Alefianere

Lenken viser er et ekstrakt fra boken Helge Erik Solberg, Klokke og katedral, Efrem forlag 2010:132-134: Alefianere

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 90: Fra evighet til evighet er du, Gud

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 139: Herre, du ransaker meg

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også siden TIDEBØNNER (portal)

Livets GPS

For meg er påskenatten årets midtpunkt, men julenatten er også et merkepunkt. Livets GPS leder meg fra Inkarnasjonen via Lidelsen og Døden til Oppstandelsen og tilbake igjen, år etter år.

Og totum esse praesens («alt er nåtid», Augustin) — se her.

Å telle våre dager…

Lær meg, Herre, å kjenne min utgang,
mine tilmålte dager, hvor få de er,
så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.
[Sal 39:5]

Jeg har vært pensjonist i over seks år nå, og alle tror at jeg har rikelig med tid.

I en viss forstand er det riktig, jeg har god tid. Jeg har ingen jobb som krever sitt hver eneste arbeidsdag, og jeg kan i stor grad bruke min tid slik jeg selv vil. En ønsketilstand, tenker yngre mennesker som har hjem og barn å ta vare på og som har en krevende jobb med karrierepress.

Ja, det er privilegium å kunne bruke tiden til det jeg vil.

Selv har jeg hatt tid til tanker om tid. Tiden som studieobjekt, problem og mysterium og tidens forhold til evigheten har beskjeftiget meg i mange år. Det ble en bok av disse tankene: Klokke og katedral. (Du kan se en omtale av boken ved å klikke her.)

Mange lesere av denne boken har gitt meg hyggelige tilbakemeldinger, de har funnet den inspirerende og tankevekkende. Da er det godt å vite at den tiden jeg har brukt, ikke har vært bortkastet.

Imidlertid er det uriktig at jeg har rikelig med tid. Når man blir gammel, blir tiden en verdifull ressurs som det stadig blir mindre av.

I yngre dager hadde jeg tiden foran meg. Det var nok av den til at jeg kunne legge planer på lang og kort sikt eller til sorgløst å la tiden gli forbi. Nå er det ikke slik lenger. Den eldres livssituasjon er – mer enn i ungdommen – Sein zum Tode («væren-med-kurs-for-døden», Heidegger).

«Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor», skriver en gammeltestamentlig salmist [Sal 90:10]. Nå er jeg godt over sytti år, så mitt liv er på nedtelling. Da er hver dag en kostelig gave som må brukes med omtanke. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» står det litt senere i samme salme [vers 12].

Hva bruker jeg så disse verdifulle dagene til? Vel, jeg leser fortsatt om og reflekterer over tiden.

Emnet er så stort. Tidligere var det evighetens forhold til den fysiske og den menneskelige tiden som interesserte meg. Nå er fokus blitt The Time of Our Lives, som er tittel på en interessant bok om mennesket «egentlige» tid, temporaliteten[a].

Jeg har også lest med stor glede og interesse to gode bøker på norsk om disse tidsaspektene, skrevet av Thomas Krogh[b] og Truls Wyller[c].

Blir det en ny bok av denne fortsatte refleksjonen over tid? Kanskje ikke. Om ikke annet så ble tankene til disse linjene i bloggen min.

– – – – –

---

[a] Hoy, David Couzens: The Time of Our Lives – A Critical History of Temporality, The MIT Press, Cambridge (MA) 2009.

[b] Krogh, Thomas: Virkelighetens tid – Et essay i tidsmetafysikk, Scandinavian Academic Press, Oslo 2006.

[c] Wyller, Truls: Hva er tid, Universitetsforlaget, Oslo 2011.

Slakt og støtte

Boken min – Klokke og katedral / Tanker om tid og evighet – ble anmeldt av Brian McNeil i Vårt Land 5. januar. Jeg synes denne anmeldelsen er nokså merkelig, for McNeil presenterer intet av bokens innhold for leserne og gir heller ingen vurdering av det jeg har presentert og drøftet i den. Hans tekst er mer et angrep på meg som forfatter – et slags «argumentum ad hominem» – fordi jeg noen steder, i ærlighet og ydmykhet, innrømmer en viss uvitenhet og mangel på forståelse. Han avslutter med denne nokså knusende dommen:

Budskapet leseren får fra Helge Erik Solberg er dessverre at han ikke greier oppgaven. Han diskvalifiserer seg selv, og hans bok er ikke seriøs nok til å anbefales.

Nils Heyerdahl kom med et motinnlegg i Vårt Land 11. januar, hvor han blant annet skriver:

Slik jeg leser boken, er den et ærlig og dypt alvorlig forsøk på å reflektere over noen av tilværelsens mest grunnleggende fenomener. I bunnen ligger, slik jeg tolker det, en eksistensiell smerte og uro: Hvordan skal et troende menneske, i det lille sekund det lever i en avkrok av universet, i en tid og i et rom som begge fortaper seg inn i det uendelige, med milliarder av år bak oss og foran oss og milliarder av gallakser rundt oss, oppfatte tiden (som menneskelivet utfolder seg i) og evigheten (som sies å være Guds arena)? / Dette er ikke en vitenskapelig avhandling skrevet av en forsker, men et reflektert og belest menneskes forsøk på å orientere seg og oss i et sakskompleks, og i noe av den litteratur som er skrevet om det. Den eksistensielle uroen og den trangen til erkjennelse, som det her dreier seg om, møter McNeil blant annet med noen flåsete bemerkninger om at Solberg ikke har «gjort sine lekser». / Underforstått: Vi som har lest våre teologer og filosofer og forstått alt vi har lest, har for lengst lagt disse problemene bak oss. Som om de problemene – og mysteriene – Solberg tar opp, kan løses ved å lese, forstå og utlegge noen eksegeter. / […] Klokke og Katedral er ikke en avhandling om moderne eller klassisk teologi eller filosofi, men et essay (= «forsøk») der forfatteren trekker inn relevante tanker og meninger fra andre i den grad det belyser hans eget prosjekt. Det er trist at et slikt åpent, informert og seriøst forsøk avfeies på en så selvgod og forståelsesløs måte av teologen McNeil.

Nils Heyerdahl har – i motsetning til Brian McNeil – sett at jeg er spørrende menneske og at boken er en kritisk dialog med tenkere som er klokere enn jeg. Det er riktig at jeg har forsøkt å være utforskende mer enn belærende. I boken inviterte jeg derfor leserne med på en reise inn i ukjent terreng. Da må det etter min mening være rom for undring, tvil og manglende forståelse. Heldigvis har noen lesere fortalt meg at de har satt pris på en slik oppdagelsesreise.

Guds Lam, «bar» eller «bærer» han syndene?

Kirkemøtet i Den norske kirkes diskuterer i disse dager (november 2010) om gudstjenestens Agnus Dei skal ha «Du Guds Lam som bar verdens synder» eller «Du Guds Lam som bærer verdens synder». Bispemøtet har anbefalt den siste varianten, hvor verbet er i presens. Mange reagerer imidlertid på nåtidsformen. De mener at den leder tankene i retning av katolsk teologi, hvor nattverden representerer Kristi soningsdød på korset. I motsetning til dette synet påpeker lutherske teologer at Kristus døde én gang for alle (jf. Vårt Land 16. november, side 13).

Denne motsetningen bygger imidlertid på en misforståelse. Katolske og lutherske teologer er faktisk enige om at Kristi korsdød var en hendelse i historisk tid og derfor «én gang for alle». Hvorfor har så liturgien helt fra de første århundrene brukt presensformen «bærer verdens synder»? Årsaken er det klassiske synet på den guddommelige evigheten, som beskrives som en tidløs presenstilstand. Under evighetens synsvinkel er frelsesbegivenheten «nå» og derfor nærværende for troende til alle tider i deres aktuelle nåtid. Av samme grunn har for eksempel katolsk liturgi mange andre uttrykk i «liturgisk nåtid», slik som «Kristus er oss født i dag» (julenatt).

Jeg skriver mer om evighetens «nå» og det liturgiske presens i min bok Klokke og katedral. Denne bloggen har også andre innlegg om beslektede emner.

Klokke & katedral – min bok om tid og evighet

Min bok om tid og evighet ble utgitt 5.11.2010

Fra omslagets bakside:

Kristne tror at Gud er evig og at også menneskets bestemmelse er evig liv. Men hva er evigheten? – og er det noen forbindelse mellom evighet og tid? Denne boken er en oppdagelsesreise i tidens og evighetens grenseland og søker svar på disse spørsmålene. Jeg ønsker alle lesere en spennende reise, med en god reiseleder! sier Lars Roar Langslet i bokens forord, og forfatteren gir oss et møte med utvalgte tenkere – filosofer og teologer – fra gresk antikk, kirkefedrenes epoke, middelalderen og moderne tid, samt med Bibelens forfattere.

Siden evigheten bare kan forstås når vi kjenner tiden, begynner reisen i tidens landskap hvor ulike former for tid presenteres. Deretter fortsetter reisen til tidens horisont, i håp om å få noen glimt inn i evighetens domene. Noen kjentfolk hevder at evigheten er utenfor tiden – at den er tidløs. Andre er uenige og sier at både Gud og mennesker tilhører den timelige verden. Hva er riktig? Jesus Kristus – sant menneske og sann Gud – tilhører både tiden og evigheten. Han er forfatterens nøkkel til et svært interessant svar.

Helge Erik Solberg er pensjonert overlege med medisinsk doktorgrad i biokjemi. Han konverterte til Den katolske kirke i 1957, er legdominikaner og har hele sitt voksne liv hatt filosofi og teologi som en hovedinteresse.

Boken ble publisert på EFREM forlag, november 2010. ISBN 9788292922217. Utgitt med støtte fra stiftelsen Fritt Ord. Boken er ikke lenger i salg, men jeg har fortsatt noen eksemplarer. Kontakt hesolberg@gmail.com hvis du er interessert.

Denne bloggen har en rekke innlegg om emner som behandles grundigere i boken. Se oversikten over disse blogginnleggene.

Bokens kapitler

	En spennende reise	(Forord av Lars Roar Langslet)
1	En oppdagelsesreise i Guds landskap	Innledning
2	Hvilke veier kan vi følge?	Tåkelandet
3	Vi forbereder reisen	Tidens verden
4	Et første blikk inn i evigheten	Klassisk doktrine
5	Vi ser på evigheten en gang til	Moderne tradisjonalisme
6	Vi utforsker grenselandet	Samtidighetens problem
7	Noen finner ikke evigheten	Temporalisme
8	Vi nærmer oss målet	Kristus som gåte og løsning
9	(Tillegg) Jakobsstigen	Store tanker om lite ord
	Litteratur

Generell omtale av boken

• Den guddommelige evigheten tilhører ikke vår erfaringsverden. Vil vi utforske evigheten, må vi derfor vite hvilke veier vi kan følge (kapittel 2).
• Før vi kan studere evigheten, er det også nødvendig å vite hva tid er (kapittel 3).
• Deretter er vi rustet til å studere, analysere og kritisere ulike syn på evigheten gjennom tidene, fra gresk antikk via kirkefedrenes epoke og middelalderen til vår tid (kapitlene 4–7).
• En kristen forståelse av evigheten må ta utgangspunkt i Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud – timelig i alt som er vårt og evig i det som er hans. Evighetslæren kaster lys over viktige sider av kristen tro, liturgi og mystikk (kapittel 8).
• Boken henvender seg til lesere med allmenn interesse for kristendom, teologi og religionsfilosofi. Den populariserer derfor vanskelige problemstillinger og har mange forklarende eksempler. Vanskelighetsgraden pendler mellom det helt elementære og det mer teoretiske.
• Boken er strukturert ut fra en reisemetafor, som en reise i tidens og evighetens grenseland.
• Selv om boken har en kristen synsvinkel, er dens sjanger ikke forkynnende. Den er skrevet ut fra ønsket om å forstå evigheten: Fides quaerens intellectum («Troen rådspør fornuften», Anselm av Canterbury).

Kapittel 1: En oppdagelsesreise i Guds landskap – Innledning

Kort omtale av hva boken dreier seg om hvorfor den er blitt skrevet. Forfatteren er kristen og skriver ut fra troens synsvinkel. Det er imidlertid en del av hans religiøse overbevisning at Gud har gitt oss fornuften for at vi både kan og skal bruke den, også på det som tilhører troens univers. Vår veiviser når vi skal besøke tidens og evighetens grenseland, er altså ikke bare tro, og heller ikke bare intellekt, men både tro og tanke.

Kapittel 2: Hvilke veier kan vi følge? – Tåkelandet

Hvordan kan man utforske og uttale seg om evigheten, som overskrider vår erfaringsverden? Kapitlet presenterer hvordan gamle og nye filosofer svarer på dette spørsmålet. Det omtaler via negativa («den negative veien», Pseudo-Dionysios), via affirmativa («den bekreftende veien», også Pseudo-Dionysios) og analogilæren (Thomas Aquinas). Middelaldersk og moderne kritikk av analogilæren blir drøftet.

Kapittel 3: Vi forbereder reisen – Tidens verden

Tiden er et spennende, men svært omfattende og tildels vanskelig emne. Boken tar derfor bare opp de tidstypene som gir en nødvendig bakgrunn for studiet av evigheten: fysisk tid, opplevd tid og indre tid. Et hjelpemiddel, som blir brukt i de følgende kapitlene, er McTaggarts karakterisering av tid som A-serie (fortid, nåtid og fremtid) og B-serie (før, samtidig med og etter). Avsnittene om den fysiske tiden omfatter tidsteorier fra Platon og Aristoteles til vår tid med hovedvekt på den absolutte tidsteorien (Platon, Newton), den relasjonelle tidsteorien (Aristoteles, Leibnitz) og ulike relativitetsteorier (Lorenz, Einstein). Deretter omtales – med utgangspunkt i Augustins tidsfilosofi – den opplevde tiden og den indre tiden.

Kapittel 4: Et første blikk inn i evigheten – Klassisk doktrine

Dette kapitlet er – etter en kort gjennomgang av Bibelens lære om evigheten – viet evighetssynet i antikken (Platon), tidlig middelalder (Augustin, Boëthius og Anselm) og høymiddelalderen (Thomas Aquinas). Ifølge denne tradisjonen er tid og evighet to separate domener, to sider av den totale virkeligheten. Tiden er bevegelig og oppleves som fortid, nåtid og fremtid: et bevegelig nå. Den tidløse evigheten derimot er et altomfattende presens: et permanent nå.

Kapittel 5: Vi ser på evigheten en gang til – Moderne tradisjonalisme

Moderne religionsfilosofer – særlig de som har som har sine røtter i angolamerikansk, analytisk filosofi – har tatt opp igjen og videreutviklet den klassiske evighetslæren («tradisjonalisme»), men argumentasjonen har ofte vært uklar og kontroversiell. Kapitlet forsøker å avklare begrepene og begynner en drøfting av denne evighets­filosofien, som også blir behandlet i de to følgende kapitlene.

Kapittel 6: Vi utforsker grenselandet – Samtidighetens problem

Hvordan kan Gud kjenne tidens verden og være aktiv i den uten selv å være timelig? Det er et vanskelig problem, som mange har forsøkt å løse. Middelalderfilosofen Boëthius har gitt oss to lignelser: (1) Evigheten og tid er som sentrum i en sirkel og dens omkrets; (2) evigheten er som et blikk fra det høye. Moderne teorier om samtidighet mellom tid og evighet bygger på relativitetsteorien (Stump og Kretzmann) eller på flerdimensjonal geometri (Leftow). Andre hevder at det ikke er noen samtidighetsrelasjon mellom tid og evighet (Helm, de Molina).

Kapittel 7: Noen finner ikke evigheten – Temporalisme

Noen moderne religionsfilosofer forkaster den klassiske læren om to domener, tid og evighet. De hevder at Gud er i tiden akkurat som vi mennesker («temporalisme»). Kapitlet presenterer, drøfter og kritiserer synspunktene til Pike og Swinburne. Mellomstandpunktet til Craig (Gud er tidløs før skapelsen og temporal etter) blir også nevnt.

Kapittel 8: Vi nærmer oss målet – Kristus som gåte og løsning

Det siste hovedkapitlet samler trådene fra de tidligere kapitlene. Forfatteren forsøker å begrunne sitt eget syn: Gud er både temporal og evig akkurat som Jesus Kristus levde i tiden med et evighetsperspektiv. Et slikt syn har konsekvenser for kristnes tro, liv, liturgi og mystikk.

Kapittel 9 (tillegg): Jakobsstigen – Store tanker om lite ord

I flere kapitler nevnes Guds selvåpenbaring som «Jeg Er» (= Jahve) i 2 Mos 3:14. En mer detaljert omtale av dette faller litt utenfor den logiske rekken av de andre kapitlene og er derfor flyttet til et tillegg.

SUB SPECIE AETERNITATIS

I DAG dør
Kristus på korset.
— Herre, forbarm deg over meg.

I DAG hviler
Kristus i graven.
— Herre, ta imot meg i min dødstime.

I DAG seirer
Kristus over døden.
— Alleluja!

Hvis du lurer på hvorfor «I DAG» og presens, kan du lese om det liturgiske «nå» ved å klikke her.

(Langfredag 2010)