Archive for the ‘1.1 Tro og tanke’ category

En invitt til dialog

02.07.19

Helge Simonnes’ artikkel i Dagsavisen har inspirert meg til følgende refleksjon: Hvordan skal jeg som katolikk forholde meg til kritikken? Skal jeg velge konfrontasjon? Eller er dialog bedre? Haavar Simon Nilsen har i en annen FB-tråd fremmet konfrontasjon og avvist en oppfordring til dialog. Har han rett? Jeg tror ikke det, for konfrontasjon øker konfliktnivået, og samtale kan gi en viss tilnærming. Her er min invitt til dialog med både sistnevnte og førstnevnte ‒ og til alle som fremmer kritiske synspunkter om Den katolske kirke.

La meg aller først stadfeste noe som for meg er både riktig og viktig: SELVSAGT HAR DEN KATOLSKE KIRKE BÅDE ET EKSTERNT OG ET INTERNT OMDØMMEPROBLEM.

Mediene har i de siste årene kunnet dokumentere økonomisk rot og utroskap mange steder i verden, fra sogne- og bispedømmeplan og helt opp til Vatikanet. Jeg er rystet og fortvilet når jeg innser at mye av kritikken er saklig riktig og samtidig glad for at de klanderverdige forholdene blir gjort kjent, slik at Kirken blir tvunget til å forbedre seg. At noe av kritikken er urettferdig og usaklig, er ikke mer enn man kan forvente, men den adekvate reaksjonen på det er vennlig og korrekt informasjon, ikke hatsk konfrontasjon i misforstått selvforsvar.

Det samme gjelder det andre som gjør at mange er sint på og ser ned på Den katolske kirke: umenneskelig behandling av barn i religiøse institusjoner og alle sexskandalene. Slikt gir meg dyp sorg og heftig sinne. Konfrontasjon er imidlertid ikke den riktig reaksjonen her heller når mediene rapporterer om slikt og kanskje overdriver og viser hatske holdninger. Vi må bare innrømme at overgrepene er grusomme og samtidig vise nøktern og vennlig saklighet når det er nødvendig å korrigere det som er feil i media.

Det er for tiden ikke lett å være katolikk når så mye fryktelig skjer i Kirken, men jeg finner mening i å flytte fokus fra oss selv til Kristus. Når Paulus lærer oss at Kirken er Kristi legeme [Kol 1:24; Ef 4:12; 1 Kor 12:27], betyr det at all utroskap og alle overgrep, ja all synd, gjør at Kristus fortsatt lider. Og samtidig er det viktig å påpeke at Kirken er hellig i kraft av Kristus. Den har mange hellige mennesker, den har en vidunderlig liturgi, den styrker oss med sine sakramenter, den inspirerer oss med forkynnelsen av Guds ord…

Derfor er jeg fortsatt katolikk PÅ TROSS AV alt som er kritikkverdig i Kirken, det er jeg PÅ GRUNN AV alt det gode Kirken rommer og formidler.

[Også publisert på Facebook 02.07.2019]

Økumenikk: konfrontasjon eller dialog?

02.05.17

I Vårt Land 29. mars kom dominikanerpater Haavar Simon Nilsen, bror Haavar, med et sleivspark til Den norske kirkes biskoper. Han mente at de burde be om unnskyldning for de mange uheldige religiøse og politiske konsekvensene av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. I senere artikler i Vårt Land, Klassekampen og sosiale media har han gitt uttrykk for at det er viktig å understreke de teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske konfesjoner.

Artiklene har, som forventet, ført til en ganske livlig debatt, både for og imot de synspunktene han har kommet med. Han har blant annet fått god støtte i innlegg fra teologen, professor emeritus Bernt Oftestad.

Selv har jeg tidligere kommet med en kritisk kommentar til bror Haavar og invitasjon til konfesjonsdialog (i Vårt Land 3. april). Dette avfeier imidlertid professor Oftestad som «policy of friendship» som er så populær blant moderne katolikker og protestanter (samme dag på Facebook). Han skriver at katolsk syn på det økumeniske spørsmål er langt dypere og teologisk grunnleggende.

Jeg har tenkt mye over hvorfor norske katolikker i dag har så ulike holdninger til økumeniske spørsmål. På den ene siden har vi dem som legger størst vekt på å presisere og forsvare katolsk tro. Bror Haavar og professor Oftestad synes å være blant dem. Andre katolikker finner det mer fruktbart å gå i dialog med annerledes troende og å lete etter den tro og kristne praksis som er felles.

Selv om jeg i mine yngre år tenkte noe annerledes, tilhører jeg nå denne siste gruppen. Jeg konverterte til Den katolske kirke for 60 år siden. Da var den økumenisk aktiviteten blant katolikker ganske fattig. Den begrenset seg ofte til apologetikk (trosforsvar). En ganske konservativ og polemisk aktør var den nederlandske, katolske presten Johannes van der Burg (i Norge fra 1924 til 1981), som skrev en rekke artikler, pamfletter og bøker med forsvar for katolsk tro. En tilsvarende apologetisk holdning er ganske utbredt blant konvertitter. Litt fleipende blir det ofte kalt «konvertittsyke». Årsaken er antakelig ganske enkel: For å rettferdiggjøre og begrunne overgangen til katolisismen fra en annen konfesjon, må mange i lang tid framheve, forklare og forsvare det særkatolske.

Denne innstillingen er imidlertid ikke begrenset til konvertitter. Fordi katolikker tilhører en minoritetskirke, er det ikke uvanlig at de står i en viss forsvarsposisjon til medkristne fra andre trossamfunn.

Selv har jeg i løpet av et langt liv altså endret holdning, i likhet med mange andre. Jeg har sett og blitt glad i alt som jeg kan dele med kristne fra andre konfesjoner. Det er en stor ting å ha de kjente oldkirkelige trosbekjennelsene felles. Mye i bønneliv og liturgi er også svært beslektet.

Dette gir grunn til økumenisk dialog i stedet for konfrontasjon. Denne holdningen betyr ikke ‒ som noen har hevdet i debatten etter bror Haavars artikler ‒ at man i dialogens navn glatter over konfesjonelle forskjeller. Jeg ser det slik at når vi har en felles plattform, kan vi i vennskap og respekt snakke om det som måtte skille. Det er en sann og fruktbar økumenisk samtale, og det er ikke en klanderverdig «policy of friendship».

Pave Frans’ besøk i Lund sist høst i forbindelsen med åpningen av reformasjonsjubileet var en fin og symboltung markering av katolsk-luthersk kontakt, en dialog i ord og handling. Der undertegnet han sammen med lederen for Det lutherske verdensforbund, biskop Munib Younan, en generell felleserklæring som gir håp for framtiden.

[To viktige kilder til det katolske synet på økumenisk arbeid er Det annet vatikankonsils dekret Unitatis Redintegratio (1964, http://tinyurl.com/l8kd4bz) og den luthersk-katolske Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (1999, http://tinyurl.com/mpj7vf8).]

Også publisert på Verdidebatt.no 02.05.2017

Liturgisk parfyme?

18.07.16

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Salme 80: Gud, før oss tilbake — et tillegg

28.11.13
Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

I denne bloggen har jeg allerede kommentert Salme 80, Gud, før oss tilbake (klikk på lenken). Forverringen av situasjonen i Midtøsten har imidlertid gitt denne salmen økende aktualitet. Derfor utvider jeg min kommentar med dette tillegget. Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

= = = = =

Gjennom historien — fra dens tidligste epoker til i dag — har Midtøsten vært en urolig region. Helt fra Gud kalte Abraham har gudsfolket vært aktivt med i og mange ganger offer for stridighetene i dette møtepunktet for ulike folkeslag og viktige handelsruter.

Bakgrunnen for Salme 80 er en av disse konfliktene: Assyrerne erobret i 722 f.Kr. nordriket av Israel, og i 586 f.Kr. tok babylonerne Juda og Jerusalem, destruerte tempelet og førte med seg innbyggerne til et fangenskap langt borte fra sitt eget land. Dette tolker jødene som Guds straff for folket synd og ber Gud om tilgivelse slik at de kan vende tilbake: Gud, før oss tilbake, la ditt ansikt lyse så vi blir frelst! [v 4]

Også i dag lider gudsfolket i Midtøsten, kanskje mer enn noen gang. Jeg tenker på de kristne i denne regionen.

Før jeg fortsetter: Hvis du lurer på hvorfor jeg bruker betegnelsen «gudsfolket» om både kristne og gammeltestamentlige jøder, kan du lese hva Det annet vatikankonsil skriver om Guds folk (klikk på lenken).

Helt siden invasjonen i Irak i 2003, via «den arabiske våren», til opprøret i Syria i 2011 har de kristnes situasjon stadig blitt vanskeligere. Kristne i Irak er blitt fordrevet fra sine hjemsteder, i Egypt blir kirker brent og kristne drept, og i Syria blir den kristne minoriteten mindre og mindre på grunn av flukt og drap. Er dette begynnelsen på et Midøsten uten et kristent nærvær? Vil gudsfolkets historiske landområde til slutt bli uten kristne?

Jeg må innrømme at denne situasjonen går inn på meg, og jeg føler meg maktesløs. Det er lite annet jeg kan gjøre enn å følge med i nyhetene, å gi uttrykk for min bekymring og sympati i skrift og tale og — ikke minst! — å ta de lidende kristne med i mine bønner.

Og her er det jeg tyr til Salme 80. Jeg kan ikke tenke meg en bedre tekst når jeg ber til Gud for mine trosfeller i Midtøsten. Selv om salmen refererer til «det babylonske fangenskap» (586–539 f.Kr.), er dens ord like aktuelle i dag. Alle kan lett omtolke dens beskrivelser og poetiske uttrykk til å gjelde dagens situasjon i Midtøsten, særlig i Irak, Egypt og Syria.

Hjemlandet til gudfolket, både jøder og kristne, var det vi i dag kaller Midtøsten. I jødenes storhetstid under kong Salomo strakte dette landet seg helt fra havet (Middelhavet) til Storelven (Eufrat) [v 12]; det omfattet altså nettopp den regionen hvor kristne er truet i dag. Salmen bruker bildet Guds vinstokk [v 9] om dette gudsfolket:

Du ryddet plass for den
så den slo rot og fylte landet.
Fjell ble dekket av skyggen,
mektige sedrer av greinene.
Den strakte rankene ut til havet
og skuddene til Storelven.
[vv 10–12]

Nå er situasjonen til denne «vinstokken» kritisk:

Hvorfor har du revet ned gjerdet rundt den
så alle som går forbi, kan plukke,
villsvin fra skogen kan gnage
og krypet på marken kan ete?
[…]

Treet er brent opp i ilden, hugget av.
De skal gå til grunne når du truer.

[vv 13–14,17]

De kristne jages eller drepes, kirker brennes. Kan det bli verre? I sin fortvilelse roper våre trosfeller i disse landene:

Gud Herre Sebaot,
hvor lenge skal du svare folkets bønn med rykende vrede?
[…]

Du lar naboene våre slåss om oss,
fiendene spotter oss.
[vv 5,7]

I medfølelse og solidaritet med dem, kan også vi be:

Vend tilbake, Gud Sebaot,
vend blikket ned fra himmelen og se!
Ta deg av denne vinstokken
[…].

Gud, før oss tilbake,
la ditt ansikt lyse så vi blir frelst!
[v 15,4]

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

03.05.13

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Gale svar på feilaktige spørsmål

17.09.12

Har Gud skapt alt som er?

  • Ja, sier den troende.
  • Nei, sier den teoretiske fysikeren Stephen W. Hawkin; nå begynner vi å forstå Big Bang, det forklarer alt.

Ble mennesket skapt den sjette dagen i tidenes morgen?

  • Ja, sier den fundamentalistiske kreasjonisten.
  • Nei, sier evolusjonsbiologen Richard Dawkins; mennesket er resultatet av en utvikling styrt av tilfeldige mutasjoner og naturlige utvalg.
  • Tilhengeren av intelligent design er i en mellomposisjon og hevder at alt som var, er og blir til, er et resultat av Guds planer og virke i universet.

Er den noen plass for religion i menneskets verden?

  • Ja, sier den troende, det er mer mellom himmel og jord enn det logikk og empiri kan forklare.
  • Nei, sier de som tror at naturvitenskapene etter hvert vil kunne gi det endelige svaret på alle spørsmål om universet og om levende og døde ting på vår lille klode.

Men omfatter ikke det menneskelige også noe åndelig som viser at vi er skapt i «Guds bilde» [1 Mos 1:27]?

  • Ja, sier den troende; uten ånd ville vi blant annet ikke ha fri vilje, filosofenes tankebygninger og kunstneriske uttrykk — kunne Bachs musikk, for eksempel, oppstå uten ånd?
  • Nei, «ånd» er bare et konvesjonelt navn på resultatet av nevrobiologiske prosesser, hevder mange forskere.

Listen over spørsmål kunne gjøres mye lengre, men jeg stopper her, for det er noe fundamentalt galt med denne debatten. Den synes nemlig å forutsette at religion og vitenskap skal kunne gi svar på de samme spørsmålene. Og her ligger feilen både på begge sider; både de troende og de som holder seg til naturvitenskapene bommer stygt. Religionens og vitenskapens domener er ikke fullstendig sammenfallende; noe er felles, men mye er adskilt.

Det at region og vitenskap ikke forsøker å løse de samme problemene, at de har ulike saksområder, har en viktig konsekvens: Religion og vitenskap står ikke i motsetning til hverandre, de kan og skal ikke være i konflikt.

Satt på spissen og formulert svært forenklet er den grunnleggende forskjellen mellom troen og vitenskapen er denne: Det religiøse er å ha en personlig relasjon til en transcendent Gud, mens vitenskapen forsøker å etablere kausale modeller som gjelder den konkrete virkeligheten. De to viktige begrepsparene i denne beskrivelsen er (1) personlig relasjon — kausale modeller og (2) transcendent — konkret.

Vitenskapenes kausale modeller er både forklarende og instrumentelle. På den ene siden gir disse modellene oss svar på vår nysgjerrighet, svar på våre spørsmål om «hva er?» og «hvordan?», og på den andre siden gir de oss mulighet til å utnytte og manipulere den verden vi er en del av etter våre behov og ønsker. På godt og ondt! At denne verden er konkret, betyr at den er empirisk observerbar med sanser og måleinstrumenter og at den kan beskrives og manipuleres.

Derimot er troen i liten grad forklarende og instrumentell, og den er ikke begrenset til det konkrete. Det religiøse går langs en grenseoverskridende akse, dens dimensjon går fra det konkret og temporale til det transcendente og evige. Vår timelige eksistens kan i stor grad beskrives og forstås — naturvitenskapene hjelper oss med det, så her er det et felles areal for troens og vitenskapens domener. Det transcendente overstiger imidlertid vår fatteevne. Middelalderens filosofi utviklet et raffinert verktøy for likevel å kunne si noe meningsfullt om Gud og evigheten. På den ene siden er det mulig å si hva Guds virkelighet ikke er, en slags negativ teologi. Vi kan for eksempel si at Gud ikke er materiell («åndelig» er et begrep som uttrykker det samme) og at han ikke er begrenset i tid og rom («evig» og «uendelig»). Den middelalderske analogilæren kan hjelpe oss gripe enda litt mer av Guds virkelighet. På det menneskelige planet vet vi for eksempel hva «godhet» er og kan ane at Gud er god i grensoverskridende forstand. Vi har altså logiske og språklige verktøy for å si noe meningsfullt om Gud, men det er ikke mulig ved negativ teologi og analog tenkning kan utforske Guds virkelighet fullt ut. Det fjerde laterankonsilet (1215) formulerte det slik: «For hvor stor likheten mellom Skaperen og skapningen enn måtte være, må det bemerkes at forskjellen er enda større.»

Betyr det at Gud er uendelig fjern? «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg», skriver profeten Jesaja [45:15].  Er det i så fall mulig å ha det som angivelig skal karakterisere den troende holdningen: en personlig relasjon til Gud, et jeg-du-forhold til ham? Blar vi opp i Det gamle testamentes bøker finner vi utallige eksempler på kontakten og dialogen med den skjulte Gud. Jødefolket ber til ham i lengsel, tillit, tilbedelse, lovprisning og anger, og Gud svarer med tegn, under og profetiske ord og handlinger. Likevel er det en distanse som oppleves vanskelig og som gir seg uttrykk en smertefull lengsel: «Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land» [Sal 63:2].

Det er akkurat her vi finner det unike ved den kristne religionen: I inkarnasjonen kommer den skjulte Gud oss i møte, han viser oss sitt ansikt. Paulus skriver om Kristus Jesus at «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» [Fil 2:6-7]. Noe senere erklærer Kirken at «vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er […] fullkommen Gud, fullkomment menneske» [Athanasianske trosbekjennelse], eller som pave Leo formulerer det: Jesus Kristus er «sant menneske og sann Gud – evig i det som er hans, timelig i alt som er vårt» [Sermo XXV]. Mennesket Jesus gjør det altså lettere å ha en direkte personsrelasjon til Gud, selv om han etter himmelfarten ikke lenger er fysisk blant oss. I evangeliene er det Guds ord vi hører fra Jesu munn, og når vi ber til Gud «i Jesu navn» kan vi ha evangelienes Jesus for vårt indre øye.

Men sannheten, da? Pretenderer ikke både vitenskapen og troen å eie sannheten? Til det store spørsmålet, skal jeg bare gi to korte svar, som selvsagt ikke er utfyllende.

Empiriske vitenskaper — som ofte bygger på en hypotetisk induktiv metodikk — kan aldri garantere å kjenne sannheten om noe i absolutt og utfyllende forstand. Ofte nærmer de seg sannheten asymptotisk. Vitenskapens modeller og teorier er bare mer eller mindre sannsynlige, og ofte svært sannsynlige. Senere forskning kan alltid komme til å endre eller utfylle en etablert teori. Historien til den fysiske forklaringen av gravitasjon er et godt eksempel på det.

Kristendommen har et stort sett av trossannheter. Noen av de viktigste er formulert i trosbekjennelsene. Men å tro, er ikke bare å holde noe for sant; det dreier seg også her om en personlig relasjon, for Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet» [Joh 14:6-7].

Betyr dette at det ikke er noen møtepunkter mellom tro og vitenskap? Har vi løst problemene som jeg nevnte innledningsvis ved å skille troen så langt fra vitenskapen at de ikke har noe å si hverandre og ikke kan true hverandre? Selvsagt ikke.

Vår tro forteller oss at Gud har skapt alt som er til; han er svaret på det noen kaller det grunnleggende spørsmålet: «Hvorfor finnes det noe og ikke bare intet?» Men troen lærer oss intet om hvordan det konkrete universet ble skapt og heller ikke hvilken struktur og hvilke funksjoner som karakteriserer det. Det tilhører vitenskapenes domene. Kanskje Big Bang er det mysteriøse møtepunktet hvor troen svarer på det grunnleggende spørsmålet og forteller oss at noe ble til av intet, mens vitenskapene mer og mer detaljert og presist beskriver hva som skjedde uten å kunne forklare hvorfor.

Tilsvarende gjelder mennesket. Bibelen forteller bare i mytisk språk at mennesket er et resultat av Guds plan og skapende virksomhet. Vitenskapene kan på sin side lære oss mye om hvordan livet utviklet seg fra rudimentære former til hele den biologiske verden som mennesket nå er en del av. Også her har vi et mysteriøst møtepunkt. Evolusjonslæren kan beskrive og forklare hvordan mennesket utviklet seg fra sine biologiske forfedre, men de kan ikke si når og hvordan mennesket ble et vesen i «Guds bilde» [1 Mos 1:27]. Det tilhører troens domene.

Salme 139: Herre, du ransaker meg

03.08.12

Dette kapitlet er flyttet til mitt salme-nettsted Lytt til hans røst i dag. Klikk/pek på denne lenken så kommer du rett til kapitlet.

Se også siden TIDEBØNNER (portal)

Den forlatte Gud

12.04.11

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Jesu Kristi lidelseshistorie når sitt absolutte maksimum med det hjerteskjærende skriket på korset: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» [Matt 27:46, Mark 15:34]

I tillegg til den fysiske smerten og døden som nærmer seg, kommer forlattheten: Disiplene flyktet etter arrestasjonen i Getsemane, Peter fornektet ham tre ganger, det jødiske samfunnet forkastet ham, og nå på korset synes også Gud å ha trukket seg tilbake.

Kristi rop like før han glir inn i døden, har utfordret meg i flere år. Jeg vender stadig tilbake til det.

La oss først se på selve situasjonen. Jesus Kristus har, etter sitt treårige offentlige virke, i lydighet godtatt lidelsen og døden som sonoffer for å frelse menneskene: «Kristus døde for våre synder» [1 Kor 15:3]. Det er på korset at dette frelsesverket fullbyrdes.

Mange mennesker finner det vanskelig å tro på dette sentrale elementet i den kristne lære. Hvordan kan én persons død være sonoffer for en hel menneskeslekt?

En enke jeg kjenner protesterer med indignasjon mot denne læren. Hun påpeker med rette at Jesu lidelseshistorie var over på under ett døgn, mens hennes mann døde av kreft etter et svært langvarig og pinefullt sykeleie. «Min mann led mye mer enn Jesus», sa hun en gang, «og da er ikke Jesu lidelse og død mer verdt enn hans.» Underforstått: Når Jesu lidelseshistorie ikke er ekstraordinær, hvordan kan han da være verdens frelser?

Den troende vil selvsagt straks minne om at Jesus Kristus er Guds inkarnerte Sønn, at han er sann Gud og sant menneske, og at hans lidelseshistorie derfor er enestående.

Likevel ser vi at kristen fromhet ofte synes å fokusere nettopp på det menneskelige aspektet av Jesu pasjon. Bare tenk på hvordan «smertens mysterier» i rosenkransen vanligvis blir formulert: Jesus har dødsangst i Getsemane, han blir hudstrøket, han blir tornekronet, han bærer sitt kors, og han dør på korset. En slik skjebne deler Jesus med mange andre mennesker. Historien er full av lignende eksempler på tortur og henrettelse. Slikt skjer dessverre også i dag.

Derfor er det så viktig ikke å glemme at Kristi fryktelige rop på korset også har en vertikal dimensjon: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» I dette spørsmålet ser vi nemlig at det dreier seg om mer enn fysisk, psykisk og eksistensiell lidelse på det rent menneskelige plan.

Likevel, dette skriket er gåtefullt. Det er derfor det utfordrer meg, for hvordan kan Guds egen Sønn være forlatt av den guddommelige Fader? For å trenge dypere inn i dette mysteriet, kjøpte jeg for ett år siden en bok om problemet, en koloss på nesten 500 sider, skrevet av en canadisk dominikanerinne.# Hun vurderer kritisk hva et utvalg av protestantiske og katolske teologer har sagt om dette skriket. Etter min mening graver mange av dem ikke dypt nok i spørsmålet.

Tankene til den protestantiske teologen Jürgen Moltmann fanget imidlertid min interesse. Han hevder at korset representerer en «teologisk motsigelse». På den ene siden kaster oppstandelsen et forklarende lys over korshendelsen; vi må derfor bekjenne at den korsfestede Jesus av Nazaret er både Guds Sønn og den lovede Messias. Samtidig mener Moltmann at man må ta Kristi rop helt bokstavelig: På korset «er Guds egen Sønn blitt forlatt av Gud»  [s. 52 i den nevnte boken; min oversettelse].

Hvis dette er riktig, ser det ut til at Kristus på korset gir et grufullt uttrykk for en ufattelig dyp angst, angst for at Gud – altså Faderen i den treenige Gud – har forlatt Sønnen, angst for at den interne kjærlighetsrelasjonen i Treenigheten er blitt brutt.

Da kan ikke lidelsen til enkens kreftsyke mann måle seg med Jesu Kristi pasjon.

I lys av Kristi trinitariske angst på korset blir vår glede over påskemorgenens store begivenhet desto større. Faderen har ikke forlatt ham. Kjærlighetsrelasjonen er intakt.

Jeg ønsker min lesere en velsignet påske!

– – – – –

# Francine Bigaouette: Le cri de déréliction de Jésus en croix. Densité existentielle et salvifique. Édition du Cerf, Paris 2004.

Klokke & katedral – min bok om tid og evighet

05.11.10

Min bok om tid og evighet ble utgitt 5.11.2010

Fra omslagets bakside:

Kristne tror at Gud er evig og at også menneskets bestemmelse er evig liv. Men hva er evigheten? – og er det noen forbindelse mellom evighet og tid? Denne boken er en oppdagelsesreise i tidens og evighetens grenseland og søker svar på disse spørsmålene. Jeg ønsker alle lesere en spennende reise, med en god reiseleder! sier Lars Roar Langslet i bokens forord, og forfatteren gir oss et møte med utvalgte tenkere – filosofer og teologer – fra gresk antikk, kirkefedrenes epoke, middelalderen og moderne tid, samt med Bibelens forfattere.

Siden evigheten bare kan forstås når vi kjenner tiden, begynner reisen i tidens landskap hvor ulike former for tid presenteres. Deretter fortsetter reisen til tidens horisont, i håp om å få noen glimt inn i evighetens domene. Noen kjentfolk hevder at evigheten er utenfor tiden – at den er tidløs. Andre er uenige og sier at både Gud og mennesker tilhører den timelige verden. Hva er riktig? Jesus Kristus – sant menneske og sann Gud – tilhører både tiden og evigheten. Han er forfatterens nøkkel til et svært interessant svar.

Helge Erik Solberg er pensjonert overlege med medisinsk doktorgrad i biokjemi. Han konverterte til Den katolske kirke i 1957, er legdominikaner og har hele sitt voksne liv hatt filosofi og teologi som en hovedinteresse.

Boken ble publisert på EFREM forlag, november 2010. ISBN 9788292922217. Utgitt med støtte fra stiftelsen Fritt Ord. Boken er ikke lenger i salg, men jeg har fortsatt noen eksemplarer. Kontakt hesolberg@gmail.com hvis du er interessert.

Denne bloggen har en rekke innlegg om emner som behandles grundigere i boken. Se oversikten over disse blogginnleggene.

Bokens kapitler

En spennende reise (Forord av Lars Roar Langslet)
1 En oppdagelsesreise i Guds landskap Innledning
2 Hvilke veier kan vi følge? Tåkelandet
3 Vi forbereder reisen Tidens verden
4 Et første blikk inn i evigheten Klassisk doktrine
5 Vi ser på evigheten en gang til Moderne tradisjonalisme
6 Vi utforsker grenselandet Samtidighetens problem
7 Noen finner ikke evigheten Temporalisme
8 Vi nærmer oss målet Kristus som gåte og løsning
9 (Tillegg) Jakobsstigen Store tanker om lite ord
Litteratur

Generell omtale av boken

  • Den guddommelige evigheten tilhører ikke vår erfaringsverden. Vil vi utforske evigheten, må vi derfor vite hvilke veier vi kan følge (kapittel 2).
  • Før vi kan studere evigheten, er det også nødvendig å vite hva tid er (kapittel 3).
  • Deretter er vi rustet til å studere, analysere og kritisere ulike syn på evigheten gjennom tidene, fra gresk antikk via kirkefedrenes epoke og middelalderen til vår tid (kapitlene 4–7).
  • En kristen forståelse av evigheten må ta utgangspunkt i Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud – timelig i alt som er vårt og evig i det som er hans. Evighetslæren kaster lys over viktige sider av kristen tro, liturgi og mystikk (kapittel 8).
  • Boken henvender seg til lesere med allmenn interesse for kristendom, teologi og religionsfilosofi. Den populariserer derfor vanskelige problemstillinger og har mange forklarende eksempler. Vanskelighetsgraden pendler mellom det helt elementære og det mer teoretiske.
  • Boken er strukturert ut fra en reisemetafor, som en reise i tidens og evighetens grenseland.
  • Selv om boken har en kristen synsvinkel, er dens sjanger ikke forkynnende. Den er skrevet ut fra ønsket om å forstå evigheten: Fides quaerens intellectum («Troen rådspør fornuften», Anselm av Canterbury).

Kapittel 1: En oppdagelsesreise i Guds landskap – Innledning

Kort omtale av hva boken dreier seg om hvorfor den er blitt skrevet. Forfatteren er kristen og skriver ut fra troens synsvinkel. Det er imidlertid en del av hans religiøse overbevisning at Gud har gitt oss fornuften for at vi både kan og skal bruke den, også på det som tilhører troens univers. Vår veiviser når vi skal besøke tidens og evighetens grenseland, er altså ikke bare tro, og heller ikke bare intellekt, men både tro og tanke.

Kapittel 2: Hvilke veier kan vi følge? – Tåkelandet

Hvordan kan man utforske og uttale seg om evigheten, som overskrider vår erfaringsverden? Kapitlet presenterer hvordan gamle og nye filosofer svarer på dette spørsmålet. Det omtaler via negativa («den negative veien», Pseudo-Dionysios), via affirmativa («den bekreftende veien», også Pseudo-Dionysios) og analogilæren (Thomas Aquinas). Middelaldersk og moderne kritikk av analogilæren blir drøftet.

Kapittel 3: Vi forbereder reisen – Tidens verden

Tiden er et spennende, men svært omfattende og tildels vanskelig emne. Boken tar derfor bare opp de tidstypene som gir en nødvendig bakgrunn for studiet av evigheten: fysisk tid, opplevd tid og indre tid. Et hjelpemiddel, som blir brukt i de følgende kapitlene, er McTaggarts karakterisering av tid som A-serie (fortid, nåtid og fremtid) og B-serie (før, samtidig med og etter). Avsnittene om den fysiske tiden omfatter tidsteorier fra Platon og Aristoteles til vår tid med hovedvekt på den absolutte tidsteorien (Platon, Newton), den relasjonelle tidsteorien (Aristoteles, Leibnitz) og ulike relativitetsteorier (Lorenz, Einstein). Deretter omtales – med utgangspunkt i Augustins tidsfilosofi – den opplevde tiden og den indre tiden.

Kapittel 4: Et første blikk inn i evigheten – Klassisk doktrine

Dette kapitlet er – etter en kort gjennomgang av Bibelens lære om evigheten – viet evighetssynet i antikken (Platon), tidlig middelalder (Augustin, Boëthius og Anselm) og høymiddelalderen (Thomas Aquinas). Ifølge denne tradisjonen er tid og evighet to separate domener, to sider av den totale virkeligheten. Tiden er bevegelig og oppleves som fortid, nåtid og fremtid: et bevegelig nå. Den tidløse evigheten derimot er et altomfattende presens: et permanent nå.

Kapittel 5: Vi ser på evigheten en gang til – Moderne tradisjonalisme

Moderne religionsfilosofer – særlig de som har som har sine røtter i angolamerikansk, analytisk filosofi – har tatt opp igjen og videreutviklet den klassiske evighetslæren («tradisjonalisme»), men argumentasjonen har ofte vært uklar og kontroversiell. Kapitlet forsøker å avklare begrepene og begynner en drøfting av denne evighets­filosofien, som også blir behandlet i de to følgende kapitlene.

Kapittel 6: Vi utforsker grenselandet – Samtidighetens problem

Hvordan kan Gud kjenne tidens verden og være aktiv i den uten selv å være timelig? Det er et vanskelig problem, som mange har forsøkt å løse. Middelalderfilosofen Boëthius har gitt oss to lignelser: (1) Evigheten og tid er som sentrum i en sirkel og dens omkrets; (2) evigheten er som et blikk fra det høye. Moderne teorier om samtidighet mellom tid og evighet bygger på relativitetsteorien (Stump og Kretzmann) eller på flerdimensjonal geometri (Leftow). Andre hevder at det ikke er noen samtidighetsrelasjon mellom tid og evighet (Helm, de Molina).

Kapittel 7: Noen finner ikke evigheten – Temporalisme

Noen moderne religionsfilosofer forkaster den klassiske læren om to domener, tid og evighet. De hevder at Gud er i tiden akkurat som vi mennesker («temporalisme»). Kapitlet presenterer, drøfter og kritiserer synspunktene til Pike og Swinburne. Mellomstandpunktet til Craig (Gud er tidløs før skapelsen og temporal etter) blir også nevnt.

Kapittel 8: Vi nærmer oss målet – Kristus som gåte og løsning

Det siste hovedkapitlet samler trådene fra de tidligere kapitlene. Forfatteren forsøker å begrunne sitt eget syn: Gud er både temporal og evig akkurat som Jesus Kristus levde i tiden med et evighetsperspektiv. Et slikt syn har konsekvenser for kristnes tro, liv, liturgi og mystikk.

Kapittel 9 (tillegg): Jakobsstigen – Store tanker om lite ord

I flere kapitler nevnes Guds selvåpenbaring som «Jeg Er» (= Jahve) i 2 Mos 3:14. En mer detaljert omtale av dette faller litt utenfor den logiske rekken av de andre kapitlene og er derfor flyttet til et tillegg.

Å beseire en tanke

12.03.10

Av og til leser jeg noe som «går rett hjem». Enkelt formulert. Klare tanker. Dype sannheter. Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv. Kanskje bare litt bedre.

Andre ganger støter jeg på noe som er helt annerledes. Noe vanskelig. Jeg må lese, stoppe, tenke, lese om igjen, jeg gir opp. Nei, det er noe tull å bruke tid, krefter og konsentrasjon på å forstå dette.

Men…? Jeg tar boken opp igjen. Det er en gnist i den. Kanskje jeg kan få den til å flamme opp? Jeg tar fatt på nytt, og begynner å ane noe. Jeg finner tråder å nøste. Jeg ser nye landskap. Jeg høre andre toner.

Prøv å lese Luis de Molina Concordia IV, så forstår du kanskje hva jeg mener.§ Jeg har slitt med denne teksten i minst en uke. Denne spanske filosofen fra det 16. århundre er kjent for å ha oppfunnet begrepet scientia media (mellom-kunnskapen), som angivelig skulle kunne forklare hvorfor Gud vet hva vi i frihet kommer til å velge uten at vårt valg blir forutbestemt og ufritt.

Nå forstår jeg hva Molina skriver, men ikke hva han tenker. Er det han som tenker galt, eller er det jeg som leser dumt?

Jeg må ta fatt på nytt. Kanskje jeg begynner å ane noe. Finner jeg tråder å nøste? Kommer jeg til å se nye landskap? Er det andre toner å høre?

Å vinne i en konkurranse er stort. Større er det å beseire en tanke.

– – – – –

§ MOLINA Luis de: On Divine Foreknowledge – Part IV of the Concordia, oversatt med forord, innledning og noter av Alfred J. Freddoso, Cornell University Press, Ithaca (NY) 1988 (2004).