Anonyme bloggere?

Jeg har i lang tid irritert meg over at mange som skriver innlegg og kommentarer på blogger, opptrer anonymt. De skriver under et psevdonym uten noe sted å oppgi sin egentlige identitet. Det synes jeg er feigt. Har man et synspunkt, en mening eller annet å formidle bør leseren ha mulighet til å spore hvem som har produsert teksten. Skribenten må ha mot til å ta ansvaret for sine meninger og synspunkter. Jeg vet at mange hevder at anonymiteten befordrer friske ytringer som ellers ikke hadde vært skrevet. For min del kan jeg styre min begeistring for slik praksis og har stor sympati for et fransk lovforslag om å forby anonym blogging. Jeg er usikker på om forslaget også gjelder kommentarer fra bloggenes lesere. I den offentlige debatt i Frankrike er det mange som protesterer mot lovforslaget. Selvsagt er noen av protestene anonyme! Det henvises ofte til «retten til anonymitet» og til at det er enkelt å skape falske identiteter på Internett. De som forsvarer lovforslaget, hevder på sin side at retten til anonymitet gjelder andre forhold enn offentlig meningsytring. Å spore bloggere med falske identiteter er et teknisk problem som i mange tilfeller lar seg løse, om det skulle være nødvendig å bruke ressurser på det.

En liten presisering til slutt: Jeg har ikke noe imot bruk av psevdonymer. Fantasifulle og assosiasjonsvekkende psevdonymer kan fange interessen. Forutsetningen er bare at det må være mulig å finne ut hvem som gjemmer seg bak masken.

Konklusjon: Bloggeiere og kommentarskribenter, vis hvem dere er!

Advertisements
Explore posts in the same categories: 7 AKTUELT, 8 BLOGGER OG BLOGGING

Stikkord: , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

9 kommentarer den “Anonyme bloggere?”

  1. Jana Says:

    Siden du sikter til meg, blant andre, er her et par punkter du kanskje ikke tenkte over:
    1. Blogger man ikke-anonymt daglig og drar på ferie, da kan man bare la døren stå åpen – «God dag, tyver!»
    2. Man følger den gode gamle monastiske (og ikke bare monastiske!) tradisjonen, hvor man ikke fremhever seg selv – de fleste fromme bøker jeg har, er skrevet anonymt. Som «Ungpikekatolikk» snakket jeg på vegne av en STOR mengde av folk og forsvarte altså ikke bare egne meninger. Bloggen ble også stilisert i den retning, jeg brukte oftest plural.
    3. Jeg fortalte til 2 personer om bloggen, de sa ikke fra til noen. Om to uker visste de fleste engasjerte norske katolikker hvem jeg er. En kø av folk stod foran kirken som jeg aldri hadde truffet før – de ville hilse på meg og takke meg. Både motstandere og tilhengere visste nesten med en gang hvem jeg var. Selv folk fra utlandet som leste bloggen via Google Translate klarte å komme i kontakt med meg.
    4. Det var MANGE som leste bloggen min (det ser man ikke fra antall kommentarer, siden jeg prøvde å unngå dem – det var ingen diskusjonsblogg; skulle jeg ha hatt noen kontaktadresse der, ville jeg ha druknet i mail.
    5. Nå fremhever jeg meg selv ved å svare på ditt innlegg – men igjen, jeg forsvarer en sak – «anonym» blogging… Den er jo ikke anonym i virkeligheten!

    • Helge Erik Solberg Says:

      Takk for motforestillinger. Jeg er av legning et dialogmenneske og har intet imot å endre synspunkter når noen gir meg gode argumenter. Du har imidlertid ikke overbevist meg. Ad 1: Jeg tror tyver i praksis bruker andre tegn på fravær. Ad 2: Beskjedenhet kan være en dyd, men å være talerør for flere er ikke et argument for anonymitet. Snarere tvert om. Ad 3: Jeg fant også raskt ut hvem den unge pikekatolikken var. Men når det er mulig å avsløre identiteten, synes jeg det ville være bedre å spille med åpne kort. Ad 4: Fint at mange leser bloggen din — jeg er en av dem. Argumentet med å drukne i epost skal jeg huske. Ad 5: Det at bloggen ikke reelt sett er anonym, har jeg allerede kommentert. For øvrig hadde jeg ikke din blogg i tankene da jeg skrev, men andre anonyme blogger hvor jeg har lest innlegg jeg mislikte sterkt. Jeg har også fått noen irriterende, anonyme kommentarer til min egen blogg (og har blokkert noen av dem).

  2. Jana Says:

    De aller fleste sier de er tilhengere av dialog, de aller fleste er det ikke i praksis, men akkurat du er det, har jeg inntrykk av. Så et punkt til:
    Har du også tenkt over – hm, hva skal man kalle det -det kunstneriske utrykk? Jeg er riktignok dårlig i norsk, men likevel var jeg opptatt ikke bare av å formidle kunnskap, men opptatt av formen også. Blogg er noe annet enn en artikkel i en avis eller magasin. Det leses på en annen måte. Selv det visuelle styrer man selv. Du la et fint bilde til dette innlegget. Det pirrer nysgjerrigheten med en gang. På samme måte blir folk lettere interessert, hvis man har et lignende bilde på forsiden, ikke et navn og et passbilde. Folk er ofte lekne og liker å finne ut av ting selv. Blogger er ikke nødvendigvis bare formidling av meninger, de kan være stilisert, akkurat som en roman. Det er flytende stilformer, bare forfatteren styrer dem og det er ikke nødvendigvis bare innholdet som lokker, men formen. Den «anonymiteten» har noe over seg, som lar seg ikke forklare bare rasjonelt. Har man navnet sitt på bloggen, blir det ofte oppfattet som kjedelig. Herr den og den mener dette og dette. Men folk er vanligvis ikke opptatt av hva andre mener. De mener jo sitt. Vil man formidle noe, er formen viktig. «Anonymiteten» er leken og tiltrekker. Man kan jo identifisere seg lettere med noe som er «saken» enn å identifisere seg med en konkret, virkelig person. I tillegg, hadde jeg hatt navnet mitt der, så tenker man automatisk: «OK, dette er Jana.» Men det er jo ikke det. Det er Ungpikekatolikken. Det er stilisert, ergo bare en fasett av meg. Jeg vet naturligvis ikke hvorfor andre blogger «anonymt» (og de fleste blogger «anonymt», noen anonymt), men jeg ville ha lett etter årsaken et annet sted enn i feighet – som dog aldri kan utelukkes heller, naturligvis.

    • Helge Erik Solberg Says:

      Takk! Du har synspunkter som jeg aldri har tenkt på før. Det du skriver om det kunstneriske og lekne, var virkelig noe jeg var glad for å lese. Der har jeg noe å lære. For øvrig er du absolutt ikke dårlig i norsk. Språket ditt er elegant.


  3. Her skriver ungpikekatolikk meget vettugt om det jeg vil kalle «artistisk anonymitet», i motsetning til den «sleipe» anonymiteten, som så vidt jeg forstår er utgangspunktet for dette innlegget. Gode intensjoner versus onde, grovt sett.

    Også jeg har valgt å opptre anonymt på min blogg, dels av kunstneriske hensyn, dels av praktiske. Jeg ser på en blogg som noe uhøytidelig i form, men samtidig et sted hvor sterke meninger og utdypende resonnementer kan føres; en slags petitens ekvivalent, og en petit er jo som oftest ført i pennen av en anonym forfatter (under et alias).

    Det er noe besnærende ved ikke å vite en forfatters identitet; det ukjente pirrer nysgjerrigheten og kreativiteten i oss, og således danner vi vårt eget bilde av vedkommende, basert kun på det som er hans eller hennes mål med sin kreative virksomhet: ideer, meningsytringer, osv.

    Det praktiske argumentet er for meg et ledd i en prinsippsak; anonymiseringen av min identitet på internett er min beste mulighet til å unngå uønskede henvendelser, misbruk av personopplysninger og, i forlengelsen av dette, økonomisk svindel i form av misbruk av kontonummer, etc.

  4. predikeren Says:

    Hei, bloggen min ble laget slik engang av noen som hjalp meg igang med dette. Jeg er en gammel dame som har glede av å lese andres tanker, og som har mine egne. Jeg kunne nok få hjelp til å endre brukernavnet, men jeg er faktisk blitt glad i det og ser ikke helt poenget med å be om hjelp til å endre det. Jeg heter Toril Søland og for min part kan du finne ut hva du vil om meg, men jeg forstår ikke hva det har å si , rent saklig, for en samtale? Det vil jeg gjerne at du utdyper.
    Kanskje du legger opp samtalestrategier (rent pedagogisk, eller maktpolitisk)etter hvem du «tror» du prater med?

  5. Helge Erik Solberg Says:

    Det ser ikke ut til at det kommer flere kommentarer i denne diskusjonen, så det er antakelig på tide at jeg, som satte den i gang, også kommer med en avslutning.

    Jeg takker for kloke og overbevisende synspunkter. Jeg er blitt overbevist om at mitt opprinnelige, negative syn på anonyme blogger var for ensidig. Nå ser jeg klart at å skrive under et fiktivt navn eller et assosiasjonsvekkende psevdonym, kan gi en blogg en ramme og en form som er av det gode. Det gir mulighet for kunstneristiske kvaliteter og for utprøving av synspunkter og argumenter i et beskyttet intellektuelt rom.

    Tar vi en titt på den boklige litteratur, finner vi at bruken av anonymitet eller psevdonym har vært viktig. Jeg nevner noen kjente eksempler.

    En ny-platonsk filosof og teolog skrev på overgangen mellom det 5. og 6. århundre om de negative og positive veier til gudserkjennelse. Han kalte seg Dionysios og lurte alle tenkere i middelalderen; de trodde at Dionysios var Areopagitten som Paulus omvendte i Athen [Apg 17:34]. Gjennom dette knepet fikk hans verker en autoritet som de ellers neppe hadde fått. Lurendreieri? Ja, vel, men han klarte å gjøre noen viktige tanker kjent og brukt i ettertiden.

    Det kan også være at et mesterverk i mystikken, boken «The Cloud of Unknowing», skrevet av en ukjent, britisk munk på 1300-tallet, hadde fått en annen mottakelse om forfatterens identitet hadde vært kjent.

    Søren Kierkegaard er også et godt eksempel. Han publiserte sine verker under et mangfold av psevdonymer, bl.a. Victor Eremita, Johannes de Silentio, Constantin Constantius, Vigilius Haufniensis, Nicolaus Notabene, Johannes Climacus og Anti-Climacus. Denne bruken av fiktive navn var ikke uvesentlig, for den ga verkene kunstneriske kvaliteter og rom for intellektuell utprøving.

    Min konklusjon er altså positiv: Akkurat som boklige forfattere velger å skrive under pseudonym eller anonymt, kan det være gode grunner for å etablere en blogg hvor forfatterens egentlige identitet er ukjent. Det har jeg nå lært.

    Samtidig vil jeg imidlertid hevde at det er med god grunn jeg ofte irriterer meg over anonyme blogger eller bloggkommentarer under pseudonym hvor anonymiteten bare tjener som en beskyttelse for ufine eller provoserende meninger. Slike ytringer minner mer om sjikane og trusler som blir sendt som anonym post. Det var slikt blogginnhold som provoserte meg til å skrive innlegget som innledet denne debatten. Derfor synes jeg at det ofte er mer intellektuelt redelig å ha mot til å stå ved sine egne meninger ved å vise sin identitet i full offentlighet.

    Noen ganger gir slik åpenhet litterær vekt. Jeg tror neppe at verkene til for eksempel Elie Wiesel hadde hatt samme tyngde om man ikke kjente forfatterens identitet og hans fortid i konsentrasjonsleirer.


  6. Som et apropos til diskusjonen om anonyme bloggere siterer jeg: «… vi stenger muligheten for anonyme kommentarer på våre nettsider. Fra i dag vil vi kreve at folk registrerer seg og står fram med fullt navn (og helst bilde) når de deltar i debatten. Vårt Land har hatt gode erfaringer med dette på sin nettside Verdidebatt, som vi også har latt oss inspirere av. Men gode debatter krever mer enn at deltakerne presenterer seg. Vi vil prøve å moderere debattene aktivt, og jobbe for at Nye meninger kan bli en plattform for større kontakt mellom oss og våre lesere, begge veier.» [Dagsavisen, sitert av Vårt Land 06.10.2010, s. 2]

  7. Helge Erik Solberg Says:

    Jeg har en fortsettelse av denne diskusjonen i et nytt innlegg om anonymitetsproblemet: http://wp.me/pKfOy-9l.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: