Reservasjonsrett og ondskapens banalitet

Aftenposten hadde 9. oktober en kronikk, Vikeplikt for kvinners rettigheter, skrevet av fem kvinner fra redaksjonen i det feministiske tidsskriftet Fett. Der kan vi lese:

Tilhengerne av reservasjonsretten har forsøkt seg med at dette ikke er et spørsmål om kvinners rettigheter, men om legers menneskerettigheter, mer spesifikt retten til religions‑ og samvittighetsfrihet. For katolske leger kan det for eksempel by på problemer å være katekismetro og del av førstelinjetjenesten innenfor et helsesystem som har legalisert abort.

Forfatterne innrømmer at abort og henvisning til abort kan representere etiske dilemmaer for en del leger, men så tilføyer de:

Legens intensjoner er helt uinteressante. Vi mener at det som betyr noe er konsekvensene for den som relativt sett står i en undermaktposisjon, nemlig den som oppsøker sin lege for å få hjelp med å løse et problem. Lege-pasient-relasjonen er ikke primært ment å være en arena for legens «personlige kall», selv om et privat engasjement er beundringsverdig. Det handler om å hindre at en rekke leger, deriblant fastleger — pasienters inngangsport til helsevesenet — skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter.

Det jeg skriver i dette innlegget, er ikke et bidrag til diskusjonen om de moralske sidene ved abort. Mediene har hatt rikelig stoff om disse spørsmålene, og jeg har ingen nye argumenter å føre til torgs.

Derimot ønsker jeg å rette søkelyset mot en mer prinsipiell og overordnet etisk problemstilling, nemlig relasjonen mellom lov og moral. Jeg er nemlig svært skremt av den holdningen som Fett-redaktørene gir uttrykk for. Som sitatet ovenfor viser, protesterer de mot at leger «skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter». Det skal ikke stor fantasi til for å generalisere dette utsagnet fra bare å angå leger til å gjelde mennesker generelt. Hvis man bare skal være lovlydig og ikke følge samvittigheten der den står i konflikt med loven, kan det ha ganske uhyggelige konsekvenser. Det er dette generelle meta-spørsmålet jeg vil belyse; problemet om abort legers reservasjonsrett er bare et eksempel. Jeg kunne ha valgt et annet.

Historien gir oss mange eksempler på enkeltmennesker som ikke har latt seg diktere av samfunnets styrende lover, organer og personer og som har måttet ta konsekvensen av det. Jeg minner om kristne martyrer helt fra Kirkens første periode og til i dag og om forkjempere for menneskerettigheter som Nelson Mandela i Sør-Afrika og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Det er ikke vanskelig å gjøre listen mye lengre.

Mange understreker forskjellen mellom lov og etikk, og jeg er stort sett enig i denne distinksjonen. Det er et stort emne. Jeg skal bare kort nevne to viktige aspekter.

1) For det første: Moral og lovlydighet er ikke sammenfallende begreper. Paulus viste i en rekke skrifter at å overholde Moselovens detaljerte forskrifter ikke var det sentrale i kristnes relasjon til Gud. Mange senere moralteologer og filosofer — ta Kierkegaard som et typisk eksempel — har påpekt at å holde seg til sivile og religiøse lovbud ikke definerer det som er moralsk. Det moralske krever ofte mye mer av mennesket, en forpliktende og autentisk holdning. Du gjør kanskje ikke et lovbrudd om du går forbi en skadet person som trenger hjelp, men da opptrer du ikke moralsk. Lignelsen om den barmhjertige samaritan lærer oss noe om det.

2) For det andre er lover til for å ordne et samfunn, og mange lover er derfor og bør være etisk nøytrale. At lover imidlertid ikke alltid er det, er en kjent sak. Noen lover kan stille krav som i sin natur er moralsk gode, som for eksempel å respektere de fundamentale menneskerettighetene. Andre lover kan være etiske problematiske, i det minste for noen mennesker. Det gjelder som kjent abortloven. Der det er en konflikt mellom det juridiske og det etiske, må det etiske ha prioritet; egen overbevisning og samvittighet må være utslagsgivende. Fordi etikken har forrang over loven, må man i et dilemma hvor samvittighet og lovlydighet er på kollisjonskurs, ta de personlige konsekvensene når eget valg strider mot lovens bokstav.

Statsviteren og filosofen Hannah Arendt har noe viktig å lære oss om dette. Da hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann og analyserte hans handlinger og holdninger, utarbeidet hun den etiske kategorien ondskapens banalitet. Eichmanns moralske brist var å være en svært lovlydig person i et ondt system; han gjorde sine oppgaver uten å vurdere egne handlinger, han satte ikke sitt arbeid inn i en større sammenheng. Han tok ikke selv livet av jøder, men han fikk dem sendt til steder hvor de ble tilintetgjort. Derfor ble den banale handlingen å få jødene transportert et ledd i ekstrem ondskap.

Mange mennesker, og deriblant selvsagt mange leger, blant annet jeg selv, ser på abort som drap fordi de anser at menneskeverdet konstitueres i begynnelsen av fosterlivet og ikke bare ved fødselen. At loven gir kvinner rett til selvbestemt abort, er et eklatant eksempel på at alle lover ikke er etisk nøytrale.

Å henvise til abort er en handling som er analog til det Eichmann gjorde. Henvisningen er banal hvis man ikke setter den inn i en større sammenheng, men gjør man det, ser man at handlingen tilhører kjeden av hendelser som fører til fosterdrap. Da blir handlingen for disse legene et eksempel på ondskapens banalitet, altså en lovlydighet som moralsk sett er svært problematisk. Det er denne sammenhengen noen leger ser og som gjør at de ut fra sin samvittighet ber om reservasjonsrett.

Misforstå meg ikke, det er en grusom forskjell mellom Eichmanns forbrytelse mot menneskeheten og det å henvise en kvinne til abort. Hans handlinger var ikke bare kvantitativt svært omfattende, men den hadde også sitt grunnlag i et ekstremt rasistisk og menneskefiendtlig menneskesyn. Jeg kan ikke se noen mulighet for å kunne rettferdiggjøre det han gjorde.

Det stiller seg annerledes med abort, for der kan intensjonen i utgangspunktet være god, for eksempel å ville hjelpe en kvinne ut av en vanskelig situasjon eller å gi henne mulighet til å ta styringen over sin egen kropp og sitt eget liv. Som kjent er ikke alle enige i at hensikten i dette tilfellet helliger midlet.

Kvalitativt tilhører imidlertid begge handligssettene — både Eichmanns (u)gjerninger og det å henvise til abort når egen samvittighet ikke tillater abort — samme etiske kategori, ondskapens banalitet. Kriteriet er altså at en tilsynelatende triviell handling ikke settes inn i en sammenheng som er moralsk problematisk.

Hva må så samfunnet og de berørte legene gjøre med henvisningsdilemmaet? Enten må samfunnet gi reservasjonsrett til leger som deler dette synspunktet og som er i helsesystemets frontlinje eller så må disse legene søke seg en annen jobb. Hva som er riktig valg, ligger utenfor dette innleggets ramme. Jeg ville bare understreke et etisk prinsipp som ikke må ignoreres.

Det er ikke riktig at «Legens intensjoner er helt uinteressante», slik Fett-redaktørene hevder. Fordømmer man Eichmanns holdning, må man også ta på alvor det problemet en del leger har med å henvise til abort.

(Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no)

Advertisements
Explore posts in the same categories: 2.9 Etikk, 7 AKTUELT

Stikkord: , , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: