En dynamisk Kirke?

Mitt innlegg Tanker fra en «mellommann» har gitt inspirasjon til en rekke kommentarer. Noen av av dem er blitt skrevet i bloggen til Oddvar Moi.

I innlegget mitt ønsket jeg å slå et slag for mangfold og dialog i Den katolske kirke. Noen har gitt meg støtte for en slik holdning. Andre er imidlertid ikke enig med meg. Jeg tar som eksempel et klipp fra kommentaren til «Sara» i bloggen til Moi: Det er ikke vanskelig å se at det finnes radikale/liberale og konservative/tradisjonelle krefter i Kirken, og hvor forskjellige de er – men dette er ikke “rikdommen i mangfold”, bare uenighet som splitter Kirken.

Jeg er uenig med «Sara» og flere andre som har skrevet kommentarer. La meg derfor utdype mine tanker.

Jeg tror at spennvidden i synspunkter og holdninger kan lede Kirken videre. Kirken er ikke – og skal heller ikke være – en statisk blokk. Den må være en levende organisme, og den må stadig tenke igjennom grunnleggende sannheter og verdier, ikke fordi trosgrunnlaget endrer seg, men fordi verden gjør det. Dette kan gi forbigående spenninger i Kirken, og det må vi akseptere. Jeg skal gi noen eksempler.

Jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var paleontolog. Hans tanker om evolusjonen – blant annet fremstilt i hans hovedverk Le phénomène humain – ble mottatt med skepsis i Vatikanet. Man mente at hans teorier kunne tolkes som om evolusjonen var en automatisk prosess uavhengig av Gud. Videre fant men ingen plass for arvesynden i Teilhards teorier. Derfor ble han nektet retten til å publisere i flere ti-år før han døde i 1955, noe han ydmykt respekterte. Noen av hans teorier var sikker nokså tvilsomme, men da hans verker ble utgitt posthumt, viste det seg imidlertid at mange av hans tanker fikk stor og positiv innflytelse på senere teologisk tenkning i Kirken.

La oss så se på en gruppe teologer, som regnes blant de største, katolske teologene i det 20. århundre: jesuittene Karl Rahner og Henri de Lubac og dominikanerne Yves Congar, Marie-Dominique Chenu og Edward Schillebeeckx. Disse teologene har to ting til felles: De var alle i ulike perioder under Kirkens sensur på grunn av teologi som Kirken var skeptisk til, og da de var blitt rehabilitert ble alle sammen teologiske eksperter for Det annet vatikankonsil. Vi finner spor av deres tenkning i mange av konsildokumentene.

Hva kan vi lære av disse eksemplene? Etter min mening viser disse personene oss at nytenkning i første omgang kan føre til skepsis og motstand i Kirken. Etter en modningstid er resultatet blitt at de har gitt Kirken en rikdom av ny innsikt. Vi skal også merke oss at alle disse fem teologene loyalt godtok Kirkens temporære sanksjoner, i motsetning til deres kollega Hans Küng – også konsilteolog – som gikk i baklås og utviklet klart uakseptable synspunkter.

Jeg mener ikke med dette å si at all vandring i grenselandet er verdifull og nyttig. Det er alltid forbundet med en viss risiko å gå utenfor allfarvei. Man må derfor bevare ydmykheten, lojaliteten og viljen til åpen dialog, noe Teilhard og de fem konsilteologene gjorde. Da fører ikke utprøvingen til splid og splittelse, og den kan gi Kirken en nødvendig dynamisme, slik at den lever og utvikler seg. Hvis imidlertid katolikker – både teologer og andre –  ikke tør å utfordre troens innhold og praksis, stivner Kirken.

Til slutt vil jeg nevne at avdøde John W. Gran var en biskop som hadde en slik, åpen holdning. Da de nordiske biskopene tidlig på 70-tallet planla et hyrdebrev om abort, arrangerte han et abortseminar på Mariaholm. Der ville han ha med folk som representerte svært ulike syn på abortproblematikken, slik at han kunne se saken fra alle sider. Jeg var selv som ung lege tilstede på seminaret og var imponert over hvor interessert biskop Gran var i alles synspunkter og erfaringer.

Et annet eksempel: Da biskop Gran skulle til bispsynoden om familiespørsmål høsten 1980, forberedte han seg ved å be en gruppe av skilte og gjengifte katolikker, under ledelse av professor Daniel Haakonsen, om å drøfte slike katolikkers pastorale situasjon. Gran ville så ta med seg gruppens synspunkter til Roma.

Jeg ønsker altså åpenhet, mangfold og dialog i Kirken fordi det er på den måten den forblir en levende kirke. Vi må ha tillit til at Den hellige Ånd leder Kirken i riktig retning, slik at vi ikke har en nevrotisk redsel for feiltrinn.

Advertisements
Explore posts in the same categories: 1.1 Tro og tanke, 2.1 Kristendom, 2.3 Katolske kirke, 7 AKTUELT

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

20 kommentarer den “En dynamisk Kirke?”

  1. Elisabeth Maria Says:

    Jeg er så enig med deg! Noe av det som skremmer meg mest i debattene er polariseringen – hva har skjedd med evnen til å ha to tanker i hodet på en gang?

  2. Loup Says:

    Du har helt rett: all vandring i grenselandet er verdifull og nyttig.
    Uten Arius hadde vi ikke hatt Konsilet i Nikea.
    Uten Nestorius hadde vi ikke hatt Konsilet i Efesos.
    Det har alltid blitt de teologiske feilene som har fått Kirken til å formulere bedre og nøyere sannheten – sannheten som er unik, fordi Gud er Sannheten og Gud ikke er «både ja og nei».

  3. Sverre Dehli Says:

    Er enig i dialog og åpenhet i Kirken. Men innen «lydighetens grenser». Når for eksempel paven har lagt ned forbud mot å diskutere kvinnelige prester, skal en ikke dikutere dette.Jfr. «Også vi er kirken» som har kv. prester som ett av sine agendaer.
    Biskop Gran var svært liberal for sin tid..bl.a. kvinnelige prester.
    «Betongkatolikk » Sverre D.

  4. Augustin Says:

    Loup, vil du virkelig likestille Arius med de moderne katolske teologene nevnt i hovedinnlegget?

    En må nødvendigvis skille mellom (a) (a) dem som blindt følger kirkelig autoritet, (b) dem som respekterer kirkelig autoritet men som frimodig våger å forkynne i samsvar med sin samvittighet og (c) dem som velger å bryte med Kirken. Skismatikere finner vi både «til høyre og til venstre» (dvs. blant konservative og radikale); men det er mulig å være både konservativ og radikal innenfor Kirken.

  5. Per Erik Says:

    Jeg er ikke enig med Sverre Dehli i at lydighet mot Kirken er å unngå å diskutere kontroversielle spørsmål slik som kvinnlige prester. Tvert om, jeg mener det er en kristenplikt å ytre seg når man er uenig. Når det gjelder kvinnlige prester, synes jeg ikke Kirkens argumenter holder vann, og da mener jeg det er viktig å si nettopp det. Lydighet er ikke å være taus, men å fortsette å støtte opp om og være trofast mot den Kirken man ikke alltid er enig i.

    Hvorfor er det så viktig å ytre seg? Det er viktg, fordi Kirkens standpunkter ikke oppstår i et vakum. Ja, det er paven og konsiler som avgjør i lærespørsmål, men disse avgjørelsene tas på bakgrunn av en debatt og en dialog i Kirken, og i den dialogen bør mange synspunkter komme fram. Og, avgjørelser tar lang tid i Kirken. Om Kirken ikke i dag er åpen for å godta kvinnlige prester, betyr ikke det at den aldri vil bli det. Derfor må debatten og dialogen fortsette.

    Jeg reagerer også på Loups sammenlikning mellom fortidens kjettere og 1900-tallets store teologer. Congar og Chenu var, slik jeg ser det, gode eksempler på katolikker som våget å tenke nytt og kontroversielt, men fortsatt var lydige mot Kirken. Begge mistet retten til å undervise før Konsilet, og godtok det lydig. Senere har deres standpunkter, som tidligere var så kontroversielle, blitt en del av Kirkens lære.

    Kort sagt, jeg mener det er god katolisisme å stå for det man mener!

    • Helge Erik Solberg Says:

      Du har helt rett, Per Erik, i alt du skriver. Viktige stikkord er meninger, mangfold, dialog og solidaritet. Det er sånt som driver Kirken fremover, og det var det jeg forsøkte å gi uttrykk for i mitt innlegg.

  6. Augustin Says:

    Per Erik: Jeg tror du er inne på noe. Selv mener jeg Kirkens argumenter mot prestinner absolutt holder vann, men jeg respekterer – og ser det som rimelig, ja til og med nyttig – at du er uenig. Du bør selvsagt følge din opplyste samvittighet. Eneste som forlanges av deg, er at du når alt kommer til alt er lydig mot Kirken. Dvs. ikke aktivt motarbeider Kirken eller utfører handlinger som er skismatikere (som f.eks. i praksis anerkjenne «ordinerte» prestinner). Så får du jo selv avgjøre om du har samvittighet til å være medlem av en kirke som ikke tillater prestinner. Men det blir en sak mellom deg og Vår Herre. At din samvittighet sier «ja» til prestinner, gjør deg ikke til en dårligere kristen (eller, om du vil, katolikk). Skismatiske handlinger, derimot …

  7. Sverre Dehli Says:

    Vise ord Augustin. Som medlemmer av moderkirken bør vi lytte mer til hva paven og hierarkiet sier og ikke fremheve egne subjektive utsagn som går på tvers av det Kirken står for. For hvem er du og jeg ? I forhold til hvem Vår Herre har valgt til å være våre hyrder og lærere ? Tross alt, det er stor forskjell. Vi skal ikke spre, men samle. «Opplyst samvittighet»? Hva med arvesynden ?

    Sverre D.

  8. Helge Erik Solberg Says:

    Sverre Dehli, jeg er ikke enig i at vi skal ha en passiv og mottakende holdning fra paven og hierarkiet. Biskop Gran sa at vi som katolikker skulle tenke selv og gi uttrykk for hva vi mener. (Jeg henviser igjen til Gran, for i mine yngre år samarbeidet jeg mye med ham og lærte mye av ham.) Det var et godt råd. Det er slik vi får en levende og dynamisk kirke og ikke en religiøs fossil. Individuelt kan vi underveis ta feil. OK, så må vi la oss korrigere. Men som Guds folk må vi tenke, prøve og dialogere — ikke bare teologisk og filosofisk, men også ut fra konkrete livserfaringer. Vi skal ikke glemme hva Den katolske kirkes katekisme sier: «91. Alle troende har del i forståelsen og overleveringen av den åpenbarte sannhet. De er blitt salvet i Den Hellige Ånd som lærer dem og fører dem til hele sannheten.» Det var derfor jeg avsluttet mitt blogginnlegg slik: «Vi må ha tillit til at Den hellige Ånd leder Kirken i riktig retning, slik at vi ikke har en nevrotisk redsel for feiltrinn.»

  9. Augustin Says:

    Helge Erik Solberg, jeg er enig i at vi som katolikker skal tenke selv. En skal lytte til sin opplyste samvittighet. Men dette må da også gjelde dem av oss som fremstår som (svært) konservative. Mitt inntrykk er at mange av dem som har forsøkt å fremme ‘åpenhet’ innen Kirken, ikke har vært like flink til å være åpen overfor dem som ville fremme konservative synspunkter (selv om disse er i full harmoni med Kirkens lære). At det nærmest har vært forbudt å feire TLM er jo i seg selv skremmende; og jeg vet av egen erfaring at mange av de prestene som hadde sitt virke før Vaticanum II, ikke fikke det så lett i 1970- og 1980-årene. En ble lett stemplet smo reaksjonær og «prekonsilær».

    Mitt poeng, og jeg håper det deles av deg, er at det må være rom for både radikale og konservative krefter innen Kirken. Jeg er av den grunn like skeptisk til SSPX og «Også vi er Kirken». Det skal være lov å si seg uenig i det en er uenig i, men en bør ikke aktivt motarbeide Kirkens ledelse. Den skal jo etter katolsk lære være ledet av Den Hellige Ånd.

  10. Sverre Dehli Says:

    Helge Erik Solberg: Du forstår ikke hva jeg vil frem til. Jeg snakker ikke om «passiv og mottakende holdning..» Selvsagt er det samvittigheten som er den øverste dommer for oss alle.Men som katolikker , det har vi valgt å være, og dermed har vi ett ansvar for enheten i Kirken. Det er viktig å være lojal. Ikke minst når det gjelder sp. om kvinnelige prester. Du nevner Kirkens katekisme 91:» Den Hellige Ånd leder til «..den åpenbare sannhet»..Ja,men heldigvis har vi ett læreembete i Kirken hvor denne sannhet kommer til syne. Tror ikke vi blir ledet på tvers av dette.Fatter ikke det skal være så galt med å lytte..Litt mer ydmykhet ?
    Mvh
    Sverre Dehli

  11. Helge Erik Solberg Says:

    De to siste kommentarene påpeker med rette det jeg selv også har gitt uttrykk for. Til Augustin: Når jeg har skrevet til forsvar for åpenhet, rikdom og dialog i Kirken, gjelder det ikke bare i «radikal» retning. Jeg minner om hva jeg skrev i et tidligere blogginnlegg: «[…] jeg ser verdien av og ønsker å fremme meningsmangfold, dialog og debatt i Kirken. Om jeg selv er uenig med mange på både den radikale og den konservative siden, vil jeg likevel sterkt forsvare deres rett til å hevde sine synspunkter.» Til Sverre Dehli: Jeg påpekte i innlegget foran denne kommentarkjeden at det er viktig å «bevare ydmykheten, lojaliteten og viljen til åpen dialog». Om vi derfor kan ha ulike interessefelt innen det kirkelige landskapet, er vi altså enige i grunnholdningen.

  12. Per Erik Says:

    «For hvem er du og jeg ?» Spør Sverre Dehli. Vi er mennesker som Gud har gitt en fornuft, en samvittighet, og sist men ikke minst Den Hellige Ånd. Det er ikke lite! Hva så med Kirkens hyrder? Jeg er så absolutt enig i at Troen forvaltes av dem, og at vi må være lydige, men lydig innebærer ikke å oppgi ens gudgitte gaver til fordel for blind etterfølgelse. Paven er ingen Stalin som krever underkastelse og taushet fra sine undersotter. Kirkens dogmer daler ikke ned fra himmelen, men blir meislet av de troendes debatt, dialog og trosutøvelse. Det er slik Ånden virker, og derfor har et ansvar for å reflektere over troen, og si ifra når noe ikke ser ut til å stemme. Så er vi selvfølgelig også forpliktet til å ta innover oss at vi ikke har siste ordet i disse spørsmålene.

  13. Jan Frederik Says:

    Helge Erik, jeg er i utgangspunktet enig med deg i at katolikker bør tenke selv. Det er et problem at mange slett ikke tenker (og det er et statistisk faktum at 50% av befolkningen er dummere enn gjennomsnittet, uansett hvilke kriterier man måtte operere med), men bare melder seg inn i den ene eller den andre fanklubb som man føler seg mest hjemme i – som om det gjaldt å velge mellom Rosenborg og Vålerenga. Den ene eller den andre katolske filosof, teolog eller mystiker.

    Så er det jo ikke slik at alle tanker er like gode og like sanne (i motsetning til fotballag, nåja, det gjelder kanskje ikke fotballag heller:-) – og det er slett ikke alle gitt å være velsignet med god dømmekraft, selv om antagelig et flertall av oss like fullt er overbevist om å være blant disse utvalgte. Spørsmålet blir da hvem man velger å lytte til, og ikke minst hvem man anbefaler andre å lytte til. Det er sannelig ikke lett for en alminnelig katolsk kirkegjenger å takle på strak arm en situasjon der sognepresten og kanskje til og med biskopen synes å si noe annet enn man får høre fra Roma – for ikke å snakke om allehånde stemmer utenfor hierarkiet!

    «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Slike forførelser må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!» (Matt. 18, 6-7)

    Falske profeter er det mange (flest?) av. Som katolikk er det nok adskillig tryggere å ha en passiv og mottagende holdning til pave Benedikt enn til 60-tallets stjerneteologer. Tidsånden dengang var å rive ned mest mulig for å bygge opp igjen, funksjonelt og med moderne materialer – både arkitektonisk og teologisk. Ikke alt fremstår like vakkert i etterpåklokskapens lys. Senere generasjoner har måttet rydde opp i upraktiske løsninger og helsefarlig asbest, og feller dom over hva vi idag ser på som mangelfullt utviklet estetisk sans – i verste fall kriminell ødeleggelse av kulturminner.

    Jeg mener, som deg, at ikke «all vandring i grenselandet er verdifull og nyttig. Det er alltid forbundet med en viss risiko å gå utenfor allfarvei.» Vi er enige om at et åpent sinn ikke er det samme som å ha hull i hodet. Man kan neppe unngå alle feiltrinn, men man trenger ikke gå ut i gaten med bind for øynene heller. Fordypelse i Kirkens lære og tradisjon (også det som måtte være nedskrevet før 1960), bønn, ydmykhet og lydhørhet overfor Kirkens hyrder er et godt utgangspunkt – og en god anbefaling for enhver.

    • Hallvard Says:

      Jeg er også litt forbauset over hyllesten til 60-årenenes, og andre stjerneteologer, som Karl Rahner, Henri de Lubac ,Yves Congar, Marie-Dominique Chenu og Edward Schillebeeckx. Verden har jo kommet videre, men oppramsingen av disse kjente teologene, kan jeg godt forstå, siden mange av oss vokste opp med dem. Da Schillebeeckx døde 95 år gammel rett før jul, var de nederlandske mediene utrolig nøkterne i vurderingen av ham. 60-tallet er definitivt forbi, også i Nederland..

    • Helge Erik Solberg Says:

      De fem teologene jeg nevnte i min bloggartikkel har hatt ulik betydning både for sin samtid og for ettertiden. Mitt poeng var imidlertid ikke deres innsats, men at de alle er eksempler på en holdning jeg liker: De forsøkte å tenke nytt, og de var lydige da Kirken temporært sensurerte dem.
      Jeg burde kanskje ha nevnt eksempler disse teologenes innflytelse. Nå nøyer jeg med følgende: Konsilets lære om legfolkets rolle i Kirken bygger i stor grad på teologien til Yves Congar o.p. Den som har lest hans store bok Jalons pour une théologie du laïcat (1951, revidert utgave 1954), vil ikke ha vanskelig for å gjette hvem står bak kapittel IV om legfolket i konsilkonstitusjonen om Kirken, Lumen Gentium, og konsildekretet om legmannsapostolatet, Apostolicam Actuositatem. For de av oss som er legdominikanere, er det interessant å merke seg at Congars innflytelse også gjenfinnes i hovedkapittel I av legdominikanernes regel.

      • Jan Frederik Says:

        Jeg er ikke så sikker på at det er riktig å gi Yves Congar æren for hverken Apostolicam Actuositatem eller Legdominikanernes Regel anno 1968. Hvorfor denne tvil? Fordi Congar slett ikke var alene om slike tanker på den tiden, og han var definitivt ikke den første. Nå skal jeg vokte meg for å trekke klare konklusjoner ennå, men jeg anbefaler i første omgang å ta en kikk på de dokumenter som AA refererer til. Fotnotene, altså.

      • Helge Erik Solberg Says:

        Jan Frederik, innflytelsen til Congar er sterkest i Lumen Gentium, som i kapittel IV inneholder fundamentet for teologien om legfolkets rolle. Hovedreferansen i Apostolicam Actuositatem (note 2) er til dette kapitlet. (Jeg ønsker for øvrig ikke at eksemplet i min forrige kommentar fører til en detaljdiskusjon om legfolkets plass og apostolat i Kirken og om tertiærordnenes regler. Det hører bedre hjemme i en annen sammenheng.)

  14. Sverre Dehli Says:

    «Tenke nytt», sier Helge Erik Solberg. Men hvilke frukter kom ut av dette ? 80 000 prester forlot prestegjerningen og klostrene ble mange steder tømt for innbyggere..Og i St. Olavs Domkirke ble det gamle alteret knust.Kommunionsbenkene forsvandt..Jeg anerkjenner Vatikankonsil II, men noen ganger er jeg svært i tvil. Konsilet ble svært dyrt. Forvirring, splittelse (jfr. sspx.) Men er også klar over at Konsilet også hadde sine gode sider: Mere åpenhet til ikke katolikker/andre religioner og Messen på folkespråket.
    Mvh
    Sverre Dehli


  15. […] kommentarkjeden etter mitt innlegg En dynamisk Kirke? har noen vært spørrende til «60-tallets stjerneteologer». I innlegget Legfolkets apostolat har […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: