Salme 90: Fra evighet til evighet er du, Gud
Salme 90 brukes i laudes på mandag i uke IV.
Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.
Bibelekspertene klassifiserer denne salmen som en kollektiv klagesang. Legg merke til at den konsekvent benytter første person flertall (vi, oss, vår).
Selve klagen er todelt. I den første delen (vv 3‑6) tenker salmisten på døden — til støv skal du vende tilbake [1 Mos 3:19] — og på menneskelivets flyktighet:
Du lar mennesket bli til støv igjen […] Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.
Den andre delen av klagen (vv 7‑11) uttrykker Guds vrede over menneskets synd:
Du setter våre synder foran deg […] ved din harme går vi til grunne, våre år er som et sukk.
Den siste delen av salmen (vv 12‑17) er en bønn. Livets flyktighet gjør tanken på synden og døden svært truende. Vi trenger derfor Guds hjelp til omvendelse før det er for sent, og vi ber om hans miskunn:
Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!
Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
Salmen er alvorlig, enkel og poetisk, og det er neppe vanskelig å gjøre den til en personlig bønn for oss selv. I tråd med salmistens intensjon kan vi også be den for fellesskapet: familien, samfunnet, Kirken…
Denne fine og dype salmen har også et annet innhold. Blant alle salmene i Salmenes bok er det nemlig ingen annen som så klart uttrykker tidens og evighetens mysterium. Derfor har den inspirert mange teologer og religionsfilosofer helt fra gammelt av og til vår tid. Jeg har også tatt opp tanker fra denne salmen i min bok Klokke og katedral — Tanker om tid og evighet.
Ifølge det tradisjonelle synet lever mennesket i tidens verden, mens Guds domene er den tidløse evigheten. Dette uttrykker salmene med et paradoks:
For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi [v 4].
Apostelen Peter uttrykker paradokset enda sterkere ved å spinne videre på dette salmeverset: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag [2 Pet 3:8].
Er dette bare en poetisk overdrivelse? Jeg tror ikke det.
Menneskelivet som utfolder seg i den dynamiske tiden: Alle våre dager farer forbi [v 9]. Tiden oppleves som en strøm hvor vi lever i nåtiden, ikke i et stillestående presens, men i en nåtid som i samme øyeblikk blir til fortid; og foran oss har vi den ukjente fremtiden, som uavlatelig liksom strømmer inn i nye nåtidsøyeblikk.
For Gud er det helt annerledes. Han er tilhører ikke tidens strøm; han er «hevet over» eller «utenfor» tiden, for å bruke romlige bilder. Dette uttrykker salmen slik:
Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, — og vi kunne tilføye: «og etter verdens ende» — fra evighet til evighet er du, Gud [v 2].
Legg merke til at det står er du; det står ikke «var du, er du og blir du», for hos Gud er det ikke fortid, nåtid eller fremtid. Det er vanskelig for oss å fatte det, men Gud «er», hans tilstand er presens, en evig nåtid.
Boëthius, en filosof i den tidligste middelalderen, har formulert forskjellen mellom Guds evighet og tidens verden slik: Han sier at evigheten er et «permanent nå» (nunc permanens), mens tiden er en strøm med et «nå som liksom løper» (nunc quasi currens). (Tidens og evighetens metafysikk er ikke enkel å forstå, men den fascinerer meg, og du kan lese mer om emnet i denne bloggen.)
I denne dyptloddende salmen finner vi altså to perspektiver, og først når vi ser dem samlet, griper vi salmens budskap. Den ene synsvinkelen dreier seg om synd og død sett i lys av menneskelivets angstskapende flyktighet. Vi trenger derfor noe stabilt som kan gi oss trygghet. Det er det salmen minner oss om med den andre synsvinkelen: Vi har en evig Gud som viser medynk.
Se også: TIDEBØNNER (portal)
Stikkord: bønn, døden, evighet, flyktighet, fortid, fremtid, klagesang, kollektiv, laudes, medynk, miskunn, nåtid, nunc permanens, nunc quasi currens, omvendelse, presens, Salmenes bok, støv, synd, telle våre dager, tid, tidebønner, tidløs
You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.
Legg igjen en kommentar