Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

Salme 63 brukes i laudes på søndag i uke I og på festdager (uavhengig av uke). Den katolske kirkes tidebønner utelater versene 10-12, kanskje fordi det voldelige innholdet er uforenlig med festdagens intensjon.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Denne salmen er viser oss hva bønn egentlig er, en dialog mellom to personer, en menneskelig person og en personlig Gud.

Av og til kan det være viktig å bli minnet om at bønn er dialog, for når man leser, resiterer eller synger tidebønnenes salmer, kan det ofte virke som en enveis handling, fra salmene til oss: Vi forsøker å gjøre salmenes innhold til vårt eget. Det er ikke noe galt i det. Salmene har vakre og dype ord, som vi gjerne gir vår tilslutning, og de har et budskap, de er en del av Åpenbaringen, som kan styrke og berike vår tro.

Vi må imidlertid ikke glemme at tekstene i Salmenes bok primært er bønn og at bønn først og fremst er dialog. I en dialog er det to aktører, et DU og et JEG, som henvender seg til hverandre, begge veier. Salme 63 minner oss at bønnen er en slik samtale. Hele denne salmen uttrykker denne dialogen, helt fra den innledende linjen (Gud, du er min Gud, som jeg søker) og til den siste (Jeg holder fast ved deg, din høyre hånd har grepet meg) finner vi nøkkelordene «jeg/meg» og «du/deg».

Det er ikke alle salmene som er formulert slik. Se for eksempel på salme 100; der er «vi» selvsagt i første person, men «Gud» omtales hele tiden i tredje person entall: Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokken han gjeter. [Sal 100:3] Betyr det at denne salmen ikke er bønn, at den ikke er en samtale med Gud? Langt ifra! Det er bare formen som er annerledes. Salmer som uttrykker seg slik, gir oss motiver og intensjoner som vi kan gjøre til våre egne og mentalt returnere til Gud, noen ganger som fortvilelse og klage, andre ganger som tilbedelse, lovprisning og takk. All bønn er dialog, og alle tekstene i Salmenes bok er bønn, også såkalte «læresalmer». Det er vår oppgave å gjøre dem til en jeg-du-samtale med Gud; det er utfordringen.

Her er det imidlertid nærliggende å komme med en innvending. Vi har neppe vanskelig å forstå at JEG er et nærværende subjekt som ber til Gud. Men hvor er han, hvor er bønnens DU? Kan bønnene være en dialog når jeg ikke kan se eller høre Gud? Eller når jeg ikke umiddelbart ser at min bønn blir oppfylt?

Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja [45:15]. Det er en av bønnens store utfordringer. Vi vet hvor vanskelig det er å samtale med et menneske som er fraværende. Er vedkommende fysisk ikke til stede, er samtalen umulig (om vi ikke griper til tekniske hjelpemidler, epost eller mobil). Men det er heller ikke lett å dialogere med en som er mentalt fraværende. Er det slik med bønnen også?

Flere salmer tar opp nettopp dette problemet. Jeg er spesielt glad i salme 42-43 og den teksten vi ser på akkurat nå, salme 63, fordi disse salmene er lengselsfulle rop til den skjulte Gud:

Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land. [Sal 63:2]

Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?» [Sal 42:2-4]

Ja, «hvor er min Gud?»

Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan; Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden. Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss. Hvordan? — ja, det ligger utenfor rammene til denne korte betraktningen. (Jeg har drøftet noen elementer av dette problemet i boken Klokke og katedral.)

La oss vende tilbake til Jesaja-sitatet om den skjulte Gud. Litt senere i den samme profetien henviser Gud til alle sine store gjerninger for israelittene og sier:

Jeg har ikke talt i det skjulte,
et sted i det mørke land.
Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt:
«Søk meg i det tomme!» […]
De skjønner ingenting,
de som bærer på gudebilder av tre
og ber til en gud som ikke kan frelse. […]
Det finnes ingen annen gud enn jeg,
ingen annen rettferdig og frelsende Gud. [Jes 45:19-21]

Jeg synes dette er til å bli klok av. Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig — lik de som bærer på gudebilder av tre.

Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet. Han virker fjern.

Vi kristne har imidlertid en fordel, som de gammeltestamentlige israelittene ikke hadde. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Gud som ble mennesker lik [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at Kirkens liturgiske bønner avsluttes med «ved Kristus, vår Herre» (eller tilsvarende, lengre avslutninger).

Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det derfor hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene.

Jeg innrømmer at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når jeg ber tidebønnenes salmetekster. Av og til må jeg innrømme og be «Herre, det er ikke DU som er langt borte fra meg, det er JEG som har fjernet meg fra deg.»

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 90: Fra evighet til evighet er du, Gud

Salme 90 brukes i laudes på mandag i uke IV.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Bibelekspertene klassifiserer denne salmen som en kollektiv klagesang. Legg merke til at den konsekvent benytter første person flertall (vi, oss, vår).

Selve klagen er todelt. I den første delen (vv 3‑6) tenker salmisten på døden — til støv skal du vende tilbake [1 Mos 3:19] — og på menneskelivets flyktighet:

Du lar mennesket bli til støv igjen […] Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.

Den andre delen av klagen (vv 7‑11) uttrykker Guds vrede over menneskets synd:

Du setter våre synder foran deg […] ved din harme går vi til grunne, våre år er som et sukk.

Den siste delen av salmen (vv 12‑17) er en bønn. Livets flyktighet gjør tanken på synden og døden svært truende. Vi trenger derfor Guds hjelp til omvendelse før det er for sent, og vi ber om hans miskunn:

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!
Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

Salmen er alvorlig, enkel og poetisk, og det er neppe vanskelig å gjøre den til en personlig bønn for oss selv. I tråd med salmistens intensjon kan vi også be den for fellesskapet: familien, samfunnet, Kirken…

Denne fine og dype salmen har også et annet innhold. Blant alle salmene i Salmenes bok er det nemlig ingen annen som så klart uttrykker tidens og evighetens mysterium. Derfor har den inspirert mange teologer og religionsfilosofer helt fra gammelt av og til vår tid. Jeg har også tatt opp tanker fra denne salmen i min bok Klokke og katedral — Tanker om tid og evighet.

Ifølge det tradisjonelle synet lever mennesket i tidens verden, mens Guds domene er den tidløse evigheten. Dette uttrykker salmene med et paradoks:

For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi [v 4].

Apostelen Peter uttrykker paradokset enda sterkere ved å spinne videre på dette salmeverset: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag [2 Pet 3:8].

Er dette bare en poetisk overdrivelse? Jeg tror ikke det.

Menneskelivet som utfolder seg i den dynamiske tiden: Alle våre dager farer forbi [v 9]. Tiden oppleves som en strøm hvor vi lever i nåtiden, ikke i et stillestående presens, men i en nåtid som i samme øyeblikk blir til fortid; og foran oss har vi den ukjente fremtiden, som uavlatelig liksom strømmer inn i nye nåtidsøyeblikk.

For Gud er det helt annerledes. Han er tilhører ikke tidens strøm; han er «hevet over» eller «utenfor» tiden, for å bruke romlige bilder. Dette uttrykker salmen slik:

Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, — og vi kunne tilføye: «og etter verdens ende» — fra evighet til evighet er du, Gud [v 2].

Legg merke til at det står er du; det står ikke «var du, er du og blir du», for hos Gud er det ikke fortid, nåtid eller fremtid. Det er vanskelig for oss å fatte det, men Gud «er», hans tilstand er presens, en evig nåtid.

Boëthius, en filosof i den tidligste middelalderen, har formulert forskjellen mellom Guds evighet og tidens verden slik: Han sier at evigheten er et «permanent nå» (nunc permanens), mens tiden er en strøm med et «nå som liksom løper» (nunc quasi currens). (Tidens og evighetens metafysikk er ikke enkel å forstå, men den fascinerer meg, og du kan lese mer om emnet i denne bloggen.)

I denne dyptloddende salmen finner vi altså to perspektiver, og først når vi ser dem samlet, griper vi salmens budskap. Den ene synsvinkelen dreier seg om synd og død sett i lys av menneskelivets angstskapende flyktighet. Vi trenger derfor noe stabilt som kan gi oss trygghet. Det er det salmen minner oss om med den andre synsvinkelen: Vi har en evig Gud som viser medynk.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 139: Herre, du ransaker meg

Salme 139 brukes i vesper på onsdag i uke IV, bortsett fra de hatefulle versene 19-22, som Kirken har valgt å sløyfe.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Salme 139 kunne invitere til teologisk og filosofisk refleksjon, og det er mange som har brukt denne salmen på den måten. Det er ganske naturlig, for salmisten nevner en rekke vanskeligheter, blant annet disse fire problemene:

1)            Guds allvitenhet: Først nevner han Gudsallvitenhet: Herre, du ransaker meg og du vet — du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker [vv 1-2]. Hvordan kan den usynlige Gud vite hva salmisten gjør og tenker? Mange godtar at Gud har full innsikt i det som skjer akkurat nå og det som har skjedd i fortiden, riktignok uten å forstå hvordan Gud kan «se» alt dette. Akkurat det er nemlig et stort filosofisk og teologisk problem, for hvordan kan den tidløse Gud i evighetens domene vite hva som skjer i den timelige verden uten selv å bli en del av tiden?

2)            Guds forutviten: Enda verre blir med det som tilhører fremtiden, for den har jo ikke blitt til ennå. Likevel antyder salmisten at Gud også kjenner fremtiden, han har forutviten: Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut [v 4]; Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet [v 16b]. Hvordan kan Gud på forhånd vite hva frie individer kommer til å tenke eller velge i fremtiden? Noen tenkere har forsøkt å løse dette problemet ved å påpeke at Gud er utenfor tiden; hos ham er det ikke noen fortid eller en fremtid, hos ham er alt nåtid. Det som for oss mennesker liksom kommer fra fremtiden, er i nåtiden et kort øyeblikk før det forsvinner i fortiden, griper Gud i et «evig nå», også det fremtidige.

Jeg har selv balet mye med problemene i disse to første punktene — Guds allvitenhet og hans forutviten. I en bok jeg har skrevet, Klokke & katedral, drøfter jeg mer inngående de filosofiske og teologiske problemer som denne salmen reiser. Blogginnleggene i kategorien 1.2 Tid og evighet tar også opp disse problemene. Kategorien 1.3 Skjebne og frihet er viet en annen side av spørsmålet: Hvordan kan jeg ha fri vilje hvis Gud allerede ser hva jeg kommer til å velge i fremtiden?

3)            Guds allestedsnærvær: Salmisten forundres også over Guds allestedsnærvær [vv 5, 7-12]: Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. [vv 7-8] Gud er alle steder, og han er ingen steder, for han tilhører ikke og er ikke begrenset av det fysiske rommet.

4)            Guds allmakt: Gud er også allmektig. Som eksempel på det nevner salmisten Guds skapende makt [vv 13, 15-16]: For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget [vv 13-14].

Å innse Guds uendelige storhet må imidlertid ikke forlede oss til å gjøre ham fjern. Salmisten kunne ha skrevet om sin undring på en abstrakt måte, i form av en liten teologisk og filosofisk studie over allvitenhet, forutviten, allestedsnærvær og allmektighet, men det gjør han faktisk ikke. Vi ser at disse «egenskapene» hos Gud istedet inspirerer salmisten til tilbedelse — Underfulle er dine verk [v 14b], Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! [v 17] — og denne tilbedelsen uttrykker han i en personlig jeg-du-form: HERRE, du ransaker meg og du vet — du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier [vv 1-3].

Det er en imponerende spennvidde i salmedikterens holdning: Samtidig som han erkjenner hvor ufattelig gudsmysteriet er, henvender han seg til Gud som en nær venn. Når vi skal gjøre denne salmen til vår personlige bønn, er det akkurat her vi finner nøkkelen, for når vi tenker over Guds storhet, må også vi bli inspirert til personlig tilbedelse, takk og lovprisning. De gammel­testamentlige salmene minner oss om disse viktige formene for bønn, bønner som vi ofte glemmer i hverdagen.

Salmen lærer at Gud — fordi han ser alt og er tilstede over alt — både kjenner oss og er oss nær. Derfor kan vi føle oss trygge; vi blir aldri forlatt verken nå eller i fremtiden, om vi er her eller der, i hvilken situasjon vi enn måtte være. Den allmektige Gud er med oss og hjelper oss til alle tider — helt fra fosterlivet av [v 16], på alle steder [vv 7-10] og både i livets lyse og mørke faser [v 12]. Denne salmen er en sang om tillit.

Til slutt finner vi i salmen en viktig påminnelse. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei! [vv 23-24]. Det er mange avguder i våre liv: penger, materielle goder, makt… Det er ingen tvil om at også vi bør gjøre denne bønnen til vår egen.

Se også siden TIDEBØNNER (portal)

Livets GPS

For meg er påskenatten årets midtpunkt, men julenatten er også et merkepunkt. Livets GPS leder meg fra Inkarnasjonen via Lidelsen og Døden til Oppstandelsen og tilbake igjen, år etter år.

Og totum esse praesens («alt er nåtid», Augustin) — se her.

Å telle våre dager…

Lær meg, Herre, å kjenne min utgang,
mine tilmålte dager, hvor få de er,
så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.
[Sal 39:5]

Jeg har vært pensjonist i over seks år nå, og alle tror at jeg har rikelig med tid.

I en viss forstand er det riktig, jeg har god tid. Jeg har ingen jobb som krever sitt hver eneste arbeidsdag, og jeg kan i stor grad bruke min tid slik jeg selv vil. En ønsketilstand, tenker yngre mennesker som har hjem og barn å ta vare på og som har en krevende jobb med karrierepress.

Ja, det er privilegium å kunne bruke tiden til det jeg vil.

Selv har jeg hatt tid til tanker om tid. Tiden som studieobjekt, problem og mysterium og tidens forhold til evigheten har beskjeftiget meg i mange år. Det ble en bok av disse tankene: Klokke og katedral. (Du kan se en omtale av boken ved å klikke her.)

Mange lesere av denne boken har gitt meg hyggelige tilbakemeldinger, de har funnet den inspirerende og tankevekkende. Da er det godt å vite at den tiden jeg har brukt, ikke har vært bortkastet.

Imidlertid er det uriktig at jeg har rikelig med tid. Når man blir gammel, blir tiden en verdifull ressurs som det stadig blir mindre av.

I yngre dager hadde jeg tiden foran meg. Det var nok av den til at jeg kunne legge planer på lang og kort sikt eller til sorgløst å la tiden gli forbi. Nå er det ikke slik lenger. Den eldres livssituasjon er – mer enn i ungdommen – Sein zum Tode («væren-med-kurs-for-døden», Heidegger).

«Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor», skriver en gammeltestamentlig salmist [Sal 90:10]. Nå er jeg godt over sytti år, så mitt liv er på nedtelling. Da er hver dag en kostelig gave som må brukes med omtanke. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» står det litt senere i samme salme [vers 12].

Hva bruker jeg så disse verdifulle dagene til? Vel, jeg leser fortsatt om og reflekterer over tiden.

Emnet er så stort. Tidligere var det evighetens forhold til den fysiske og den menneskelige tiden som interesserte meg. Nå er fokus blitt The Time of Our Lives, som er tittel på en interessant bok om mennesket «egentlige» tid, temporaliteten[a].

Jeg har også lest med stor glede og interesse to gode bøker på norsk om disse tidsaspektene, skrevet av Thomas Krogh[b] og Truls Wyller[c].

Blir det en ny bok av denne fortsatte refleksjonen over tid? Kanskje ikke. Om ikke annet så ble tankene til disse linjene i bloggen min.

– – – – –

---

[a] Hoy, David Couzens: The Time of Our Lives – A Critical History of Temporality, The MIT Press, Cambridge (MA) 2009.

[b] Krogh, Thomas: Virkelighetens tid – Et essay i tidsmetafysikk, Scandinavian Academic Press, Oslo 2006.

[c] Wyller, Truls: Hva er tid, Universitetsforlaget, Oslo 2011.

Slakt og støtte

Boken min – Klokke og katedral / Tanker om tid og evighet – ble anmeldt av Brian McNeil i Vårt Land 5. januar. Jeg synes denne anmeldelsen er nokså merkelig, for McNeil presenterer intet av bokens innhold for leserne og gir heller ingen vurdering av det jeg har presentert og drøftet i den. Hans tekst er mer et angrep på meg som forfatter – et slags «argumentum ad hominem» – fordi jeg noen steder, i ærlighet og ydmykhet, innrømmer en viss uvitenhet og mangel på forståelse. Han avslutter med denne nokså knusende dommen:

Budskapet leseren får fra Helge Erik Solberg er dessverre at han ikke greier oppgaven. Han diskvalifiserer seg selv, og hans bok er ikke seriøs nok til å anbefales.

Nils Heyerdahl kom med et motinnlegg i Vårt Land 11. januar, hvor han blant annet skriver:

Slik jeg leser boken, er den et ærlig og dypt alvorlig forsøk på å reflektere over noen av tilværelsens mest grunnleggende fenomener. I bunnen ligger, slik jeg tolker det, en eksistensiell smerte og uro: Hvordan skal et troende menneske, i det lille sekund det lever i en avkrok av universet, i en tid og i et rom som begge fortaper seg inn i det uendelige, med milliarder av år bak oss og foran oss og milliarder av gallakser rundt oss, oppfatte tiden (som menneskelivet utfolder seg i) og evigheten (som sies å være Guds arena)? / Dette er ikke en vitenskapelig avhandling skrevet av en forsker, men et reflektert og belest menneskes forsøk på å orientere seg og oss i et sakskompleks, og i noe av den litteratur som er skrevet om det. Den eksistensielle uroen og den trangen til erkjennelse, som det her dreier seg om, møter McNeil blant annet med noen flåsete bemerkninger om at Solberg ikke har «gjort sine lekser». / Underforstått: Vi som har lest våre teologer og filosofer og forstått alt vi har lest, har for lengst lagt disse problemene bak oss. Som om de problemene – og mysteriene – Solberg tar opp, kan løses ved å lese, forstå og utlegge noen eksegeter. / […] Klokke og Katedral er ikke en avhandling om moderne eller klassisk teologi eller filosofi, men et essay (= «forsøk») der forfatteren trekker inn relevante tanker og meninger fra andre i den grad det belyser hans eget prosjekt. Det er trist at et slikt åpent, informert og seriøst forsøk avfeies på en så selvgod og forståelsesløs måte av teologen McNeil.

Nils Heyerdahl har – i motsetning til Brian McNeil – sett at jeg er spørrende menneske og at boken er en kritisk dialog med tenkere som er klokere enn jeg. Det er riktig at jeg har forsøkt å være utforskende mer enn belærende. I boken inviterte jeg derfor leserne med på en reise inn i ukjent terreng. Da må det etter min mening være rom for undring, tvil og manglende forståelse. Heldigvis har noen lesere fortalt meg at de har satt pris på en slik oppdagelsesreise.

Guds Lam, «bar» eller «bærer» han syndene?

Kirkemøtet i Den norske kirkes diskuterer i disse dager (november 2010) om gudstjenestens Agnus Dei skal ha «Du Guds Lam som bar verdens synder» eller «Du Guds Lam som bærer verdens synder». Bispemøtet har anbefalt den siste varianten, hvor verbet er i presens. Mange reagerer imidlertid på nåtidsformen. De mener at den leder tankene i retning av katolsk teologi, hvor nattverden representerer Kristi soningsdød på korset. I motsetning til dette synet påpeker lutherske teologer at Kristus døde én gang for alle (jf. Vårt Land 16. november, side 13).

Denne motsetningen bygger imidlertid på en misforståelse. Katolske og lutherske teologer er faktisk enige om at Kristi korsdød var en hendelse i historisk tid og derfor «én gang for alle». Hvorfor har så liturgien helt fra de første århundrene brukt presensformen «bærer verdens synder»? Årsaken er det klassiske synet på den guddommelige evigheten, som beskrives som en tidløs presenstilstand. Under evighetens synsvinkel er frelsesbegivenheten «nå» og derfor nærværende for troende til alle tider i deres aktuelle nåtid. Av samme grunn har for eksempel katolsk liturgi mange andre uttrykk i «liturgisk nåtid», slik som «Kristus er oss født i dag» (julenatt).

Jeg skriver mer om evighetens «nå» og det liturgiske presens i min bok Klokke og katedral. Denne bloggen har også andre innlegg om beslektede emner.