Archive for the ‘1 HODE’ category

Økumenikk: konfrontasjon eller dialog?

02.05.17

I Vårt Land 29. mars kom dominikanerpater Haavar Simon Nilsen, bror Haavar, med et sleivspark til Den norske kirkes biskoper. Han mente at de burde be om unnskyldning for de mange uheldige religiøse og politiske konsekvensene av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. I senere artikler i Vårt Land, Klassekampen og sosiale media har han gitt uttrykk for at det er viktig å understreke de teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske konfesjoner.

Artiklene har, som forventet, ført til en ganske livlig debatt, både for og imot de synspunktene han har kommet med. Han har blant annet fått god støtte i innlegg fra teologen, professor emeritus Bernt Oftestad.

Selv har jeg tidligere kommet med en kritisk kommentar til bror Haavar og invitasjon til konfesjonsdialog (i Vårt Land 3. april). Dette avfeier imidlertid professor Oftestad som «policy of friendship» som er så populær blant moderne katolikker og protestanter (samme dag på Facebook). Han skriver at katolsk syn på det økumeniske spørsmål er langt dypere og teologisk grunnleggende.

Jeg har tenkt mye over hvorfor norske katolikker i dag har så ulike holdninger til økumeniske spørsmål. På den ene siden har vi dem som legger størst vekt på å presisere og forsvare katolsk tro. Bror Haavar og professor Oftestad synes å være blant dem. Andre katolikker finner det mer fruktbart å gå i dialog med annerledes troende og å lete etter den tro og kristne praksis som er felles.

Selv om jeg i mine yngre år tenkte noe annerledes, tilhører jeg nå denne siste gruppen. Jeg konverterte til Den katolske kirke for 60 år siden. Da var den økumenisk aktiviteten blant katolikker ganske fattig. Den begrenset seg ofte til apologetikk (trosforsvar). En ganske konservativ og polemisk aktør var den nederlandske, katolske presten Johannes van der Burg (i Norge fra 1924 til 1981), som skrev en rekke artikler, pamfletter og bøker med forsvar for katolsk tro. En tilsvarende apologetisk holdning er ganske utbredt blant konvertitter. Litt fleipende blir det ofte kalt «konvertittsyke». Årsaken er antakelig ganske enkel: For å rettferdiggjøre og begrunne overgangen til katolisismen fra en annen konfesjon, må mange i lang tid framheve, forklare og forsvare det særkatolske.

Denne innstillingen er imidlertid ikke begrenset til konvertitter. Fordi katolikker tilhører en minoritetskirke, er det ikke uvanlig at de står i en viss forsvarsposisjon til medkristne fra andre trossamfunn.

Selv har jeg i løpet av et langt liv altså endret holdning, i likhet med mange andre. Jeg har sett og blitt glad i alt som jeg kan dele med kristne fra andre konfesjoner. Det er en stor ting å ha de kjente oldkirkelige trosbekjennelsene felles. Mye i bønneliv og liturgi er også svært beslektet.

Dette gir grunn til økumenisk dialog i stedet for konfrontasjon. Denne holdningen betyr ikke ‒ som noen har hevdet i debatten etter bror Haavars artikler ‒ at man i dialogens navn glatter over konfesjonelle forskjeller. Jeg ser det slik at når vi har en felles plattform, kan vi i vennskap og respekt snakke om det som måtte skille. Det er en sann og fruktbar økumenisk samtale, og det er ikke en klanderverdig «policy of friendship».

Pave Frans’ besøk i Lund sist høst i forbindelsen med åpningen av reformasjonsjubileet var en fin og symboltung markering av katolsk-luthersk kontakt, en dialog i ord og handling. Der undertegnet han sammen med lederen for Det lutherske verdensforbund, biskop Munib Younan, en generell felleserklæring som gir håp for framtiden.

[To viktige kilder til det katolske synet på økumenisk arbeid er Det annet vatikankonsils dekret Unitatis Redintegratio (1964, http://tinyurl.com/l8kd4bz) og den luthersk-katolske Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (1999, http://tinyurl.com/mpj7vf8).]

Også publisert på Verdidebatt.no 02.05.2017

Reklamer

Liturgisk parfyme?

18.07.16

Røkelse

[Editert klipp fra www.christianforums.com]

Jeg lytter til en som forteller om sine ferieopplevelser: — Så kom vi til en vakker kirke og gikk inn. Der inne duftet det sterkt av røkelse. «Dette må være en katolsk kirke», sa jeg, «for katolikker er så glade i alt det utvendige ‒ i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige, om forkynnelsen, troen og frelsen.» Det var da jeg, som selv er katolikk, grep inn og sa: — Nei, stopp litt! Kristendommen er ikke noe rent åndelig ‒ det fysiske hører også med. Røkelse er ikke liturgisk parfyme.

Jeg tror at vi her er ved et typisk skille mellom katolsk kristendom ‒ og la meg ta med den ortodokse også ‒ og den som preger visse protestantiske trossamfunn. For disse siste er det religiøse noe som i hovedsak er åndelig. En slik tanke er nokså fremmed for oss katolikker. Vi tror at religion angår det hele menneske med kropp og sjel.

Jeg er klar over at jeg setter forskjellen litt på spissen, men likevel mener jeg det kan være opplysende å ha denne ulikheten i tankene når vi skal forklare forskjellene i religiøs praksis mellom katolsk og protestantisk kristendom. Hvorfor legger vi katolikker større vekt på fysiske og kroppslige tegn og handlinger enn våre protestantiske medkristne? Er det fordi vi har glemt troens egentlige innhold, eller fordi vi ikke tør å kaste oss ut på Kierkegaards 70 000 favners dyp? Er vi ikke skikkelig «frelste»?

Ånd og kropp. For å svare på disse spørsmålene, tror jeg det er viktig å minne om to sentrale elementer i vår kristne tro, den felles-kristne tro: (1) mennesket er skapt som en enhet av sjel og legeme, og (2) Jesus Kristus er Guds sønn som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik [Fil 2:7]. Vi må legge merke til en parallellitet her: På den ene side er mennesket altså både ånd og kropp, og på den andre ser vi at den åndelige Gud gjennom inkarnasjonen manifesterte seg i vår fysiske virkelighet. Derfor er det det hele mennesket som blir frelst, ikke bare sjelen, og derfor var Kristi offerdød på korset og hans oppstandelse påskemorgen hendelser som fant sted i vår materielle verden.

Denne to-sidige virkeligheten, ånd og kropp, er grunnlaget både for Den katolske kirkes lære om sakramenter og for dens rike bruk av fysiske tegn og handlinger.

Sakramenter. Katolsk trospraksis legger stor vekt på sakramentene; Kirken har hele sju av dem.

Hva er så et sakrament? Er dåpen noe mer enn en vakker navneseremoni som gir medlemskap i et trossamfunn? Er nattverden noe mer enn et minne om Kristi siste måltid med disiplene? Er skriftemålet en form for psykoterapi, som samtidig gir Kirken en viss kontroll over de troendes samvittighet?

Ja, alle sakramentene er noe mer, mye mer. De har en fysisk side og en åndelig. Når presten øser vann over barnets hode og sier dåpsordene, er dette noe som gjøres i vår materielle virkelighet, og samtidig skjer noe på det åndelige planet: Ved Guds nåde blir barnet blir gjenfødt som et Guds barn. I nattverden mottar den troende innviet brød og vin, som blir åndelig føde. Når presten uttaler tilgivelsens ord etter syndsbekjennelsen i skriftemålet, er han Kristi stedfortreder og formidler syndsforlatelse. Og tilsvarende gjelder for alle sakramentene, det som gjøres materielt, virkeliggjøres åndelig: Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på, står det i Den katolske kirkes katekisme.

Andre hellige tegn og handlinger. I tillegg til de sakramentale tegnene er katolsk liturgi og trospraksis rik på tegn og handlinger som har både en kroppslig og en åndelig side. I så måte minner de litt om sakramentene, dog uten å være egentlige sakramenter.

Korstegnet er et godt eksempel. Med hånden tegner den troende et kors fra pannen og nedover kroppen og fra venstre til høyre skulder samtidig som ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn uttales. Det er en veldig rik handling. Ordene er en bekjennelse av tro på den treenige Gud og et minne om dåpen, hvor de samme ordene blir brukt; selve korstegnet uttrykker troen på Kristi korsdød som den sentrale begivenheten i frelseshistorien.

Korstegnet har også en annen betydning: Det er et tegn som brukes når noe eller noen skal velsignes. Presten gjør korstegnet over menigheten når den blir velsignet ved avslutningen av messefeiringen, og ved begynnelsen av et måltid blir maten og drikken velsignet med det samme tegnet.

Ikke-katolikker som er tilstede i en katolsk messe, blir ofte overrasket over hvor aktiv menigheten er. De undrer seg over hvorfor folk reiser seg, setter seg eller kneler ned hele tiden. Disse kroppsholdningene uttrykker og understøtter åndelige holdninger: Man står når Gud lovprises i Gloria og troen bekjennes i Credo; Bibelens ord og prekenen mottas i sittende konsentrasjon; og når man ber, kneler man.

Jeg stopper her, for jeg regner med at disse eksemplene er tilstrekkelige for å vise at katolsk fromhetsliv utfolder seg både kroppslig og på det indre planet.

Røkelsen. I katolske kirker bruker vi ikke røkelse for å skape stemning, slik at folk synes det er godt å være i kirken. Vi har heller ikke et røkelsesalter slik det var i tempelet i Jerusalem. Røkelsen er et symbol med mange, rike betydninger. For meg er den viktigste at den er et fysisk tegn på våre bønner som stiger opp til Gud: La min bønn være røkelse for deg [Sal 141:2].

[Denne teksten ble også trykket i Vårt Land 16.07.2016:30-31]

Salme 80: Gud, før oss tilbake — et tillegg

28.11.13
Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

Egypt: Koptisk kirke i brann (fra juicyecumenism.com)

I denne bloggen har jeg allerede kommentert Salme 80, Gud, før oss tilbake (klikk på lenken). Forverringen av situasjonen i Midtøsten har imidlertid gitt denne salmen økende aktualitet. Derfor utvider jeg min kommentar med dette tillegget. Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

= = = = =

Gjennom historien — fra dens tidligste epoker til i dag — har Midtøsten vært en urolig region. Helt fra Gud kalte Abraham har gudsfolket vært aktivt med i og mange ganger offer for stridighetene i dette møtepunktet for ulike folkeslag og viktige handelsruter.

Bakgrunnen for Salme 80 er en av disse konfliktene: Assyrerne erobret i 722 f.Kr. nordriket av Israel, og i 586 f.Kr. tok babylonerne Juda og Jerusalem, destruerte tempelet og førte med seg innbyggerne til et fangenskap langt borte fra sitt eget land. Dette tolker jødene som Guds straff for folket synd og ber Gud om tilgivelse slik at de kan vende tilbake: Gud, før oss tilbake, la ditt ansikt lyse så vi blir frelst! [v 4]

Også i dag lider gudsfolket i Midtøsten, kanskje mer enn noen gang. Jeg tenker på de kristne i denne regionen.

Før jeg fortsetter: Hvis du lurer på hvorfor jeg bruker betegnelsen «gudsfolket» om både kristne og gammeltestamentlige jøder, kan du lese hva Det annet vatikankonsil skriver om Guds folk (klikk på lenken).

Helt siden invasjonen i Irak i 2003, via «den arabiske våren», til opprøret i Syria i 2011 har de kristnes situasjon stadig blitt vanskeligere. Kristne i Irak er blitt fordrevet fra sine hjemsteder, i Egypt blir kirker brent og kristne drept, og i Syria blir den kristne minoriteten mindre og mindre på grunn av flukt og drap. Er dette begynnelsen på et Midøsten uten et kristent nærvær? Vil gudsfolkets historiske landområde til slutt bli uten kristne?

Jeg må innrømme at denne situasjonen går inn på meg, og jeg føler meg maktesløs. Det er lite annet jeg kan gjøre enn å følge med i nyhetene, å gi uttrykk for min bekymring og sympati i skrift og tale og — ikke minst! — å ta de lidende kristne med i mine bønner.

Og her er det jeg tyr til Salme 80. Jeg kan ikke tenke meg en bedre tekst når jeg ber til Gud for mine trosfeller i Midtøsten. Selv om salmen refererer til «det babylonske fangenskap» (586–539 f.Kr.), er dens ord like aktuelle i dag. Alle kan lett omtolke dens beskrivelser og poetiske uttrykk til å gjelde dagens situasjon i Midtøsten, særlig i Irak, Egypt og Syria.

Hjemlandet til gudfolket, både jøder og kristne, var det vi i dag kaller Midtøsten. I jødenes storhetstid under kong Salomo strakte dette landet seg helt fra havet (Middelhavet) til Storelven (Eufrat) [v 12]; det omfattet altså nettopp den regionen hvor kristne er truet i dag. Salmen bruker bildet Guds vinstokk [v 9] om dette gudsfolket:

Du ryddet plass for den
så den slo rot og fylte landet.
Fjell ble dekket av skyggen,
mektige sedrer av greinene.
Den strakte rankene ut til havet
og skuddene til Storelven.
[vv 10–12]

Nå er situasjonen til denne «vinstokken» kritisk:

Hvorfor har du revet ned gjerdet rundt den
så alle som går forbi, kan plukke,
villsvin fra skogen kan gnage
og krypet på marken kan ete?
[…]

Treet er brent opp i ilden, hugget av.
De skal gå til grunne når du truer.

[vv 13–14,17]

De kristne jages eller drepes, kirker brennes. Kan det bli verre? I sin fortvilelse roper våre trosfeller i disse landene:

Gud Herre Sebaot,
hvor lenge skal du svare folkets bønn med rykende vrede?
[…]

Du lar naboene våre slåss om oss,
fiendene spotter oss.
[vv 5,7]

I medfølelse og solidaritet med dem, kan også vi be:

Vend tilbake, Gud Sebaot,
vend blikket ned fra himmelen og se!
Ta deg av denne vinstokken
[…].

Gud, før oss tilbake,
la ditt ansikt lyse så vi blir frelst!
[v 15,4]

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 63: Du er min Gud, som jeg søker

03.05.13

Salme 63 brukes i laudes på søndag i uke I og på festdager (uavhengig av uke). Den katolske kirkes tidebønner utelater versene 10-12, kanskje fordi det voldelige innholdet er uforenlig med festdagens intensjon.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Denne salmen er viser oss hva bønn egentlig er, en dialog mellom to personer, en menneskelig person og en personlig Gud.

Av og til kan det være viktig å bli minnet om at bønn er dialog, for når man leser, resiterer eller synger tidebønnenes salmer, kan det ofte virke som en enveis handling, fra salmene til oss: Vi forsøker å gjøre salmenes innhold til vårt eget. Det er ikke noe galt i det. Salmene har vakre og dype ord, som vi gjerne gir vår tilslutning, og de har et budskap, de er en del av Åpenbaringen, som kan styrke og berike vår tro.

Vi må imidlertid ikke glemme at tekstene i Salmenes bok primært er bønn og at bønn først og fremst er dialog. I en dialog er det to aktører, et DU og et JEG, som henvender seg til hverandre, begge veier. Salme 63 minner oss at bønnen er en slik samtale. Hele denne salmen uttrykker denne dialogen, helt fra den innledende linjen (Gud, du er min Gud, som jeg søker) og til den siste (Jeg holder fast ved deg, din høyre hånd har grepet meg) finner vi nøkkelordene «jeg/meg» og «du/deg».

Det er ikke alle salmene som er formulert slik. Se for eksempel på salme 100; der er «vi» selvsagt i første person, men «Gud» omtales hele tiden i tredje person entall: Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokken han gjeter. [Sal 100:3] Betyr det at denne salmen ikke er bønn, at den ikke er en samtale med Gud? Langt ifra! Det er bare formen som er annerledes. Salmer som uttrykker seg slik, gir oss motiver og intensjoner som vi kan gjøre til våre egne og mentalt returnere til Gud, noen ganger som fortvilelse og klage, andre ganger som tilbedelse, lovprisning og takk. All bønn er dialog, og alle tekstene i Salmenes bok er bønn, også såkalte «læresalmer». Det er vår oppgave å gjøre dem til en jeg-du-samtale med Gud; det er utfordringen.

Her er det imidlertid nærliggende å komme med en innvending. Vi har neppe vanskelig å forstå at JEG er et nærværende subjekt som ber til Gud. Men hvor er han, hvor er bønnens DU? Kan bønnene være en dialog når jeg ikke kan se eller høre Gud? Eller når jeg ikke umiddelbart ser at min bønn blir oppfylt?

Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja [45:15]. Det er en av bønnens store utfordringer. Vi vet hvor vanskelig det er å samtale med et menneske som er fraværende. Er vedkommende fysisk ikke til stede, er samtalen umulig (om vi ikke griper til tekniske hjelpemidler, epost eller mobil). Men det er heller ikke lett å dialogere med en som er mentalt fraværende. Er det slik med bønnen også?

Flere salmer tar opp nettopp dette problemet. Jeg er spesielt glad i salme 42-43 og den teksten vi ser på akkurat nå, salme 63, fordi disse salmene er lengselsfulle rop til den skjulte Gud:

Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land.
[Sal 63:2]

Som hjorten lengter etter bekker med vann,
lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?»
[Sal 42:2-4]

Ja, «hvor er min Gud?»

Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan; Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden. Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss. Hvordan? — ja, det ligger utenfor rammene til denne korte betraktningen. (Jeg har drøftet noen elementer av dette problemet i boken Klokke og katedral.)

La oss vende tilbake til Jesaja-sitatet om den skjulte Gud. Litt senere i den samme profetien henviser Gud til alle sine store gjerninger for israelittene og sier:

Jeg har ikke talt i det skjulte,
et sted i det mørke land.
Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt:
«Søk meg i det tomme!»
[…]
De skjønner ingenting,
de som bærer på gudebilder av tre
og ber til en gud som ikke kan frelse.
[…]
Det finnes ingen annen gud enn jeg,
ingen annen rettferdig og frelsende Gud.
[Jes 45:19-21]

Jeg synes dette er til å bli klok av. Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig — lik de som bærer på gudebilder av tre.

Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet. Han virker fjern.

Vi kristne har imidlertid en fordel, som de gammeltestamentlige israelittene ikke hadde. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Gud som ble mennesker lik [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at Kirkens liturgiske bønner avsluttes med «ved Kristus, vår Herre» (eller tilsvarende, lengre avslutninger).

Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det derfor hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene.

Jeg innrømmer at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når jeg ber tidebønnenes salmetekster. Av og til må jeg innrømme og be «Herre, det er ikke DU som er langt borte fra meg, det er JEG som har fjernet meg fra deg.»

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Salme 90: Fra evighet til evighet er du, Gud

01.11.12

Salme 90 brukes i laudes på mandag i uke IV.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Bibelekspertene klassifiserer denne salmen som en kollektiv klagesang. Legg merke til at den konsekvent benytter første person flertall (vi, oss, vår).

Selve klagen er todelt. I den første delen (vv 3‑6) tenker salmisten på dødentil støv skal du vende tilbake [1 Mos 3:19] — og på menneskelivets flyktighet:

Du lar mennesket bli til støv igjen […] Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.

Den andre delen av klagen (vv 7‑11) uttrykker Guds vrede over menneskets synd:

Du setter våre synder foran deg […] ved din harme går vi til grunne, våre år er som et sukk.

Den siste delen av salmen (vv 12‑17) er en bønn. Livets flyktighet gjør tanken på synden og døden svært truende. Vi trenger derfor Guds hjelp til omvendelse før det er for sent, og vi ber om hans miskunn:

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!
Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

Salmen er alvorlig, enkel og poetisk, og det er neppe vanskelig å gjøre den til en personlig bønn for oss selv. I tråd med salmistens intensjon kan vi også be den for fellesskapet: familien, samfunnet, Kirken…

Denne fine og dype salmen har også et annet innhold. Blant alle salmene i Salmenes bok er det nemlig ingen annen som så klart uttrykker tidens og evighetens mysterium. Derfor har den inspirert mange teologer og religionsfilosofer helt fra gammelt av og til vår tid. Jeg har også tatt opp tanker fra denne salmen i min bok Klokke og katedral — Tanker om tid og evighet.

Ifølge det tradisjonelle synet lever mennesket i tidens verden, mens Guds domene er den tidløse evigheten. Dette uttrykker salmene med et paradoks:

For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi [v 4].

Apostelen Peter uttrykker paradokset enda sterkere ved å spinne videre på dette salmeverset: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag [2 Pet 3:8].

Er dette bare en poetisk overdrivelse? Jeg tror ikke det.

Menneskelivet som utfolder seg i den dynamiske tiden: Alle våre dager farer forbi [v 9]. Tiden oppleves som en strøm hvor vi lever i nåtiden, ikke i et stillestående presens, men i en nåtid som i samme øyeblikk blir til fortid; og foran oss har vi den ukjente fremtiden, som uavlatelig liksom strømmer inn i nye nåtidsøyeblikk.

For Gud er det helt annerledes. Han er tilhører ikke tidens strøm; han er «hevet over» eller «utenfor» tiden, for å bruke romlige bilder. Dette uttrykker salmen slik:

Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, — og vi kunne tilføye: «og etter verdens ende» — fra evighet til evighet er du, Gud [v 2].

Legg merke til at det står er du; det står ikke «var du, er du og blir du», for hos Gud er det ikke fortid, nåtid eller fremtid. Det er vanskelig for oss å fatte det, men Gud «er», hans tilstand er presens, en evig nåtid.

Boëthius, en filosof i den tidligste middelalderen, har formulert forskjellen mellom Guds evighet og tidens verden slik: Han sier at evigheten er et «permanent nå» (nunc permanens), mens tiden er en strøm med et «nå som liksom løper» (nunc quasi currens). (Tidens og evighetens metafysikk er ikke enkel å forstå, men den fascinerer meg, og du kan lese mer om emnet i denne bloggen.)

I denne dyptloddende salmen finner vi altså to perspektiver, og først når vi ser dem samlet, griper vi salmens budskap. Den ene synsvinkelen dreier seg om synd og død sett i lys av menneskelivets angstskapende flyktighet. Vi trenger derfor noe stabilt som kan gi oss trygghet. Det er det salmen minner oss om med den andre synsvinkelen: Vi har en evig Gud som viser medynk.

Se også: TIDEBØNNER (portal)

Gale svar på feilaktige spørsmål

17.09.12

Har Gud skapt alt som er?

  • Ja, sier den troende.
  • Nei, sier den teoretiske fysikeren Stephen W. Hawkin; nå begynner vi å forstå Big Bang, det forklarer alt.

Ble mennesket skapt den sjette dagen i tidenes morgen?

  • Ja, sier den fundamentalistiske kreasjonisten.
  • Nei, sier evolusjonsbiologen Richard Dawkins; mennesket er resultatet av en utvikling styrt av tilfeldige mutasjoner og naturlige utvalg.
  • Tilhengeren av intelligent design er i en mellomposisjon og hevder at alt som var, er og blir til, er et resultat av Guds planer og virke i universet.

Er den noen plass for religion i menneskets verden?

  • Ja, sier den troende, det er mer mellom himmel og jord enn det logikk og empiri kan forklare.
  • Nei, sier de som tror at naturvitenskapene etter hvert vil kunne gi det endelige svaret på alle spørsmål om universet og om levende og døde ting på vår lille klode.

Men omfatter ikke det menneskelige også noe åndelig som viser at vi er skapt i «Guds bilde» [1 Mos 1:27]?

  • Ja, sier den troende; uten ånd ville vi blant annet ikke ha fri vilje, filosofenes tankebygninger og kunstneriske uttrykk — kunne Bachs musikk, for eksempel, oppstå uten ånd?
  • Nei, «ånd» er bare et konvesjonelt navn på resultatet av nevrobiologiske prosesser, hevder mange forskere.

Listen over spørsmål kunne gjøres mye lengre, men jeg stopper her, for det er noe fundamentalt galt med denne debatten. Den synes nemlig å forutsette at religion og vitenskap skal kunne gi svar på de samme spørsmålene. Og her ligger feilen både på begge sider; både de troende og de som holder seg til naturvitenskapene bommer stygt. Religionens og vitenskapens domener er ikke fullstendig sammenfallende; noe er felles, men mye er adskilt.

Det at region og vitenskap ikke forsøker å løse de samme problemene, at de har ulike saksområder, har en viktig konsekvens: Religion og vitenskap står ikke i motsetning til hverandre, de kan og skal ikke være i konflikt.

Satt på spissen og formulert svært forenklet er den grunnleggende forskjellen mellom troen og vitenskapen er denne: Det religiøse er å ha en personlig relasjon til en transcendent Gud, mens vitenskapen forsøker å etablere kausale modeller som gjelder den konkrete virkeligheten. De to viktige begrepsparene i denne beskrivelsen er (1) personlig relasjon — kausale modeller og (2) transcendent — konkret.

Vitenskapenes kausale modeller er både forklarende og instrumentelle. På den ene siden gir disse modellene oss svar på vår nysgjerrighet, svar på våre spørsmål om «hva er?» og «hvordan?», og på den andre siden gir de oss mulighet til å utnytte og manipulere den verden vi er en del av etter våre behov og ønsker. På godt og ondt! At denne verden er konkret, betyr at den er empirisk observerbar med sanser og måleinstrumenter og at den kan beskrives og manipuleres.

Derimot er troen i liten grad forklarende og instrumentell, og den er ikke begrenset til det konkrete. Det religiøse går langs en grenseoverskridende akse, dens dimensjon går fra det konkret og temporale til det transcendente og evige. Vår timelige eksistens kan i stor grad beskrives og forstås — naturvitenskapene hjelper oss med det, så her er det et felles areal for troens og vitenskapens domener. Det transcendente overstiger imidlertid vår fatteevne. Middelalderens filosofi utviklet et raffinert verktøy for likevel å kunne si noe meningsfullt om Gud og evigheten. På den ene siden er det mulig å si hva Guds virkelighet ikke er, en slags negativ teologi. Vi kan for eksempel si at Gud ikke er materiell («åndelig» er et begrep som uttrykker det samme) og at han ikke er begrenset i tid og rom («evig» og «uendelig»). Den middelalderske analogilæren kan hjelpe oss gripe enda litt mer av Guds virkelighet. På det menneskelige planet vet vi for eksempel hva «godhet» er og kan ane at Gud er god i grensoverskridende forstand. Vi har altså logiske og språklige verktøy for å si noe meningsfullt om Gud, men det er ikke mulig ved negativ teologi og analog tenkning kan utforske Guds virkelighet fullt ut. Det fjerde laterankonsilet (1215) formulerte det slik: «For hvor stor likheten mellom Skaperen og skapningen enn måtte være, må det bemerkes at forskjellen er enda større.»

Betyr det at Gud er uendelig fjern? «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg», skriver profeten Jesaja [45:15].  Er det i så fall mulig å ha det som angivelig skal karakterisere den troende holdningen: en personlig relasjon til Gud, et jeg-du-forhold til ham? Blar vi opp i Det gamle testamentes bøker finner vi utallige eksempler på kontakten og dialogen med den skjulte Gud. Jødefolket ber til ham i lengsel, tillit, tilbedelse, lovprisning og anger, og Gud svarer med tegn, under og profetiske ord og handlinger. Likevel er det en distanse som oppleves vanskelig og som gir seg uttrykk en smertefull lengsel: «Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land» [Sal 63:2].

Det er akkurat her vi finner det unike ved den kristne religionen: I inkarnasjonen kommer den skjulte Gud oss i møte, han viser oss sitt ansikt. Paulus skriver om Kristus Jesus at «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» [Fil 2:6-7]. Noe senere erklærer Kirken at «vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er […] fullkommen Gud, fullkomment menneske» [Athanasianske trosbekjennelse], eller som pave Leo formulerer det: Jesus Kristus er «sant menneske og sann Gud – evig i det som er hans, timelig i alt som er vårt» [Sermo XXV]. Mennesket Jesus gjør det altså lettere å ha en direkte personsrelasjon til Gud, selv om han etter himmelfarten ikke lenger er fysisk blant oss. I evangeliene er det Guds ord vi hører fra Jesu munn, og når vi ber til Gud «i Jesu navn» kan vi ha evangelienes Jesus for vårt indre øye.

Men sannheten, da? Pretenderer ikke både vitenskapen og troen å eie sannheten? Til det store spørsmålet, skal jeg bare gi to korte svar, som selvsagt ikke er utfyllende.

Empiriske vitenskaper — som ofte bygger på en hypotetisk induktiv metodikk — kan aldri garantere å kjenne sannheten om noe i absolutt og utfyllende forstand. Ofte nærmer de seg sannheten asymptotisk. Vitenskapens modeller og teorier er bare mer eller mindre sannsynlige, og ofte svært sannsynlige. Senere forskning kan alltid komme til å endre eller utfylle en etablert teori. Historien til den fysiske forklaringen av gravitasjon er et godt eksempel på det.

Kristendommen har et stort sett av trossannheter. Noen av de viktigste er formulert i trosbekjennelsene. Men å tro, er ikke bare å holde noe for sant; det dreier seg også her om en personlig relasjon, for Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet» [Joh 14:6-7].

Betyr dette at det ikke er noen møtepunkter mellom tro og vitenskap? Har vi løst problemene som jeg nevnte innledningsvis ved å skille troen så langt fra vitenskapen at de ikke har noe å si hverandre og ikke kan true hverandre? Selvsagt ikke.

Vår tro forteller oss at Gud har skapt alt som er til; han er svaret på det noen kaller det grunnleggende spørsmålet: «Hvorfor finnes det noe og ikke bare intet?» Men troen lærer oss intet om hvordan det konkrete universet ble skapt og heller ikke hvilken struktur og hvilke funksjoner som karakteriserer det. Det tilhører vitenskapenes domene. Kanskje Big Bang er det mysteriøse møtepunktet hvor troen svarer på det grunnleggende spørsmålet og forteller oss at noe ble til av intet, mens vitenskapene mer og mer detaljert og presist beskriver hva som skjedde uten å kunne forklare hvorfor.

Tilsvarende gjelder mennesket. Bibelen forteller bare i mytisk språk at mennesket er et resultat av Guds plan og skapende virksomhet. Vitenskapene kan på sin side lære oss mye om hvordan livet utviklet seg fra rudimentære former til hele den biologiske verden som mennesket nå er en del av. Også her har vi et mysteriøst møtepunkt. Evolusjonslæren kan beskrive og forklare hvordan mennesket utviklet seg fra sine biologiske forfedre, men de kan ikke si når og hvordan mennesket ble et vesen i «Guds bilde» [1 Mos 1:27]. Det tilhører troens domene.

Salme 139: Herre, du ransaker meg

03.08.12

Salme 139 brukes i vesper på onsdag i uke IV, bortsett fra de hatefulle versene 19-22, som Kirken har valgt å sløyfe.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Salme 139 kunne invitere til teologisk og filosofisk refleksjon, og det er mange som har brukt denne salmen på den måten. Det er ganske naturlig, for salmisten nevner en rekke vanskeligheter, blant annet disse fire problemene:

1)            Guds allvitenhet: Først nevner han Gudsallvitenhet: Herre, du ransaker meg og du vet — du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker [vv 1-2]. Hvordan kan den usynlige Gud vite hva salmisten gjør og tenker? Mange godtar at Gud har full innsikt i det som skjer akkurat nå og det som har skjedd i fortiden, riktignok uten å forstå hvordan Gud kan «se» alt dette. Akkurat det er nemlig et stort filosofisk og teologisk problem, for hvordan kan den tidløse Gud i evighetens domene vite hva som skjer i den timelige verden uten selv å bli en del av tiden?

2)            Guds forutviten: Enda verre blir med det som tilhører fremtiden, for den har jo ikke blitt til ennå. Likevel antyder salmisten at Gud også kjenner fremtiden, han har forutviten: Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut [v 4]; Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet [v 16b]. Hvordan kan Gud på forhånd vite hva frie individer kommer til å tenke eller velge i fremtiden? Noen tenkere har forsøkt å løse dette problemet ved å påpeke at Gud er utenfor tiden; hos ham er det ikke noen fortid eller en fremtid, hos ham er alt nåtid. Det som for oss mennesker liksom kommer fra fremtiden, er i nåtiden et kort øyeblikk før det forsvinner i fortiden, griper Gud i et «evig nå», også det fremtidige.

Jeg har selv balet mye med problemene i disse to første punktene — Guds allvitenhet og hans forutviten. I en bok jeg har skrevet, Klokke & katedral, drøfter jeg mer inngående de filosofiske og teologiske problemer som denne salmen reiser. Blogginnleggene i kategorien 1.2 Tid og evighet tar også opp disse problemene. Kategorien 1.3 Skjebne og frihet er viet en annen side av spørsmålet: Hvordan kan jeg ha fri vilje hvis Gud allerede ser hva jeg kommer til å velge i fremtiden?

3)            Guds allestedsnærvær: Salmisten forundres også over Guds allestedsnærvær [vv 5, 7-12]: Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. [vv 7-8] Gud er alle steder, og han er ingen steder, for han tilhører ikke og er ikke begrenset av det fysiske rommet.

4)            Guds allmakt: Gud er også allmektig. Som eksempel på det nevner salmisten Guds skapende makt [vv 13, 15-16]: For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget [vv 13-14].

Å innse Guds uendelige storhet må imidlertid ikke forlede oss til å gjøre ham fjern. Salmisten kunne ha skrevet om sin undring på en abstrakt måte, i form av en liten teologisk og filosofisk studie over allvitenhet, forutviten, allestedsnærvær og allmektighet, men det gjør han faktisk ikke. Vi ser at disse «egenskapene» hos Gud istedet inspirerer salmisten til tilbedelseUnderfulle er dine verk [v 14b], Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! [v 17] — og denne tilbedelsen uttrykker han i en personlig jeg-du-form: HERRE, du ransaker meg og du vet — du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier [vv 1-3].

Det er en imponerende spennvidde i salmedikterens holdning: Samtidig som han erkjenner hvor ufattelig gudsmysteriet er, henvender han seg til Gud som en nær venn. Når vi skal gjøre denne salmen til vår personlige bønn, er det akkurat her vi finner nøkkelen, for når vi tenker over Guds storhet, må også vi bli inspirert til personlig tilbedelse, takk og lovprisning. De gammel­testamentlige salmene minner oss om disse viktige formene for bønn, bønner som vi ofte glemmer i hverdagen.

Salmen lærer at Gud — fordi han ser alt og er tilstede over alt — både kjenner oss og er oss nær. Derfor kan vi føle oss trygge; vi blir aldri forlatt verken nå eller i fremtiden, om vi er her eller der, i hvilken situasjon vi enn måtte være. Den allmektige Gud er med oss og hjelper oss til alle tider — helt fra fosterlivet av [v 16], på alle steder [vv 7-10] og både i livets lyse og mørke faser [v 12]. Denne salmen er en sang om tillit.

Til slutt finner vi i salmen en viktig påminnelse. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei! [vv 23-24]. Det er mange avguder i våre liv: penger, materielle goder, makt… Det er ingen tvil om at også vi bør gjøre denne bønnen til vår egen.

Se også siden TIDEBØNNER (portal)