Jeg satt på fanget til Louis Armstrong

Louis Armstrong ved ankomsten på Fornebu 1952 (kilde ukjent).

En gang satt jeg på fanget til Louis Armstrong. Det gikk slik til.

Da jeg var ung, var jazz en av mine store interesser. Om søndagskveldene gikk jeg på jazzklubben til Big Chief Jazzband i kjelleren til Majorstuhuset. Vel, det var ikke bare jazzen som trakk meg dit, for der var også ei jente, blendende vakker, litt eldre enn meg. Siden hun var dama til trompetisten i bandet, var jeg bare ulykkelig forelsket og turte aldri å snakke til henne.

Jeg var også på mange av jazzkonsertene som ble arrangert i Oslo av Norman Granz med serien Jazz at the Philharmonics: Lionel Hampton, Count Basie, Oscar Peterson …

Om det var Jazz at the Philharmonics også arrangerte konserten til Louis Armstrong i 1952, husker jeg ikke. Da gikk jeg på realskolen. Mange ville høre ham, og noen overnattet på gaten for å sikre seg billetter. Jeg gikk ned etter skoletid og fikk likevel billett.

Konserten i Colosseum kino var praktfull ‒ og morsom, for Armstrong var ikke bare en genial musiker, han var også en gøyal klovn. Med seg hadde han vokalisten Vera Middleton, som sang bra. Hun var nokså overvektig, men likevel imponerte hun med å hoppe ned i spagaten ‒ med et klask! ‒ når hun avsluttet en fin improvisasjon.

Etter konserten ville jeg ha Armstrongs autograf som et minne, men da jeg kom til hovedinngangen, var det fullt av mennesker som hadde samme intensjon for meg. OK, tenkte jeg, her kommer han sikkert ikke ut, og gikk derfor til den lille bakdøren ut mot Fridtjof Nansens vei. Og ganske riktig, der kom han sammen med noen av musikerne og gikk rett bort til en drosje, som sto og ventet ved fortauskanten. Armstrong satte seg i det høyre forsetet. Før han lukket døren, ga jeg ham almanakken min og en kulepenn for at han skulle skrive navnet sitt. Det gjorde han. Imidlertid hadde alle menneskene foran hovedinngangen oppdaget bilen med Armstrong i. De kom løpende og trengte seg på slik at jeg ble puffet inn i bilen og havnet på fanget til Armstrong. Bildøra ble også dyttet igjen, og da begynte sjåføren å kjøre. Armstrong var sinna og forlangte at bilen skulle stoppe like før den var på vei inn i Sørkedalsveien. Så åpnet han døra og fikk meg ut igjen. Men signaturen, den hadde jeg fått.

Explore posts in the same categories: Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: