«På tross av…» (en betraktning på palmesøndag)

Den som tolker denne teksten som enda et innlegg om overgrep, sølibat og kjønnsroller, misforstår meg totalt. Nå er det Kirken jeg skriver om.

Den katolske kirke, som jeg tilhører og elsker, gjør meg så ulykkelig. Nesten hver dag leser jeg i aviser og Internett om prester og ordensfolk som har forgrepet seg på mindreårige. Hadde jeg vært kunstner, ville jeg ha laget et hjerteskjærende dikt, et grusomt maleri eller et musikkstykke fullt av dissonanser og støy. Jeg har ingen slike talenter og må ty til enkle ord. Smerten er der like fullt.

Jeg har i blogginnleggene «Sølibatet: et farlig krav?» og «Om pavens brev til irske katolikker» gitt uttrykk for min dype bekymring over overgrepene i Kirken. Noen som har skrevet kommentarer til disse innleggene, forundrer meg, fordi det ser ut til at de forsøker å gjøre katastrofen mindre ved å henvise til at overgrep også skjer i annen sammenheng. Her er et eksempel: «Selv om vi daglig hører om misbruk begått av katolske prester, kan vi også ha i bakhodet at misbruk av barn og unge, skjer i mindre grad i katolske institusjoner, enn i noe annet sted i samfunnet.» I en annen blogg leste jeg nylig at «ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske Kirke».

Å henvise til at frekvensen av overgrep utført av katolske prester og ordensfolk er lavere, like stor eller høyere enn i samfunnet for øvrig eller skjult i familier, dekker bare til problemet. At Kirken har planer og aktiviteter for å avsløre og forhindre overgrep, er bra og nødvendig, men samtidig peker disse tiltakene på en grusom virkelighet: Det forferdelige er at overgrep faktisk forekommer i kirkelig sammenheng. Kirken, som skal lede oss til Gud, burde selv ha vært et eksempel på hellighet. Her gjelder nulltoleranse for avvik.

Jeg kan godt forstå at alt som er galt i Kirken blir et trosproblem for mange katolske kristne. Hvordan kan man ha tillit til en Kirke hvor overgrep forekommer? Selv tenker jeg ofte på noe jeg leste en gang (jeg har glemt hvem som skrev det): «Jeg tror ikke på grunn av Den katolske kirke, men på tross av den.»

Jeg hadde disse tankene i meg da jeg deltok i palmesøndagens messeliturgi, som satte tingene litt på plass for meg. Jeg ble minnet om to viktige ting.

(Hieronymus Bosch)

(Hieronymus Bosch)

For det første er Kirken, ifølge vår katolske tro, Kristi mystiske legeme. Paulus har noen flotte tekster om det. Når Kirken lider, er det derfor Kristus som fortsatt lider. Hans pasjon tok ikke slutt på Golgata. «Alle som ser meg håner meg, de gjør grimaser og ryster på hodet», står det i dagens gradualesalme [Sal 22:8]. Når folk håner og ryster på hodet av Kirken, er det Kristus som foraktes. «Jeg satte meg ikke imot og trakk meg ikke tilbake. Min rygg bød jeg frem til dem som slo, mitt kinn til dem som drog meg i skjegget. Jeg gjemte ikke ansiktet for dem som hånte meg og spyttet på meg», hørte jeg i den første lesningen [Jes 50:5–6]. Jesajas skrev om Guds lidende tjener, kristne vet at denne tjener er Jesus, og vi må forstå at Kirken er den Kristus som forsatt lider. På grunn av oss mennesker.

Det andre jeg ble minnet om, er at Kirken aldri har vært fullkommen, fordi den ikke bare er Kristi mystiske legeme, men også en menneskelig institusjon. Svik, synd og mangelfullhet har preget den helt fra begynnelsen av. Tenk på Peter, Kirkens første leder, som fornektet Kristus tre ganger. Og disiplene, som senere ble sentrale personer i den unge Kirken, de flyktet. Palmesøndagens evangelietekst beretter om dette.

Så må vi altså tro på Kirken «på tross av» dens svakheter og ondskap. Også den ynkelige og syndige whisky-presten i Graham Greenes Makten og æren kunne være bærer av Guds nåde til menneskene. Vi må ikke glemme at menneskelige tunger og hender er redskaper for Guds frelse. Det hellige formidles av Adams syndige barn. Det er «underet i de tomme hender» [Georges Bernanos].

Heldigvis har Kirken også helgener.

(Bibelsitatene er hentet fra MESSEBOK [for] søndager og festdager, St. Olav forlag, Oslo 1985.)

Advertisements
Explore posts in the same categories: 2.3 Katolske kirke, 7 AKTUELT

Stikkord: , , , , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

4 kommentarer den “«På tross av…» (en betraktning på palmesøndag)”

  1. Søster Sol Says:

    Ja det er trøstens ord og refleksjoner du kommer med her.
    Ellers har psykolog Thore Langfeldt en,etter min mening, vettug artikkel i Klassekampen i dag.

  2. Jan Frederik Says:

    «Råttenskapen trenger inn i mine ben», som det heter.

    Du sier: «Kirken, som skal lede oss til Gud, burde selv ha vært et eksempel på hellighet. Her gjelder nulltoleranse for avvik.»

    Dette er jeg helt enig med deg i! Noen mennesker i og utenfor Kirken (som Helge Hognestad i Aftenposten lørdag) avviser «synd» som kategori generelt, og andre (de fleste?) forholder seg til kun til sin (som regel lite utviklede) samvittighet.

    Enkelte katolske prester har glemt å forkynne Kirkens lære her, og utlagt sin personlige mening istedet – og knapt gjort noe forsøk på leve etter noe hellighets-ideal heller.

    Kanskje Kirken bør senke terskelen for ekskommunikasjon, siden så mange åpenbart ikke selv er istand til å erkjenne og ta avstand fra sine synder – selv om de bringer Kirken i vanry ved å påstå at de er «gode» katolikker samtidig som de offentlig trosser Kirkens lære i ord og gjerninger?

    Det er naturligvis ikke bare prester og ordensfolk som bør skjerpe seg – det gjelder i høyeste grad legfolket også. Enhver synd vi begår, skader Kirken.

    I mediene ser man nå konturene av et angrep der vi som tilhører Kirken blir stilt kollektivt til ansvar for hver onde handling eller forsømmelse som noen katolikk (prester, ordensfolk, legfolk) noensinne har begått de siste 2000 år.

    Det man kan si, er at anklager mot Kirken får en annen karakter enn anklager mot andre institusjoner der overgrep har funnet sted. Der er nemlig nok av krefter i verden som har som mål å fjerne Den katolske kirke fra jordens overflate. Tilgivelse er en kristen idé og oppleves av de ikke-kristne som vassent og svakt. Alternativet er gjengjeldelse, hevn, vendetta.

  3. Hallvard Says:

    Jeg er helt enig i dine synspunkter om Kirken.

    «Selv om vi daglig hører om misbruk begått av katolske prester, kan vi også ha i bakhodet at misbruk av barn og unge, skjer i mindre grad i katolske institusjoner, enn i noe annet sted i samfunnet.»

    Nå er det jeg som er synderen, og har skrevet disse linjene. Jeg kan nevne at jeg også skrev at Kirken må ha nulltoleranse for misbruk. Jeg har selv kjennskap til et slikt tilfelle av misbruk (ikke i Norge), og det er knapt noen som har reagert så strekt på dette, som jeg gjorde i sin tid.

    At slikt misbruk er helt i strid med katolske holdninger, er viktig å understreke for våre ikke-katolske venner, og etter åtte års mediekjør, kan det være nyttig å informere også om at det ikke er mye misbruk innenfor vår Kirke. Da pedofiliskandalen ekspoderte i Boston Globe høsten/vinteren 2002, gjorde avisen fortjenestefullt en undersøkelse, utført av bl.a. toppfolk fra Harvard, og kom ut med det kanskje oppsiktsvekkende resultat, at sannsynligheten for misbruk lå aller lavest i de katolske institusjoner. Dette er selvfølgelig ikke et argument for å unnskylde for et eneste overgrep.

    • Helge Erik Solberg Says:

      Ja, vi er enige. Jeg beklager hvis du følte deg uthengt da jeg plukket en setning fra din kommentar. Takk for supplerende opplysning.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: