Økumenikk: konfrontasjon eller dialog?
I Vårt Land 29. mars kom dominikanerpater Haavar Simon Nilsen, bror Haavar, med et sleivspark til Den norske kirkes biskoper. Han mente at de burde be om unnskyldning for de mange uheldige religiøse og politiske konsekvensene av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. I senere artikler i Vårt Land, Klassekampen og sosiale media har han gitt uttrykk for at det er viktig å understreke de teologiske forskjellene mellom Den katolske kirke og protestantiske konfesjoner.
Artiklene har, som forventet, ført til en ganske livlig debatt, både for og imot de synspunktene han har kommet med. Han har blant annet fått god støtte i innlegg fra teologen, professor emeritus Bernt Oftestad.
Selv har jeg tidligere kommet med en kritisk kommentar til bror Haavar og invitasjon til konfesjonsdialog (i Vårt Land 3. april). Dette avfeier imidlertid professor Oftestad som «policy of friendship» som er så populær blant moderne katolikker og protestanter (samme dag på Facebook). Han skriver at katolsk syn på det økumeniske spørsmål er langt dypere og teologisk grunnleggende.
Jeg har tenkt mye over hvorfor norske katolikker i dag har så ulike holdninger til økumeniske spørsmål. På den ene siden har vi dem som legger størst vekt på å presisere og forsvare katolsk tro. Bror Haavar og professor Oftestad synes å være blant dem. Andre katolikker finner det mer fruktbart å gå i dialog med annerledes troende og å lete etter den tro og kristne praksis som er felles.
Selv om jeg i mine yngre år tenkte noe annerledes, tilhører jeg nå denne siste gruppen. Jeg konverterte til Den katolske kirke for 60 år siden. Da var den økumenisk aktiviteten blant katolikker ganske fattig. Den begrenset seg ofte til apologetikk (trosforsvar). En ganske konservativ og polemisk aktør var den nederlandske, katolske presten Johannes van der Burg (i Norge fra 1924 til 1981), som skrev en rekke artikler, pamfletter og bøker med forsvar for katolsk tro. En tilsvarende apologetisk holdning er ganske utbredt blant konvertitter. Litt fleipende blir det ofte kalt «konvertittsyke». Årsaken er antakelig ganske enkel: For å rettferdiggjøre og begrunne overgangen til katolisismen fra en annen konfesjon, må mange i lang tid framheve, forklare og forsvare det særkatolske.
Denne innstillingen er imidlertid ikke begrenset til konvertitter. Fordi katolikker tilhører en minoritetskirke, er det ikke uvanlig at de står i en viss forsvarsposisjon til medkristne fra andre trossamfunn.
Selv har jeg i løpet av et langt liv altså endret holdning, i likhet med mange andre. Jeg har sett og blitt glad i alt som jeg kan dele med kristne fra andre konfesjoner. Det er en stor ting å ha de kjente oldkirkelige trosbekjennelsene felles. Mye i bønneliv og liturgi er også svært beslektet.
Dette gir grunn til økumenisk dialog i stedet for konfrontasjon. Denne holdningen betyr ikke ‒ som noen har hevdet i debatten etter bror Haavars artikler ‒ at man i dialogens navn glatter over konfesjonelle forskjeller. Jeg ser det slik at når vi har en felles plattform, kan vi i vennskap og respekt snakke om det som måtte skille. Det er en sann og fruktbar økumenisk samtale, og det er ikke en klanderverdig «policy of friendship».
Pave Frans’ besøk i Lund sist høst i forbindelsen med åpningen av reformasjonsjubileet var en fin og symboltung markering av katolsk-luthersk kontakt, en dialog i ord og handling. Der undertegnet han sammen med lederen for Det lutherske verdensforbund, biskop Munib Younan, en generell felleserklæring som gir håp for framtiden.
[To viktige kilder til det katolske synet på økumenisk arbeid er Det annet vatikankonsils dekret Unitatis Redintegratio (1964, http://tinyurl.com/l8kd4bz) og den luthersk-katolske Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (1999, http://tinyurl.com/mpj7vf8).]
Også publisert på Verdidebatt.no 02.05.2017
Explore posts in the same categories: 1.1 Tro og tanke, 2.1 Kristendom, 2.3 Katolske kirke, 2.4 Andre kirkesamfunnStikkord: apologetikk, dialog, katolsk, konfrontasjon, luthersk, pave Frans, trosforsvar
You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.
Som i et speil ... 
03.05.17 kl. 09:59
En kommentar på Verdidebatt.no fra professor Bernt Torvild Oftestad til dette innlegget ga meg anledning til å presisere og utdype mine synspunkter. Her er en kopi av min egen kommentar på Verdidebatt.no:
Kommentaren til Bernt Torvild Oftestad gledet meg, for den gir meg anledning til å utdype og presisere momenter som jeg bare ganske overfladisk berørte i det opprinnelige innlegget.
Oftestad understreker at hans tilnærming til økumenisk samtale er å fokusere på det som skiller mellom katolsk og luthersk kristendom. Det gjør han ved å henvise til Vatikankonsilets lære om katolsk tro i forhold til de protestantiske samfunnene og ved minne om at sentrale teologer avviste Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Han ber meg også å lese Vatikankonsilets dekret om økumenikk, og det dokumentet har jeg faktisk repetert i sin helhet for under en uke siden. Jeg er klar over den gjenværende uenigheten når det gjelder rettferdiggjørelsen, men ikke desto mindre mener jeg at den prosessen som førte fram til Felleserklæringen var et viktig skritt i riktig retning.
Oftestad og jeg er uenige, men det er viktig for meg å presisere hva som er innholdet i denne uenigheten. Jeg tror nemlig at vi er nokså enige når det gjelder de teologiske selvforståelsene i både Den katolske kirke og de lutherske kirkesamfunnene. Det er klare forskjeller her, og de forskjellene skal selvsagt ikke glemmes. Jeg på min side er ikke noen katolsk opprører; jeg vet hva Kirken lærer, og jeg står på trygg katolsk grunn.
Uenigheten gjelder strategi og holdning. Etter min mening skal vi ikke møte medkristne med konfrontasjon, å starte med forskjellene i trosinnhold og praksis. Nei, først må vi samtale om det vi deler, vår felles trosplattform, og så å vurdere det som skiller ut fra det som forener.
I den forbindelsen er det interessant og viktig å se på utviklingen i Den katolske kirkes holdning til arbeidet for kristen enhet. Før Det annet vatikankonsil var Kirken nokså avvisende til økumenisk aktivitet. Derfor var konsildekretet Unitatis Redintegratio så viktig, for det åpnet døren på gløtt, og som ung katolikk jublet jeg da det ble offentliggjort. Ikke desto mindre var dokumentet bare et skritt på veien; mye har skjedd siden. Arbeidet med Felleserklæringen om rettferdiggjørelse var en viktig etappe fordi den forenet et internasjonalt team av lutherske og katolske teologer som samtalte om et kontroversielt emne. På nasjonale og regionale plan dukket det også opp dialogfora, slik som i Norge hvor det har vært møter i flere ti-år i en norsk katolsk-luthersk samtalegruppe. Den siste milepælen hittil var det Joint Statement om økumenisk dialog som pave Frans og biskop Munib Younan ‒ ledere for henholdsvis Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund ‒ undertegnet i Lund sist høst.
Det sistnevnte dokumentet er ingen teologisk traktat; det er en forpliktende erklæring om vilje til økumenisk dialog. Dokumentet har noen viktige formuleringer, som jeg setter pris på. Det har blant annet en underoverskrift som viser hva de to lederne legger vekt på: Moving from conflict to communion. Det er midt i blinken for det jeg argumenterer for! Og litt senere i dokumentet leser vi at we commit ourselves to further growth in communion rooted in Baptism, as we seek to remove the remaining obstacles that hinder us from attaining full unity. I holdning og strategi er det et langt skritt videre fra den forsiktige åpningen i Vatikankonsilets dokument om økumenikk, men det er viktig å merke seg at begge parter erkjenner at det er «remaining obstacles».
Det er altså fortsatt mye teologisk arbeid å gjøre gjennom samtaler og felles studier ‒ og bønner å be for økumeniske aktiviteter.