Archive for the ‘0.1 Minneboken GLØTT’ category

På flukt fra virus

22.03.20

Det meste av vinteren 2020 var vi i vårt hus i Spania, bortsett fra en uke hjemme for å feire et barnebarn. Vi hadde det fredelig og deilig, med godt vær, turer, venner og hyggelige gjøremål. Men så kom koronaviruset. Til å begynne med tok vi det ikke så tungt, men da vi forsto at krisen kunne bli alvorlig i Spania, begynte vi å overveie en tidligere hjemreise enn planlagt. Opprinnelig skulle vi ha tatt fly i slutten av mars. Derfor forsøkte vi først å bytte til en tidligere avgang, men det lyktes ikke. Vi var litt i villrede om hva vi så skulle gjøre, men da vi lørdag kveld 14. mars fikk vite at Spania ville erklære krisetilstand og stenge grensene mandag morgen, fikk vi fart på oss. Søndag morgen pakket vi i all hast, slengte bagasjen inn i vår spansk-registrerte bil og kjørte nordover like etter lunsj. Vi visste knapt hva vi hadde å vente, for veien hjem var på nesten 3200 km, og underveis måtte vi passere grensene til Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige, land som allerede hadde innført ulike tiltak for å begrense epidemien. Alt gikk imidlertid uten store problemer, og etter fire kjøredager kom vi vel hjem om kvelden onsdag 18. mars. Det feiret vi med en pizza og litt vin, som vi hadde kjøpt i Sverige. Egentlig hadde vi forventet at vi skulle ha vært helt utmattet neste dag, men utrolig nok var vi ikke spesielt slitne. Både Elisabeth og jeg hadde med andre ord god fysisk form. Imidlertid var vi begge to underveis blitt svært forkjølet. Egentlig skulle vi ha vært i 14 dagers korona-karantene etter hjemkomsten, siden vi kom fra det smitte-befengte Spania, men på grunn av forkjølelsen måtte vi i fullt isolat. Denne lange reisen var ikke bare kjedelig og slitsom, for vi hadde kjørt de samme strekningene mange ganger tidligere. Derfor koste vi oss med alle minnene som gjensynet med disse stedene vakte. Det var hyggelig.

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner.

Minner om døden

05.02.20

En fattig persons grav på jordet utenfor kommunens gravlund i Torrevieja (Spania).

Vi skal alle dø. Det er livets harde realitet. Vi kan ikke flykte fra den. Mange er redd den. Dødsøyeblikket er imidlertid ikke alltid så skremmende som mange tror. Det har jeg som lege vært vitne til flere ganger. Noen dødsfall kan faktisk være ganske fine. Jeg har lyst til å fortelle om to av dem, som begge har gjort stort inntrykk på meg.

Det først minnet jeg vil skrive ned, dreier seg om en nydelig død. Som ung lege arbeidet jeg på et katolsk sykehus hvor mange av sykepleierne var nonner. En dag fikk vi inn en døende mann. Han var fattig og gammel. Da dødsøyeblikket nærmet seg, var jeg som lege og noen sykepleiere samlet ved sengen for å ta oss av pasienten. Da en fortalte oss andre at denne mannen ikke hadde noen nær familie og kanskje heller ingen venner, krabbet en av sykepleierne ‒ en av nonnene ‒ resolutt opp i sengen, la seg tett inntil mannen med armene rundt ham og hvisket flere ganger Fader Vår inn i øret hans helt til han døde. Etterpå reiste hun seg opp og sa ganske enkelt til oss andre at Intet menneske bør dø helt alene. For meg, og sikkert for de andre også, var dette en sterk opplevelse.

Mange år senere erfarte jeg at en som tilsynelatende lå i dypt koma før dødsøyeblikket kom, faktisk var noe mentalt nærværende. Elisabeth, min kjære ektefelle, og jeg var i Frankrike. Der fikk vi vite at en god venn lå for døden. Vi dro til sykehuset, hvor hans kone satt ved sengen. Da vi klappet på den syke og sa til ham at Elisabeth og Helge Erik var på besøk, kom det overhodet ingen reaksjon. Han lå stille, med lukkede øyne, uten mimikk og pustet regelmessig, han virket helt bevisstløs, i koma. Så snakket vil litt med hustruen og trøstet så godt vi kunne. Før vi gikk, spurte vi henne om vi kunne be et Fader Vår for ham. Det ville hun gjerne. Mens vi ba ‒ på fransk, selvfølgelig ‒ foldet den døende plutselig hendene. Bønnen hadde altså trengt gjennom bevissthetsbarrieren. Alle tre ved sengen ble rørt. Det gikk bare en kort tid før vi fikk beskjed om at han var død.

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner.

Nærkontakt med Evangeliet

29.12.19

[Bildet er antakelig i «public domain» siden det er brukt uten kildehenvisning på mange ulike nettsteder.]

Jeg går vanligvis til søndagsmessen i St. Dominikus kirke i Oslo. Utenfor den har det de siste ukene sittet en relativt ung rumensk tigger. Hun sier intet, men smiler saktmodig når jeg gir henne noen slanter. I dag ‒ på søndagen til minne om Den hellige familie ‒ så jeg henne igjen og ga henne de myntene jeg hadde i pungen. I messen går jeg ofte med kollektkurven, og det gjorde jeg også i dag. Helt bakerst i kirken, nesten bortgjemt på sidebenken satt den fattige kvinnen. Hun vinket til meg og la litt i kollektkurven. Det gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg mintes evangeliets historie om «enkens skjerv»: Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» [Mark 12:41-44] Da messen var over, satt hun igjen utenfor kirken. Jeg ga henne litt mer av «min overflod».

Du finner flere minner under GLØTT.

Sankt Erik — eller?

22.11.19

I et tidligere innlegg fortalte jeg at min farsfamilie tidligere hadde etternavnet Stålhandske. Det får meg tll å tenke på at mitt dobbelte fornavn, Helge Erik, også er ganske «fint». Men det faktisk både hellig og kongelig, er bare en tilfeldighet, for begge fornavnene er bare arvet fra to forfedre. Det var min slektsinteresserte far som plukket navnene til to tippoldefedre (hvor mange «tipp», husker jeg ikke).

Den ene var fra mors slekt i Numedal, og han het Hølje, som var den lokale varianten for Helge, det første leddet i mitt dobbeltnavn. Det er verd å merke seg at Helge betyr hellig.

Sanct_Erik

[Bilde: St. Erik, Wikimedia Commons]

Da er det litt pussig at jeg ved en tilfeldig hadde en tilsvarende person på farsiden som hadde navnet Erik, for det er et helgennavn. Kong Erik av Sverige levde på 1100-tallet, erobret deler av Finland og ble drept av motstandere. Mordet ble av kirken oppfattet som en martyrdød, og Erik ble helgenerklært. Han er Stockholms skytshelgen.

Uten å ha noen helgenstatus, heter jeg altså Den hellige Erik, eller Sankt Erik. Det er noe å leve opp til…

En gang var jeg i Birmingham på et faglig møte. Jeg kom litt senere enn de andre, så da lederen av møtet ‒ som ved en tidligere anledning hadde fått vite betydningen til navnet mitt ‒ så meg, ubrøt hun til de andre deltakernes forundring og oppstandelse «Look, there comes Saint Erik!»

Helge-navnet har imidlertid gitt meg visse komplikasjoner, for utlendinger tror ofte at Helge er et kvinnenavn. Tyskere kjenner for eksempel ikke Helge som et maskulint navn og tror at det er norsk variant av kvinnenavnet Helga. Når jeg derfor har reist i utlandet, har jeg ofte blitt registrert som kvinne. Et eksempel ble litt pussig. Jeg hadde vært på et faglig møte i Åbo i Finland sammen med en kvinne, Kirsten, fra jobben. Da vi skulle hjem igjen, tok vi fergen til Stockholm for å ta toget videre til Oslo. Vi ble enige om å spise middag sammen om kvelden på båten. Etterpå sa vi godnatt og gikk hver vår vei, men til vår store forundring møttes vi igjen utenfor den samme kahyttdøren. Reisebyrået som hadde ordnet vår billetter hadde nemlig trodd at vi begge var kvinner og derfor gitt oss plass i samme dobbeltluger. Litt lattermilde måtte vi ordne oss som best vi kunne.

Du finner flere minner under GLØTT.

Et adelsnavn er godt å ha

22.11.19

Min fars store interesse var slektsforskning. Den dyrket han i over 40 år, og jeg har arvet en samling med permer, som inneholder alt han klarte å grave frem fra arkiver, kirkebøker og andre kilder. I familietreet på farssiden finnes en person med det imponerende navnet Erik Eriksen Stålhandske. Det etternavnet fikk far først til å tro at vi var i fjern slekt med den svenske adelsfamilien Stålhandske. Det fantes også en finsk adelsfamilie med det samme navnet, men relasjonen mellom de to adelsfamiliene var litt usikker. Imidlertid viste det seg ‒ til fars store skuffelse ‒ at den norske Stålhanske-familien ikke var adelig, og at den ikke hadde noe bånd til de to adelsfamiliene. Erik Eriksen Stålhandske bodde på Eiker og var ‒ hvis jeg husker riktig ‒ en ganske alminnelig smed. Kanskje stål-navnet hadde noe med yrket å gjøre.

[Bilde: Ständerhuset, Wikimedia Commons]

Likevel har jeg hatt nytte av Stålhandske-navnet. Det skjedde en gang Elisabeth og jeg var i Helsingfors. Der hadde jeg lyst til å vise henne Ständerhuset, som opprinnelig var møtested for stenderforsamlingene (adel, geistlige og tredjestanden). Jeg hadde hatt mye kontakt med foreningen for svensktalende, finske leger, og den hadde kontorplass i Ständerhuset. Der hadde jeg deltatt på faglige møter med finske og andre nordiske kolleger. Da hadde jeg også fått se en riddersal, hvor veggene var kledd med heraldiske skjold for finske adelsfamilier.

En søndag gikk altså Elisabeth og for å se på dette fine huset, men det viste seg å være stengt for omvisninger på søn- og helligdager. Skuffende! Men så oppdaget jeg at det var en vakmesterbolig i underetasjen. Jeg ringte på og møtte en mann som var mektig irritert over å bli forstyrret på en fridag. Det var da jeg fikk glede av mitt gamle slektsnavn. Jeg fortalte ham nemlig at familien opprinnelig hadde hatt navnet Stålhandske, og at jeg nå gjerne ville se om adelsfamilen med samme navn hadde sitt skjold i riddersalen. Da ble han plutselig veldig blid, inviterte oss inn og viste oss rundt i hele huset. Han trodde nok at jeg var en etterkommer fra den finske Stålhandske-familien. Vi fant imidlertid ikke noe Stålhandske-skjold på veggen i riddersalen. Det var litt overraskende. Men ellers hadde vi stor glede av besøket.

Slik kom altså det gamle slektsnavnet til nytte, selv om min familie ikke har adelige røtter.

I et annet innlegg skal jeg fortelle litt om mitt fornavn Helge Erik.

Du finner flere minner under GLØTT.

En jakthistorie

05.11.19

Det må ha vært i tidlig skolealder. En dag hadde jeg vært i skogen bak huset og hentet emner til en bue og noen piler, og snoren fikk jeg av mor. Buen ble bra og pilene fine. Så gikk jeg tilbake til skogen ‒ en ensom jeger på jakt… Uten at jeg hadde sett henne på avstand, stod jeg etter en stund uforvarende like ved ei elgku; hun beitet løv av en busk. Forskrekket løp jegeren hjem uten å ha brukt sitt våpen. Da jeg fortalte historien til mor, ville hun ikke tro meg. Det ble et dobbelt nederlag for jegeren, for elgen ble ikke skutt og mor var skeptisk til beretningen. Siden har jeg aldri gått på jakt.

[Bilde: Wikimedia Commons, Public Domain]

Se GLØTT for flere minner.

«Den flyr lavt» — minner fra krigen

05.06.13

Mitt første minne er et tysk krigsfly som fløy lavt over Drammenselven. Nei, dette må være helt galt, for da var jeg nok for liten til å huske dette. Men slik er det med erindringen. Når man hører noe mange ganger, blir det som om man husker det selv. Og denne historien ble fortalt ofte.

Med «minnet» om det tyske flyet, forholder det seg slik. Jeg ble født søndag 19. desember 1937 og var derfor 2 år, 4 måneder og 21 dager da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. Mine bekymrede foreldre sto ofte og tittet på tyske fly som etter krigsutbruddet sveipet over Drammen by. Hjemmet vårt lå høyt over byen, akkurat der bebyggelsen slutter og Hamborgstrømsskogen begynner å kle Bragernesåsen. Av og til så vi derfor ned på flyene når de fløy lavt, og det kommenterte sikkert mor og far. Jeg hadde allerede lenge, som barn flest, snakket med enkeltord da jeg — ifølge mine stolte foreldre — en dag igjen så et fly der nede og angivelig formulerte min første hele setning: «Den flyr lavt.»

Jeg vokste altså opp under krigen. For meg var den ikke skummel. Med barnets troskyldige tillitsfullhet, var krigen stort sett slik livet var og skulle være. Jeg hadde ikke opplevd annet.

Katolsk-apostoliske kirke med klasse - ed

Førsteklassinger på skolebenkene i kirken. Gutten midt i bildet er meg.

Jo, noe var skremmende. Som for eksempel da jeg i det siste krigsåret gikk i første klasse. Skolebygningen var okkupert og ble brukt som kaserne for tyske soldater. Vi måtte få undervisning i en liten kirke, som tilhørte sekten Den katolsk-apostoliske kirke. (Denne sekten av karismatiske kristne finnes visstnok ikke mer i Norge, og den har ikke noe med Den katolske kirke å gjøre.) En dag fikk vi ikke gå hjem da undervisningen var over, for tyske soldater brukte gaten utenfor til øvelser i skarpskyting. Soldatene skjøt fra Bragernes torg, og blinken stod i parken ved enden av gaten. Vi måtte vente inne i kirken mens det smalt utenfor. Da var vi redde.

Men andre ganger, når det kanskje kunne ha vært farlig, var jeg og vennene mine ikke engstelige. Hvis flyalarmen gikk, skulle alle egentlig søke tilflukt i bombesikre rom — om det var noen i nærheten. Det gjorde ikke vi barna. Hadde vi sjansen, løp vi opp i skogkanten og klatret opp i høye trær for helt sikkert å kunne se alt om noe spennende kom til å skje. En gang var jeg i Oslo og besøkte mine to fettere, Gullik og Olaf, og deres foreldre, tante Marit og onkel Hellik (mors eldste bror), som bodde på hjørnet av Frognerveien og Niels Juels gate. Plutselig gikk flyalarmen, og alle løp ned i kjelleren. De voksne var engstelige. Men i all hemmelighet snek jeg meg ut i bakgården sammen med mine fettere. Full av spenning hørte vi flydur og så sporild på nattehimmelen. Var det allierte fly der oppe? Vi visste det ikke da, jeg vet det ikke nå heller. Men spennende var det.

Det hendte også annet spennende under krigen. En gang fikk jeg lytte med høretelefoner på en hemmelig radio på gården der morfar bodde i Svene. Sånt var helt ulovlig, men noen yngre menn i min familie i Numedal deltok i motstandsarbeidet og tok imot fallskjermslipp med utstyr på fjellet. De fikk kodede beskjeder om slipp over radioen.

Mine venner i Drammen og jeg var på vår måte også motstandsfolk — og royalister! — for når vi gikk på ski om vinteren, skrev vi stadig i snøen med stavspissen kong Haakons monogram, en stor H med et 7-tall inni. Da følte vi oss modige.

Men fallskjermskjorte var ikke så spennende! Det var vanskelig å få klær. Derfor fikk mor fallskjermstoff av slektninger i Numedal og sydde skjorter av det. Stoffet var av svært tykk nylon; det var både stivt og tett. Jeg husker med gru hvor ubehagelige disse skjortene var å ha på seg. Dessuten var stoffet så glatt at buksen ikke holdt seg oppe med bare belte, og bukseseler syntes ikke mor man kunne ha utenpå finskjorta. Til selskapsbruk laget hun derfor skjorter av hvitt fallskjermstoff og kantet hull i livet slik at jeg kunne ha selen under skjorta. Stroppene ble tredd ut gjennom hullene og festet i knapper i bukselinningen. Selskapsbuksene var korte, og på beina hadde jeg lange, hjemmestrikkede ullstrømper, som klødde veldig. For å holde dem oppe, hadde jeg under skjorta en trøye med stropper og klyper nederst. «Liv» het dette plagget. Fallskjermskjorte og ullstrømper var ikke behagelig, så selskaper var lite stas.

Dessuten fikk vi trist mat i selskaper — ja, til daglig også. Det var lite mat å få, og alt krevde rasjoneringskort. Far dyrket derfor poteter og grønnsaker på en liten parsell, som vi fikk leie. Noen ganger bar han i all hemmelighet egg gjennom skogen fra Lierbygda. Fra Egge gård! Det var en svært lang vei å gå. Var folkene i Lier snille? Eller kjøpte far eggene på svartebørsen? Jeg fikk aldri vite det. Vi turde ikke lagre eggene hjemme, så vi hadde et skjulested i steinmuren under en liten bro i skogen bak huset.

Melk måtte vi hente i spann i en butikk nede i byen. Melkedamen var stor og tykk, luktet alkohol og øste melken opp fra et digert basseng i butikken. Så måtte vi — ofte jeg alene — traske den lange veien hjem uten at noe skvalpet over kanten på spannet. Melken var til meg, men fløten som fløt opp var verdifull og ble skummet av. Far fikk noe av den i kaffen. Nei, kaffe hadde vi ikke, men «krisekaffe». Jeg tror den var laget av brent sikori og erter.

En gang var mor og far så heldige — syntes de — at de fikk kjøpt en hel sekk med sildemel. Den luktet ille og stod på den lille gangen som jeg brukte som lekerom. Mor bløtte melet i vann før hun stekte «sildekarbonader». Den luksusen var stort sett forbeholdt meg. Karbonadene smakte ikke godt, men de var sikkert næringsrike. Jeg måtte spise meg igjennom hele sekken.

Ellers brukte vi alt vi kunne av naturens goder. Sopp- og bærturer ga derfor viktig matauk. Men hvordan kunne man lage syltetøy når sukker også var strengt rasjonert? Løsningen var hjemmelaget sirup. Råmaterialet var sukkerroer som far dyrket på parsellen. Vi fant mye fåresopp. Den ble tørket og malt med kjøttkvern. Pulveret ble så brukt til å drøye brødmelet.

Av og til var det noe å feire i familien: et jubileum, et bryllup, en barnedåp… Da måtte man ha noe godt å spise, men den eneste finmaten man fikk tak i var lutefisk. Den ble servert med hvit saus, laget på krisemel uten smør og søtet med roe-sirup. Det smakte grusomt! Siden krigen har jeg ikke klart å overvinne motviljen mot lutefisk. Det spiser jeg aldri. Kanskje jeg egentlig ville ha likt lutefisk − folk sier det skal være godt, men i solidaritet med den lille gutten jeg var og som led seg gjennom selskapene, får jeg meg ikke til å forsøke.

Noen ganger var jeg i paradis — for der går vel alle nakne? På grunn av dårlig kosthold fikk mange vitaminmangel. Jeg også. Legen vår sa at D-vitamin lages i vår egen kropp når huden bestråles med UV-lys. Jeg ble derfor sendt til lysbehandling. Siden jeg bare var et barn, kom jeg på damepartiet. Så vandret jeg omkring uten en tråd på kroppen sammen med en mengde nakne damer i en stor sal med lysbuelamper i taket. Paradiset var et kollektivt solstudio.

Et annet hyggelig minne var stjernehimmelen. Nå vet nesten ingen hva en skikkelig stjernehimmel er, for i dag er det så mye lys om natten at stjernene blir bleke, selv langt inne i skogen eller på fjellet. Under krigen var alt mørklagt; ingen gatebelysning og sorte blendingsgardiner foran alle vinduer. Om natten gikk det vakter og inspiserte, og hadde man en glippe i gardinen, slik at lys inne kunne sees, banket de på og ba folk blende bedre. Når vi gikk ute om høsten og vinteren, var alt stummende mørkt. Far hadde i all hemmelighet med seg en lommelykt, som han brukte når det var vanskelig å gå. Han hadde laget en skjerm til lykten, slik at den bare lyste litt nedover. Helt ulovlig! Men i mørket skinte stjernene klart, og far kunne navnene på alle de store stjernebildene. Tvers over himmelen var Melkeveien som et lysende bånd. Om natten gikk vi med himmelvendt blikk.

Vi gikk mye, for det var nesten ikke offentlig kommunikasjon, og vi hadde ikke bil. Det kunne bli lange turer. Når vi for eksempel skulle i det årlige juleselskapet i familien til fars kusine, «tante Kitty», som bodde på den andre siden av Drammenselven, måtte vi gå 4-5 km hver vei.

Kitty hadde en sønn og flere døtre. En av dem forelsket seg i en tysk soldat og ble «tyskertøs». Henne snakket man ikke om eller med.

Alle husene der vi bodde, ble etter hvert konfiskert av tyskerne, og offiserer flyttet inn. De ville ta vårt hus også. En dag banket det på døren. To soldater sto utenfor og fortalte at vi måtte flytte. Da ble far i sitt ess. Han snakket glimrende tysk — han hadde studert i Tyskland — og diskuterte med soldatene. Da de ble litt bøse, viste far dem trumfkortet: et oppslag på veggen innenfor døra. Det var nemlig slik at tyskerne ikke hadde lov til å ta husene hvor det bodde folk som arbeidet i NSB og noen andre offentlige etater, og far var ingeniør i jernbanen. Oppslaget var et sertifikat som viste at huset ikke kunne okkuperes. Vi ble derfor boende i et område med bare tyske offiserer og måtte passere væpnede soldater på vakt i gaten vår. Det var litt ekkelt.

Jeg hadde ellers ikke noe imot tyske soldater. De var en del av min hverdag som barn, og de gjorde ikke meg noe vondt. Tvert om. Noen var riktig hyggelige og gav barna drops. Det var noe stort i de fattigslige krigsårene.

Men så kom frigjøringen og de allierte soldatene. De kjørte Jeep og hadde tyggegummi. De ble umiddelbart våre helter.

FrigjoeringenKrigen var altså slutt. Kvelden før Tyskland kapitulerte, fikk vi høre at det skulle bli fred. Da skrev far med pen skrift en liten «fredserklæring» på et ark, og han, mor og jeg undertegnet med fullt navn. Dette arket har jeg fremdeles som et kjært minne. Det var selvsagt forbudt å ha norsk flagg under okkupasjonen. Om kvelden før frigjøringsdagen tegnet derfor far med fargeblyanter et flagg på et ark og heftet det på en pinne med tegnestifter. Så gikk jeg ut alene på gaten og viftet med dette flagget og ropte «hurra!». Jeg møtte en dame som begynte å gråte da hun så meg.

Noen dager senere var jeg sammen med mor og far på Drammen torg, utenfor politistasjonen og så at landssvikere kom i «Svartemarja» og på lastebiler. Jeg satt på fars skuldre for å kunne se over folkemengden som hadde samlet seg. Hver gang «svikere» kom, jublet alle i begeistring. Vi var i fredsrus. Nå vet jeg hva som skjedde med mange av dem som hadde samarbeidet med tyskerne. De fikk harde straffer og noen ble fradømt livet.

Dette minnet gir meg en besk smak i dag. «Den flyr lavt,» sa jeg ved begynnelsen av okkupasjonen. Det gjorde også noe av vår menneskelighet da krigen var over.

= = = = =

Gå til GLØTT hvis du vil lese flere minner