Salme 137: Ved elvene i Babel satt vi og gråt

Salme 137:1-6 brukes i vesper på tirsdag i uke IV.

Du finner salmeteksten i Bibel 2011 (klikk på lenken). Nedenfor er sitater fra salmen merket med blå skrift.

Dette er en salme med svært store kontraster. De første seks versene er blant de vakreste tekstene i hele salmeboken. Det er derfor ikke uten grunn at mange komponister er blitt inspirert til å tonesette denne salmen; fra renessansekomponisten Giovanni Pierluigi da Palestrinas Super Flumina Babylonis (1581) til An den Wassern zu Babel (1984) av estlenderen Arvo Pärt.

De tre siste versene står i grell kontrast til de første. Der finner vi Bibelens kanskje mest grufulle uttrykk for hevn: Herre, husk Jerusalems dag da Edoms sønner sa: «Riv ned! Riv ned til grunnen!» Du datter Babel som er herjet, salig er den som gjengjelder det du gjorde mot oss. Salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget! [vv 7–9]. Mange finner disse versene så støtende at de blir utelatt, slik tilfellet er med den teksten som benyttes i Kirkens tidebønner.

Bakgrunnen for denne salmen er at hæren til den ny-babylonske konge Nebukadnesar II erobret Jerusalem i 586 f.Kr. [Jer 39:1–10]. Da ble tempelet og byen ødelagt, og en stor del av befolkningen ble tatt med til Babel – egentlig det hebraiske navnet på byen Babylon, men Bibelen bruker også navnet i vid forstand om landet mellom Eufrat og Tigris, et land med mange vanningskanaler (elvene i v 1). Her ble jødefolket holdt i et relativt åpent fangenskap i femti år. Det er mulig at den opprinnelige salmeteksten ble skrevet da, men den versjonen vi nå kjenner, ble antakelig komponert etter at folket var blitt satt fri av perserkongen Kyros den store. Etter hjemkomsten til Judea feiret jødene en årlig minne- og klagedag ved tempelruinene i Jerusalem, og det er sannsynlig at salme 137 ble brukt til denne seremonien. Det er fint å lese denne salmen sammen med salme 126, som gir uttrykk for gleden over frigjøringen og returen til hjemlandet.

Salme 137 har en svært enkel struktur. Versene er ordnet i tre grupper med tre vers i hver. Den siste gruppen, den med hevnens ord, har vi allerede nevnt. Først i salmen finner vi klagen over det babylonske fangenskapet og lengselen etter Sion (altså Jerusalem) [vv 1–3]. Dernest får vi forklaringen på jødenes lengsel, for på fremmed jord [v 4] var deres tempelsentrerte gudsdyrkelse ikke mulig [vv 4–6]. I tempelets liturgi hadde de sunget salmer til strengelek – Pris Herren til lyre, spill for ham på tistrenget harpe! [Sal 33:2]. Derfor ville de ikke oppfylle fangevokternes antakelig spottende oppfordring om å synge Sions sanger [v 1], som var jødenes rituelle salmer, ikke folkelige viser. Å gjøre det, ville være å glemme Jerusalem [v 5], og da ville høyre-hånden ikke lenger kunne spille på lyrene; de hang ubrukte i trærne [v 2]. På tilsvarende måte ville de ikke kunne synge [v 3], for tungen ville klistre seg til ganen [v 6].

Nå melder spørsmålet seg: Har denne salmen noen betydning for oss i dag? Gjelder den bare en tilbakelagt historie? Svaret er nei – og det er kanskje ikke så overraskende, for denne salmen har alltid appellert til folk, den har sagt dem noe av verdi for deres egen situasjon. De mange komposisjonene som bygger på denne teksten, er et tegn på det.

Personlig legger jeg vekt på tre aspekter av denne salmen:

1) For jødene og for andre som var opptatt av jødenes skjebne har salme 137 alltid vært aktuell. I året 70 e.Kr. ble Jerusalem og tempelet for annen gang destruert, denne gangen av romerne, og mange jøder forlot sitt hjemland. Om de ikke alltid ble holdt i fangenskap, bodde de mange steder i gettoer, de ble ofte forfulgt på det grusomste, og deres religiøse praksis hadde ikke lenger et tempel å orientere seg mot. Når jøder også i dag blir forfulgt og trakassert, kan vi i solidaritet be salme 137 for dem.

2) Det er også mulig å se på det babylonske fangenskap som en metafor for et annet fangenskap: syndens følgetilstand. Profetene forkynte at det var jødefolkets synder som førte til Jerusalems fall og at Gud virket fjern: Templet var i ruiner og folket bodde i et land langt borte fra den hellige byen. På tilsvarende vis ødelegger vår synd fellesskapet med Gud. Resultatet blir vårt «babylonske fangenskap». Det kan gjelde både kollektivet – Kirken, nasjonen eller familien – og det enkelte individet. I en slik tilstand kan salme 137 uttrykke vår lengsel etter befrielse og gjenforening med Gud. Vi kan be salmen for oss selv eller i omsorg for andre som har fjernet seg fra Gud.

3) Det finnes imidlertid også et annet fangenskap. Vi er fanger av denne verdens bekymringer, fristelser og gleder, slik at vi ofte glemmer at vårt endelige hjemsted er det himmelske Jerusalem, hvor vi skal bo i Guds nærhet og se ham som han er. Når vi ber salme 137, kan vi bli minnet om vår evige bestemmelse: [L]a lengsel for det evige Jerusalem vokse og bli sterk i deres hjerter. Deres fangenskap vil ta slutt og deres lykke vil komme; den siste fienden skal overvinnes, og vi skal triumfere med vår Konge, uten død [fra St. Augustins kommentar til salme 137].

Var det noen som trodde at denne salmen var uaktuell?

Se også siden TIDEBØNNER (portal)

Advertisements
Explore posts in the same categories: 2.7 Tidebønner

Stikkord: , , , , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

2 kommentarer den “Salme 137: Ved elvene i Babel satt vi og gråt”

  1. M Selle Says:

    I tillegg til Palestrina og Pärt har også popgruppen Boney M som var populær på 70 – og 80-tallet en versjon: http://www.youtube.com/watch?v=fGyfxOCYvtM


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: