«Den flyr lavt» — minner fra krigen

FrigjoeringenMitt første minne er et tysk krigsfly som fløy lavt over Drammenselven. Nei, dette må være helt galt, for da var jeg nok for liten til å huske dette. Men slik er det med erindringen. Når man hører noe mange ganger, blir det som om man husker det selv. Og denne historien ble fortalt ofte.

Med «minnet» om det tyske flyet, forholder det seg slik. Jeg ble født søndag 19. desember 1937 og var derfor 2 år, 4 måneder og 21 dager da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. Mine bekymrede foreldre sto ofte og tittet på tyske fly som etter krigsutbruddet sveipet over Drammen by. Hjemmet vårt lå høyt over byen, akkurat der bebyggelsen slutter og Hamborgstrømsskogen begynner å kle Bragernesåsen. Av og til så vi derfor ned på flyene når de fløy lavt, og det kommenterte sikkert mor og far. Jeg hadde allerede lenge, som barn flest, snakket med enkeltord da jeg — ifølge mine stolte foreldre — en dag igjen så et fly der nede og angivelig formulerte min første hele setning: «Den flyr lavt.»

Jeg vokste altså opp under krigen. For meg var den ikke skummel. Med barnets troskyldige tillitsfullhet, var krigen stort sett slik livet var og skulle være. Jeg hadde ikke opplevd annet.

Jo, noe var skremmende. Som for eksempel da jeg i det siste krigsåret gikk i første klasse. Skolebygningen var okkupert og ble brukt som kaserne for tyske soldater. Vi måtte få undervisning i en liten kirke, som tilhørte sekten Den katolsk-apostoliske kirke. (Denne sekten av karismatiske kristne finnes visstnok ikke mer i Norge, og den har ikke noe med Den katolske kirke å gjøre.) En dag fikk vi ikke gå hjem da undervisningen var over, for tyske soldater brukte gaten utenfor til øvelser i skarpskyting. Soldatene skjøt fra Bragernes torg, og blinken stod i parken ved enden av gaten. Vi måtte vente inne i kirken mens det smalt utenfor. Da var vi redde.

Men andre ganger, når det kanskje kunne ha vært farlig, var jeg og vennene mine ikke engstelige. Hvis flyalarmen gikk, skulle alle egentlig søke tilflukt i bombesikre rom — om det var noen i nærheten. Det gjorde ikke vi barna. Hadde vi sjansen, løp vi opp i skogkanten og klatret opp i høye trær for helt sikkert å kunne se alt om noe spennende kom til å skje. En gang var jeg i Oslo og besøkte mine to fettere, Gullik og Olaf, og deres foreldre, tante Marit og onkel Hellik (mors eldste bror), som bodde på hjørnet av Frognerveien og Niels Juels gate. Plutselig gikk flyalarmen, og alle løp ned i kjelleren. De voksne var engstelige. Men i all hemmelighet snek jeg meg ut i bakgården sammen med mine fettere. Full av spenning hørte vi flydur og så sporild på nattehimmelen. Var det allierte fly der oppe? Vi visste det ikke da, jeg vet det ikke nå heller. Men spennende var det.

Det hendte også annet spennende under krigen. En gang fikk jeg lytte med høretelefoner på en hemmelig radio på gården der morfar bodde i Svene. Sånt var helt ulovlig, men noen yngre menn i min familie i Numedal deltok i motstandsarbeidet og tok imot fallskjermslipp med utstyr på fjellet. De fikk kodede beskjeder om slipp over radioen.

Men fallskjermskjorte var ikke så spennende! Det var vanskelig å få klær. Derfor fikk mor fallskjermstoff av slektninger i Numedal og sydde skjorter av det. Stoffet var av svært tykk nylon; det var både stivt og tett. Jeg husker med gru hvor ubehagelige disse skjortene var å ha på seg. Dessuten var stoffet så glatt at buksen ikke holdt seg oppe med bare belte, og bukseseler syntes ikke mor man kunne ha utenpå finskjorta. Til selskapsbruk laget hun derfor skjorter av hvitt fallskjermstoff og kantet hull i livet slik at jeg kunne ha selen under skjorta. Stroppene ble tredd ut gjennom hullene og festet i knapper i bukselinningen. Selskapsbuksene var korte, og på beina hadde jeg lange, hjemmestrikkede ullstrømper, som klødde veldig. For å holde dem oppe, hadde jeg under skjorta en trøye med stropper og klyper nederst. «Liv» het dette plagget. Fallskjermskjorte og ullstrømper var ikke behagelig, så selskaper var lite stas.

Dessuten fikk vi trist mat i selskaper — ja, til daglig også. Det var lite mat å få, og alt krevde rasjoneringskort. Far dyrket derfor poteter og grønnsaker på en liten parsell, som vi fikk leie. Noen ganger bar han i all hemmelighet egg gjennom skogen fra Lierbygda. Fra Egge gård! Det var en svært lang vei å gå. Var folkene i Lier snille? Eller kjøpte far eggene på svartebørsen? Jeg fikk aldri vite det. Vi turde ikke lagre eggene hjemme, så vi hadde et skjulested i steinmuren under en liten bro i skogen bak huset.

Melk måtte vi hente i spann i en butikk nede i byen. Melkedamen var stor og tykk, luktet alkohol og øste melken opp fra et digert basseng i butikken. Så måtte vi — ofte jeg alene — traske den lange veien hjem uten at noe skvalpet over kanten på spannet. Melken var til meg, men fløten som fløt opp var verdifull og ble skummet av. Far fikk noe av den i kaffen. Nei, kaffe hadde vi ikke, men «krisekaffe». Jeg tror den var laget av brent sikori og erter.

En gang var mor og far så heldige — syntes de — at de fikk kjøpt en hel sekk med sildemel. Den luktet ille og stod på den lille gangen som jeg brukte som lekerom. Mor bløtte melet i vann før hun stekte «sildekarbonader». Den luksusen var stort sett forbeholdt meg. Karbonadene smakte ikke godt, men de var sikkert næringsrike. Jeg måtte spise meg igjennom hele sekken.

Ellers brukte vi alt vi kunne av naturens goder. Sopp- og bærturer ga derfor viktig matauk. Men hvordan kunne man lage syltetøy når sukker også var strengt rasjonert? Løsningen var hjemmelaget sirup. Råmaterialet var sukkerroer som far dyrket på parsellen. Vi fant mye fåresopp. Den ble tørket og malt med kjøttkvern. Pulveret ble så brukt til å drøye brødmelet.

Av og til var det noe å feire i familien: et jubileum, et bryllup, en barnedåp… Da måtte man ha noe godt å spise, men den eneste finmaten man fikk tak i var lutefisk. Den ble servert med hvit saus, laget på krisemel uten smør og søtet med roe-sirup. Det smakte grusomt! Siden krigen har jeg ikke klart å overvinne motviljen mot lutefisk. Det spiser jeg aldri. Kanskje jeg egentlig ville ha likt lutefisk − folk sier det skal være godt, men i solidaritet med den lille gutten jeg var og som led seg gjennom selskapene, får jeg meg ikke til å forsøke.

Noen ganger var jeg i paradis — for der går vel alle nakne? På grunn av dårlig kosthold fikk mange vitaminmangel. Jeg også. Legen vår sa at D-vitamin lages i vår egen kropp når huden bestråles med UV-lys. Jeg ble derfor sendt til lysbehandling. Siden jeg bare var et barn, kom jeg på damepartiet. Så vandret jeg omkring uten en tråd på kroppen sammen med en mengde nakne damer i en stor sal med lysbuelamper i taket. Paradiset var et kollektivt solstudio.

Et annet hyggelig minne var stjernehimmelen. Nå vet nesten ingen hva en skikkelig stjernehimmel er, for i dag er det så mye lys om natten at stjernene blir bleke, selv langt inne i skogen eller på fjellet. Under krigen var alt mørklagt; ingen gatebelysning og sorte blendingsgardiner foran alle vinduer. Om natten gikk det vakter og inspiserte, og hadde man en glippe i gardinen, slik at lys inne kunne sees, banket de på og ba folk blende bedre. Når vi gikk ute om høsten og vinteren, var alt stummende mørkt. Far hadde i all hemmelighet med seg en lommelykt, som han brukte når det var vanskelig å gå. Han hadde laget en skjerm til lykten, slik at den bare lyste litt nedover. Helt ulovlig! Men i mørket skinte stjernene klart, og far kunne navnene på alle de store stjernebildene. Tvers over himmelen var Melkeveien som et lysende bånd. Om natten gikk vi med himmelvendt blikk.

Vi gikk mye, for det var nesten ikke offentlig kommunikasjon, og vi hadde ikke bil. Det kunne bli lange turer. Når vi for eksempel skulle i det årlige juleselskapet i familien til fars kusine, «tante Kitty», som bodde på den andre siden av Drammenselven, måtte vi gå 4-5 km hver vei.

Kitty hadde en sønn og flere døtre. En av dem forelsket seg i en tysk soldat og ble «tyskertøs». Henne snakket man ikke om eller med.

Alle husene der vi bodde, ble etter hvert konfiskert av tyskerne, og offiserer flyttet inn. De ville ta vårt hus også. En dag banket det på døren. To soldater sto utenfor og fortalte at vi måtte flytte. Da ble far i sitt ess. Han snakket glimrende tysk — han hadde studert i Tyskland — og diskuterte med soldatene. Da de ble litt bøse, viste far dem trumfkortet: et oppslag på veggen innenfor døra. Det var nemlig slik at tyskerne ikke hadde lov til å ta husene hvor det bodde folk som arbeidet i NSB og noen andre offentlige etater, og far var ingeniør i jernbanen. Oppslaget var et sertifikat som viste at huset ikke kunne okkuperes. Vi ble derfor boende i et område med bare tyske offiserer og måtte passere væpnede soldater på vakt i gaten vår. Det var litt ekkelt.

Jeg hadde ellers ikke noe imot tyske soldater. De var en del av min hverdag som barn, og de gjorde ikke meg noe vondt. Tvert om. Noen var riktig hyggelige og gav barna drops. Det var noe stort i de fattigslige krigsårene.

Men så kom frigjøringen og de allierte soldatene. De kjørte Jeep og hadde tyggegummi. De ble umiddelbart våre helter.

Krigen var altså slutt. Kvelden før Tyskland kapitulerte, fikk vi høre at det skulle bli fred. Da skrev far med pen skrift en liten «fredserklæring» på et ark, og han, mor og jeg undertegnet med fullt navn. Dette arket har jeg fremdeles som et kjært minne. Det var selvsagt forbudt å ha norsk flagg under okkupasjonen. Om kvelden frigjøringsdagen tegnet derfor far med fargeblyanter et flagg på et ark og heftet det på en pinne med tegnestifter. Så gikk jeg ut alene på gaten og viftet med dette flagget og ropte «hurra!». Jeg møtte en dame som begynte å gråte da hun så meg.

Noen dager senere var jeg sammen med mor og far på Drammen torg, utenfor politistasjonen og så at landssvikere kom i «Svartemarja» og på lastebiler. Jeg satt på fars skuldre for å kunne se over folkemengden som hadde samlet seg. Hver gang «svikere» kom, jublet alle i begeistring. Vi var i fredsrus. Nå vet jeg hva som skjedde med mange av dem som hadde samarbeidet med tyskerne. De fikk harde straffer og noen ble fradømt livet.

Dette minnet gir meg en besk smak i dag. «Den flyr lavt,» sa jeg ved begynnelsen av okkupasjonen. Det gjorde også noe av vår menneskelighet da krigen var over.

Advertisements
Explore posts in the same categories: 0 Personlig, 9 DIVERSE

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

2 kommentarer den “«Den flyr lavt» — minner fra krigen”

  1. Jørund Østland Midttun Says:

    Takk for deling av gode barndomsminner. Jeg hengte meg opp i noe for denne historien perifert, men likevel interessant, nemlig den katolsk-apostoliske kirke, også kalt irwingianerne. Det er en fascinerende dommedagssekt, som oppsto i England rundt 1831, da den skotske presten Edward Irwing forkynte Jesu snarlige gjenkomst, og ble kastet ut av sin egen kirke. Dermed startet han for seg selv, og i en visjon fikk han oppreist tolv nye apostler, som skulle stå klar til gjenkomsten. Kirken fikk ellers en klassisk oppbygning, der apostlene ordinerte biskoper, prester og diakoner, og man hadde et høykirkelig liturgisk liv, men også med sterke innslag av tungetale og profetier. Bevegelsen ble svært populær, og det ble reist en rekke kirker, for det meste i nygotisk stil. Den spredte seg også til Skandinavia, med bl.a. fire menigheter i Norge.

    I følge læren skulle Kristus komme legemlig tilbake i apostlenes levetid. Dette punktet fikk et skudd for baugen da den første apostlen døde på 1850-tallet. Det ble derfor endret til at det skulle skje innen den siste av apostlene døde. Da det skjedde i 1901 gikk sekten sin undergang i møte. Det var bare apostlene som kunne ordinere til annet enn subdiakoner, og kirken ble dermed stående uten lederskap. Men det virker også som man aksepterte at profetien rett og slett hadde vært feil. Bevegelsen har riktignok en avlegger, den «nyapostoliske kirke», som er mer et typisk frikirkelig samfunn. De mange kirkene ble overtatt av andre; både i Oslo (Tor Olsens gate) og Stockholm huser de idag en ortodoks menighet. Selv har jeg vært i «urkirken» til bevegelsen, i London. Der har de et eget avstengt rom hvor Kristi liturgiske/yppersteprestelige skrud er oppbevart, i påvente av gjenkomsten. Kirken brukes idag av høykirkelige anglikanere.

  2. Helge Erik Solberg Says:

    Hei, Jørund. Takk for interessant info om Den katolsk-apostoliske kirke. Mye av det du nevner, var jeg ikke klar over. Helge Erik


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: