Nå vet jeg hva Kristi tornekrone er laget av, for jeg kjenner ingen annen busk enn slåpetorn som har så lange og skarpe torner.

Bærene ble brukt til slåpelikør. Godt til kaffe og deilig som dressing over en fruktsalat.

Oppskrift:

• Bær 1200 g
• Sukker 800 g
• Sprit (40-60%) 750 ml

La stå i lukkede “Norgesglass” i minst tre måneder. Bland av og til. Sil av bærene og filtrer likøren gjennom et melittafilter. Oppbevares på lukkede flasker. Blir bedre ved et par års lagring.

Min konklusjon er altså positiv: Akkurat som boklige forfattere velger å skrive under pseudonym eller anonymt, kan det være gode grunner for å etablere en blogg hvor forfatterens egentlige identitet er ukjent. Det har jeg nå lært.

Samtidig vil jeg imidlertid hevde at det er med god grunn jeg ofte irriterer meg over anonyme blogger eller bloggkommentarer under pseudonym hvor anonymiteten bare tjener som en beskyttelse for ufine eller provoserende meninger. Slike ytringer minner mer om sjikane og trusler som blir sendt som anonym post. Det var slikt blogginnhold som provoserte meg til å skrive innlegget som innledet denne debatten. Derfor synes jeg at det ofte er mer intellektuelt redelig å ha mot til å stå ved sine egne meninger ved å vise sin identitet i full offentlighet.

Debatten etter terroraksjonen 22. juli har styrket meg i min overbevisning: Anonyme blogger og anonyme kommentarer er en uting. Jeg støtter fullt ut synspunktene til valgforsker Frank Aarebrot

«Nettdebatten har omdefinert det offentlige rom. Der det før bare kom på trykk leserinnlegg med fullt navn, er det nå mange muligheter for å spre sine synspunkter anonymt», sier valgforsker Frank Aarebrot. Han er kritisk til hvordan ytringsfriheten i dag praktiseres. På svært mange nettsider for offentlig debatt kan folk gå til harde angrep på andre mennesker, religioner og ideer – uten å stå for det med eget navn. [...] Frank Aarebrot mener derimot det er uansvarlig ikke å stå for det man mener med fullt navn. [Vårt Land 27.07.2011:6]

Brennesleskudd, ca 1,5–2 L
Løk 1 liten
Fenikkel 1 liten
Hvitløk 4-5 fedd
Olje til steking
Kyllingbuljong 2 blokker
Vann 1 L
Pepper, evt. salt og tabasco
Maizena lys jevner
Hardkokte egg
Kuvertbrød

> Klipp av og bruk toppen av unge brennesleskudd og småblader. Småstilker er OK.
> Kok opp rikelig vann og forvell bladene i et par minutter. Sil av og kast vannet.
> Grovhakk løk, fenikkel og hvitløk. Stek ved moderat varme til løken er gyllen, ikke brun.
> Kok opp vann og løs opp buljongen.
> Tilsett nesle, løk og hvitløk og kok i 5 minutter. Avkjøl til suppen er lunken.
> Homogeniser med stavmikser.
> Smak til med pepper og evt litt salt og tabasco.
> Jevnes med Maizena.
> Varm opp under omrøring når suppen skal serveres.
> Serves med et halvt hardkokt egg og et godt brød.

Resultat: Meget godt.

Vatikanets uttalelse er et mesterstykke av diplomatisk språkbruk, for ingen – hverken de som jubler eller de som fordømmer – kan bli støtt av det pressedirektøren, Federico Lombardi, skriver:

Osama bin Laden – som vi alle vet – var dypt ansvarlig for å fremme splittelse og hat mellom mennesker, og sto bak drap på utallige uskyldige liv – og også for å misbruke religion til dette formålet. Stående overfor et menneskes død vil en kristen aldri fryde seg, men snarere reflektere rundt det seriøse ansvaret alle og enhver av oss har overfor Gud og mennesker, og håper og forplikter seg slik at ingen hendelse må bli en mulighet for ytterlige fremvekst av hat, men for fred. [Sitert etter www.katolsk.no]

Selv tilhører jeg gruppen som fordømmer mordet på Osama bin Laden. Å drepe er en etisk høyst klanderverdig handling, kanskje med noen få unntakelser knyttet til selvforsvar og krigssituasjoner. Jeg finner imidlertid ingen overbevisende argumenter som kan rettferdiggjøre dette planlagte drapet i Pakistan. Å uskadeliggjøre en terroristleder er ingen situasjon som tilhører krig i folkerettslig forstand eller selvforsvar. Det ville ha vært mye bedre om Osama bin Laden var blitt tatt til fange og gitt en rettslig behandling. Min respekt for president Obama har sunket noen grader…

Tillegg 8. mai:

Morgenbladet 6. mai siterer en rekke uttalelser etter henrettelsen av Osama bin Laden. Med glede leste jeg dette:

Islam fordømmer vold og terrorisme, men Det muslimske brorskap mener det var unødvendig å ty til en henrettelse fremfor en rettferdig rettssak mot en kriminell [sic!] uansett hvilke handlinger han har begått [Det muslimske brorskap i Egypt].

Her er den mest bisarre ytringen:

Vi takker president Bush [sic!] for å ha foretatt de riktige valgene for å oppnå denne seieren [Sarah Palin].

For meg er påskenatten årets midtpunkt, men julenatten er også et merkepunkt. Livets GPS leder meg fra Inkarnasjonen via Lidelsen og Døden til Oppstandelsen og tilbake igjen, år etter år.

Og totum esse praesens (“alt er nåtid”, Augustin) — se her.

Jeg har vært pensjonist i over seks år nå, og alle tror at jeg har rikelig med tid.

I en viss forstand er det riktig, jeg har god tid. Jeg har ingen jobb som krever sitt hver eneste arbeidsdag, og jeg kan i stor grad bruke min tid slik jeg selv vil. En ønsketilstand, tenker yngre mennesker som har hjem og barn å ta vare på og som har en krevende jobb med karrierepress.

Ja, det er privilegium å kunne bruke tiden til det jeg vil.

Selv har jeg hatt tid til tanker om tid. Tiden som studieobjekt, problem og mysterium og tidens forhold til evigheten har beskjeftiget meg i mange år. Det ble en bok av disse tankene: Klokke og katedral. (Du kan se en omtale av boken ved å klikke her.)

Mange lesere av denne boken har gitt meg hyggelige tilbakemeldinger, de har funnet den inspirerende og tankevekkende. Da er det godt å vite at den tiden jeg har brukt, ikke har vært bortkastet.

Imidlertid er det uriktig at jeg har rikelig med tid. Når man blir gammel, blir tiden en verdifull ressurs som det stadig blir mindre av.

I yngre dager hadde jeg tiden foran meg. Det var nok av den til at jeg kunne legge planer på lang og kort sikt eller til sorgløst å la tiden gli forbi. Nå er det ikke slik lenger. Den eldres livssituasjon er – mer enn i ungdommen – Sein zum Tode («væren-med-kurs-for-døden», Heidegger).

«Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor», skriver en gammeltestamentlig salmist [Sal 90:10]. Nå er jeg godt over sytti år, så mitt liv er på nedtelling. Da er hver dag en kostelig gave som må brukes med omtanke. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» står det litt senere i samme salme [vers 12].

Hva bruker jeg så disse verdifulle dagene til? Vel, jeg leser fortsatt om og reflekterer over tiden.

Emnet er så stort. Tidligere var det evighetens forhold til den fysiske og den menneskelige tiden som interesserte meg. Nå er fokus blitt The Time of Our Lives, som er tittel på en interessant bok om mennesket «egentlige» tid, temporaliteten[a].

Jeg har også lest med stor glede og interesse to gode bøker på norsk om disse tidsaspektene, skrevet av Thomas Krogh[b] og Truls Wyller[c].

Blir det en ny bok av denne fortsatte refleksjonen over tid? Kanskje ikke. Om ikke annet så ble tankene til disse linjene i bloggen min.

- – - – -

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Jesu Kristi lidelseshistorie når sitt absolutte maksimum med det hjerteskjærende skriket på korset: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» [Matt 27:46, Mark 15:34]

I tillegg til den fysiske smerten og døden som nærmer seg, kommer forlattheten: Disiplene flyktet etter arrestasjonen i Getsemane, Peter fornektet ham tre ganger, det jødiske samfunnet forkastet ham, og nå på korset synes også Gud å ha trukket seg tilbake.

Kristi rop like før han glir inn i døden, har utfordret meg i flere år. Jeg vender stadig tilbake til det.

La oss først se på selve situasjonen. Jesus Kristus har, etter sitt treårige offentlige virke, i lydighet godtatt lidelsen og døden som sonoffer for å frelse menneskene: «Kristus døde for våre synder» [1 Kor 15:3]. Det er på korset at dette frelsesverket fullbyrdes.

Mange mennesker finner det vanskelig å tro på dette sentrale elementet i den kristne lære. Hvordan kan én persons død være sonoffer for en hel menneskeslekt?

En enke jeg kjenner protesterer med indignasjon mot denne læren. Hun påpeker med rette at Jesu lidelseshistorie var over på under ett døgn, mens hennes mann døde av kreft etter et svært langvarig og pinefullt sykeleie. «Min mann led mye mer enn Jesus», sa hun en gang, «og da er ikke Jesu lidelse og død mer verdt enn hans.» Underforstått: Når Jesu lidelseshistorie ikke er ekstraordinær, hvordan kan han da være verdens frelser?

Den troende vil selvsagt straks minne om at Jesus Kristus er Guds inkarnerte Sønn, at han er sann Gud og sant menneske, og at hans lidelseshistorie derfor er enestående.

Likevel ser vi at kristen fromhet ofte synes å fokusere nettopp på det menneskelige aspektet av Jesu pasjon. Bare tenk på hvordan «smertens mysterier» i rosenkransen vanligvis blir formulert: Jesus har dødsangst i Getsemane, han blir hudstrøket, han blir tornekronet, han bærer sitt kors, og han dør på korset. En slik skjebne deler Jesus med mange andre mennesker. Historien er full av lignende eksempler på tortur og henrettelse. Slikt skjer dessverre også i dag.

Derfor er det så viktig ikke å glemme at Kristi fryktelige rop på korset også har en vertikal dimensjon: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» I dette spørsmålet ser vi nemlig at det dreier seg om mer enn fysisk, psykisk og eksistensiell lidelse på det rent menneskelige plan.

Likevel, dette skriket er gåtefullt. Det er derfor det utfordrer meg, for hvordan kan Guds egen Sønn være forlatt av den guddommelige Fader? For å trenge dypere inn i dette mysteriet, kjøpte jeg for ett år siden en bok om problemet, en koloss på nesten 500 sider, skrevet av en canadisk dominikanerinne.# Hun vurderer kritisk hva et utvalg av protestantiske og katolske teologer har sagt om dette skriket. Etter min mening graver mange av dem ikke dypt nok i spørsmålet.

Tankene til den protestantiske teologen Jürgen Moltmann fanget imidlertid min interesse. Han hevder at korset representerer en «teologisk motsigelse». På den ene siden kaster oppstandelsen et forklarende lys over korshendelsen; vi må derfor bekjenne at den korsfestede Jesus av Nazaret er både Guds Sønn og den lovede Messias. Samtidig mener Moltmann at man må ta Kristi rop helt bokstavelig: På korset «er Guds egen Sønn blitt forlatt av Gud»  [s. 52 i den nevnte boken; min oversettelse].

Hvis dette er riktig, ser det ut til at Kristus på korset gir et grufullt uttrykk for en ufattelig dyp angst, angst for at Gud – altså Faderen i den treenige Gud – har forlatt Sønnen, angst for at den interne kjærlighetsrelasjonen i Treenigheten er blitt brutt.

Da kan ikke lidelsen til enkens kreftsyke mann måle seg med Jesu Kristi pasjon.

I lys av Kristi trinitariske angst på korset blir vår glede over påskemorgenens store begivenhet desto større. Faderen har ikke forlatt ham. Kjærlighetsrelasjonen er intakt.

Jeg ønsker min lesere en velsignet påske!

- – - – -

# Francine Bigaouette: Le cri de déréliction de Jésus en croix. Densité existentielle et salvifique. Édition du Cerf, Paris 2004.

Jeg takker alle som har bidratt til å holde denne bloggen levende ved å legge inn fine kommentarer. Jeg setter også pris på interessen for min bok, Klokke og katedral, som ble utgitt i november.

The stats helper monkeys at WordPress.com mulled over how this blog did in 2010, and here’s a high level summary of its overall blog health:

The Blog-Health-o-Meter™ reads Wow.

Crunchy numbers

A Boeing 747-400 passenger jet can hold 416 passengers. This blog was viewed about 8,400 times in 2010. That’s about 20 full 747s.

In 2010, there were 30 new posts, growing the total archive of this blog to 39 posts. There were 31 pictures uploaded, taking up a total of 7mb. That’s about 3 pictures per month.

The busiest day of the year was August 11th with 166 views. The most popular post that day was Ny eller gammel messeliturgi?.

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were aomoi.net, st-olav.blogspot.com, facebook.com, stdominikus.katolsk.no, and katolsk.no.

Some visitors came searching, mostly for helge erik solberg, store norske leksikon, somietspeil, furuset moske, and terning 1.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

Ny eller gammel messeliturgi? August 2010
15 comments

Tanker fra en «mellommann» January 2010
15 comments

En dynamisk Kirke? February 2010
19 comments

Om pavens brev til irske katolikker March 2010
24 comments

Om Helge Erik Solberg December 2009

Budskapet leseren får fra Helge Erik Solberg er dessverre at han ikke greier oppgaven. Han diskvalifiserer seg selv, og hans bok er ikke seriøs nok til å anbefales.

Nils Heyerdahl kom med et motinnlegg i Vårt Land 11. januar, hvor han blant annet skriver:

Slik jeg leser boken, er den et ærlig og dypt alvorlig forsøk på å reflektere over noen av tilværelsens mest grunnleggende fenomener. I bunnen ligger, slik jeg tolker det, en eksistensiell smerte og uro: Hvordan skal et troende menneske, i det lille sekund det lever i en avkrok av universet, i en tid og i et rom som begge fortaper seg inn i det uendelige, med milliarder av år bak oss og foran oss og milliarder av gallakser rundt oss, oppfatte tiden (som menneskelivet utfolder seg i) og evigheten (som sies å være Guds arena)? / Dette er ikke en vitenskapelig avhandling skrevet av en forsker, men et reflektert og belest menneskes forsøk på å orientere seg og oss i et sakskompleks, og i noe av den litteratur som er skrevet om det. Den eksistensielle uroen og den trangen til erkjennelse, som det her dreier seg om, møter McNeil blant annet med noen flåsete bemerkninger om at Solberg ikke har «gjort sine lekser». / Underforstått: Vi som har lest våre teologer og filosofer og forstått alt vi har lest, har for lengst lagt disse problemene bak oss. Som om de problemene – og mysteriene – Solberg tar opp, kan løses ved å lese, forstå og utlegge noen eksegeter. / [...] Klokke og Katedral er ikke en avhandling om moderne eller klassisk teologi eller filosofi, men et essay (= «forsøk») der forfatteren trekker inn relevante tanker og meninger fra andre i den grad det belyser hans eget prosjekt. Det er trist at et slikt åpent, informert og seriøst forsøk avfeies på en så selvgod og forståelsesløs måte av teologen McNeil.

Nils Heyerdahl har – i motsetning til Brian McNeil – sett at jeg er spørrende menneske og at boken er en kritisk dialog med tenkere som er klokere enn jeg. Det er riktig at jeg har forsøkt å være utforskende mer enn belærende. I boken inviterte jeg derfor leserne med på en reise inn i ukjent terreng. Da må det etter min mening være rom for undring, tvil og manglende forståelse. Heldigvis har noen lesere fortalt meg at de har satt pris på en slik oppdagelsesreise.

Eieren av nevnte blogg – en katolsk prest med interesse for liturgisk tradisjon og praksis – skrev et innlegg i julen om å knele eller bøye seg ved et bestemt sted i messeliturgien. Han avsluttet innlegget slik:

«Nå hører jeg fra noen at ikke alle prester ser ut til å ha brydd seg om dette [...]. Hva kan dere lesere av bloggen fortelle meg? Knelte presten i de julemessene du deltok i, og ble dette forklart og gjort så tydelig at alle kunne knele?»

I en senere bloggkommentar nevner presten at han – om nødvendig – vil anonymisere resultatene som han publiserer i bloggen.

Når jeg omtaler innlegget og kommentaren i den andre bloggen, er det ikke for å diskutere den liturgiske detaljen, men for å drøfte det etiske aspektet ved å bruke blogglesere som informanter om andre personer. Jeg vil bare bruke prestens utspill som et eksempel for å belyse noe som jeg synes er en prinsipielt viktig problemstilling.

Eksemplet kan sammenfattes slik:

• Den katolske presten – la meg kalle ham «prest A» – mener at det er viktig å knele/bøye seg på et bestemt sted i messeliturgien.
• Prest A har hørt eller tror at noen andre katolske prester ikke bryr seg om dette.
• Prest A ber derfor leserne av hans blogg om å være informanter. Han vil vite hva de andre prestene gjør eller ikke gjør og sier eller ikke sier om den nevnte liturgiske handlingen.

Problemstillingen kan formuleres slik:

Er det en etisk akseptabel praksis å be blogglesere være informanter om andre personers synspunkter og handlinger uten at disse personene vet om det og har godkjent høstingen av informasjon om dem?

La meg formulere noen tenkte scenarier:

1.       Prest B legger ikke spesiell vekt på den nevnte liturgiske handlingen og kneler, bøyer seg eller gjør ingen ting etter som det faller seg og lar folk som deltar i messen gjøre som de selv ønsker. Denne presten har intet imot at prest A gjør dette kjent gjennom bloggen.

2.       Prest C er saklig sett enig med prest B, men ønsker ikke at prest A skal publisere dette i bloggen. En grunn til dette kan være at prest C er redd for at noen i hans menighet skal bli kritiske til ham.

3.       Prest D er også saklig sett enig med prest B, men i motsetning til prest C, vil han ikke bare motsette seg publiseringen, men han vil heller ikke at prest A skal kjenne til hans synspunkt og praksis. Årsaken kan være at han er redd for at prest A skal bruke informasjonen til å intrigere i det kirkelige miljøet.

4.       I motsetning til prestene B, C og D gjør prest E akkurat som prest A, han kneler og bøyer seg som foreskrevet og ber folk i messen gjøre det samme. Han har heller intet imot at prest A nevner det i bloggen.

5.       Prest F deler syn og praksis med prestene A og E, men ønsker ikke at dette skal bekjentgjøres, for eksempel fordi han er redd for konflikter med andre prester som har en annen holdning.

Av disse scenariene går det fram at noen prester (B og E) kanskje ikke ville motsette seg lesernes rapportering. De andre ville derimot kunne føle seg overvåket og antakelig krenket.

Med dette forlater jeg eksemplet og kommer med noen mer prinsipielle synspunkter:

a.       Å be noen å rapportere om andre personers synspunkter og holdninger uten at disse personene har godkjent dette på forhånd, er en form for spionasje og derfor en krenkelse av personenes rett til et privat domene.

b.       Å anonymisere resultater (samlet inn som beskrevet i pkt. a) før de publiseres i bloggen, løser ikke problemet, for bloggeieren blir sittende med informasjon som han/hun ikke har rett til å ha om andre personer.

c.        Saken stiller seg helt annerledes dersom alle personer som granskes gir sin tillatelse på forhånd, enten ved selv å gi informasjon eller ved å godta at andre rapporterer. Forutsetningen må være at den som samler og bearbeider informasjonen holder seg innenfor avtalte grenser.

Slike bloggrelaterte studier er ganske analoge til mange forskningsprosjekter hvor et utvalg av mennesker blir studert med hensyn til for eksempel holdninger, vaner, sosial situasjon eller helsetilstand. Der krever forskningsetiske komitéer forhåndsgodkjennelse og at oppbevaringen, bearbeidingen og publiseringen skjer innenfor rammer man er enige om.