikke og Peter fornekter ikke; (2) Judas forråder og Peter fornekter ikke; (3) Judas forråder ikke og Peter fornekter; og (4) Judas forråder og Peter fornekter. Blant disse velger altså Gud det fjerde, og da har han i sin mellom-kunnskap viten om at i dette universet vil Judas fritt forråde og Peter fritt fornekte. Det er ikke Gud som bestemmer at disse to personene skal treffe disse valgene, det bare blir slik i det valgte universet. Tilsvarende gjelder alle naturlige hendelser og frie individers valg til alle tider. Ifølge Molina har Gud følgelig et svært komplekst valg mellom uendelig mange mulige universer før han velger ett og skaper det. Med Judas og Peter som hver har to valgmuligheter (velger / velger ikke), har vi altså fire muligheter. Med tre personer som har ja/nei-valg, har vi åtte muligheter, og med 20 personer over en million muligheter. Når historien til et mulig univers vil omfatte mange milliarder av personer som i løpet av livet treffer et enormt antall mer eller mindre kompliserte valg, blir antall mulige universer Gud kan velge blant ubegripelig mange. Men intet er umulig for Gud, hevder tilhengerne av Molinas doktrine.

Mange mener at Molinas teori om mellom-kunnskapen gir Gud absolutt forutviten uten å fortsette at han har bestemt alt på forhånd, slik determinismen lærer. Doktrinen innebærer også at det ikke er nødvendig å forutsette noen samtidighet eller tidsrelasjon mellom evighet og tid, for Gud ser jo alt på forhånd. Personlig har jeg problemer med å godta denne kompliserte teorien. Jeg er ikke overbevist om at Guds mellom-kunnskap løser problemet med menneskers frie vilje, for når Gud etter Molinas modell har valgt å skape et gitt univers, synes alt å være fastlagt på forhånd. Gud skaper og deretter ser det ut til at alt skjer automatisk. Etter min mening har Molina bare formulert en svært komplisert form for determinisme.

(Teksten ovenfor er et noe omskrevet avsnitt i min bok Klokke & katedral – Tanker om tid og evighet.)

– – – – –

§ BEILBY James K. & EDDY Paul R. (red.): Divine Foreknowledge – Four Views, IVP Academic, Downers Grove (IL) 2001.

% MOLINA Luis de: On Divine Foreknowledge – Part IV of the Concordia, oversatt med forord, innledning og noter av Alfred J. Freddoso, Cornell University Press, Ithaca (NY) 1988 (2004).

Predestinasjon, forutviten og fri vilje – del 3

26.03.10

Dette er tredje innlegg i min serie om Predestinasjon, forutviten og fri vilje. I den første delen spurte jeg om Guds allmakt og allvitenhet er forenlig med menneskets frie vilje. Det andre innlegget presenterte et filosofisk argument for at sikker kunnskap om fremtiden, gjør at det som skjer i fremtiden er forutbestemt og uforanderlig.

Hvis dette argumentet er riktig, har vi valget mellom to konsekvenser som begge kan være vanskelig å godta:

1        Siden Gud ifølge vår kristne tro er allvitende, har han sikker kunnskap om fremtiden. Derfor er fremtiden fastlåst, og mennesker har ikke fri vilje.

2        Siden mennesker er overbevist om at de har fri vilje, kan ikke Gud ha sikker kunnskap om fremtiden. I så fall er ikke Gud allvitende.

Mange tenkere, både filosofer og teologer, har forsøkt å finne løsninger på problemet med en allvitende Gud som ser inn i fremtiden og menneskets overbevisning om egen fri vilje. Jeg nevner to eksempler fra gammel tid. (1) Kirkefaderen Augustin (354–430) drøftet spørsmålet mange ganger, bl.a. i De libero arbitrio (Om frie valg). I dette verket er han især opptatt av at synd forutsetter fri vilje. Under denne synsvinkelen formulerer han de to punktene ovenfor på denne måten: «[…] enten må det på heretisk vis benektes at Gud har forutviten om all fremtid, eller, hvis vi ikke kan benekte det, må vi godta at synd skjer ved nødvendighet og ikke av fri vilje » [III:3.6]. (2) Den romerske filosofen Boëthius (ca. 475–524) drøftet problemet med forutviten og fri vilje i sitt mest kjente verk, De consolatione philosophiae (Om filosofiens trøst), som han skrev mens han satt i fengsel og ventet på at en dødsdom skulle eksekveres.

I de følgende femten århundrene, helt til vår egen tid, finner vi en enorm mengde litteratur om emnet. Selv har jeg hatt stor glede av Divine Foreknowledge – Four Views.§ Det er ikke den mest dyptloddende boken jeg har lest om problemet, men den har den fordel at vi mellom to permer får presentert fire svært ulike syn på det. Boken, som er skrevet av tre protestantiske teologer og én religionsfilosof, har en nokså unik disposisjon. De fire fortatterne har skrevet hvert sitt hovedkapittel, og etter hvert bidrag finner vi tre mindre kapitler med kritiske kommentarer fra de andre forfatterne. Det betyr at de fire synspunktene blir grundig belyst fra alle sider.

Jeg begynner med den andre av de fire bidragsyterne, teologen David Hunt, for hans Simple-Foreknowledge View er det enkleste å forstå – rett og slett fordi han ikke krever at vi skal forstå det! Ifølge hans synspunkt har den allvitende Gud sikker kunnskap om alle hendelser i det skapte, fra tidens begynnelse til endetiden, også hva frie individer kommer til å velge å gjøre i fremtiden. Hunt gjør imidlertid ikke noe forsøk på å forklare hvordan denne forutviten kan være mulig, for han hevder at Skriften ganske «enkelt» beskriver at slik er det. Denne forutviten er altså like ubegripelig som det at Gud har skapt alt av intet. Som troende må vi godta at Gud transcenderer vår evne til å forstå. Ifølge Hunt er altomfattende forutviten ett av Bibelens kriterier for å skille skille Gud fra alle falske guder: «Legg saken fram! sier Herren. […] Kunngjør det som en gang skal hende, så vi kan skjønne at dere er guder!» [Jes 41:21,23]. Som eksempler på at Gud også ser hva mennesker fritt velger i fremtiden, nevner Hunt Jesu forutsigelse av Judas’ forræderi [Matt 26:23,25] og Peters fornektelse [Matt 26:34]. Hunt vier ikke mye plass til å beskrive sitt enkle synspunkt, for det er jo ikke mye å forstå, men han bruker mange sider til argumenter for at dette standpunktet lar seg forsvare filosofisk. David Hunt presenterer på en akademisk måte en gammel trosholdning. Mange kristne, kanskje de fleste, har antakelig hatt dette umiddelbare og ureflekterte synet på Guds allvitenhet. Gud ser inn i fremtiden. Enkelt og greit. Noen er imidlertid ikke tilfreds med denne tankemodellen. Boëthius var ikke det da han satt i fengselet før han skulle henrettes etter en sannsynligvis urettferdig dom. For ham var det vanskelig å forstå at en allmektig Gud som ser inn i fremtiden kunne godta en slik lodd.

Den første bidragsyteren i den nevnte boken, teologen Gregory A. Boyd, presenterer en annen modell for Guds kunnskap om fremtiden: The Open-Theism View. Synspunktene til Boyd og Hunt er sammenfallende i mye, men de skiller seg på ett vesentlig punkt: Gud har full forutviten om alt bortsett fra at han ikke på forhånd kan vite hva frie personer – inklusive ham selv – vil velge i fremtiden. Fremtiden er følgelig delvis åpen for Gud, derav navnet Open-Theism. På denne måten blir ikke den frie vilje et problem for tanken. Boyd hevder at det er slik Bibelen beskriver Gud. Mye av fremtiden er fastlagt i Guds tanke og vilje fra evighet av, men han har også i sin visdom og kjærlighet gitt mennesker frihet til å velge handlinger som Gud ikke kan forutse. I så måte er denne læren motpolen til den kalvinske determinisme. Det åpne synspunktet gir også rom for at Gud selv kan ombestemme seg, slik Bibelen flere steder omtaler. Et eksempel: «Jeg angrer at jeg gjorde Saul til konge; for han har vendt seg bort fra meg og ikke gjort etter mitt ord» [1 Sam 15:11]. Det er også lettere å forklare hvordan Gud kan svare på menneskers bønner, for når ikke alt er fastlagt på forhånd, kan Gud lytte til bønner og gripe aktivt inn i det skapte. På denne måten blir Gud en nærværende Gud. Han kan reagere, bli glad eller sint, han kan skifte mening, og han kan stå i aktiv dialog med menneskene. Noen, bl.a. David Hunt og de to andre medforfatterne i boken, kritiserer imidlertid dette synspunktet fordi de mener at det innebærer at Gud har begrenset allvitenhet, noe som de hevder er i strid med kristen lære. Boyd protesterer med heftighet mot denne kritikken. Ifølge ham er Gud fullt ut allvitende, for han har kunnskap om alt som det er mulig å vite noe om. Når han har skapt mennesket med fri vilje, til å gjøre valg etter egen innsikt og lyst, gode eller syndige, er det mye som ikke er fastlagt på forhånd. Det går bare ikke an å ha viten om det som ennå ikke er bestemt; det tilhører ikke den virkeligheten Gud kan kjenne. Derfor er Guds viten ikke begrenset.

Sammenfattende kan vi si at David Hunt med sitt Simple-Foreknowledge View løser konflikten mellom de to problemene jeg presenterte i begynnelsen av dette innlegget ved å svare både-og: Gud ser all fremtid og menneskene har fri vilje uten at dette før til noen konflikt – vi forstår bare ikke hvordan. Gregory A. Boyd på sin side hevder at The Open-Theism View har en forklaring: Guds kunnskap omfatter alt som er fastlagt, men fremtiden er delvis åpen fordi frie individers valg ikke lar seg forutsi.

Jeg stopper her. Bidragene fra de to andre forfatterne, William Lane Craig og Paul Helm, vil jeg omtale i et senere innlegg.

– – – – –

§ BEILBY James K. & EDDY Paul R. (red.): Divine Foreknowledge – Four Views, IVP Academic, Downers Grove (IL) 2001.

Å beseire en tanke

12.03.10

Av og til leser jeg noe som «går rett hjem». Enkelt formulert. Klare tanker. Dype sannheter. Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv. Kanskje bare litt bedre.

Andre ganger støter jeg på noe som er helt annerledes. Noe vanskelig. Jeg må lese, stoppe, tenke, lese om igjen, jeg gir opp. Nei, det er noe tull å bruke tid, krefter og konsentrasjon på å forstå dette.

Men…? Jeg tar boken opp igjen. Det er en gnist i den. Kanskje jeg kan få den til å flamme opp? Jeg tar fatt på nytt, og begynner å ane noe. Jeg finner tråder å nøste. Jeg ser nye landskap. Jeg høre andre toner.

Prøv å lese Luis de Molina Concordia IV, så forstår du kanskje hva jeg mener.§ Jeg har slitt med denne teksten i minst en uke. Denne spanske filosofen fra det 16. århundre er kjent for å ha oppfunnet begrepet scientia media (mellom-kunnskapen), som angivelig skulle kunne forklare hvorfor Gud vet hva vi i frihet kommer til å velge uten at vårt valg blir forutbestemt og ufritt.

Nå forstår jeg hva Molina skriver, men ikke hva han tenker. Er det han som tenker galt, eller er det jeg som leser dumt?

Jeg må ta fatt på nytt. Kanskje jeg begynner å ane noe. Finner jeg tråder å nøste? Kommer jeg til å se nye landskap? Er det andre toner å høre?

Å vinne i en konkurranse er stort. Større er det å beseire en tanke.

– – – – –

§ MOLINA Luis de: On Divine Foreknowledge – Part IV of the Concordia, oversatt med forord, innledning og noter av Alfred J. Freddoso, Cornell University Press, Ithaca (NY) 1988 (2004).

Predestinasjon, forutviten og fri vilje – del 2

07.03.10

Kan Gud i sin allvitenhet ha forutviten om fremtiden?

Dette er en fortsettelse av mitt forrige blogginnlegg, Predestinasjon, forutviten og fri vilje – del 1. Der presenterte jeg nokså skissemessig det klassiske problemet om Guds allmakt og allvitenhet er forenlig med menneskets frie vilje.

Nå vil jeg se nærmere på problemet med kunnskap om fremtiden. Vår kristne tro forutsetter at Gud i sin allvitenhet har slik innsikt. Bibelen har mange beretninger om profetiske budskap, som ofte er utsagn om fremtiden. Andre bibeltekster forteller oss at Gud har en innsikt som langt overstiger vår begripelse, en viten som også omfatter det kommende. Her er bare ett eksempel:

Herre, du ransaker meg og kjenner meg. […]
Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt. […]
Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!
[Sal 139:1,4,16–17]

Forutviten – altså kunnskap om fremtiden – er både et religiøst og et filosofisk problem.

Det religøse problemet er blant annet knyttet til spørsmålet om frelse og fortapelse. Paulus skriver:

I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, […]
I ham har vi også fått del i arven,
vi som på forhånd var bestemt til det etter Guds forsett,
han som gjennomfører alle ting etter sin plan og vilje.
[Ef 4:1,11]

Det kan tolkes som om Gud på forhånd ser vår evige skjebne, fordi den tilhører hans allmektige plan. Som nevnt i forrige blogginnlegg, førte dette og lignende tekster i Bibelen Calvin til å utarbeide sin lære om predestinasjon: Frelsen (og fortapelsen) er forutbestemt. Dyster teologi, spør du meg.

Det filosofiske problemet er av mer logisk art. Selve problemstillingen har vi arvet fra Aristoteles, som hevder at hvis vi vet at det skjer et sjøslag i morgen, vil det med nødvendighet finne sted et sjøslag neste dag. Nå kunne man ganske enkelt innvende at ingen mennesker med sikkerhet kan vite at det skjer et sjøslag i fremtiden.

Jeg hever derfor spørsmålet noen hakk oppover i metafysikken og sier at det er Gud som har kunnskapen om det kommende sjøslaget. Selv om det ikke er han som har bestemt at sjøslaget skal skje, men at han har forutviten om denne hendelsen, vil det ikke da være slik at sjøslaget kommer med nødvendighet, altså at det er utenkelig at det ikke blir noe sjøslag?

Jeg gjør problemet litt mer hverdagslig: Kan jeg fritt velge å spise noe annet enn pizza 17. mai hvis Gud på forhånd vet at jeg kommer til å spise pizza den dagen? Samtidig formulerer jeg argumentet noe mer formelt:

#1     Gud er allvitende. [Religiøst begrunnet premiss.]

#2     Gud vet 1. mars 2009 at jeg kommer til å spise pizza 17. mai 2009. [Fritt valgt premiss.]

#3     Et bekreftende utsagn er enten sant eller falskt. [Et logisk premiss.]

#4     Det bekreftende utsagnet #2 er sant 1. mars. [Følger av #2 og #3.]

#5     Det bekreftende utsagnet #2 var sant 17. mai. [17. mai tilhører det sanne utsagnet altså fortiden.]

#6     Fortiden kan ikke endres. [Premiss. F.eks. kan ikke hendelsen «Ole døde 13.01.1974» endres senere.]

#7     Jeg spiser nødvendigvis pizza 17. mai. [Følger av #5 og #6.]

#8     Jeg har ikke frihet til å velge mellom kebab og pizza 17. mai. [Følger av #7.]

#9     Tilsvarende #8 gjelder alt som Gud forutser om mitt liv. [Bare erstatt «spise pizza» med andre hendelse og endre datoer.]

#10    Alle mine valg er ufrie. [Følger av #1 og #9]

Kan det derfor være at Calvin har rett med sin lære om predestinasjon? Han hadde nok en annen begrunnelse for denne doktrinen, men det kan se ut som om argumentasjonsrekken fra #1 til #10 gir ham god støtte. Hvis argumentet er gyldig, da.

Konklusjonen #10 stemmer ikke med menneskers umiddelbare opplevelse: «Alle» føler at de har frihet til å velge mellom alternativer – riktignok med visse begrensninger. Man kan ikke velge det som er fysisk eller psykisk umulig. Men 17. mai 2009 kunne jeg sikkert fritt velge om jeg ville spise pizza eller kebab dersom begge rettene var å få akkurat der og da.

Hvis konklusjonen #10 er feilaktig, må det altså være noe galt med premissene eller argumentasjoneskjeden ovenfor. Men hva er galt? Det skal jeg drøfte i senere innlegg i denne serien. I mellomtiden kan jo mine lesere tenke selv.

Predestinasjon, forutviten og fri vilje – del 1

02.03.10

Er Guds allmakt og allvitenhet forenlig med menneskets frie vilje?

Her har vi det største av alle problemer. Menneskelivet, er det utspilt på forhånd, slik Gud har bestemt det for oss, eller er det heller slik at vi virkelig er overlatt til vår frihet, for eller mot Gud selv? [Jean Mouroux: Le mystère du temps, Paris 1962, s. 221]

Det er en katolske teolog som skriver dette i en bok om tidens mysterium, og dermed leder han oss rett inn i spørsmål som mennesker har slitt med fra gammelt av, spørsmålene om predestinasjon og fri vilje. Ja, vi kunne tilføye et problem til, Guds forutviten: Vet han på forhånd alt som skal skje, også mine egne handlinger?

Både predestinasjon og forutviten synes å stå i konflikt med min frie vilje. Moralsk ansvar forutsetter at jeg har frihet til å velge mellom alternative handlinger, mellom godt og ondt, eller som Mouroux uttrykte det: «for eller mot Gud selv». Men har jeg denne friheten dersom Gud har bestemt alt på forhånd? Eller hvis han kan se hvilke valg jeg vil gjøre i fremtiden?

Disse spørsmålene er knyttet til læren om Guds allmakt og hans allvitenhet, sentrale elementer i den kristne tro. Mange tolker disse to egenskapene absolutt.: Når Gud er allmektig, betyr det at han er dypeste årsaken til alt som skjer, og når han er allvitende, er intet skjult for hans kunnskap, heller ikke det som hører fremtiden til. Men hvor blir det da av min frihet til å velge? Har Gud allerede valgt for meg? Har jeg fri vilje når Gud for lengst har sett hva jeg vil?

Jean Calvin (1509–1564)

Idéhistorien viser oss mange forsøk på å besvare disse spørsmålene. Ytterst på den ene siden finner vi reformasjonsteologen Jean Calvin, som mener at Guds allmakt er absolutt. Derfor har Gud fra evighet av predestinert noen mennesker til frelse og andre til fortapelse. Den diametralt motsatte holdning er å forkaste troen på Gud og derved gi mennesket maksimal frihet. Her kunne vi ta eksistensfilosofen Jean-Paul Sartre som eksempel. Andre har utarbeidet ulike mellomløsninger. Noen – som for eksempel den moderne religionsfilosofen Richard Swinburne – forsøker å løse disse problemene ved å hevde at Gud har valgt å begrense både sin allmakt og sin allvitenhet og på den måten gi rom for menneskets frie vilje og ansvarlighet.

Jeg har selv balet med disse spørsmålene i mange år, og noen av mine tanker om dem har jeg skrevet om i min bok Klokke & katedral – Tanker om tid og evighet. Men jeg er ikke ferdig med problemene. Derfor kommer jeg etter hvert til å drøfte dem videre i denne bloggen.